Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg tror jeg har satt ny rekord! Kafka på stranden er den boken jeg har sovnet fra flest ganger, og allikevel fullført! Takket være Lines Bibliotek og hennes lesesirkel klarte jeg det. Denne gangen skulle jeg klare å bli ferdig til fristen nemlig. Når jeg så skriver en slik innledning, tenker vel du at dette må være en forferdelig kjedelig bok? Svaret er nei, det var den ikke. Kanskje enkelte ganger ble den litt langdryg (det ble litt,for meg, mye unødig musikkprat bl.a.), men alt i alt så var det ikke en kjedelig eller dårlig bok. Det var faktisk en god bok. En rar bok. En merkelig bok. En anderledes bok. En til tider frustrerende bok. Men, akk så søvndyssende! Hvorfor har jeg ingen god forklaring på...

Så kommer den store utfordringen. For hvor begynner man å skrive om dette merkelige man akkurat har lest om? For meg så er boken for fersk. Ideelt sett burde jeg hatt mange dager på meg til å fordøye alt, fundere på sammenhenger og la historien få vokse litt i meg. Vi snakker her nemlih om fisk og igler som regner ned fra himmelen. Snakking med katter og steiner. Profetier om drap av fedre og incest og så mye mye mer.

Kort fortalt handler boken om Kafka Tamura. Han er 15 år og rømmer hjemmefra. Han bor sammen med sin far i Tokyo, men forholdet deres er ikke bra. Faren har prentet inn i hodet på Kafka at han kommer til å drepe sin far og ha sex med sin mor og søster, slik som Ødipus gjorde. For Kafka er dette forferdelig og han må bort. Moren og søsteren dro da Kafka var kun fire år gammel, og han klarer ikke å gi slipp på tanken om at han skal finne dem igjen. Han drar til Takamatsu. Der oppsøker han et privat, lite bibliotek og blir kjent med Oshima og Saeki. Samtidig møter vi Nakata. En enfoldig gammel mann som mener han er dum i hodet etter en hendelse under andre verdenskrig. Han forstår lite, kan ikke lese, og lever på trygd. Ved siden av livnærer han seg med å finne bortkomne katter. Han har nemlig et hemmelig talent, han kan snakke med katter. Tilslutt nøstes livene deres sammen på forunderlig vis.


Fortsatt vet jeg egentlig ikke hvor jeg skal gå videre. For er dette bare en sprø historie uten dypere mening, eller kan den analyseres dypt og inderlig? Hvem har egentlig gjort hva, hvem er de forskjellige karakterene egentlig? Spesielt Saeki og Nakata svirrer det mange spørsmål rundt som bare forblir ekstremt diffuse. Tilbake sitter jeg som leser og føler meg veldig forvirret. Så i frustrasjonen min, har jeg endt opp med å google opp Takamtsu, Beethoven og så mye annet rart som har vært endel av denne historien. Her har du Beethovens Erkehertug Trio, om man skulle lure på hvordan den høres ut som (for den uinnvidde, så har denne en meget sentral rolle mot slutten av boken).



Jeg forsøkte til og med google maleriet Kafka på stranden! Før du sier at dette ikke eksisterer, så vet jeg jo at det ikke er tilfellet. Men poenget jeg vil frem til er at det som gjør at jeg sitter igjen med en godfølelse i magen etter å lest ferdig boken, er Murakamis evne til å beskrive ting. Jeg vet akkurat hvordan Kafka på stranden ser ut, bildet er så ekstremt levende på netthinnen min at jeg har vanskelig for å innse at det faktisk kun er fantasi. Det samme gjelder Oshimas hytte, biblioteket og så mange andre ting. Jeg har fått være med på hele denne sprø reisen på en veldig realistisk måte, om det i det hele tatt er mulig i et slikt ord i denne historien som er alt annet enn realisitisk.

Min konklusjon blir noe slikt som at jeg er ganske sikker på at jeg likte boken, men at jeg trenger noen ekstra dager å fordøye det hele. Jeg føler så mange ting når jeg ser bort på boken som ligger foran meg, noe som er veldig viktig for meg. Jeg tror nemlig at det er det som for meg er nøkkelen til god litteratur, når boken har gitt deg et eller annet, enn sterk følelse for eksempel. Kafka på stranden har gitt meg mange følelser og tanker, dermed synes jeg den er en god bok. Nå skal jeg sette meg ned og se en dokumentar om Haruki Murakami, min nysgjerrighet er vekket. Jeg legger dokumentaren nederst i innlegget mitt, om du også skulle være interessert i å se den.

Tørre fakta:

Utgitt: 2007

Forlag: Pax Forlag

Oversetter: Ika Kaminka, MNO

Sideantall: 573 sider (pocket)

Originaltittel: Umibe no Kakuka (2002)

ISBN: 978-82-530-3042-5

Kilder: Kjøpt

Dokumentar om forfatteren:

En smakebit på en søndag: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Da er leseåret godt i gang, og jeg er allerede igang med min tredje bok i år! Det er jeg stolt av, så får jeg bare håpe at jeg klarer å fortsette denne gode trenden. I løpet av søndagen skal jeg på biblioteket og låne litt flere ungdomsbøker, så jeg tenker at de kommer godt med på statistikken. Etterpå skal min bestemor feires, hun fyller nemlig 90 år!

Jeg har akkurat begynt på min første Murakami-bok. Den leses selvsagt til Lines lesesirkel, og jeg er spent på hvordan jeg kommer til å like den. Jeg har hørt så mye forskjellig om den, at den er tunglest, at den er lettlest, at den er rar og at den er veldig god. Jeg satser på at jeg vet svaret mot slutten av neste uke? Her kommer i allefall en liten smakebit, tatt fra side 11.

Jeg har bestemt meg for å pakke det aller nødvendigste. Det vanskeligste er klærne. Hvor mange undertøyskift trenger jeg? Hvor mange gensere? Skjorter? Bukser? Hansker? Skjerf? Shorts? Vinterjakke? Når jeg først setter i gang tar det liksom aldri slutt. Men en ting er jeg fast bestemt på: Jeg skal faen ikke virre rundt på et fremmed sted med en masse bagasje og se ut som en ungdom på rømmen.

For flere smakebiter, regler for hvordan delta og kanskje noen boktips, ta turen innom bloggen Flukten fra virkeligheten. Denne gangen holder hun også en giveaway for å feire at verden ikke gikk under like før jul!