Bokomtale: Heksemesteren #3: Når mørket faller på

Det har vært med spenning jeg har kastet meg ut i min ungdoms leseunivers. Det har vært minner som har kommet tilbake, jeg har blitt sugd inn i den spennende verden, og nå min største frykt da jeg startet på serien: Spyttet ut av verdenen igjen...

Tiril, Erling og Móri har lagt ut på en lang vandring. De vil vite hvem Tiril egentlig er og hvor hun kommer fra. Med i følget er nå baronesse Catherine van Zuiden.

Det blir en farefull ferd. Ikke bare truer de mørke skogene med farlige rovdyr og gamle forbannelser, de vet også at to drapsmenn fremdeles jakter på Tiril.

Jeg minnes vagt at innimellom som brister Sandemos skriving ganske totalt sammen, noe den gjorde her. Bok nummer 1 syntes jeg var veldig bra, bok nummer 2 var helt grei. Dette endte opp som noe ordentlig unødvendig sammensurium i mine øyne. For det første, det går an å repetere ting altfor mye i en bok, men det går også å drepe en hel bok på den måten. Reisefølget forteller hele historien om hva de skal til alle og enhver, her skjules det ingenting. Det ble så overdrevent unaturlig at jeg bokstavelig talt freste til boken og min datter lurte på hvorfor jeg leste den ferdig! Men ferdig måtte jeg jo bli... Et annet problem var Catherines tilstedeværelse. Her reiser de sammen med en så sterk heksemester som Móri, og så tør de ikke kvitte seg med Catherine fordi hun kan finne på å hevne seg på Tiril? Og damen er jo så gjennomført utålelig, det finnes ingen logisk forklaring på hvorfor hun har blitt puttet inn i historien annet enn å kanskje være et irritasjonsmoment (noe hun klarer med stil). Når Erlig går hen å forelsker seg i henne ga jeg opp hele boken. Det hang ikke sammen med noe. De gode karakterene jeg likte i begynnelsen, går i stykker i alle bauer og kanter her nå.

Så var det slutten, den forferdelig, udugelig slutten. Jeg var så sikker på at Tiril hadde en elendig drøm. Når jeg innså at det faktisk ikke var det, så var det nesten så jeg kastet boken i veggen. Det går ikke an å skrive så rotete og dårlig som dette? Fantes det ingen redaktør som sa ifra at dette ikke helt hang på greip?

Jeg kommer mest sannsynlig til å lese bok nummer 4, og la denne få bestemme om dette ble stoppen på serien eller ei. Tar den seg opp betraktelig skal jeg vurdere det, hvis ikke så er det adiós og farvel til hele Heksemesteren.

Tørre fakta:

Utgitt: 10. april 2012

Forlag: Schibsted forlag

Oversetter: Bente Meidell

Sideantall: 252 sider (pocket)

Originaltittel: När mörkret faller (1991)

ISBN:978-82-516-7189-7

Kilder: Kjøpt

Bokomtale: Cirkeln av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren

Dette var min første bok på svenske, og det bød jo virkelig ikke på noe problem! Cirkeln, eller Sirkelen som den heter på norsk, ble ekstremt raskt populær og jeg håpet at endelig skulle jeg få lese en spennende og ny fantasy-bok.

Mats Strandberg og Sara Bergmark Elfgren kjente hverandre opprinnelig ikke, men en felles bekjent koblet dem sammen. Dette har resultert i en pangstart for denne nye trilogien hvor vi møter hekser og demoner som gjerne vil ut i vår verden. Hørt det før? Nja, hekser og demoner er ikke akkurat noe nytt, men denne boken er noe helt annet enn jeg har lest før.

En dag møtes seks helt forskjellige jenter i skogen, uten at de vet hvordan de egentlig kom seg dit. Der får de vite at verdens undergang er nær og alt henger på at de klarer å stå sammen. Alt vil starte i en lille småbyen Engelsfors, og de seks jentene er ikke akkurat det man vil kalle en enkel kombinasjon av sekstenåringer.

Jeg må si at i den første boken er det ikke det magiske som har størst plass. Det jeg virkelig likte var dybden på karakterene. Det blir mye tid på å bli kjent med personene i boken, nesten på grensen av litt for mye. Det spennende er at på overflaten kan jeg tilsynelatende ikke identifisere meg med mange av jentene. Men, så fort man blir kjent med deres indre frustrasjoner så har alle sider som man lett kan kjenner seg igjen i. Alle er de usikre tenåringer som håndterer utfordringene forskjellig. Vanessa er blant annet en av de som jeg vet første øyekast ikke ville hatt så mye til felles med, men under fasaden finnes en helt annen jente. Oppå tenåringslivet kommer det faktum at det viser seg at de er hekser bare som en helt naturlig biting man ikke stiller spørsmål rundt.

En annen ting jeg likte godt med boken, var det at man aldri visste hvem som var trygge eller hvem som kom til å dø. Vanligvis er man ganske sikker på at heltene klarer seg, selv om det er på hengende håret. Denne boken kommer ikke med noen slike garantier. Det gjør den ennå mer virkelighetsnær og ærlig. Jeg liker jo selvsagt ikke at noen dør, men historien blir jo så veldig mer troverdig og spennende.

På en negative siden så kan boken nesten bikke over til det langtekkelige. Det er mange sider med fortvilelse, dårlig selvtillit og frustrasjoner, litt mindre hvor det faktisk ikke skjer så mye. Når boken er ferdig sitter man igjen med en hel del løse tråder som man helt sikkert får mer svaret på i neste bok (som akkurat har kommet ut på svensk nå i april). Problemet er at jeg skulle ønske at enkelte av disse trådene hadde fått litt større utvikling underveis allerede i denne boken (f.eks. Nicolaus og rektoren). Det ble litt trått mot slutten, selv om spenningen også steg. Jeg kjente meg klar til å enten få noen store avsløringer eller bli ferdig med boken. Litt avsløring hadde vi fått, men den hadde jeg allerede som et sterkt alternativ, og boken sluttet ikke med det første heller.

Nå høres jeg kanskje veldig negativ ut, noe jeg virkelig ikke mener. For jeg likte boken, historien har stort potensiale og jeg håper virkelig at det potensialet får fritt spillerom i de neste to bøkene. Dette tror jeg må være en av de mest virkelighetstro fantasy-bøkene jeg noensinne har lest, og den var en frisk pust oppe i alt oppgulpet som skrives innenfor sjangeren nå om dagen.

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Pocketförlaget

Sideantall: 520 sider (pocket)

ISBN:978-91-86675-96-7

Kilder: Kjøpt

Smakebit på en søndag: Cirkeln av Strandberg og Elfgren

I går begynte jeg på den populære boken Sirkelen (som den heter på norsk) av Mats Strandberg og Sara Bergmark Elfgren. Dette blir den første boken jeg leser på svensk, men det ser ikke ut til å by på noen problemer. Jeg har kun lest et kapittel, men det ga uten tvil mersmak! Her er mitt bidrag denne uken:

"Hon sätter sig upp, drar in benen under särken och slår armarna rundt knäna. Hon hör fortfaranda ingenting på höger öra och det bultar dovt i ögat som är igenklibbat av var och levrat blod."

s. 16

En smakebit på en søndag er en utfordring bokbloggen Flukten fra virkeligheten oppfordrer andre til å dele en smakebit fra boken de leser akkurat nå. Ta opp boken du leser og del et avsnitt du også!

Boken jeg har valgt denne gangen har blitt en stor suksess som kommer er solgt til 20 land og er første bok i en trilogi. Bok nr to, Eld, kommer ut i Sverige nå i april.

Engelsfors. Vackert namn, risig stad. Omgiven av djupa skogar där människar ofta går vilse och försvinner. En natt da månen färgats mystiskt röd förs sex tonårstjejer till den nedlagda folkparken. De har inget gemensamt. de vet inte hur de kommit dit eller värför de är där, men utan varandra kommer de inte att överleva.

Bokomtale: Heksemesteren #2 - Lyset i dine øyne av Margit Sandemo

Da er bok nummer 2 i Sandemos nyutgitte serie Heksemesteren slukt, og det er en hel måned til jeg får fortsette. det blir en lang måned! Min omtale om den første boken kan du lese her.

Mòri har reist til Island, Tiril har havnet på en øy ute i havgapet. Der bor Esther, et røsslig kvinnfolk som Tiril får bo hos. En natt blir hun vekt av at Móri forsøker å nå henne telepatisk, for å fortelle at han er i livsfare. Dermed må Tiril komme seg til Island for å redde han.

Denne boken var språklig sett ganske rotete å lese, noen ganger var språket veldig muntlig og andre ganger ikke. Det vekslet litt ulogisk, og flere ganger måtte jeg bla en side tilbake for å finne ut av det. Utover det, er det som jeg nevnte om forrige bok, en rask og spennende lesning. Dette er en verden som står fjellstøtt, fordi dette er Sandemos verden i stor grad, og man skjønner at dette kan damen. Jeg tror det er dette som redder mye av boken, sammen med hennes evne til å skape troverdige karakterer og hennes humor. Som et hundemenneske må jeg si at måten hun fremstiller hunden, Nero, sjarmerer meg fullstendig. Hunden har en så stor naturlig del av historien som hvilken som helst annen karakter, og hun beskriver ham som en hund etter min smak og på samme måte som jeg snakker om mine egne hunder.

Selv om jeg har lest denne boken tidligere, husker jeg faktisk ingenting fra den, så alt var nytt. Ikke husker jeg så mye av historien videre heller, bare små glimt. Det sies at vi skal ha hele serien liggende et eller annet sted, så spørsmålet er om jeg kan klare å vente en måned mellom hver bok, eller om jeg skal ut å leke detektiv og se om jeg finner ut av hvor resten av bøkene skal befinne seg...

Dette er ikke stor litteratur, men herlige bøker som er ganske forfriskende og anderledes enn nyere bøker i samme sjanger. De er skrevet mye dypere og ikke alltid like fortellende som er man vant til. Sandemo tar seg tid til å beskrive runene, vi blir innlemmet i historien som om dette virkelig er fakta og får innsikt i galdrekunsten. Endel av historien er også basert på virkelige personer, som blant annet den onde biskop Gottskálk. Jeg gir også denne boken en firer, men det er en sterk og jublende en.

Tørre fakta:

Utgitt: 5. mars 2012

Forlag: Schibsted

Oversetter: Bente Meidell

Sideantall: 252 sider (pocket)

Originaltittel: Ljuset i dina ögon(1991)

ISBN: 978-82-516-7188-0

Kilder: Kjøpt
______________________________________________
Om forfatteren:

Margit Sandemo (1924 - ) er nok mest kjent for serien Sagaen om Isfolket, men tilsammen har hun skrevet ca. 170 bøker.  Hun regnes for å være en av Skandinavias mestselgende forfattere og bøkene er utgitt i et titalls land. Hun er født på Østre Toten, men oppvekst i Sverige og hun skriver på svensk.
Besøk forfatterens hjemmeside

 

Bokomtale: Heksemesteren #1 - Trolldom - av Margit Sandemo

Da jeg var 17 år gammel var jeg mye syk, trøtt og slapp, noe som satte en brå stopper for min lesekarriere over mange år. Heksemesteren var det siste jeg leste, og jeg klarte ikke å fullføre serien. Nå utgis den på nytt, og jeg tenkte at det hadde vært morsomt å se om jeg fortsatt likte denne boken. Ekstra morsomt var det da jeg oppdaget at jeg faktisk har oppkalt min datter etter hovedpersonen i serien, Tiril! Jeg husker nemlig at det var på den tiden jeg bestemte meg for at hvis jeg noen gang fikk en jente så skulle hun hete akkurat det, jeg husket bare ikke at det må jo faktisk ha vært fra disse bøkene idéen kom fra. Men, det skulle vel bare mangle, det er et halvt liv siden jeg leste bøkene sist.

Tiril vokste opp på Vestlandet, men det er ingen enkel oppvekst. I skyggen av sin vakre søster Carla er livet ensomt for Tiril. Med årene begynner onde ting å skje. En ung forretningsmann kommer Tiril til unnsetning, men skjebnen vil det anderledes. En mystisk islending dukker opp - Móri. hans mål er å bli den største heksemesteren av alle,

Det var med en viss ambivalens jeg gikk tilbake til ungdommens lesning, sjansene for skuffelse var stor og jeg visste ikke om jeg ville like boken eller ikke denne gangen. Det er noe med en livserfaring og modningsprosess som får deg til å se litt anderledes på ting etterhvert som man blir edre. Det første kapittelet slet jeg med, men det var nok ikke så mye Sandemos skyld, men at jeg leste Kjærstad samtidig. Det er en viss språkforskjell ute å går, så overgangen ble heller brå... Etter at den første barrieren var brutt, løsnet det veldig og jeg tok meg i å være dypt engasjert i historien. Jeg likte nok Tirils historie best. Det kan ha noe med at jeg ikke husket denne så godt, så den ble nyere for meg. Mòris historie derimot, husket jeg mye bedre. Sist jeg leste boken var jeg nemlig meget interessert i Island, islandshest-entusiast som jeg var på den tiden.

Jeg har tatt meg i å vente i spenning på 5. mars, for det er datoen for utgivelsen av bok nummer 2. Nå ser jeg frem til å synke ned i magiens verden nok en gang. Det er noe med Sandemos magiske verden som er så gjennomført spennende, en liten reise bort fra hverdagens mas, for så å komme tilbake litt mer mentalt uthvilt. Jeg kommer definitivt til å følge serien videre.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012 (første gang i 1991)

Forlag: Schibsted Forlag

Oversetter: Bente Meidell

Sideantall: 252 sider (pocket)

Originaltittel: Trolldom (1991)

ISBN: 978-82-516-7187-3

Kilder: Kjøpt

____________________________________________________

Om forfatteren:

Margit Sandemo (1924 - ) er nok mest kjent for serien Sagaen om Isfolket, men tilsammen har hun skrevet ca. 170 bøker.  Hun regnes for å være en av Skandinavias mestselgende forfattere og bøkene er utgitt i et titalls land. Hun er født på Østre Toten, men oppvekst i Sverige og hun skriver på svensk.
Besøk forfatterens hjemmeside

Bokanmeldelse: The Iron witch av Karen Mahoney

I dag våknet jeg opp og var i dårlig humør (minnene om min straks 14 år gamle hund og gårsdagens påfunn som inkluderte oppspist sko sto friskt i minne). Det første som slo meg, var at jeg ville reise en tur fra virkeligheten, og boken jeg for øyeblikket leste var litt for realistisk. Dermed bar det bort i bokhyllen, hvor jeg fant denne boken. Den så temmelig lettlest ut, det var fantasy og med et nydelig cover, så jeg drasset med meg dyna på sofaen (det er kaldt her!) for å lese...

Freak. That's what her classmates call seventeen-year-old Donna Underwood. When she was seven, a horrific fey attack killed her father and drove her mother mad. Donna's own nearly fatal injuries from the assault were fixed by magic—the iron tattoos branding her hands and arms. The child of alchemists, Donna feels cursed by the magical heritage that destroyed her parents and any chance she had for a normal life. The only thing that keeps her sane and grounded is her relationship with her best friend, Navin Sharma.When the darkest outcasts of Faerie—the vicious wood elves—abduct Navin, Donna finally has to accept her role in the centuries old war between the humans and the fey. Assisted by Xan, a gorgeous half-fey dropout with secrets of his own, Donna races to save her friend—even if it means betraying everything her parents and the alchemist community fought to the death to protect.

Jeg ble raskt brakt inn i en spennende verden med alkemi, hekser og skogs alver (som IKKE er vakre) og jeg følte at dette var lovende. Tegnene som du ser på jentas hender på coveret, er Donnas tatoveringer, laget av jern og sølv for å helbrede hendene hennes, eller rettere sagt gjenskape dem, etter at de ble stygt ødelagt da hun var liten. Hun ble nemlig kidappet av skogsalver og ble angrepet av et stygt skogsmonster, kalt Skriker, da faren forsøker å redde Donna (og ender opp død).

Jeg liker ideen med tatoveringene, ideen rundt hekser (ikke magiske hekser slik vi normalt kjenner dem), alkemi, og generelt den verden jeg blir servert i begynnelsen. I den første halvdelen av boka henger jeg godt med og koser meg (samtidig som jeg begynner å bli mindre sur). Dialogene flyter lett, humoren er til stede (og det er alltid et pluss synes jeg) og selvsagt blomstrer romantikken med den mystiske gutten...

Et par eksempler på akkurat min type humor, er når Navin endelig får vite sannheten om Donna og hennes verden. Han takler det mest sannsynlig på samme måte som jeg sikkert ville gjort, med døve kommentarer...

"So," said Navin.
"So."
"Elves." He raised an eyebrow.
"Uh-huh."
"It didn't look much like Orlando Bloom."

eller...

"Magic?" Navin said faintly. "For real? Is it like in Charmed? I think I could handle that. Maybe.

Men, så begynte jeg å slite. For når det endelig er tid for litt action, så faller det meste sammen og blir lite troverdig... Skal man bygge opp en overnaturlig verden, så er det viktig å få det til og fungere, at leseren faktisk tror at det som skjer er mulig. Dette har ikke forfatteren fått til i mine øyne. Navin blir kidnappet, og hva skjer? Jo, Donna og Xan (den mystiske gutten nevnt ovenfor) vandrer inn til fienden sånn uten videre! Uten noen tydelig plan, uten noe tanke om at de risikerer å bli drept på stedet... Og deretter blir alt halvhjertet, og jeg tok meg i å spørre: Hva? Hvorfor? Hvordan fungerte det, sa du? Hoppet jeg over noe? Nå hadde dere vel litt for mye flaks? Det var akkurat som om forfatteren satte karakterene sine fast i skriveprosessen og tenkte: "OK, hvis jeg lar han gjøre sånn, så redder jeg dem jo." Sorry, det fungerte ikke...

Så ja, som du sikkert forstår, siste halvdel av boken var en nedtur... Når det er sagt, jeg skal lese neste bok, det kan jo hende det tar seg opp (den kommer ut 8. februar, altså om noen dager), og historien har et potensiale som optimisten jeg er, håper jeg at kanskje.... Ja, jeg vet, mest sannsynlig blir jeg skuffet. Noe som er synd, for det er som sagt potensiale her. Både måten forfatteren skriver på, historien, og karakterene. Dessverre ligger det et trekantdrama i luften her, som jeg håper hun klarer å styre unna. JEG ER SÅ LEI TREKANTDRAMAER! Heldigvis var boken så lettlest at det er ikke altfor mye av min tid jeg kommer til å kaste bort (og den fungerte jo etter det formålet jeg ville at den skulle, jeg ble i bedre humør), jeg brukte vel ca. 5 timer på den i dag!

Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Flux
Sideantall: 299 sider (pocket)
ISBN: 978-0-7387-2582-6
Kilder: Kjøpt