Bokanmeldelse: "Hulebjørnens klan" av Jean M. Auel

Da jeg var ung så jeg filmen Hulebjørnens klan like etter at den kom ut på video en gang på 80-tallet. Jeg ble tatt med inn i klanfolkets verden, og ble veldig fascinert av Cro-Magnon jenta som vokste opp blant neandertalere. Jeg leste senere Hestenes dal, og begynte en gang på Steppevandringen (uten å fullføre av en eller annen grunn), men det ble av en eller annen grunn kun med det.






Så når bøkene plutselig dukket opp overalt, fikk jeg kjøpt meg hele serien, og jeg nå ferdig med første boken av hele seks bøker.

Det virker som om dette er en bok nesten alle har lest. Goodreads sender automatisk melding til Facebook hver gang jeg oppdaterer noe der, og jeg har aldri fått flere tilbakemeldinger fra folk, som jeg har fått på denne boken. Men er du en av de som faktisk ikke har lest bøkene ennå, og kanskje ikke kjenner til handlingen, skal jeg gi et lite resyme.

"Da Ayla er fem år gammel mister hun familien sin i et jordskjelv. Stygt skadet av en huleløve, og nesten helt utsultet og nær døden, blir hun funnet av en neandertaler-klan og adoptert av deres legekvinne, Iza. Boken følger hennes oppvekst og forsøk på å tilpasse seg livet til klanen."

Dette er en veldig fascinerende fortelling. I begynnelsen kan den virke litt treg, det er mange og lange beskrivelser av natur, dyr, utstyr osv. De er i en viss grad nødvendige for å gi deg et godt bilde av hvordan livet er for 35 000 år siden, men man kan fint hoppe over mange av de uten problemer. Det kan også bli litt navnforvirring, da klanfolket har veldig like navn man skal holde orden på (Grood, Goov, Brun, Broud, Ika, Uka osv.). Men når man først kommer seg inn i romanen, så er man solgt. Da tar man seg plutselig i å kalle hjemmet sitt for arne, man undrer seg over hva slags totem man har, og man ser ikke på vegetasjonen med samme øyne igjen. Tenk på all den maten og medisinen som skjuler seg rundt oss!

Jeg ble som sagt veldig med i historien. Jeg kjente Aylas frihetstrang og ønsket om å overvinne Broud. Når hun tilslutt fikk sin seier, hadde jeg tårer i øyne (ok, det var strengt tatt en trist scene på alle måter allerede), og jeg hadde veldig lyst til å si "HA! Din dust."

Forfatteren gjør en solid jobb med å skape karakterer, og fortelle en historie utifra en helt annen og veldig anderledes type  mennesker. Neandertalerne lever av erindringene og minner fra fortiden, mer som et instinkt, og mangler i stor grad evnen til å tenke fremover og løse nye problemer, mens Ayla er det motsatte. Dette er ikke alltid like lett, og det glipper nok litt fra intensjonen, men det spiller egentlig ingen rolle. Boken er så velskrevet at det er bare bagateller fra sære, lille meg. Oversettelsen er litt tung i begynnelsen. Jeg tok meg i å lure på hvorfor enkelte ord ble brukt, men nå har jeg jo ikke lest den på

Serien anbefales og den burde nesten være blant de bøkene man en gang bør lese. For du er strengt tatt litt utenfor om du ikke kjenner til Aylas liv... Jeg er nå klar til å starte opp med bok nummer 2 med en gang.

Tørre fakta:

Utgitt: 2010 (3. opplag, først utgitt på norsk i 1985)

Forlag: Aschehoug

Oversetter: Helge Simonsen

Sideantall: 540 sider(type)

Originaltittel: The Clan of the Cave Bear (1980)

ISBN: 978-82-03-20652-8