Filmomtale: Wam bodies

Jeg vet jeg en gang skrev at jeg ikke skulle se denne filmen, og jeg må innrømme at det var endel sommerfugler i maven min da jeg gikk opp trappen mot kinosalen, helt alene. Men, en gang må være den første, så Anja var plutselig på vei til å se en zombie-film på kino! Miraklenes tid er ikke forbi...

Det er faktisk litt sært å dra på kino alene en fredags kveld. Alle andre drar nemlig i par. En hel haug av søte, små kjærestepar. I en stor og glissen kinosal så synes det dermed ekstra godt når man skiller seg ut fra mengden, som den voksne frøkna som i all sin ensomhet drar helt alene! Men, jeg synes faktisk det er ganske greit å dra alene jeg. Jeg skal jo bare være helt stille og kun se en film! Det må kanskje sies med en gang at jeg så filmen på førpremiere, den offisielle premieren er 5. april!

Et mystisk virus har ødelagt den siviliserte verden og forvandlet ofrene til menneskeetende monstre uten minner fra sin egen fortid. Det som er tilbake av menneskeheten har forskanset seg i befestede bunkere der de lever i frykt for sine tidligere familiemedlemmer, venner og kjære. Men alt forandres når en skrubbsulten flokk zombier krysser sporene til et jaktlag med mennesker på leting etter forsyninger. R (Nicholas Hoult), en følsom zombie, blir så betatt av den nydelige og ikke minst levende Julie (Teresa Palmer) at han, i stedet for å spise hjernen hennes, redder henne fra å bli konsumert av zombiegjengen sin.

R fører henne tilbake til flyplassen han betrakter som sitt hjem, der han skjuler Julie i en forlatt 747 full av skatter han har samlet på jaktekspedisjonene sine - vinylplater, snøbobler, musikkinstrumenter og andre glemte gjenstander fra mer normale tider. Over de neste dagene i det forbausende hyggelige gjemmestedet vekker Julie glemte følelser i R, mens hun begynner å innse at det er mer ved ham enn et fjernt blikk og sløvt ganglag.

SF Kino

Jeg syntes boken var helt grei, og var veldig spent på hvordan filmen ville være. Jeg bekymret meg selvsagt mest over hvor ekle zombiene kom til å være. For å være helt ærlig, så skremte de meg ikke. Egentlig er jeg ikke sikker på hvor overbevisende de var. Det føltes litt kunstig, for snilt. 'Bonies' derimot, de var gufne nok. For en med overaktiv og litt for livlig fantasi, likte jeg ikke å gå den korte strekningen fra kinoen til bilen, alene, sent på kvelden. Bilen ble låst opp raskt, konstantert at den var tom, og låst igjen raskt (noe jeg hadde glemt da jeg kom hjem og plutselig ikke fikk opp døra). Det er er grunn til at jeg holder meg til forholdsvis snille og monsterfri filmer!

Begynnelsen av filmen kjentes litt klam. R, zombien filmen omhandler, forteller om seg selv og sitt liv. Det han husker i allefall. For meg fungerte det ikke helt. Hva synes du? Her er de første fire minuttene.




Dette er Romeo og Julie med zombier (karakterene heter også R og Julie) (uten den tragiske slutten). De har også med en aldri så liten balkong-scene! Sammenligning med Twilight har vært veldig til stede, og jeg kan til en viss grad se det. Overnaturlig vesen forelsker seg i menneske. Det er bare det at Twilight har vel strengt tatt ikke monopol på akkurat det?

Dette er nok ikke en storfilm som går inn i historien på noen som helst måte, og jeg kan se for meg at endel kritikere står klar med slakterkniven. Filmen var enkel og boken var selvsagt best. Den er litt småmorsom, litt småspennende og litt småsøt. Jeg er veldig spent på dommen fra de som ikke kjenner historien fra før, hvordan de takler historien de blir servert. Om jeg syntes boken var enkelt skrevet flere steder, så er det veldig lite dybde i filmen. En zombiekjærlighetsfilm light vil jeg nok kalle den. Angrer jeg på at jeg så den? Nei, det gjorde jeg ikke. Vil anbefale den videre: Ja, men ikke nødvendigvis til de som elsker zombier, skrekk og gørr. Det vil nok bli en kjempenedtur! Den passer bedre om du vil ha en lett adspredelse en kveld, le litt og bare kose deg uten de altfor høye kravene til det du blir servert. Ser man filmen utifra de premissene, så er det en helt grei underholdningsfilm. Fra meg får den en veldig sterk treer.

Tørre fakta

Originaltittel: Warm Bodies

Produksjonsår: 2012

Premieredato i Norge: 5. april 2013

Sjanger: Komedie, romanse, skrekk

Regissør: Jonathan Levine

Produksjonsselskap: Summit Entertainment

Manusforfatter: Jonathan Levine (manus) Isaac Marion (bok)

Musikk: Marco Beltrami og Buck Sanders

Medvirkende: Nicholas Hoult (R), Teresa Palmer (Julie), Rob Corddry (M), Dave Franco (Perry), John Malkowich (Julies far), Analeigh Tipton (Nora, Julies venninnen).

Aldersgrense: 15 år

Filmomtale: Hugo Cabret

Da jeg forrige uke skrev om boken Hugo Cabret av Brian Selznick, var det ingen tvil om at filmen også måtte sees på kino. Det var det med å slå et par fluer i en smekk. Planen var å se den sammen med syvåringen, men tvilen meldte seg da jeg så at den kun var på engelsk. Jentungen erklærte at hun skulle se den, hun kunne jo lese (det er bare at teksten har en lei tendens til å gå litt fortere enn hun klarer å få med seg). Så da vi hesblesende kom oss på kino etter et par hoppetau- og klesdisputter, trodde vi var 5 minutter forsinket til filmen (bare for å fine ut av vi var 25 minutter forsinket), hadde vi flaks og fant ut at det også gikk en forestilling om 10 minutter i 2D. 2 billetter, popkorn, Fanta, lakris og Fox (obligatorisk kinosnadder) ble kjøpt og vi tuslet inn i kinosalen.

Som jeg tidligere har erfart, så blir man ganske ensom når man velger bort 3D alternativet, men det gjør da ingenting å ha en hel (bitteliten) kinosal helt for seg selv? Lykken var stor for minstefrøkna som benyttet sjansen til å danse foran lerretet når herlig fransk musikk ble spilt, og vi kunne snakke om hva som ble sagt de gangen hun ikke fikk med seg alt. En ting er sikkert etter å ha sett filmen, jeg har en datter som er mer bestemt enn noen gang på at hun en dag skal opp i Eiffeltårnet. Så da får hun håpe at noen som ikke har panisk høydeskrekk kan følge henne, jeg foretrekker å beundre vidunderet fra bakken...

Den eneste anmeldelsen jeg hadde lest om filmen, var NRK Filmpolitiets, og den var litt lunken. Litt kjedelig ble det ment, og etter å ha lest boken, forventet jeg at dette kunne stemme. Jeg syntes den opprinnelige historien var litt tynn, hvis du leser min omtale av boken, det var tegningene som virkelig gjorde boken unik. Så hvordan hadde dette blitt overført til filmen? For det første så har et par grep gjort at filmen blir mye mer innholdsrik. En av tingene er persongalleriet. I boken ser vi det meste gjennom Hugos øyne, i filmen kommer alt det andre så mye bedre frem. Stasjonsinspektøren, i Sasha Baron Cohens skikkelse, Madame Emilie (Frances de la Tour, kjent som Madame Maxime i Harry Potter og ildbegret) og hennes dachs, Monsieur Frick (Richard Griffiths, kjent som onkel Vernon i Harry Potter), blomsterhandlersken Lisette (Emily Mortimer) og bokhandleren Labisse (Christopher Lee, kjent som Saruman fra Ringenes Herre) er med på å lage togstasjonen som et levende sted der små historier utspinner seg hver dag, uavhengig av historien om Hugo.

Kilde: Abcnews

Stemningen og detaljene i historien er god og gjør at selv om Selznicks tegninger ikke lenger er med på å berike historien, så gjør ikke filmen forfatterens arbeid til skamme. Man kan vel heller ikke komme utenom de to unge skuespillernes prestasjoner, Asa Butterfield og Chloë Grace Moretz, som jeg synes gjør en meget god figur. Jude Law i skikkelsen som Hugos far er også meget god, jeg liker det når berømte skuespillere dukker opp i små scener.

Kilde: Ozzienews

Har du lest boken, vil du tydelig kunne kjenne igjen mange av tegningene. Regissør Martin Scorsese har virkelig gjort en innsats for å bevare magien fra originalhistorien.

Det jeg likte best med filmen, var at de hadde ryddet opp i historien. I boken følte jeg flere ganger at hendelser ikke helt hang sammen eller var overflødige. I filmen var disse enten fjernet eller endret. Dermed blir det en mye mer flyt og historien mer troverdig. Vi fikk et mye større inntrykk av Georges Méliès arbeid, og for jentungen var dette veldig fascinerende med alle de gamle filmsnuttene og hvordan de lagde dem. Et par spenningsscener var det også rom for, og akkurat da var jeg glad jeg så filmen i 2D. Som nevnt over, så er jeg ikke spesielt glad i høyder. På coveret ser dere et bilde av Hugo som henger fra en klokke. Akkurat der lukket jeg øynene. I en annen scene ser vi noen mennesker som aldri har sett film før, hvor de blir vist en snutt av et tog som kommer inn på stasjonen og hvor de skvetter til og hyler ut. Akkurat da hadde min datter en av sine dansesekvenser foran lerretet og det var ei jente som skvatt høyt, og en mor som fikk seg en god latter av det hele.

Vi syntes begge at dette var en god film og vi koste oss veldig. Det er en rolig og behagelig film, litt anderledes enn mye av det man vanligvis får servert. Hvis man ser bort fra dansende syvåringer er dette en film man kan lene seg tilbake og slappe av når man ser. Anbefales så absolutt. Vurderer du å lese boken i tillegg, tror jeg faktisk jeg ville gjort det før jeg så filmen, da jeg synes filmen var hakket bedre. Men, både bok og film er verdt å bruke et par timer på.

Tørre fakta

Originaltittel: Hugo

Produksjonsår: 2011

Premieredato i Norge: 16. mars 2012

Sjanger: Eventyr, drama, familie

Regissør: Martin Scorsese

Produsenter: David Crocket, Barbara De Fina, Christi Dembrowski, Georgia Kakandes, Charles Newirth, Emma Tillinger Koskoff.

Produksjonsselskap:

Manusforfatter: John Logan (manus), Brian Selznick (bok).
Musikk: Howard Shore

Medvirkende: Asa Butterfield, Chloë Grace Moretz, sir Ben Kingsley, Sasha Baron Cohen.

Aldersgrense: 7 år

Bok på film: Jeg fatter ikke hvordan hun får det til.

I fjor leste jeg boken Jeg fatter ikke hvordan hun får det til av Allison Pearson og i høst kom filmen på kino. Jeg fikk dessverre ikke sett filmen før den kom på DVD, men da jeg så den stå i butikken, under et skilt hvor det med store, røde bokstaver (og en haug av hjerter) sto: "Har du husket morsdag og Valentines Day?" tenkte jeg at jeg fortjente å kjøpe den. Når det i tillegg var en slik dag da jeg hadde planer om å vinne over alt rotet i huset, se om jeg fant overflaten på kjøkkenbordet under all usortert post, barnetegninger, bøker, luer og ymse ting som var slengt fra seg på en travel dag, for ikke å glemme håpet om å se et glimt av gulvet på barnerommet, så trengte jeg denne filmen.

Så her er mitt tips til alle som enkelte ganger henger litt bakpå, som ikke er perfekte og frustrert over at verden forventer at du skal være det. For deg med kronisk dårlig samvittighet fordi du ikke rakk alt du ville, spesielt når det gjaldt barna. SE DENNE FILMEN! Les gjerne boken også, men det tar lenger tid, filmen er en kort boost, og jeg vil garantere deg at du vil føle at det er håp!

Omtalen min av boken kan du lese her. Filmen er ganske nær opp mot boken, men selvsagt med noen endringer. De to største forskjellene er at boken er lagt til England og filmen foregår i USA, slutten er også ganske anderledes enn den er i boken (den søte hevnen i boken er fjernet). Filmen hadde fremhevet de perfekte, men akk så mislikte fra oss mindre perfekte mennesker, mødrene på en god måte. En av dem blir intervjuet, slik at man virkelig får føle hovedpersonens (og din egen) utilstrekkelighet på kroppen: Og hvis du er en sånn perfekt kvinne og mamma, så får du ha oss andre unnskyldt. Vi er gode på bunnen vi også, selv om vi kommer hesblesende i siste liten, har glemt noe eller ikke rukket å bli ferdig. Det er det indre som teller, og ikke alle de perfekte handlingene vi gjør (noe som jeg mener hovedbudskapet til både bok og film er).

Men, nå har jeg bare liret av meg en hel haug, uten å si så mye om hva filmen handler om! I filmen møter vi Kate Reddy. Hun er en dyktig forretningskvinne i et mannsdominert yrke. Hun er i tillegg gift og har to små barn. Alt dette skal selvsagt sjongleres på best mulig måte, noe som er langtfra enkelt i en hektisk hverdag med mye reising. Historien blir fortalt på en humoristisk og selvironisk måte og man må jo bare elske Kate.

Så, for kvinner som ikke føler de strekker til, eller for mannen som gjerne vil forstå kvinnen bedre, se filmen!

Tørre fakta

Originalttittel: I don't know how she does it

Produksjonsår: 2011

Premieredato i Norge: 21. oktober 2011

Sjanger: Komedie

Regissør: Douglas McGrath

Produsent: Donna Gigliotti

Produksjonsselskap: Weinstein Company

Manusforfattere: Aline Brosh McKenna (manus), Allison Pearson (roman)

Medvirkende: Sarah Jessica Parker, Pierce Brosnan, Greg Kinear, Kelsey Grammar

Aldersgrense: Tilltat for alle

Filmanmeldelse: Knerten i knipe

I går dro mor og datter på kino for å se siste film om Knerten. Det var lovet at det skulle være en ekte Knerten-helg, med tegnebord, utdeling av refleksvester og moro. Da vi kom, satt det en mann å delte ut NAF refleksvester (kjempebra det, men hadde jo vært litt ekstra moro om det faktisk var Knerten på de i stedet synes mor da). Tegnebord? Etter at vi hadde kjøpt det snopet som trengtes for en slik kveld, oppdaget vi et bord bak trappa, helt stusselig for seg selv. Det er mulig at det var litt nedprioritert på den siste visningen, og vi var faktisk de siste som fikk vest, men når Kilden Kino i Tønsberg gir inntrykk av at her blir det kalas, så blir man jo litt skuffet... Heldigvis hadde jeg ikke sagt så mye om det til min syv år gamle datter, så hun hadde ikke noen forventninger.

Nå var det heldigvis filmen som var hovedmålet vårt, og gleden var stor da lillefrøkna oppdaget at en fra klassen hennes satt i setet bak oss. Og det var vel høydepunktet for den kinoturen. Kommentar om filmen da mor spurte: KJEDELIG! Og jeg kunne vel ikke gjøre noe annet enn å si meg enig i det. Dette var ikke så mye å skryte av. Et par morsomme episoder for de voksne, en liten pelle nese/prompe-seanse for de minste, og det var vel det. Skuespillerne var selvsagt meget dyktige som vanlige, men filmene har mistet litt av magien etter at Åsleik Engmark forlot roret synes jeg, og denne filmen ble veldig tam og usammenhengende. Med andre ord, det er ikke bare Knerten som er i knipe her!

Adrian Grønnevik som Lillebror

De faste skuespillerne gjorde, som nevnt, en meget god jobb. Du kan jo ikke bli noe annet enn sjarmert av Lillebror, eller smile godt av Pernille Sørensen i rollen som moren. Den litt håpløse, liksom-kule, faren og broren som er så utrolig midt inne i de håpløse tenårene, for ikke å glemme Åsleik Engmark som stemmen til Knerten ... alt dette gjør filmen severdig nok. Utover det fungerte det dårlig for oss, og når filmen nådde slutten, satt jeg igjen med et par ubesvarte spørsmål.

I denne filmen blir Knerten pappa, men som i forrige film, Knerten gifter seg, så er dette bare en liten del av filmen. Sønnen, Lille-Knerten, er en eplekjekk liten rot som absolutt nekter for å være en baby, og er ganske så tøff. Jeg savner at de kom litt mer i fokus jeg. Det er bare Knerten som får være med ut på eventyr, mens Karoline og Lille-Knerten er igjen på rommet til Lillebror. Kanskje det er sånn i boken (Knerten og forundringspakken)? Jeg har nemlig aldri fått lest noen av bøkene, og hvis så er tilfelle, så har de jo gjort valget utifra det og det må jeg respektere. Hvis ikke, så har de et ubrukt potensiale... De blir rett og slett en unødvendig bakgrunnshistorie som ikke gir noe mer til historien enn at det er utrolig morsomt når moren til Lillebror må leke jordmor for Knerten...

To andre store og viktige hendelser i filmen, er at Knerten forsvinner, og at Lillebror finner en baby på en benk ved kirken en tidlig morgen. Knertens forsvinningsnummer er helt grei, men gir ikke filmen så veldig mye synes jeg. Forundringspakken, som babyen heter, er jo virkelig en liten hjerteknuser. Når foreldrene til Lillebror våkner med en baby i senga, er en av de bedre scenene i filmen. Spesielt når faren våkner og ser mor kose med en baby, akkurat som han hadde drømt. Når det gjelder moren til babyen, så var det noe av det jeg følte fungerte dårligst. Jeg følte ikke at hun var troverdig nok som skuespiller, og jeg følte rett og slett ikke at det hang helt sammen, spesielt ikke mot slutten. Hva var de gode nyhetene politimannen egentlig kom med? Var det bare jeg som ikke fulgte med, eller...? Uten noen spørsmål eller noe mer, så er hun en del av familien....

Jeg klarer egentlig ikke helt å sette fingeren på hva som ikke fungerte. Det var akkurat som det manglet noe, noe som bandt hele historien sammen og ga meg godfølelsen, slik som jeg følte med den første filmen. Jeg tror det er greit at vi har kun den første filmen i samlingen vår. Det beste med hele kvelden, var stunden jeg og min datter hadde sammen etter filmen, med café besøk og en kjøretur full av mimring og impulsive påfunn.

Filmanmeldelse: Harry Potter and the Deathly Hallows, part 2 2D (spoiler alert)

I går fikk jeg sett den aller siste Harry Potter filmen, og som alltid før så er første møte med disse filmene på lerretet litt anstrengende for meg. Det har ingen ting med at jeg ikke liker de, det er bare et at jeg ikke har lest bøkene siden den siste kom ut, og hjernen min jobber alltid på høygir for å huske hva som egentlig skjedde i boka, vente på ting som jeg tror skal dukke opp, huske rekkefølge, fundere på hva som mangler osv. Jeg klarer rett og slett ikke å la vær! Det er utrolig irriterende og ødeleggende, for når jeg senere ser DVD'en, så er alt greit. Så på bakgrunn av dette faktum, skal jeg ikke gi filmen terningkast. Antagligvis vil den få veldig høy karakter, men jeg er ikke klar for den ennå. Jeg hadde også vondt i hodet og krampe i skuldrene, noe som også gjorde at jeg ikke helt klarte å slappe av og slippe filmen inn. Se den en gang til, kanskje?

Utover det, så var det en spennende og tårevåt film. Jeg tenkte at det var bra at det triste var midt inne i filmen, men neida, måtte gråte en skvett helt på slutten også. Det er så gøy å gå rett ut på brygga hvor alle koser seg ute på restaurantene i Tønsberg, med tårevåte og røde øyne... Men, jeg ble veldig rørt av slutten, en slutt jeg ikke hadde sansen for i boken (jeg liker aldri en oppsummerende slutt hvor man forteller hva som skjer i fremtiden).

Det jeg likte med filmen var selvsagt effektene. Hermoine og Rons lille seanse i Mysteriekammeret. Neville Longbottom var i mine øyne en av de største heltene i filmen, og McGonagall var så herlig der hun sier: "I've always wanted to use that spell". Jeg kan selvsagt ikke glemme de utrolig rørende og tårevåte minnene til Severus Snape, som ble spilt med utrolig følelse og ekthet. Jeg likte hvordan Harry dukket opp fra rekkene på skolen og utfordret Snape. Jeg kan sikkert ramse opp mange slike episoder i fleng.

Det jeg på stående fot kan si at jeg skulle ønske mer av i filmen: LITT kjemi mellom Harry og Ginny hadde vært greit. Jeg ventet litt mer av forhistorien til Dumbledore. Sikkert helt greit at det ikke var med, men når jeg hadde forventningen om det, så var det litt skuffende. Alt gikk også så fort føltes det ut som. Det var akkurat som om jeg ventet meg mer hele tiden, og at det skulle vare lenger. Sier kanskje noe om intensiteten, for det er jo ikke akkurat en kortfilm. Mulig at jeg gjerne ville tyne det siste møtet så lenge som mulig? Det at alle de kjente og kjære som døde bare var et lite glimt, føltes litt tamt. Jeg gråt jo som bare det, men det hjelper så lite når det ikke ble et skikkelig farvel. Jeg er antageligvis litt ødelagt etter tidligere dramastudier, men innimellom ble det litt tydelig skuespill, spesielt blant statistene.

Det er egentlig så mye jeg kan si, så mye jeg har glemt og som jeg kommer på etterhvert. Det er intens opplevelse når man har fulgt det hele så lenge, og har du sett de forrige filmene, ikke nøl med å se denne! Det ville være kriminelt å droppe den! Har du ikke sett de andre filmene, gjør det først!

Jeg kjenner for øyeblikket at jeg er litt trist. Nå er det ikke mer å se frem til i dette universet. Filmene kan sees på DVD om igjen og om igjen. Bøkene kan (og skal) leses på nytt. Men det var dét, ingen nye eventyr. Hvordan skal det gå nå?

Filmanmeldelse: Water for Elephants

I forrige måned leste jeg boken Water for Elephants av Sara Gruen, og den havnet raskt på min liste over favorittbøker. Hennes levende skildringer plasserte meg rett inn i 30-tallets sirkusliv. Mer om hva jeg syntes om boken kan du lese her .

I dag kom turen til filmen. Jeg må si jeg var veldig spent, det finnes mange fallgruver når en bok du liker havner på lerretet. Blir historien presentert på en måte slik at du føler at det fortsatt er samme historie? For denne filmen også, klarer Robert Pattinson spille rollen som Jacob Jankowski, eller blir det Edward (fra Twilight, for de som eventuelt ikke skulle vite det) som plutselig har blitt veterinær ...

Etter å ha unngått påskekøen på E18 i siste liten, rakk jeg filmen og var klar. Visste du forresten at lukten av dårlig parfyme og popcorn blandet sammen, lukter en anelse kloakk? Det måtte nemlig jeg holde ut... Vel, vel, det var kanskje årets kjempedigresjon! Snurr film!

Og filmen snurret seg fremover, i greit tempo. Dette er jo ikke en actionfylt historie, men kjente at jeg ble litt skuffet egentlig. Det var noe som manglet. En gnist mellom skuespillerne, noe som virkelig bar høydepunktene fremover. Siden jeg kjente historien fra før, satt jeg igjen med en følelse av at de hadde samlet sammen alle høydepunktene som måtte være med, og de ble vist frem for meg en etter en. Jeg vet ikke hvordan det hadde føltes hvis jeg hadde stilt med blanke ark, men noe sier meg at denne gangen var kanskje kritikerne inne på noe. Det ble litt kjedelig innimellom. Gnisten fra Marlena var ikke helt til stede, men så må jeg ærlig innrømme at de nok kunne valgt en bedre skuespiller enn Reese Witherspoon. Det er noe med henne jeg alltid har hatt litt problemer med. Synes hun passer i litt andre roller, som Sweet Home Alabama. Cristoph Waltz var vel den som fikk mest skryt fra kritikerene, men jeg fikk ikke helt taket på han. Joda, han er god på å spille ond, men ... det er et eller annet som mangler. Kan ikke sette fingeren på det egentlig. Robert Pattinson derimot, syntes jeg fungerte veldig bra. Joda, jeg så noen Edward-glimt innimellom, men det kommer man vel ikke unna helt? Men hans samspill med elefanten Rosie og når han var rundt dyrene generelt, så du at fyren var hjemme. Og han kler strengt tatt å måke hestemøkk i singlet!

Det minnet jeg sitter sterkest igjen med fra boken, er skildringene. Og så se at de faktisk er så sterke i boken at de helt og holdent har klart å gjenskape bildene jeg fikk i mitt hode når jeg leste, og servere meg de i filmen, det føltes veldig sterkt. Vognen hvor Jacob bodde var akkurat slik jeg så den for meg, jeg følte meg nesten hjemme når jeg så det!

Det var heldigvis ikke bare kjedelig, og det er noen sterke scener som sørget for litt tårer (jenta ved siden av meg hikstet høylytt et par ganger). Slutten var rørende, da de viste livet etter sirkuset i svart/hvitt film. Kjente jeg at jeg ble litt fuktig i øyekroken og tenkte at det er da urettferdig at de skal sørge for at jeg får tårer i øynene rett før lyset kommer på! Jeg synes denne filmen er en helt grei firer. Den utmerker seg ikke,  men den har sine stunder og den er absolutt ikke dårlig. Kan hente jeg synes den er bedre om jeg så den en gang til? Det er noe med forventningene som forstyrrer med det man faktisk får.

Filmanmeldelse: I am Number Four

Regi: D.J. Caruso
Skuespillere: Alex Pettyfer, Timothy Olyphant og Diana Agron.

Det var med lett uro jeg dro på kino i kveld for å se I am Number Four. Det har ikke haglet med gode kritikker, én firer, ellers en haug av toere og treere. Boken har jeg også registrert at har fått litt blandet kritikk. Men hver gang jeg har lest om både bok og film, så har jeg blitt trukket mot begge. Og siden jeg stoler på magefølelsen min, så lot jeg det stå til.

Etter å ha stresset livskiten av meg for å rekke filmen (jeg hadde et par ærend først), så satt jeg endelig i kinosalen og irriterte meg over hvor mye reklame det var før filmen... Deretter trodde alle at filmen begynte, men det var traileren til Red Riding Hood, og gjett om det er en film jeg må se! Med Catherine Hardwick ved roret (regissøren til den første Twilight-filmen), så har jeg håp om at dette blir bra, siden jeg har sans for filmer som er laget som for eksempel Twilight.

Red Riding Hoods trailer, værsågod:

Men, det var jo selvsagt ikke Rødhette og varulven det var snakk om nå, men en litt annen type vesener. I det filmen startet, innså jeg at dette var en film med potensiale for litt hopping i setet for oss skvetne tullinger, og det hjalp heller ikke at de to jentene som satt ved siden av meg ikke var hakket bedre. For her kommer det plutselig ting, og man kvekker til, og så satt jeg og lurte på om jeg hadde gjort noe dumt! Her hadde jeg dratt på kino helt alene, og så var det ingen jeg kunne skvette sammen med, kanskje fnise litt til sidemannen over den teite reaksjonen min. Neida, her satt jeg alene og skulle se en potensielt skummel film, og det er jeg så utrolig dårlig på! Men, kinosalen var fyllt hovedsaklig av yngre folk enn meg, med unntak av to fedre, og jeg kunne jo ikke feige ut heller! Så jeg tok et godt grep rundt colaen min og lot det stå til. Og jeg overlevde helt greit, selv om innimellom fikk jeg nok opp pulsen bittelitt, skvetten som jeg er...

Filmen handler om ni barn som har blitt sendt til jorden fordi de har spesielle evner, og deres planet, Lorien, har blitt angrepet og ødelagt av de onde Mogadorianerne. De har nå blitt oppdaget, og blir jaktet på, en etter en, i en bestemt rekkefølge. En, to og tre er nå drept, John er nummer fire, og det er nå hans tur. John og hjelperen hans, Henri, flykter, John ender opp med å forelske seg i Sarah, ei vanlig menneskejente, og så er jakten i gang.

Og filmen overgikk forventningene mine den. Nå var jo forventningene helt på bunn, så det kunne jo strengt tatt bare gå en vei! Men, jeg kan ikke påstå at dette var en møkkafilm, så noe sier meg at det finnes en del kravstore filmkritikere der ute som har sett litt for mye film og har mistet evnen til å underholdes. De har kanskje også glemt hvem som er målgruppen for disse filmene. Er du en kar i 30-40 år, som venter på årets actionfilm, så blir du skuffet. Venter du på at alle filmer skal bringe noe helt nytt, og overgå den forrige, så blir du skuffet. Dette er underholdning for unge, helt enkelt. Her er det litt romantikk (men det er ikke det som er hovedpoenget med filmen), litt spenning, action, aliens, eksplosjoner og forfølgelser. Og en herlig dose med humor som i allefall fikk meg til å smile godt! Nå har jeg også beholdt et litt ungdommelig sinn, så jeg kan fint se en film som dette. Jeg tror det er sunt for sjelen min, jeg føler meg litt yngre etterpå (og når man kommer til min alder så begynner man å ta i mot alt man kan av alt som har en foryngende effekt).

Skal jeg kritisere litt, så synes jeg John, alias nummer fire, er litt vel nonsjalant og avslappet med tanke på at han har noen mindre hyggelige folk etter seg, klare til å drepe han på en litt mindre hyggelig måte. Her tusler han rundt i gatene alene, på kveldstid, når han egentlig burde passe litt på (siden disse Mogadorianerne er flinke til å spore opp ofrene sine). Og du drar ikke inn på et lite mørkerom for å fremkalle et par bilder, når du vet du har de som ønsker å drepe deg i hælene, sammen med kjæresten din? Og når man først blir angrepet, så ville jeg bedt henne gjemme seg, og ikke dratt henne med seg slik at hun risikerer å bli drept hun også? Siden filmen (noe feilaktig) har blitt sammenlignet med Twilight, så mangler han i allefall Edwards beskytterinstinkt, slik at han vil gjøre alt for å redde sin store kjærlighet. Tror han kunne trengt en dose Edward den karen der...

Monstrene var også temmelig komiske og dumme, så den store finalen ble ikke så veldig skremmende at det gjorde noe. Noen har vært negative mot romantikken, at den var litt flat og overfladisk, men jeg synes egentlig den var helt grei, det var ikke en kjærlighetshistorie som var viktig her. Det eneste som var frustrerende der, var at jeg brukte mesteparten av tiden min på å finne ut hvor jeg hadde skuespilleren fra (altså hun som spiller Sarah). Jeg tenkte og tenkte, begynte å få noen glimt på netthinnen, men klarte ikke å komme på det. Frustrerende, ikke sant? Selv på veien hjem tenkte jeg på det. Det eneste som kunne hjelpe meg, var imdb.com, og viste det seg at det var en av jentene fra Glee! Jeg får unnskylde meg med at det er lenge siden jeg sluttet å se på den serien... Utover det, var filmen litt tynn her og der, og det er ikke en film jeg kommer til å kjøpe når den kommer på DVD. Det var en morsom og litt spennende underholdning å se på kino, og noe mer var det jeg ikke jeg ba om heller. Så da er det store spørsmålet, vil neste bok bli filmet (som strengt tatt ikke blir utgitt før 23. august 2011), eller ender dette opp som en film som er lagt opp som en oppfølger, men som ikke blir til noe mer? Det vil vel tiden vise, jeg skal i allefall se neste film hvis den blir laget.

Det neste nå er å lese boken for å sammenligne. Jeg liker det nemlig, å se hvordan de har valgt å få frem historien i fil/bok og hvordan det fungerer. Jeg gir filmen terningkast 4, på bakgrunn av underholdningsfaktoren.

Tilslutt, snurr trailer...