Bokomtale: Uglies av Scott Westerfeld

"The early summer sky was the color of cat vomit"

Slik begynner den dystopiske serien Uglies, skrevet av Scott Westerfeld og med en åpning som denne, så føler jeg at boken lover meg en anderledes historie enn det jeg er vant til. Uglies er den første boken i en serie som består av til sammen fire bøker. De andre er Pretties, Specials og Extras.

Tally lever i en verden en gang i fremtiden. Før du fyller 16 årer du en ugly, en stygging. Du bor i Uglyville og bare venter på 16 årsdagen. Da blir alle operert slik at de blir biologisk tiltrekkende, med helt perfekte trekk og former. Man blir en pretty og får flytte inn i New Pretty Town hvor alle er vakre, festene er mange og spennende og livet er helt perfekt. Siden dette er en dystopi, så sier det seg vel selv at denne perfekte verdenen er så langtfra perfekt. Tallys beste venn Peris har akkurat fått utført operasjonen og hun går nå selv bare venter på sin fødselsdag. Så en dag møter hun Shay, og ting vil snart forandre seg. Tally får kjennskap til en annen verden og ingenting vil bli som før igjen etter at Shay rømmer og Tally må ta noen vanskelige valg.

Denne traileren forklarer det nok mye bedre enn jeg klarer selv:

Jeg må si at jeg likte konseptet bak denne boken. Den totalt overfladiske verdenen, likhetssamfunnet som selvsagt ikke kan fungere uten komplikasjoner fordi vi mennesker er individer. I en scene kikker Tally i et gammelt ukeblad og på vår tids modeller. Disse er i hennes øyne faktisk stygge, da hun er vant til det helt perfekte. Menneskene i denne verdenen er så hjernevasket på hva som er rett utseende at det for hovedpersonen nesten er umulig å gi slipp på. I vår dags samfunn hvor det å endre på utseende er en enkel sak, så har denne boken et viktig budskap.

Det boken ikke klarte, var å dra meg helt inn i selve hitoriefortellingen. I begynnelsen føler jeg at jeg har blitt kastet inn i verden som jeg ikke får forklart. Denne fremtidsvisjonen har ganske mange science fiction-elementer, den er allerede godt etablert og jeg må visst bare skjønne hvordan alt fungerer og at dette faktisk er en gang i fremtiden. Det gir meg en følelse av frustrasjon selv om det går seg til sakte.

En annen ting jeg slet med, var alle løgnene. Når hovedpersonene vikler seg inn i altfor mange løgner (som selvsagt blir avslørt), så blir jeg så mektig irritert! Tenk så mange problemer man ville sluppet unna hvis man til rett tidspunkt klarte å si det som det var! Jeg kjenner et behov for å hyle litt, ta en tur inn i boken å fortelle noen velvalgte sannhetsord. Det blir nemlig litt for opplagt hva som skjer videre. Greit at det skaper konflikt og drama i historien, men føler at det er temmelig oppbrukt.

Noe av det jeg likte best, var hvordan forfatteren lar hovedpersonen utvikle seg meget sent. Han demonstrerer så tydelig hvor hardt synet på utseendet sitter hos disse menneskene. Alle er helt hjernevasket til å tro at slik er det, og selv om noen få gjør opprør, så er det en tankegang man ikke bare legger bak seg sånn helt uten videre. I følge Tally er hun er stygg og det er alle andre som ikke er operert, noe annet har aldri vært et tema. Tally stiller ikke mange spørsmålene før sannheten gradvis bestemmer seg for å banke på døren. Hun vil at alt skal være som det er, det er det trygge. Alt annet er uforutsigbart.

Dette er en bok som bør leses av målgruppen, ungdom (og selvsagt for deg som er eldre også). Her er det mange interessante temaer rundt utseende, selvtillit og det å være den man er.

Jeg vet at jeg opprinnelig hadde mye mer å si om boken. Dessverre har det tatt nesten en måned før jeg fikk skrevet om den, så mange av inntrykkene er borte. Det jeg har skrevet om her er det som har fortsatt sitter igjen. Jeg gir boken en svar firer. Det kan hende jeg fortsetter med neste bok i serien etterhvert, men det står ikke høyt oppe på prioriteringslisten min.

Tørre fakta:

Utgitt: 2005 (min utgave i 2012)

Forlag: Simon and Schuster

Sideantall: 426 sider + første kapittel i neste bok (pocket)

ISBN: 978-0-85707-913-8

Kilder: Kjøpt