Et lite forsøk på en oppdatering

Da er man tilbake som bokblogger (så kan jeg fortsatt bruke de fine visittkortene jeg laget i den forbindelse), og da er det vel obligatorisk å oppsummere litt?

Jeg ble plutselig uten husvære i høst, og ble boende hos min mor mens jeg lette etter et sted å bo. Det er et håpløst prosjekt når man er hundeeier og ikke rik... Med husleier som nesten overgår det du må betale i lån når du kjøper deg hus, og en sterkt økende trend i å ikke leie ut til folk med dyr (og for enkelte også med barn), så ble det litt håpløst. Kun de bøkene jeg trodde jeg absolutt ville komme til å lese ble med meg i bokhyllen, resten har lenge ligget nedpakket i esker stakkars... Nå blir det heldigvis innflytting hos kjæreste etter hvert, og i hodet mitt spirer en liten ide om hvordan bokhyllen kommer til å se ut. Det vil bli spennende å se om lar seg gjøre... Med fast bopel og ro i hverdagen blir det mye enklere å sette seg ned og skrive litt.

Litt endring i dyreholdet har det også blitt. To hunder har blitt til èn og to hester har kommet til (endelig ble den drømmen oppfylt).

Dølahoppene Linnea og Saga Sofie

Litt bøker har jeg fått lest, men ikke mye dessverre. Jeg har et mål om 50 bøker i år, det tror jeg ikke jeg klarer om jeg ikke får opp tempoet noe voldsomt i år... Her kommer et lite resymé over bøkene jeg har lest siden sist.

Stina Saga nr. 5-8 av Renate Josefsen

 

Det er en god stund siden jeg leste disse, tror vi snakker sist høst. Derfor husker jeg ikke så mange detaljer, annet enn at jeg kjente for en liten pause i serien da den begynte å bli litt langdryg. Det er lite som skjer i hver bok og skulle ønske meg litt mer fremdrift.

Knyttet til deg av Sylvia Day

Dette er tredje bok i Crossfire-trilogien, og jeg tenker at jeg takker for meg der. Det var vel strengt tatt ment som en trilogi, men jeg mistenker at forfatteren vil melke suksessen og tyner historien med flere bøker. Jeg blir ikke med på den bøttebaletten, dette blir bare så dårlig og seigpint at nok er nok og litt til. For mye patetisk drama og fantastisk sex for min del...

Allegiant av Veronica Roth

Tredje og siste bok i Divergent-trilogien. Jeg elsket Divergent, klarte ikke helt Insurgent, og var veldig spent på hva jeg ville synes om denne. Jeg må si at den havnet et sted midt mellom de to første bøkene og jeg var en av de få (tror jeg) som faktisk likte slutten. Jeg synes forfatteren var modig, og den var annerledes. Jeg liker ting som skiller seg ut.

Isprinsessen av Camilla Läckberg

Jeg har tidligere lyttet til Predikanten (jeg ble fortalt av en bibliotekar at det var første boken, noe som ikke stemte), og var spent på hvordan jeg ville like boken og hvordan forholdet til Erica og Patrik startet. Den ble derfor med meg til Tenerife i våres og lest ferdig der. Jeg må si at jeg virkelig likte boken, og jeg kommer garantert til å lese fler. Det er litt deilig at karakterene er vanlige mennesker som ikke sliter med en hel masse bagasje, selv om de har sine utfordringer. Läckberg skriver lett og holder deg på pinebenken på en god måte. Ofte synes jeg krimforfattere prøver å dra ut spenningen litt for lenge, slik at det fort blir for dumt, men her hadde mysteriet akkurat passe fokus etter min smak. Dette er første krimbok jeg må si at jeg virkelig liker.

 Flaggermusmannen av Jo Nesbø

Når man først er inne på krim, så fikk jeg denne til jul. Jeg har hatt flere av bøkene i serien liggende, men ville begynne fra begynnelsen av, og endelig var tiden inne, Eller... Hadde det ikke vært for at flere har lovet meg at det blir bedre, så hadde jeg hoppet av Hole-vogna tvert. Denne boken likte jeg nemlig ikke noe særlig. Jeg kunne ikke fordra Harry Hole og hvordan han rotet det til for seg, og selve historien ble langdryg. Men siden spesielt min søster insisterer på at jeg bør fortsette, så blir det vel en Harry Hole bok en gang i blant... Det må jo være en grunn til at mannen blir rik på disse bøkene!

World War Z av Max Brooks

Jeg liker virkelig ikke zombier, de er rett og slett bare ekle. Så hva er vel bedre som enn litt lett høstlektyre i høstferien, på en solseng på en gresk øy, enn en bok med masse zombier? Og ikke minst, hva er vel bedre enn at jeg faktisk likte den? For deg som har sett filmen, så er den ikke lik på boken i det hele tatt. Boken fungerer som en samling intervjuer som ikke har blitt publisert i en rapport om krigen mot zombier som spredte seg over hele verden. Vi får høre forskjellige folks beskrivelser og gjennom dem får vi vite hvordan det både startet og sluttet. Boka var guffen så det holdt utifra min standard, men den var spennende og engasjerende skrevet.

Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley

Denne boken leste jeg i høst, og den falt virkelig i smak, dystopi-elsker som jeg er. Jeg hadde hørt nevnt at den skulle være bra, og da jeg hadde en liten opprydning i hyllene mens jeg jobbet i bokhandel, fant jeg denne mutters alene. Det kunne jeg jo ikke ha noe av, og tok den selvsagt med meg hjem. Boken ble utgitt i 1932 og var en kritikk til dagens samfunn, men den kunne like gjerne vært skrevet i dag. Teknologien har sørget for at verden er problemfri, og selvsagt er nesten alle lykkelige. Noen avvikere finnes, og i den dystopiske ånd så faller det perfekte fra hverandre når enkelte sannheter kommer frem. Om du liker dystopiske romaner, bør denne klassikeren definitivt stå på leselisten din.

Høsten av Jan Henrik Nielsen

Høsten er en roman jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg kjøpte med meg på flyplassen. Jeg trodde nok at den var mer ungdomsbok enn det var barnebok, for denne boken kunne nesten min datter på straks 10 lest. Men når jeg innså at aldersgruppen lå litt lavere enn forventet, må jeg si at det var en god spenningsbok for unge ungdommer. Den har akkurat passe dose spenning og den er ikke forutsigbar i det hele tatt. Nanna og Fride lever i en bunker ute på en øy sammen med faren deres. Den eneste kontakten de har med omverdenen er et periskop. Verden har blitt angrepet av en sykdom, og de vet ikke om noen andre enn dem har overlevd. Når faren blir syk, drar Nanna og Fride mot byen for å finne medisin til faren.

Flere bøker enn det tror jeg ikke at jeg har lest siden sist, med ett unntak. Jeg hadde nesten skrevet ferdig en omtale før jeg tok meg en lang pause, så den kommer ut en av dagene. Resten av dagen tror jeg at skal tilbringes i sola med Clash of kings/Game of Thrones og på hesteryggen.

Bokomtale: Uglies av Scott Westerfeld

"The early summer sky was the color of cat vomit"

Slik begynner den dystopiske serien Uglies, skrevet av Scott Westerfeld og med en åpning som denne, så føler jeg at boken lover meg en anderledes historie enn det jeg er vant til. Uglies er den første boken i en serie som består av til sammen fire bøker. De andre er Pretties, Specials og Extras.

Tally lever i en verden en gang i fremtiden. Før du fyller 16 årer du en ugly, en stygging. Du bor i Uglyville og bare venter på 16 årsdagen. Da blir alle operert slik at de blir biologisk tiltrekkende, med helt perfekte trekk og former. Man blir en pretty og får flytte inn i New Pretty Town hvor alle er vakre, festene er mange og spennende og livet er helt perfekt. Siden dette er en dystopi, så sier det seg vel selv at denne perfekte verdenen er så langtfra perfekt. Tallys beste venn Peris har akkurat fått utført operasjonen og hun går nå selv bare venter på sin fødselsdag. Så en dag møter hun Shay, og ting vil snart forandre seg. Tally får kjennskap til en annen verden og ingenting vil bli som før igjen etter at Shay rømmer og Tally må ta noen vanskelige valg.

Denne traileren forklarer det nok mye bedre enn jeg klarer selv:

Jeg må si at jeg likte konseptet bak denne boken. Den totalt overfladiske verdenen, likhetssamfunnet som selvsagt ikke kan fungere uten komplikasjoner fordi vi mennesker er individer. I en scene kikker Tally i et gammelt ukeblad og på vår tids modeller. Disse er i hennes øyne faktisk stygge, da hun er vant til det helt perfekte. Menneskene i denne verdenen er så hjernevasket på hva som er rett utseende at det for hovedpersonen nesten er umulig å gi slipp på. I vår dags samfunn hvor det å endre på utseende er en enkel sak, så har denne boken et viktig budskap.

Det boken ikke klarte, var å dra meg helt inn i selve hitoriefortellingen. I begynnelsen føler jeg at jeg har blitt kastet inn i verden som jeg ikke får forklart. Denne fremtidsvisjonen har ganske mange science fiction-elementer, den er allerede godt etablert og jeg må visst bare skjønne hvordan alt fungerer og at dette faktisk er en gang i fremtiden. Det gir meg en følelse av frustrasjon selv om det går seg til sakte.

En annen ting jeg slet med, var alle løgnene. Når hovedpersonene vikler seg inn i altfor mange løgner (som selvsagt blir avslørt), så blir jeg så mektig irritert! Tenk så mange problemer man ville sluppet unna hvis man til rett tidspunkt klarte å si det som det var! Jeg kjenner et behov for å hyle litt, ta en tur inn i boken å fortelle noen velvalgte sannhetsord. Det blir nemlig litt for opplagt hva som skjer videre. Greit at det skaper konflikt og drama i historien, men føler at det er temmelig oppbrukt.

Noe av det jeg likte best, var hvordan forfatteren lar hovedpersonen utvikle seg meget sent. Han demonstrerer så tydelig hvor hardt synet på utseendet sitter hos disse menneskene. Alle er helt hjernevasket til å tro at slik er det, og selv om noen få gjør opprør, så er det en tankegang man ikke bare legger bak seg sånn helt uten videre. I følge Tally er hun er stygg og det er alle andre som ikke er operert, noe annet har aldri vært et tema. Tally stiller ikke mange spørsmålene før sannheten gradvis bestemmer seg for å banke på døren. Hun vil at alt skal være som det er, det er det trygge. Alt annet er uforutsigbart.

Dette er en bok som bør leses av målgruppen, ungdom (og selvsagt for deg som er eldre også). Her er det mange interessante temaer rundt utseende, selvtillit og det å være den man er.

Jeg vet at jeg opprinnelig hadde mye mer å si om boken. Dessverre har det tatt nesten en måned før jeg fikk skrevet om den, så mange av inntrykkene er borte. Det jeg har skrevet om her er det som har fortsatt sitter igjen. Jeg gir boken en svar firer. Det kan hende jeg fortsetter med neste bok i serien etterhvert, men det står ikke høyt oppe på prioriteringslisten min.

Tørre fakta:

Utgitt: 2005 (min utgave i 2012)

Forlag: Simon and Schuster

Sideantall: 426 sider + første kapittel i neste bok (pocket)

ISBN: 978-0-85707-913-8

Kilder: Kjøpt

Boktema: Min sommerlesning

Jeg valgte å ikke ta noen valg for hva jeg skulle lese i sommer. Jeg var rett og slett så lei av lesing, det var så mange bøker jeg hadde måttet lese, det var så mange ufullførte bøker motivasjonen var helt i bånn. Så jeg bestemte meg for at sommeren skulle være lettlest og spennende, jeg skulle kun lese det som falt meg inn. Det har resultert i at jeg kun har lagt en bok nesten til siden (har lest et kapittel og så blitt fristet av andre bøker i stedet).

Dette er bøkene jeg har kost meg med i sommer (for jeg har faktisk kost meg veldig), begynner fra St.Hans-aften:

Det har faktisk blitt en hel del denne sommeren, og mye bra også! Så jeg har definitivt valgt rett taktikk ser det ut til.

Hva andre har lest i sommer kan du lese mer om hos Anettes Bokboble.

Smakebit på en søndag: Uglies av Scott Westerfeld

Som vanlig så er det ikke så mye liv i bloggen, ferie og andre ting gjør at det ikke er tid til å skrive så altfor mange gjennomtenkte innlegg, og bøkene man leser tar så mye lengre tid enn vanlig for min del. I går kveld kjempet jeg med "livet som innsats" da jeg gjorde et desperat forsøk på å få lest ferdig et kapittel. Ole Lukkøye vant med god margin!

Jeg leser for tiden Uglies av Scott Westerfeld. Jeg tror den begynner å ta seg opp, tiden vil vise om det faktisk stemmer. I denne boken blir alle som fyller 16 år operert slik at de blir ekstremt vakre. Her er en smakebit fra side 144:

"She shrugged. However the Rusties got their kicks, this was perfect for a hoverboard.The track stretched off in two directions, but it was easy enough to tell which one to take. One led back the way she'd come, toward the center of the ruins. The other headed outward, northward and angling to the sea.

Smakebit på en søndag er en ukentlig spalte hos bokbloggen Flukten fra virkeligheten. Her deler alle en liten smakebit fra boken de leser akkurat nå. Ta en tur innom og finn andre smakebiter, samt regler for hvordan dette fungerer.

Bokomtale: Cassias valg av Ally Condie

Når jeg er litt usikker på en bok, så må det et salg til for at jeg skal ta sjansen. På en måten ble første boken av Matched med meg hjem, etter å ha tvilt en stund. Hvorfor jeg har tvilt? Utifra et par anmeldelser og tilbakemeldinger hvor boken har blitt sammenlignet med en av mine favorittdystopier, nemlig The Giver av Lois Lowry, kunne det virke som om hele boken hadde skrevet copycat skrevet over hele seg. Når det i tillegg var lagt opp til trekantdrama fristet det ennå mindre, for det er jeg så utrolig lei av! Allikevel havnet boken fort i hendene mine, mulig det var det grønne coveret og et håp om at boken hadde potensiale til å leses raskt.

Cassia har alltid stolt på systemet. Ingen høy pris for et langt liv, en perfekt jobb, den ideelle ektefelle. Så da bestevennen viser seg på skjermen som hennes match, er hun ikke i tvil om at han er den rette for henne. Ikke før et annet ansikt, et kort øyeblikk, dukker opp på skjermen før den går i svart. Snart stilles Cassia ovenfor umulige valg, mellom Xander og Ky, mellom den trygge tilværelsen hun kjenner, og en vei ingen annen har våget å gå før - et valg mellom lojalitet og lidenskap.

I begynnelsen tok jeg meg litt i å være utålmodig. Jeg ventet på at Ky skulle dukke opp på skjermen, alt rundt boken er bygget opp mot akkurat dette. Etterhvert så har det slått meg at jeg egentlig ikke bryr meg om kjærlighetshistorien/trekantdramaet. Derimot blir det bakgrunnshistorien som driver alt videre for meg. Jeg finner meg heller oppslukt av verdenen de lever i og alt det skjulte, all manipuleringen og idealsamfunnet som sakte sprekker opp, enn den oppskrytte kjærlighetshistorien. For min del trengte egentlig ikke Cassia, Ky og Xander være med. Når det gjelder kopieringen fra The Giver, så ser jeg en og annen parallell, men synes historien står godt på egne ben også. Man kan fint lese begge bøkene uten at det bør være et problem. Måten de er skrevet på og det som foregår rundt er allikevel såpass forskjellig.

Hvis jeg skal nevne min kritikk mot historien, så må jeg dra frem at utviklingen til Cassia ikke er helt troverdig. Jeg skulle ønske den fikk mer motstand underveis. Spørsmålet: "Så nå ser hun plutselig alle problemene?" dukket opp underveis. Plutselig var Cassia helt for styresettet og etter et par hendelser var hun plutselig i mot. Jeg klarte ikke å bry meg nok om personene, og hvis bok nummer 2 skal dreie seg mer om deres forhold kjenner jeg at jeg mister interessen. Jeg må forresten ta med alle bokelskeres traume som dukker opp:

... akkurat som far klager over sløsingen av papir som kunne blitt resirkulert, når han må brenne et bibliotek. Men de høytstående funksjonærene sier at av og til er ting ikke verd å spare på (...) Far er opptatt av bøkene han ødelegger; de andre funksjonærene er opptatt av far (...) jeg blir stående og se på inntil alle de sprø bokskjelettene er skuffet inn i brennrørene, inntil alle ordene er blitt til akse og ingenting.

Når vi derimot får et dypere innblikk i den faktiske verden de lever i, er jeg helt med. Alle er fullstendig styrt av myndighetene. Hva de får lov til å eie, hva de skal spise, hva de skal lære, hvor de skal jobbe, hvem de passer best sammen med osv. Løper du for fort når du trener, risikerer du å bli kalt inn til en psykolog fordi du kan vise tegn til bulimi. Kaster du noe med en anderledes konsistens i forbrenningsovnen, blir dette registrert og du vil bli rapportert. Det finnes med andre ord ikke en eneste del av livene til innbyggerne som ikke blir regulert. Men, slik det alltid går i dystopiske romaner: Idyllen rakner. Først bare litt, men etterhvert får man glimt av at det knaker alvorlig i sammenføyningene. Det er dette som blir så spennende. Mulig nyter jeg at alt går i stykker, jeg finner meg i allefall engasjert fra begynnelsen (nesten begynnelsen er vel mer rett å skrive) til slutten. Jeg kommer til å lese neste bok for å se hvordan det hele kollapser helt (jeg fikk nesten lyst til å legge på en haug av onomatopoetikon som kræsj, bæm, smack osv. her) Bring on the action! Så får turtelduene surre med det de vil for min del...

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Mangschou A/S

Oversetter: Hege Mehren, MNO

Sideantall: 395 sider (innbundet)

Originaltittel: Matched (2010)

ISBN:978-82-8238-022-5

Kilder: Kjøpt

Bokomtale: Forsvunnet (Gone #1) av Michael Grant

Dette er en bok jeg har styrt unna i evigheter fordi jeg har hatt inntrykk av at få har likt den. Så får jeg beskjed av ei venninne at den må jeg lese den. Jeg hører ofte på henne, fordi vi har ofte ganske lik smak. Da jeg kom over boken på salg, så tenkte jeg: Hvorfor ikke? Så boka ble kjøpt og nå er den lest. Først litt om boka, så kan dere vente i spenning på hva jeg syntes om den...

Alle over 15 år forsvinner på et øyeblikk. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger, og det er umulig å få hjelp. Hva har skjedd? Dyr muterer og noen tenåringer utvikler en uforståelig, dødelig makt. Men når du fyller femten år forsvinner du, akkurat som de andre. Anarkiet rår og du må velge side. En kamp på liv og død er i gang.

Hva gjør barna når foreldre og autoritetspersoner forsvinner? Klarer de å organisere seg eller vil alt kollapse? Hva har egentlig hent? Det er mange spørsmål som melder seg og min første reaksjon etter første kapittel var: Jeg vil ikke lese lenger hvis jeg ikke får et svar her og nå! Jeg har faktisk aldri vært så fristet til å kikke på siste side. En annen ting som plaget meg i begynnelsen, var tanken på babyene som hadde vært alene sammen med foreldrene. Hva med dem? Men, så leste jeg en anmeldelse av boka, og denne personen sa noe veldig fornuftig. "Husk at de eldste kun er 14 år, hvorfor skal de tenke som voksne i en krisesituasjon?" Da slo det meg at denne boken inneholdt noe jeg har savnet i mange ungdomsromaner á la fantasy og dystopi. Heltene, som jo bare er ungdom, handler ofte som helter og som voksne mennesker. I denne boken er de umodne ungdommer. Noen er smarte, noen er tøffe, noen er fornuftige, noen er bøller og andre igjen gir bare rett og slett blaffen og nyter friheten.

Sam er en 14 år gammel gutt. Han elsker surfing og foretrekker å holde seg unna rampelyset. De fleste husker han som gutten som reddet alle da bussjåføren fikk hjerteattak og Sam fikk stoppet bussen før det gikk galt. Når de voksne forsvinner, ser alle mot Sam og forventer at han skal bli deres nye leder, spesielt etter at han løper inn i en brennende bygning for å redde ei jente. Sam derimot ønsker ikke å være noen lederfigur. Han viker unna. Først kan man bli sint på han, helt til man tenker over det faktum at gutten er en beskjeden gutt på 14 år! Selvsagt frister ikke en maktposisjon!

Samtidig begynner det å skje merkelige ting, noe du sikkert nå har lest om ovenfor. Millionkroners-spørsmålet er jo gjennom hele boka: Hva i huleste har skjedd? Jeg skal ikke avsløre noe mer, men jeg kan love at det blir tettpakket med action etterhvert og det er ikke så mange lystige ting som skjer. Forfatteren har klart å skape et univers man kan tro på, og du vet aldri hva som venter rundt neste sving.

Så hva syntes jeg? Jo, jeg likte boken. Nå har jeg drevet å rakket ned på den ene populære boken etter den andre, og når jeg leser en bok som så få har likt, jo da liker jeg den. Må si at det er en sak jeg tenker litt på de siste dagene... Det er ikke en bok som havner på favorittlista eller den jeg anbefaler først, men den hadde noe som jeg ikke har lest før. Den hadde en råskap som fikk den til å føles ekte, selv om ingenting av det som skjer er i nærheten av ekte. Jeg føler at forfatteren har fått frem mye av det som sannsynligvis kunne ha hendt med ungdommen, om dette faktisk skulle skje. De er ikke snille med hverandre og tenker fornuftig. Et stort antall tenker kun på seg selv og sine behov og gjør det ikke direkte enkelt for de som faktisk ønsker å ordne opp. Venner sviker hverandre av redsel og sjalusi, andre ser muligheten til å hevde seg mer.

Dette er en ungdomsbok som kanskje passer bedre for målgruppen enn for voksne, og jeg vil tro at den treffer bra hos endel gutter. Men, selv er jeg en voksen jente, så man skal aldri si aldri! Jeg gir boken en solid og sterk firer.

Tørre fakta:

Utgitt: 2008

Forlag: Schibsted Forlag AS

Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen

Sideantall: 575 sider (innbundet)

Originaltittel: Gone (2008)

ISBN:978-82-516-2562-3

Kilder: Kjøpt

En smakebit på en søndag: Gone av Michael Grant

Jeg har akkurat begynt på Michael Grants serie, Gone og leser første boken Forsvunnet. For øyeblikket ergrer det meg veldig at boken er så tykk, at det er en hel serie og jeg ikke vet hvor lang tid det tar før vi får vite de mest elementære svarene: Hva er det som skjer! For deg som ikke har hørt om serien, så forsvinner nemlig alle over 15 år i løse lufta og bare de som ikke har fylt 15 er igjen...

 

Hun ville ikke ha lagt merke til de glitrende øynene i mørket hvis det ikke hadde vært for at Patrick spratt opp, reiste bust og knurret som han aldri hadde gjort før.

s. 77

Har du lyst til å dele en smakebit fra boken du leser akkurat nå med andre, eller har lyst til å lese andres smakebiter? Ta en tur innom bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten. Deltar du i dag er du med i trekningen av to bøker.

Bokomtale: Insurgent av Veronica Roth

 Dette var oppfølgeren til en mine absolutte favorittbøker, en oppfølger som nesten alle elsker og som skulle redde min verden for en kort periode (som en velfortjent flukt fra virkeligheten). Derfor er det ganske frustrerende når jeg ikke føler meg helt reddet. Her kan du lese min omtale av Divergent.
 *En liten advarsel, denne omtalen er jeg redd vil være full av spoilere.*

Da jeg begynte å lese første kapittel, slet jeg veldig. Det er 11 måneder siden jeg leste Divergent. Selv om jeg husker historien, så husket jeg den tydeligvis ikke godt nok. Jeg visste jo selvsagt hvem Tris og Tobias var, men hvem var egentlig Marcus, Caleb og Peter og hvorfor satt de på et tog igjen? Jeg klager jo ofte om at jeg er lei av forfattere som behandler meg som en idiot hvor jeg hele tiden blir påminnet om alt mulig av det som har skjedd, om igjen og om igjen. Men en liten mellomting kanskje? Vel, det var kun en løsning på problemet, lese Divergent en gang til. Huff så ille du. Jeg likte den minst like godt som forrige gang, selv uten alle overraskelsene. Det jeg fant ut etterpå, var at forfatteren har laget dette blogginnlegget for sånne som oss, som glemmer detaljer.

Men, over til Insurgent. La meg hjelpe deg inn i den action-fylte stemningen i boka med denne bok-traileren:


Det er nemlig det du får, med unntak av begynnelsen. Action, action, sorg, fortvilelse, tvil, depresjon, action, frustrasjon, krangling, løgner og action. Jeg satt igjen med følelsen at jeg har blitt fullstendig overkjørt, at jeg ble pepret med for mye action, for mye av alt. Trådene og løgnene gikk på kryss og tvers, og den vanntettheten som holdt Divergent opp, begynte nå å slå sprekker. For er det noe jeg er "god" på, så er det å stille tvilende spørsmål hvis tingene ikke helt holder sammen.

Så leste jeg plutselig følgende innlegg i forfatterens blogg:

I know it sounds crazy, but I create the characters and they become real to me and then they do whatever the heck they want. (Especially Peter. Whoa.)

In any case, what I'm saying is: I don't have that much control, and I try to follow each character's nature. (IE: the Abnegation will be more likely to die because they have that impulse to throw themselves in front of others. The Dauntless are more likely to die because of unnecessary heroics and recklessness. Etc.) I also try to be real with myself about what kind of world Tris lives in. She is not immune to its corruption or its violence. (And frankly, I think it already requires some suspension of disbelief that she didn't die in Insurgent.) All that I can do is try to have her react to her losses as realistically as possible, which often means that she's unlikable, as grieving and guilt-ridden people sometimes are.

Etter å lest dette fant jeg endelig ut hvor skoen egentlig trykket. Jeg følte ofte at karakterenes motivasjon og mål var for svake, for nølende og for ustrukturerte. Jeg følte at store deler av historien gikk litt på måfå, mens den sterke Tris nå er en sutrende jentunge som har gitt opp. Dette er jo sant, og hun har mistet nesten alt, opplevd traumatiske ting. Men Tobias har absolutt rett når han vil ha tilbake den gamle Tris og ved at forfatteren velger å la Tris unngå og fortelle Tobias ting så rakner forholdet deres veldig. Det var nesten så det hadde frydet meg om han hadde gått sin vei, for det båndet som skulle knytte et så ferskt par sammen, slites tvert over og burde ikke knytes så lett sammen igjen.

Men, nå som det har gått noen dager etter at jeg har lest boken, så angrer jeg absolutt ikke på at jeg leste boken. Mange detaljer har falmet og jeg sitter ikke igjen med følelsen av å ha blitt overkjørt lenger. Jeg følger definitivt med videre, og venter i spenning til å få høre hva som lå i avsløringene på slutten av boken. De fleste elsker boken, så ikke la min anmeldelse skremme deg! Likte du bok nummer en, så er du jo nødt til å lese fortsettelsen og glemme hva jeg har sagt...

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Harper Collins Children's Books

Sideantall: 525 sider (pocket)

ISBN: 9780007442928

Kilder: Kjøpt

Vil du ha mer? Her kan du lese Free Four: Tobias Tells the Story, hvor forfatteren har skrevet et lite avsnitt fra Divergent fra Fours/Tobias synsvinkel.