Viser innlegg med etiketten ungdomsbok. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ungdomsbok. Vis alle innlegg

tirsdag 10. juni 2014

Et lite forsøk på en oppdatering

Da er man tilbake som bokblogger (så kan jeg fortsatt bruke de fine visittkortene jeg laget i den forbindelse), og da er det vel obligatorisk å oppsummere litt?

Jeg ble plutselig uten husvære i høst, og ble boende hos min mor mens jeg lette etter et sted å bo. Det er et håpløst prosjekt når man er hundeeier og ikke rik... Med husleier som nesten overgår det du må betale i lån når du kjøper deg hus, og en sterkt økende trend i å ikke leie ut til folk med dyr (og for enkelte også med barn), så ble det litt håpløst. Kun de bøkene jeg trodde jeg absolutt ville komme til å lese ble med meg i bokhyllen, resten har lenge ligget nedpakket i esker stakkars... Nå blir det heldigvis innflytting hos kjæreste etter hvert, og i hodet mitt spirer en liten ide om hvordan bokhyllen kommer til å se ut. Det vil bli spennende å se om lar seg gjøre... Med fast bopel og ro i hverdagen blir det mye enklere å sette seg ned og skrive litt.

Litt endring i dyreholdet har det også blitt. To hunder har blitt til èn og to hester har kommet til (endelig ble den drømmen oppfylt).

Dølahoppene Linnea og Saga Sofie
Litt bøker har jeg fått lest, men ikke mye dessverre. Jeg har et mål om 50 bøker i år, det tror jeg ikke jeg klarer om jeg ikke får opp tempoet noe voldsomt i år... Her kommer et lite resymé over bøkene jeg har lest siden sist.

Stina Saga nr. 5-8 av Renate Josefsen

 

Det er en god stund siden jeg leste disse, tror vi snakker sist høst. Derfor husker jeg ikke så mange detaljer, annet enn at jeg kjente for en liten pause i serien da den begynte å bli litt langdryg. Det er lite som skjer i hver bok og skulle ønske meg litt mer fremdrift.

Knyttet til deg av Sylvia Day


Dette er tredje bok i Crossfire-trilogien, og jeg tenker at jeg takker for meg der. Det var vel strengt tatt ment som en trilogi, men jeg mistenker at forfatteren vil melke suksessen og tyner historien med flere bøker. Jeg blir ikke med på den bøttebaletten, dette blir bare så dårlig og seigpint at nok er nok og litt til. For mye patetisk drama og fantastisk sex for min del...

Allegiant av Veronica Roth


Tredje og siste bok i Divergent-trilogien. Jeg elsket Divergent, klarte ikke helt Insurgent, og var veldig spent på hva jeg ville synes om denne. Jeg må si at den havnet et sted midt mellom de to første bøkene og jeg var en av de få (tror jeg) som faktisk likte slutten. Jeg synes forfatteren var modig, og den var annerledes. Jeg liker ting som skiller seg ut.

Isprinsessen av Camilla Läckberg


Jeg har tidligere lyttet til Predikanten (jeg ble fortalt av en bibliotekar at det var første boken, noe som ikke stemte), og var spent på hvordan jeg ville like boken og hvordan forholdet til Erica og Patrik startet. Den ble derfor med meg til Tenerife i våres og lest ferdig der. Jeg må si at jeg virkelig likte boken, og jeg kommer garantert til å lese fler. Det er litt deilig at karakterene er vanlige mennesker som ikke sliter med en hel masse bagasje, selv om de har sine utfordringer. Läckberg skriver lett og holder deg på pinebenken på en god måte. Ofte synes jeg krimforfattere prøver å dra ut spenningen litt for lenge, slik at det fort blir for dumt, men her hadde mysteriet akkurat passe fokus etter min smak. Dette er første krimbok jeg må si at jeg virkelig liker.

 Flaggermusmannen av Jo Nesbø



Når man først er inne på krim, så fikk jeg denne til jul. Jeg har hatt flere av bøkene i serien liggende, men ville begynne fra begynnelsen av, og endelig var tiden inne, Eller... Hadde det ikke vært for at flere har lovet meg at det blir bedre, så hadde jeg hoppet av Hole-vogna tvert. Denne boken likte jeg nemlig ikke noe særlig. Jeg kunne ikke fordra Harry Hole og hvordan han rotet det til for seg, og selve historien ble langdryg. Men siden spesielt min søster insisterer på at jeg bør fortsette, så blir det vel en Harry Hole bok en gang i blant... Det må jo være en grunn til at mannen blir rik på disse bøkene!

World War Z av Max Brooks


Jeg liker virkelig ikke zombier, de er rett og slett bare ekle. Så hva er vel bedre som enn litt lett høstlektyre i høstferien, på en solseng på en gresk øy, enn en bok med masse zombier? Og ikke minst, hva er vel bedre enn at jeg faktisk likte den? For deg som har sett filmen, så er den ikke lik på boken i det hele tatt. Boken fungerer som en samling intervjuer som ikke har blitt publisert i en rapport om krigen mot zombier som spredte seg over hele verden. Vi får høre forskjellige folks beskrivelser og gjennom dem får vi vite hvordan det både startet og sluttet. Boka var guffen så det holdt utifra min standard, men den var spennende og engasjerende skrevet.

Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley


Denne boken leste jeg i høst, og den falt virkelig i smak, dystopi-elsker som jeg er. Jeg hadde hørt nevnt at den skulle være bra, og da jeg hadde en liten opprydning i hyllene mens jeg jobbet i bokhandel, fant jeg denne mutters alene. Det kunne jeg jo ikke ha noe av, og tok den selvsagt med meg hjem. Boken ble utgitt i 1932 og var en kritikk til dagens samfunn, men den kunne like gjerne vært skrevet i dag. Teknologien har sørget for at verden er problemfri, og selvsagt er nesten alle lykkelige. Noen avvikere finnes, og i den dystopiske ånd så faller det perfekte fra hverandre når enkelte sannheter kommer frem. Om du liker dystopiske romaner, bør denne klassikeren definitivt stå på leselisten din.

Høsten av Jan Henrik Nielsen


Høsten er en roman jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg kjøpte med meg på flyplassen. Jeg trodde nok at den var mer ungdomsbok enn det var barnebok, for denne boken kunne nesten min datter på straks 10 lest. Men når jeg innså at aldersgruppen lå litt lavere enn forventet, må jeg si at det var en god spenningsbok for unge ungdommer. Den har akkurat passe dose spenning og den er ikke forutsigbar i det hele tatt. Nanna og Fride lever i en bunker ute på en øy sammen med faren deres. Den eneste kontakten de har med omverdenen er et periskop. Verden har blitt angrepet av en sykdom, og de vet ikke om noen andre enn dem har overlevd. Når faren blir syk, drar Nanna og Fride mot byen for å finne medisin til faren.

Flere bøker enn det tror jeg ikke at jeg har lest siden sist, med ett unntak. Jeg hadde nesten skrevet ferdig en omtale før jeg tok meg en lang pause, så den kommer ut en av dagene. Resten av dagen tror jeg at skal tilbringes i sola med Clash of kings/Game of Thrones og på hesteryggen.

tirsdag 30. april 2013

Bokomtale: Smaragdgrønn av Kiersten Gier



Da var trilogien om edelstenene fullført, en serie jeg var overbevist om at jeg ikke kom til å like, men som ble reddet av en liten, rappkjeftet vannspyer og endel opptrapping av action-nivået. Samtidig så har 8-åringen funnet ut en masse om edelsteiner, hun ble så nysgjerrig på titlene på bøkene at hun googlet alle edelsteiner vi klarte å finne.

Boken startet med kjærlighetssorg, Gwendolyn har fått vite ting om Gideon som ikke er så veldig positive. Så da havner hun i en tenårings dype fortvilelse som en virkelig husker og nesten får lyst til å snufse litt av... Her kommer noen eksempler på den tragiske situasjonen.
 Underlig egentlig, at et knust hjerte fortsatt kan slå i det hele tatt.
s. 16
Tanken på å dø var for øyeblikket slett ikke ubehagelig. Når alt kom til alt, var jeg ikke den første som døde av et knust hjerte, der befant jeg i det beste selskap: Den lille havfruen, Pocahontas, Madame Butterfly - og nå jeg, Gwendolyn Shepherd.
s. 21
Ah, brist hjerte... Kan det bli verre? Antageligvis ikke. Heldigvis ordner det seg jo, og min favorittkarakter over alle favorittkarakterer, vannspyeren Xemerius (du kan lese mer om han i innlegget mitt om Safirblå), redder dagen med sine vidunderlige utsagn. Her forsøker Gwendolyn og Gideon seg på et romantisk øyeblikk...
"Selv skyggene på veggene ble tause mens de to så på hverandre som om de akkurat hadde satt seg på en prompepute," sa Xemerius og flakset ned fra lysekronen og etter oss. "Det hørtes romantisk fiolinmusikk, og så stavret de ut av rommet ved siden av hverandre, jenta med den pissegule blusen og gutten som absolutt burde gå til frisøren igjen snart."
s. 283
Som allerede nevnt, så var jeg forberedt på å ikke like serien, men jeg tok feil. Men, det er nå noen uker siden jeg leste boken, og når jeg nå skal skrive om den er utrolig mye forsvunnet fra min hukommelse. Jeg kjenner at jeg må tenke virkelig hardt på hva den handlet om, men heldigvis, det  begynner sakte å demre for meg. Det er i allefall denne boken hvor svarene blir servert, vendinger tar forskjellige veier og alt avsluttes. Om jeg skremte vekk noen med min første omtale, så ble tilslutt denne enkle og underholdende trilogien en godt avbrekk i en ellers så kjedelig dag!

Så mye mer klarer jeg ikke å si om boken, noe jeg egentlig synes er veldig trist. Artig, morsomt, fort ferdig. Jeg kunne nesten si fort glemt også, men magefølelsen sitter jeg igjen med er veldig fornøyd. Den er som regel alltid sterkere enn hva jeg husker fra av detaljer den enkelte bok. Jeg er leser med følelsene mine, så da får en stole på at det er bra? Jeg hadde laget noen veldig utvetydige notater om avslutninger, og jeg kan ikke huske hvorfor og hva jeg tenkte om den saken. Så hey, les boka folkens! Så får jeg klappe meg på skulderen over et meget dyptpløyende og velfundert innlegg som garantert får alle til å løpe avgårde for å kjøpe boken. Dette innlegget kunne sikkert fått lov til å bli liggende som utkast i evig tid, men pyttsan... Jeg lar terningkastet vise hva jeg synes om boken, og ferdig med den saken.




Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Rune R. Moen
Sideantall: 455 sider (innbundet)
Originaltittel: Smaragdgrün (2010)
ISBN: 9788205419377


Kilder: Lånt på biblioteket
Handling lagt til: London

tirsdag 9. april 2013

Bokbloggturneen: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman


Da var det endelig tid for Cappelens bokbloggturné, det er lenge siden jeg har vært med nå. I går skrev Ingrids mirakler om boken, i morgen er det Siri. Boken er fra Nederland og heter på norsk Lykkefinneren, skrevet av Edward van de Vendel, basert på Anoush Elmans liv.

Anoush Elman
Boken er endel av en serie kalt Slash. I den serien møter man virkelige historier, basert på unge mennesker. Det er Edward van de Vendel selv som tok initiativet til den, og det er velkjente nederlandske forfattere som skriver historiene til ekstraordinære unge mennesker.

I Lykkefinneren møter du 17 år gamle Hamayun og hans familie. De bor i Nederland, men kommer fra Afghanistan. Hanayuns lærer oppfordrer han til å skrive et teaterstykke om hans liv, slik at nederlandske ungdom kan lære noe om hvordan det er å være flyktning. Gjennom skriveprosessen går vi tilbake til da Hamayun var 10 år og måtte flytte til Kabul, frem til de må flykte fra landet på grunn av Taliban noen år senere, og den vanskelige prosessen med å få oppholdstillatelse.

Dette er ikke en action-fylt historie. Dette er en rolig fortelling, en som ikke pøser på med hvor grusomt alt er. Den forteller endel om hvor vanskelig det er å leve under Talibans strenge regime, med en far som er lærer og en fritenker, men det sies ikke med store ord. Det observeres gjennom øynene til en 10 år gammel gutt, gjennom samtalene han har med familie og venner, og gjennom enkelthendelser.
"Hvis jeg var sjefen for landet vårt, hadde jeg grepet talibanerne i skjegget og stappet det ned i halsen på dem. Det fungerer ser du. Visste du det? For da blir de kvalt. Men man må selvfølgelig passe på å knipe igjen nesen deres."
   Jeg skvetter til og ser meg omkring. Men resten av dagen er det ikke Padar jeg ser for meg, liggende der på gulvet, eller Bashir som forsvinner i den mørke hagen. Jeg ser tjue kavende talibanere med skjegget i munnen.
s. 60
Vi må på markedet for mødrene våre. Kvinner får ikke krysse gaten alene, og dessuten er det for varmt under burkaen deres på denne tiden av året. "De er akkurat som hester," sier Faisal. "Disse kvinnene med burka. Hester får også bare se rett frem."
s. 72
To menn hopper av lasteplanet. De griper tak i armene våre. Faisal skriker. Han får en lusing. Jeg vil også skrike, men får det ikke til. De trekker av oss hattene. Først nå ser jeg at en av de to mennene holder en saks. [...] De bruker lenger tid på Faisal. De brøler i ansiktet på ham og trekker ham i Leonardo DiCaprio-håret. [...] Talibanerne har løftet Faisal opp på lasteplanet nå. Der sitter enda en sedelighetsagent. Faisal blir holdt av to menn, mens den tredje, han som holder saksen, hardhendt klipper av Faisals lange lokker. Venstresiden av hodet hans blir snauklipt.
s. 73
Alt dette skjer før amerikanerne invaderer Afghanistan, på den tiden da Taliban stadig snører inn grepet sitt. Jenter får ikke gå på skole lenger og man får ikke tenke fritt. Faren til Hamayun blir arrestert, som fritenker og for en som har undervist jenter. Tilslutt må de flykte, gjennom mange land, smuglet uten å vite hvor de er på vei. Så en dag står de et fremmed land, hvor de så må forsøke å få bli. Det er ingen lett prosess. Nederland får strengere lover underveis i denne prosessen og regjeringen er ikke lenger like vennligstilt ovenfor flyktninger. Vi får følge hvordan det er å leve på et asylmottak og ikke vite hva som er fremtiden. Anoush dedikerer boken så fint til følgende personer:
Til far og mor, til onkel, og til alle flyktningene som ennå ikke har funnet et hjem.
Akkurat dette sier egentlig mye om den røde tråden i boken føler jeg. Hvem er Hamayun? Han var en afghansk gutt, han har flyktet, han lever nå i et fremmed land. Har han mistet seg selv eller er han den samme han ville ha vært om han fortsatt hadde bodd i hjemlandet? Det å brått forlate familie, hus og sin beste venn, hvor mye preger det en ung gutt? Selv om det ikke skrives så mye om akkurat dette, sniker det seg hele tiden inn, uten at Hamayun orker å gå for mye inn i dette. Han forsøker å fortrenge fortiden, men det ligger hele tiden og bobler i bakgrunnen.

En ting som slo meg da jeg leste denne boken, var hvor mange paralleller jeg kunne trekke den delen som foregår i Afghanistan med mange av de dystopiske bøkene jeg har lest. Taliban forsøker å skape et "idealistisk" samfunn, med strenge regler som skal følges av alle. Alle opprørere og bråkmakere fjernes. Men hele tiden ser man sprekkene i dette samfunnet. Det sier egentlig litt om hvor viktig og samfunnskritisk den dystopiske sjangeren faktisk er, midt opp i all romantikken og dramatikken som gjerne følger med disse bøkene. Det kan virke så virkelighetsfjernt, men allikevel finner man mye av dette i mange samfunn, både i fortid og nåtid.

Jeg likte denne boken godt. Man kan godt si at det sikkert kunne gjøres tøffere, mer action, mer beskrivende, mer av mye. Men dette er ikke en underholdningsroman, og som en ungdomsbok fungerer dette veldig bra føler jeg. Det blir en bok som passer for flere, og som gir deg en innsikt i en for mange ukjent verden uten å virke belærende. Selv om det ikke foregår i Norge, vil jeg tro at mye kan relateres til oss allikevel. Det å flykte og få vente på om man blir godkjent eller ikke.

Som alltid var jeg veldig spent på slutten. Hvordan skulle dette ende? Dette har blitt løst på en genial måte synes jeg, på en måte som jeg aldri har sett før. Det ble prikken over i'en for min del. Vi får servert en happy ending, og en alternativ ending. Hvem stemmer? Jeg har min mening om det, men har jeg rett? Det skal jeg google mer om i morgen... Slutten gjorde så stort inntrykk på meg, at selv om boken opprinnelig lå på en meget sterk firer, bikket den lett over på terningkast fem.




Tørre fakta:
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Guro Dimmen
Sideantall: 415 sider (innbundet)
Originaltittel: De gelukvinder (2008)
ISBN:978-82-02-37956-8
Kilder: Anmeldereksemplar
Handling lagt til: Kabul, Afghanistan og Amersfoort, Nederland

mandag 8. april 2013

En smakebit på en søndag: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman

Egentlig skulle jeg nå legge meg, eller rettere sagt, jeg HAR lagt meg. Men så kom jeg på at jeg ikke hadde skrevet noen smakebit i dag (familieselskap er unnskyldningen). Som den dedikerte bloggeren jeg er, så måtte jeg jo skrive et innlegg (har ingenting med insomnia og liten lyst til å legge meg tidlig og gjøre).


Jeg er i gang med (for meg) første runde med bokbloggturné, og jeg er for øyeblikket på flukt fra Afghanistan. Boken Lykkefinneren handler om en afghansk gutt som har flyktet fra hjemlandet og til Nederland, like før krigen brøt ut. I sitt nye land har han fått i oppgave å lage et skuespill om hans fortid. En bok jeg virkelig trives med å lese dette, akkurat passe engasjerende og et behagelig tempo.

Farid og Farhad har en plan. "Bare en spøk," sier de, "bare se selv." Vi sitter på gjerdet i den lille parken utenfor mottaket, og Farid går nonchalant bort til det brede sykkelstativet. han ser seg omkring, bøyer seg ned ved et bakhjul, skrur løs en ventil og går videre. Det tar ikke mer enn et par sekunder. "Min tur," sier Farhad, "men jeg har to."
 s. 246
Jeg fikk i allefall lyst til å lese dette kapitlet også, så da gjør jeg det før jeg sovner (og forsøker å ignorere at det finnes en ny episode av Dr. Who som venter på meg).

tirsdag 2. april 2013

Bokomtale: Safirblå av Kerstin Gier


Den eneste grunnen til at jeg faktisk leste denne boken, var fordi den var lånt på biblioteket og jeg kunne like gjerne la det stå til. Jeg var ikke overbegeistret over den første boken, Rubinrød, så jeg hadde ikke de altfor store forventningene til denne.

Gwendolyn har nå hatt et par dager på å venne seg til at hun har tidsreisergenet, men sliter med å takle alt hemmelighetskremmeriet og at endel er veldig fiendtlig innstilt til henne. Hvem kan hun egentlig stole på? Ingen? Så er det Gideon, den meget kjekke tidreisekompanjonen hennes. Han som kysser henne så hun blir mo i knærne det ene øyeblikket, for så å være totalt avvisende og nedlatende det neste. Denne gangen har greven av St. Germain bedt Gwendolyn på ball på 1700-tallet. Hvordan skal hun stille seg til den invitasjonen? Det forrige møtet gikk ikke direkte bra mellom dem, og Gwen har ingen opplæring om hvordan hun skal oppføre seg på den tiden.

Jeg må ærlig innrømme at jeg likte denne boken bedre enn den første. Det var en jevn spenning gjennom hele boken. Jeg likte humoren, og den som reddet boken helt og holdent for min del var Xemerius! Den herlige, lille vannspyerdemonen. Hva er en vannspyer sier du? Det er en figur som sitter på bygninger og spruter vann.

Kilde: gargoylestore.com
En vannspyerdemon er en demon som har blitt manet av trollmenn og byggmestere på 1100-tallet, inn i skikkelsen til en vannspyer av stein for å holde vakt over tårnet på en kirke som har blitt borte for mange år siden. Da tårnet ble ødelagt, sammen med sandsteinkroppen til demonen, ble bare gjenferdet igjen. Xemerius har herlige, rappkjeftede kommentarer, synger Friends will be friends fra takmønene (men kan ikke helt teksten, for hvem har hørt versjonen hvor en agurk er invovlert?) og henger opp ned i taklampa under frokosten. Det er ingen andre enn Gwendolyn som kan se han, så han ender opp med å fungere som spion (han kan også bevege seg gjennom vegger).

Jeg merker at jeg ser frem til siste bok, Smaragdgrønn. Det er så mange mysterier og løse tråder som virrer rundt, og jeg kan ikke vente på at alt blir nøstet opp. Det blir bare fler og fler spørsmål, men nesten ingen svar. Bare en hel haug med mistillit og hemmeligheter. Hvem er hva, og hva er egentlig alt sammen? Det er spørsmålene jeg sitter igjen med, sammen med Gwendolyn. Gideon er en skikkelig vinglepetter en virkelig ikke blir klok på. Det er greit at de ikke kan vise sin forelskelse, men han er sjelden noe særlig trivelig utenom kyssingen. Han mistror Gwendolyn, men er samtidig forelsket? Nei, da liker jeg heller broren hennes, Rapahel, som plutselig dukker opp. Kjekk, morsom og faller med en gang for Gwendolyns kule venninne Leslie (rett og slett fordi hun er kul).

Dette var god underholdning og jeg er glad jeg fortsatte på bok nummer to. Dette er ikke sjelsettende litteratur jeg vil ta med meg i all evighet, men den fikk meg til å smile og ville lese mer. Mission accomplished.




Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Elin Brodin og Henning Hagerup
Sideantall: 383 sider (innbundet)
Originaltittel: Saphirblau (2010)
ISBN:978-82-05-40568-4
Kilder: Lånt på biblioteket
Handling lagt til: London

mandag 18. mars 2013

Bokbingo

Bokvrimmel hadde et artig innlegg som jeg tenkte jeg skulle henge meg på. Det var noen dypdykk i bokhylla som måtte til, men klarte å finne svar på nesten alt.


En bok jeg valgte pga. omslaget


Denne boken kjøpte jeg fordi jeg virkelig likte coveret. Se på armen til jenta! Utrolig stilig. Dessverre svarte ikke boken til forventningene, så det er ikke gull alt som glimrer...

En bok jeg så noen sitte å lese

 
Denne er ikke enkel, for ofte så er folk altfor flinke til å skjule boken sin! Men etter en lang tenkeperiode husker jeg en bekjent lese en av Harry Potter-bøkene på spansk. Jeg husker ikke helt hvilken det var, for det er noen år siden.


En bok som vil hjelpe deg i din karriere



Da må det selvsagt bli en fagbok rettet mot min bi-jobb. Jeg har selv vært på kurs med forfatteren, den eneste instruktøren som noen gang har klart å se den ene hunden min for hva hun virkelig er.

En bok jeg så på TV


Denne boken hørte jeg om på Bokprogrammet på NRK. Jeg husker ikke hvorfor jeg ble nysgjerrig på den, men noterte den ned. Da jeg en dag plutselig kom over den i en nettbokhandel til 50 kroner, var jeg ikke sen om å kjøpe den. Det angret jeg ikke på et sekund.


En bok som har et bilde av et dyr på omslaget


Winter's Bone av Daniel Woodrell ble valget mitt, med en kråke på forsiden. En meget sterk bok!

En bok jeg har lånt på biblioteket



Den ene boken jeg leser nå, har jeg lånt fra biblioteket. Jeg har nemlig bestemt meg for å bli mye flinkere til å låne bøker enn å kjøpe. Smart, ikke sant? Spesielt lydbøker blir ofte med meg hjem.

En bok som tok meg utenfor komfortsonen min


Jeg har nok strukket meg utenfor noen komfortsoner, selv om jeg ikke har gjort de største hoppene ut av den. Men en av de større sprangene var nok Se til meg som liten er av Ingrid Elfberg, en bok som omhandler en liten gutt som blir kidnappet og voldtatt.

En prisvinnende bok



Lille ekorn av Linn T. Sunne vant Bragerisen i 2012. Dette er en ungdomsbok om å forelske seg i en eldre mann som utnytter sin posisjon.

En bok din lokale bokhandler har anbefalt meg


Jeg er nok en bokkjøper som handler mest for meg selv og som regel vet hva jeg vil ha. Derfor har jeg strengt tatt aldri bedt om eller fått tips. Siden jeg nå jobber i bokhandel selv, så har jeg jo fått noen tips i den forbindelse. En av de har jeg veldig lyst til å lese, nemlig En sannsynlig historie av Karin Alvtegen.

En ungdomsbok



Som ungdomsbok må jeg bare trekke frem Divergent. Det må være en av de mest velskrevne ungdomsbøkene jeg har lest. 

En bok som har stått i bokhyllen min i mer enn fem år


Ja, hvor skal man begynne, det er mange! Jeg velger den første uleste jeg ser, nemlig Sofies verden. Den har jeg hatt siden 1994, men aldri fått lest av en eller annen grunn...

En bok noen har anbefalt meg å lese


Min mor har gitt meg klar beskjed om at jeg må lese denne boken. Så da må jeg nok det etterhvert!

En bok som har en fabelaktig åpningslinje


Her er det garantert bøker som ikke får sin fortjente oppmerksomhet, rett og slett fordi jeg glemmer så lett slike ting! Men jeg kan komme på en bok, nemlig Anna Karenina. Første setning her er en klassiker i seg selv.

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte."
En bok skrevet av en kjendis


Oi, oi, oi... Manger forfattere er jo kjendiser grunnet yrket sitt, men det teller vel ikke helt her? Men Hans Olav Lahlum er jo et kjent fjes utenom litteraturen, så jeg går for han.

En bok som inneholder mer enn 400 sider


Tar jeg en titt i bokhyllen min, vet jeg med en gang at utfrodringen her blir å plukke ut én bok... den første som fanget blikken mitt består av 598 sider, nemlig Kristine Toftes Song for Eirabu - Vargtid.

En poesibok


Hmmmm.... Poesi er ikke noe som mine bokhyller flommer over, det må jeg ærlig innrømme. Dikt er nydelige, de har en herlig flyt. Dikt må også analyseres dypere, og jeg må virkelig innrømme at jeg har diverse allergier mot akkurat det. Det er en skrekk som sitter igjen fra mine skoledager. Men, så slo deg at en av mine yndlingsforfattere, Henrik Ibsen, var jo en meget dyktig dikter, bl.a. Terje Vigen er jo noe jeg husker godt.

En bok jeg hørte om på radioen


Jeg har hørt om endel bøker på radioen, men husker egentlig ingen. Men, Tom Egeland var på Norges rikeste på P3 her om dagen, så da trekker jeg frem han (selv om jeg var hjemme før noen bøker eventuelt ble nevnt).

En bok du har blitt anbefalt å lese av en barista/i en kaffebar

Der har jeg absolutt ingen ting å bidra med. Jeg har ikke blitt voksen nok til å drikke kaffe og er ekstremt sjelden på kaffebarer.

En bok en kjendis anbefaler


Jeg skal ikke være helt superbastant, men jeg er ganske sikker på å ha hørt Oprah Winfrey anbefale denne. Hvis ikke så skal Whoopi Goldberg lage film av den, så regner med at hun går god for den... En nydelig bok er det i allefall.

En bok skrevet at en kanadisk forfatter


Jeg gleder meg til å lese denne!

En bok jeg leste/skulle ha lest på videregående


Jeg tok opp endel fag videregående for noen år siden, og denne leste vi/så på kino.


En bok jeg ville ha lest som tenåring



Disse hadde jeg nok slukt som tenåring, selv om jeg ikke har vært helt overbegeistret som voksen.

En bok “alle” utenom deg har lest


Snart er jeg veldig alene om å ikke ha lest disse...

Populære innlegg