Bokomtale: Rubinrød av Kerstin Gier

"Romeo & Julie. Bella & Edward. Og nå: Gideon & Gwen - Forbudt, forførende og uimotståelig kjærlighet!"

Ja, dette trenger jeg. En skikkelig gjennomromantisk, "blow me away"-bok jeg kan drukne litt i... Jada... Nok en gang får man lærepengen: Det skrives ting bakpå bøker for at de lettere skal selge.

16 år gamle Gwendolyn lever i en litt spesiell familie. I den er det et arvelig gen, og den som får dette kan reise i tiden. Det viser seg at det ikke er kusinen Charlotte som har fått dette, slik som alle har trodd, men Gwendolyn. Plutselig blir nemlig Gwendolyn svimmel og uvel, for så å havne i fortiden. Dette fører til at hemmeligheter må frem i lyset og Gwendolyn havner i en verden med mye hemmelighetskremmeri. I hele sitt liv har Charlotte blitt forberedt til denne oppgaven, mens Gwendolyn blir kastet ut i dette ganske så uforberedt, kun med morens advarsel: Du kan ikke stole på noen...

Boken selges altså som en klassisk kjærlighetsroman. Problemet er at den klarer ikke for min del å få frem denne spenningen og det skjer strengt tatt ikke noe før helt mot slutten i boken. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest en 347 sider lang innledning til en potensielt spennende historie...

Hvis man tar utganspunkt i denne traileren her (som ikke er offisiell, men som oppsumerer historien ganske greit), så får man inntrykk av at mye skjer og man får mange svar:



Problemet mitt er at alt føltes så langtekkelig. Som jeg nevnte over, kjentes det ut som om bok én kun var en lang innledning og lite skjedde over et stort antall sider.



Utifra trailerne og det jeg har lest om bøkene, det stilige coveret, så vil jeg så gjerne bli slått over ende av en spennende historie og virkelig bli engasjert. Muligens er tiden inne for at jeg må gå videre, at jeg har blitt for kravstor når jeg ser et større potensiale, for kravstor når det gjelder spenningsnivå og action. Gjentatte ganger har jeg opplevd å bli sittende igjen med en "dette var kjedelig" følelse over bøker som er godt likt. Så derfor tror jeg at jeg skal gjøre meg ferdig med denne serien og søke litt andre beitemarker for en stund.

Skal jeg virkelig pirke på noe, så var det to steder i boken hvor navn var byttet om! Plutselig er det skrevet Leslie istedet for Lucy, og det er også et tilfelle til hvor dette skjer. Jeg vet ikke om dette har skjedd fra forfatteren sin side, eller oversetteren, men for meg blir dette bare irriterende slurv som burde ha blitt plukket opp. Spesielt i Leslie/Lucy-tilfellet, hvor det faktisk er Leslie som er med i samtalen om Lucy...

Jeg vil anbefale denne serien for ungdommen som liker en stille og rolig fantasy-bok. Jeg er veldig spent på hvordan historien fortsetter, det kan jo hende den tar seg opp? Bok nummer to er allerede lånt fra biblioteket.

Tørre fakta:

Utgitt: 2010

Forlag: Gyldendal

Oversetter: Henning Hagerup

Sideantall: 347 sider (pocket)

Originaltittel: Rubinrot (2009)

ISBN: 9788205397224

Kilder: Lånt på biblioteket

Bokomale: Bare for deg av Sylvia Day

I disse Fifty Shades-tider, må man selvsagt forsøke å ikke være helt utenfor. Selv om man har bestemt seg for å ikke lese trilogien ... ennå... Derfor endte jeg opp om med å lese første bok i en serie som anbefales for alle Fifty Shades-elskere og som til og med sies å skulle være bedre skrevet. På 6 timer leste jeg ut boken Bare for deg av Sylvia Day, og det var jo en opplevelse...

Jeg er ikke veldig fan av forsiden, og
jeg ville aldri plukket opp boken pga.
av det kjedelige utseendet og den totalt
døve kommentaren om dominans og
begjær...

Alle har vi vel opplevd å være så nesegrus nyforelsket at ingenting annet egentlig betyr noe. Hormonene bobler og man vet ikke ut eller inn på noen ting. Man blir totalt blind og etter kort tid så mister man litt gangsyn til virkeligheten som forsøker å trenge seg på. Denne boken ga meg følelsen av å være den berømmelige fluen som nå satt limt fast på veggen og måtte overvære hele denne intense ferden, på godt og vondt...

24 år gamle Eva Trammel skynder seg inn i bygningen på sin nye jobb for første gang, og ender opp med å treffe, bokstavelig talt, på en av de kjekkeste menn hun noen gang har sett. Det slår gnistrer da hun legger sine øyne på Gideon Cross, noe som ender opp med sider på sider med dampende og perfekt sex, intense følelser, komplikasjoner, mer dampende sex, rå sex, orgasmer, milelange peniser osv... Tanken slår meg at om jeg hadde abonnert på et pornoblad, så ville jeg aldri skrevet om det her, men å skrive om en bok hvor det nærmest ryker fra permene, det kan jeg gjøre! For et abonnement på Cupido er strengt tatt ikke så anderledes enn å lese denne boken. Jeg har lest en og annen bok hvor folk gjør både ditt og datt, men aldri så mye, hele tiden...



Min mening om boken er litt delt. Skal jeg se på underholdningssiden av den, så vil jeg si at den scorer høyt. Selv om jeg gjerne vil være litt prippen og vil si at det får da være grenser for husmor-hardcore porno, men jeg ble slengt inn i historien fra side syv (de første sidene var litt forvirrende) og merket at jeg ble fascinert av intensiteten. Jeg leste boken non stop, noe som gikk utover enkelte andre planer jeg hadde... Men pytt sann! Det er vel ikke så ille? Man trenger litt enkel underholdning for å ta en pause fra hverdagen.

Som du kanskje skjønner fra et par avsnitt ovenfor, så er boken litt i overkant "perfekt" og klisjefylt. Jeg fikk litt lyst til å hyle høyt over enkelte ord som ble brukt, og det var ikke av andre grunner enn at jeg ble litt irritert. Skal man gå boken virkelig i sømmene, så kan jeg sikkert holde på en stund. Samtidig så kan man ikke unngå å bli litt fascinert av den uoppnåelige mannen som møter kvinnen som kan få han ut av skallet. Man vet at det ikke hører virkeligheten til, og for min del kunne det ikke falle meg inn å skulle ønske seg en slik mann. Men jeg tror at det har noe om ønsket å være den helt spesielle, den eneste ene som virkelig fikk Han til å føle at nå hadde han funnet kvinnen i sitt liv. Mang en kvinne har vel også gått i den rundbrenner-fella der, en vet han har hatt mange kvinner og sjelden er sammen med dem veldig lenge, men kanskje det er akkurat deg? Som regel så er det jo ikke det, det vil for en slik mann alltid være en ny kvinne som skal erobres. Så når han i bøkenes verden faktisk kommer slik fantasien kanskje vil ha han, så blir det fort en bestselger når forfatteren faktisk klarer å formidle historien på en helt grei måte.

Men her er min oppfordring til forfattere der ute, som ønsker å skrive slike bøker: Hvorfor kan ikke mannen ha en normal penis? Hvorfor skal den være så vanvittig enorm til enhver tid?

Men jeg velger å ta boken for det den er, nemlig underholdning og en flukt fra virkeligheten. Boken omhandler alvorlige temaer som misbruk og ettervirkningene av dem, men det blir aldri dypt nok og seriøst nok til at man sitter igjen med en vond følelse eller at det overskygger historien. Det gjør den heller mer interessant- Bok nummer to skal leses, og det betyr at jeg fikk det jeg ville ha ut av den, nemlig et avbrekk i hverdagen og fornøyelsen av å sluke en bok i høyt tempo.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Bastion Forlag

Oversetter: Svein Svarverud

Sideantall: 332 sider (innbundet)

Originaltittel: Bared for You (2012)

ISBN:978-82-90583-31-1

Kilder: Leseeksemplar fra jobb

Bokomtale: The Radleys av Matt Haig

The Radleys av Matt Haig er en bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, etter å lest flere omtaler om den. Jeg innbilte meg at jeg kom til å bruke kort tid på den (som man ofte gjør med ungdomsbøker), men den er faktisk lenger enn man skulle tro. Så etter seks dagers lesning kan jeg endelig fortelle dere hva jeg synes om boken.

"If blood is the answer, you are asking the wrong question."
The Abstainer's Handbook (second edition), p. 101

Familien Radley lever i et strøkent, engelsk middelklasseområde. De kjører en helt standard bil, er kledd slik alle forventer av dem, Helen Radley er hjemmeværende mens Peter Radley er lege. Sammen har de to barn og holder jevnlig middagsselskaper og Helen er med i en lesesirkel. Alt høres ut som rene idyllen og det kan umulig være noe å sette fingeren på. Eller? Eldste sønnen Rowan blir mobbet på skolen. Han er blek, sliter med en hudsykdom som fører til bl.a. utslett og han må bruke solfaktor 60. Clara er veldig syk. Hun forsøker å være veganer, men det går ikke så bra. Hun er svak og kaster opp hele tiden.

Så en kveld rakner hele idyllen og ingenting kan bli som det en gang var. Brått og brutalt finner barna ut at foreldrene har hatt en stor hemmelighet, da Clara dreper en i klassen sin Det viser seg at de er langt ifra en normal familie. De er ikke en gang normale mennesker! De er vampyrer som forsøker å leve et liv som normale mennesker, uten blod og dreping. Vi følger familien i et par dager mens alt kollapser rundt dem og alle må finne ut hvem de egentlig er.

Dette er en litt anderledes vampyrhistorie som var forfriskende å lese midt oppe i alle vampyrkopiene som finnes der ute. Her er ingenting pyntet på, det er ikke en kjekkas som heltinnen dåner over, det er ingenting romantisk ved å drikke blod. denne boken er helt ærlig fra begynnelse til slutt. Det eneste som er litt merkelig, er at selv om jeg ikke har lest noe lignende, så fikk jeg mange ganger en følelse av deja vu. Det er bare vage blaff, og siden jeg ikke har notert dem ned kan jeg ikke en gang huske hva de var. Jeg får nok aldri vite hva det var tror jeg, men jeg kjenner jeg er nysgjerrig.

Selv om boken hadde mye nytt og jeg likte historien og familien Radley, så ble den nesten litt langtekkelig etterhvert. Det er endel dødtid som sikkert kunne vært fjernet med hell. I begynnelsen syntes jeg det var artig at Jimi Hendrix, Byron og en hel haug av andre kjente artister og kunstnere har vært vampyrer og at flere av de lever fortsatt og kun hadde faket sin død for å kunne leve videre med ny identitet. Men etterhvert ble det bare kjedelig med de endeløse oppramsingene og henvisningene til den ene og andre. Alle utdragene fra The Abstainer's Handbook, boken om hvordan du skal kunne leve uten å drikke blod, hoppet jeg etterhvert over. Jeg følte at de ikke var viktige for historien.

Dette er en bok alle som liker vampyrbøker bør lese. Som jeg nevnte over så var dette noe annet, en frisk pust. Jeg har hele tiden hatt inntrykk av at dette er en bok beregnet på de yngre, og lappen som var klistret utenpå utgaven jeg kjøpte, indikerte ovenfor meg at den passet for ganske unge lesere. Men vær klar over at det beskrives tarmer som henger ut og sexdetaljer. Nå skal ikke jeg si noe om hva som er passende, men det slo meg da jeg leste enkelte avsnitt at dette var da ikke en barnebok? Jeg ser at enkelte anbefaler den fra 16 år og oppover, og jeg tenker at det er mer passende. På norsk heter boken Det ligger i blodet.

Tørre fakta:

Utgitt: 2010

Forlag: Cannongate Books Ltd.

Sideantall: 343 sider (pocket)

ISBN: 978-1-84767-860-7

Kilder: Kjøpt

Andre bloggeres mening om boken:
I bokhylla
Christine leser
Flukten fra virkeligheten
Bokbloggen

Bokomtale: Cassias valg av Ally Condie

Når jeg er litt usikker på en bok, så må det et salg til for at jeg skal ta sjansen. På en måten ble første boken av Matched med meg hjem, etter å ha tvilt en stund. Hvorfor jeg har tvilt? Utifra et par anmeldelser og tilbakemeldinger hvor boken har blitt sammenlignet med en av mine favorittdystopier, nemlig The Giver av Lois Lowry, kunne det virke som om hele boken hadde skrevet copycat skrevet over hele seg. Når det i tillegg var lagt opp til trekantdrama fristet det ennå mindre, for det er jeg så utrolig lei av! Allikevel havnet boken fort i hendene mine, mulig det var det grønne coveret og et håp om at boken hadde potensiale til å leses raskt.

Cassia har alltid stolt på systemet. Ingen høy pris for et langt liv, en perfekt jobb, den ideelle ektefelle. Så da bestevennen viser seg på skjermen som hennes match, er hun ikke i tvil om at han er den rette for henne. Ikke før et annet ansikt, et kort øyeblikk, dukker opp på skjermen før den går i svart. Snart stilles Cassia ovenfor umulige valg, mellom Xander og Ky, mellom den trygge tilværelsen hun kjenner, og en vei ingen annen har våget å gå før - et valg mellom lojalitet og lidenskap.

I begynnelsen tok jeg meg litt i å være utålmodig. Jeg ventet på at Ky skulle dukke opp på skjermen, alt rundt boken er bygget opp mot akkurat dette. Etterhvert så har det slått meg at jeg egentlig ikke bryr meg om kjærlighetshistorien/trekantdramaet. Derimot blir det bakgrunnshistorien som driver alt videre for meg. Jeg finner meg heller oppslukt av verdenen de lever i og alt det skjulte, all manipuleringen og idealsamfunnet som sakte sprekker opp, enn den oppskrytte kjærlighetshistorien. For min del trengte egentlig ikke Cassia, Ky og Xander være med. Når det gjelder kopieringen fra The Giver, så ser jeg en og annen parallell, men synes historien står godt på egne ben også. Man kan fint lese begge bøkene uten at det bør være et problem. Måten de er skrevet på og det som foregår rundt er allikevel såpass forskjellig.

Hvis jeg skal nevne min kritikk mot historien, så må jeg dra frem at utviklingen til Cassia ikke er helt troverdig. Jeg skulle ønske den fikk mer motstand underveis. Spørsmålet: "Så nå ser hun plutselig alle problemene?" dukket opp underveis. Plutselig var Cassia helt for styresettet og etter et par hendelser var hun plutselig i mot. Jeg klarte ikke å bry meg nok om personene, og hvis bok nummer 2 skal dreie seg mer om deres forhold kjenner jeg at jeg mister interessen. Jeg må forresten ta med alle bokelskeres traume som dukker opp:

... akkurat som far klager over sløsingen av papir som kunne blitt resirkulert, når han må brenne et bibliotek. Men de høytstående funksjonærene sier at av og til er ting ikke verd å spare på (...) Far er opptatt av bøkene han ødelegger; de andre funksjonærene er opptatt av far (...) jeg blir stående og se på inntil alle de sprø bokskjelettene er skuffet inn i brennrørene, inntil alle ordene er blitt til akse og ingenting.

Når vi derimot får et dypere innblikk i den faktiske verden de lever i, er jeg helt med. Alle er fullstendig styrt av myndighetene. Hva de får lov til å eie, hva de skal spise, hva de skal lære, hvor de skal jobbe, hvem de passer best sammen med osv. Løper du for fort når du trener, risikerer du å bli kalt inn til en psykolog fordi du kan vise tegn til bulimi. Kaster du noe med en anderledes konsistens i forbrenningsovnen, blir dette registrert og du vil bli rapportert. Det finnes med andre ord ikke en eneste del av livene til innbyggerne som ikke blir regulert. Men, slik det alltid går i dystopiske romaner: Idyllen rakner. Først bare litt, men etterhvert får man glimt av at det knaker alvorlig i sammenføyningene. Det er dette som blir så spennende. Mulig nyter jeg at alt går i stykker, jeg finner meg i allefall engasjert fra begynnelsen (nesten begynnelsen er vel mer rett å skrive) til slutten. Jeg kommer til å lese neste bok for å se hvordan det hele kollapser helt (jeg fikk nesten lyst til å legge på en haug av onomatopoetikon som kræsj, bæm, smack osv. her) Bring on the action! Så får turtelduene surre med det de vil for min del...

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Mangschou A/S

Oversetter: Hege Mehren, MNO

Sideantall: 395 sider (innbundet)

Originaltittel: Matched (2010)

ISBN:978-82-8238-022-5

Kilder: Kjøpt

Bokomtale: Forsvunnet (Gone #1) av Michael Grant

Dette er en bok jeg har styrt unna i evigheter fordi jeg har hatt inntrykk av at få har likt den. Så får jeg beskjed av ei venninne at den må jeg lese den. Jeg hører ofte på henne, fordi vi har ofte ganske lik smak. Da jeg kom over boken på salg, så tenkte jeg: Hvorfor ikke? Så boka ble kjøpt og nå er den lest. Først litt om boka, så kan dere vente i spenning på hva jeg syntes om den...

Alle over 15 år forsvinner på et øyeblikk. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger, og det er umulig å få hjelp. Hva har skjedd? Dyr muterer og noen tenåringer utvikler en uforståelig, dødelig makt. Men når du fyller femten år forsvinner du, akkurat som de andre. Anarkiet rår og du må velge side. En kamp på liv og død er i gang.

Hva gjør barna når foreldre og autoritetspersoner forsvinner? Klarer de å organisere seg eller vil alt kollapse? Hva har egentlig hent? Det er mange spørsmål som melder seg og min første reaksjon etter første kapittel var: Jeg vil ikke lese lenger hvis jeg ikke får et svar her og nå! Jeg har faktisk aldri vært så fristet til å kikke på siste side. En annen ting som plaget meg i begynnelsen, var tanken på babyene som hadde vært alene sammen med foreldrene. Hva med dem? Men, så leste jeg en anmeldelse av boka, og denne personen sa noe veldig fornuftig. "Husk at de eldste kun er 14 år, hvorfor skal de tenke som voksne i en krisesituasjon?" Da slo det meg at denne boken inneholdt noe jeg har savnet i mange ungdomsromaner á la fantasy og dystopi. Heltene, som jo bare er ungdom, handler ofte som helter og som voksne mennesker. I denne boken er de umodne ungdommer. Noen er smarte, noen er tøffe, noen er fornuftige, noen er bøller og andre igjen gir bare rett og slett blaffen og nyter friheten.

Sam er en 14 år gammel gutt. Han elsker surfing og foretrekker å holde seg unna rampelyset. De fleste husker han som gutten som reddet alle da bussjåføren fikk hjerteattak og Sam fikk stoppet bussen før det gikk galt. Når de voksne forsvinner, ser alle mot Sam og forventer at han skal bli deres nye leder, spesielt etter at han løper inn i en brennende bygning for å redde ei jente. Sam derimot ønsker ikke å være noen lederfigur. Han viker unna. Først kan man bli sint på han, helt til man tenker over det faktum at gutten er en beskjeden gutt på 14 år! Selvsagt frister ikke en maktposisjon!

Samtidig begynner det å skje merkelige ting, noe du sikkert nå har lest om ovenfor. Millionkroners-spørsmålet er jo gjennom hele boka: Hva i huleste har skjedd? Jeg skal ikke avsløre noe mer, men jeg kan love at det blir tettpakket med action etterhvert og det er ikke så mange lystige ting som skjer. Forfatteren har klart å skape et univers man kan tro på, og du vet aldri hva som venter rundt neste sving.

Så hva syntes jeg? Jo, jeg likte boken. Nå har jeg drevet å rakket ned på den ene populære boken etter den andre, og når jeg leser en bok som så få har likt, jo da liker jeg den. Må si at det er en sak jeg tenker litt på de siste dagene... Det er ikke en bok som havner på favorittlista eller den jeg anbefaler først, men den hadde noe som jeg ikke har lest før. Den hadde en råskap som fikk den til å føles ekte, selv om ingenting av det som skjer er i nærheten av ekte. Jeg føler at forfatteren har fått frem mye av det som sannsynligvis kunne ha hendt med ungdommen, om dette faktisk skulle skje. De er ikke snille med hverandre og tenker fornuftig. Et stort antall tenker kun på seg selv og sine behov og gjør det ikke direkte enkelt for de som faktisk ønsker å ordne opp. Venner sviker hverandre av redsel og sjalusi, andre ser muligheten til å hevde seg mer.

Dette er en ungdomsbok som kanskje passer bedre for målgruppen enn for voksne, og jeg vil tro at den treffer bra hos endel gutter. Men, selv er jeg en voksen jente, så man skal aldri si aldri! Jeg gir boken en solid og sterk firer.

Tørre fakta:

Utgitt: 2008

Forlag: Schibsted Forlag AS

Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen

Sideantall: 575 sider (innbundet)

Originaltittel: Gone (2008)

ISBN:978-82-516-2562-3

Kilder: Kjøpt

Bokomtale: Insurgent av Veronica Roth

 Dette var oppfølgeren til en mine absolutte favorittbøker, en oppfølger som nesten alle elsker og som skulle redde min verden for en kort periode (som en velfortjent flukt fra virkeligheten). Derfor er det ganske frustrerende når jeg ikke føler meg helt reddet. Her kan du lese min omtale av Divergent.
 *En liten advarsel, denne omtalen er jeg redd vil være full av spoilere.*

Da jeg begynte å lese første kapittel, slet jeg veldig. Det er 11 måneder siden jeg leste Divergent. Selv om jeg husker historien, så husket jeg den tydeligvis ikke godt nok. Jeg visste jo selvsagt hvem Tris og Tobias var, men hvem var egentlig Marcus, Caleb og Peter og hvorfor satt de på et tog igjen? Jeg klager jo ofte om at jeg er lei av forfattere som behandler meg som en idiot hvor jeg hele tiden blir påminnet om alt mulig av det som har skjedd, om igjen og om igjen. Men en liten mellomting kanskje? Vel, det var kun en løsning på problemet, lese Divergent en gang til. Huff så ille du. Jeg likte den minst like godt som forrige gang, selv uten alle overraskelsene. Det jeg fant ut etterpå, var at forfatteren har laget dette blogginnlegget for sånne som oss, som glemmer detaljer.

Men, over til Insurgent. La meg hjelpe deg inn i den action-fylte stemningen i boka med denne bok-traileren:


Det er nemlig det du får, med unntak av begynnelsen. Action, action, sorg, fortvilelse, tvil, depresjon, action, frustrasjon, krangling, løgner og action. Jeg satt igjen med følelsen at jeg har blitt fullstendig overkjørt, at jeg ble pepret med for mye action, for mye av alt. Trådene og løgnene gikk på kryss og tvers, og den vanntettheten som holdt Divergent opp, begynte nå å slå sprekker. For er det noe jeg er "god" på, så er det å stille tvilende spørsmål hvis tingene ikke helt holder sammen.

Så leste jeg plutselig følgende innlegg i forfatterens blogg:

I know it sounds crazy, but I create the characters and they become real to me and then they do whatever the heck they want. (Especially Peter. Whoa.)

In any case, what I'm saying is: I don't have that much control, and I try to follow each character's nature. (IE: the Abnegation will be more likely to die because they have that impulse to throw themselves in front of others. The Dauntless are more likely to die because of unnecessary heroics and recklessness. Etc.) I also try to be real with myself about what kind of world Tris lives in. She is not immune to its corruption or its violence. (And frankly, I think it already requires some suspension of disbelief that she didn't die in Insurgent.) All that I can do is try to have her react to her losses as realistically as possible, which often means that she's unlikable, as grieving and guilt-ridden people sometimes are.

Etter å lest dette fant jeg endelig ut hvor skoen egentlig trykket. Jeg følte ofte at karakterenes motivasjon og mål var for svake, for nølende og for ustrukturerte. Jeg følte at store deler av historien gikk litt på måfå, mens den sterke Tris nå er en sutrende jentunge som har gitt opp. Dette er jo sant, og hun har mistet nesten alt, opplevd traumatiske ting. Men Tobias har absolutt rett når han vil ha tilbake den gamle Tris og ved at forfatteren velger å la Tris unngå og fortelle Tobias ting så rakner forholdet deres veldig. Det var nesten så det hadde frydet meg om han hadde gått sin vei, for det båndet som skulle knytte et så ferskt par sammen, slites tvert over og burde ikke knytes så lett sammen igjen.

Men, nå som det har gått noen dager etter at jeg har lest boken, så angrer jeg absolutt ikke på at jeg leste boken. Mange detaljer har falmet og jeg sitter ikke igjen med følelsen av å ha blitt overkjørt lenger. Jeg følger definitivt med videre, og venter i spenning til å få høre hva som lå i avsløringene på slutten av boken. De fleste elsker boken, så ikke la min anmeldelse skremme deg! Likte du bok nummer en, så er du jo nødt til å lese fortsettelsen og glemme hva jeg har sagt...

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Harper Collins Children's Books

Sideantall: 525 sider (pocket)

ISBN: 9780007442928

Kilder: Kjøpt

Vil du ha mer? Her kan du lese Free Four: Tobias Tells the Story, hvor forfatteren har skrevet et lite avsnitt fra Divergent fra Fours/Tobias synsvinkel.