The Witch of the North: Bokomtale: Smaragdgrønn av Kiersten Gier

tirsdag 30. april 2013

Bokomtale: Smaragdgrønn av Kiersten Gier

Da var trilogien om edelstenene fullført, en serie jeg var overbevist om at jeg ikke kom til å like, men som ble reddet av en liten, rappkjeftet vannspyer og endel opptrapping av action-nivået. Samtidig så har 8-åringen funnet ut en masse om edelsteiner, hun ble så nysgjerrig på titlene på bøkene at hun googlet alle edelsteiner vi klarte å finne.

Boken startet med kjærlighetssorg, Gwendolyn har fått vite ting om Gideon som ikke er så veldig positive. Så da havner hun i en tenårings dype fortvilelse som en virkelig husker og nesten får lyst til å snufse litt av... Her kommer noen eksempler på den tragiske situasjonen.

Underlig egentlig, at et knust hjerte fortsatt kan slå i det hele tatt.

s. 16

Tanken på å dø var for øyeblikket slett ikke ubehagelig. Når alt kom til alt, var jeg ikke den første som døde av et knust hjerte, der befant jeg i det beste selskap: Den lille havfruen, Pocahontas, Madame Butterfly - og nå jeg, Gwendolyn Shepherd.

s. 21

Ah, brist hjerte... Kan det bli verre? Antageligvis ikke. Heldigvis ordner det seg jo, og min favorittkarakter over alle favorittkarakterer, vannspyeren Xemerius (du kan lese mer om han i innlegget mitt om Safirblå), redder dagen med sine vidunderlige utsagn. Her forsøker Gwendolyn og Gideon seg på et romantisk øyeblikk...

"Selv skyggene på veggene ble tause mens de to så på hverandre som om de akkurat hadde satt seg på en prompepute," sa Xemerius og flakset ned fra lysekronen og etter oss. "Det hørtes romantisk fiolinmusikk, og så stavret de ut av rommet ved siden av hverandre, jenta med den pissegule blusen og gutten som absolutt burde gå til frisøren igjen snart."

s. 283

Som allerede nevnt, så var jeg forberedt på å ikke like serien, men jeg tok feil. Men, det er nå noen uker siden jeg leste boken, og når jeg nå skal skrive om den er utrolig mye forsvunnet fra min hukommelse. Jeg kjenner at jeg må tenke virkelig hardt på hva den handlet om, men heldigvis, det begynner sakte å demre for meg. Det er i allefall denne boken hvor svarene blir servert, vendinger tar forskjellige veier og alt avsluttes. Om jeg skremte vekk noen med min første omtale, så ble tilslutt denne enkle og underholdende trilogien en godt avbrekk i en ellers så kjedelig dag!

Så mye mer klarer jeg ikke å si om boken, noe jeg egentlig synes er veldig trist. Artig, morsomt, fort ferdig. Jeg kunne nesten si fort glemt også, men magefølelsen sitter jeg igjen med er veldig fornøyd. Den er som regel alltid sterkere enn hva jeg husker fra av detaljer den enkelte bok. Jeg er leser med følelsene mine, så da får en stole på at det er bra? Jeg hadde laget noen veldig utvetydige notater om avslutninger, og jeg kan ikke huske hvorfor og hva jeg tenkte om den saken. Så hey, les boka folkens! Så får jeg klappe meg på skulderen over et meget dyptpløyende og velfundert innlegg som garantert får alle til å løpe avgårde for å kjøpe boken. Dette innlegget kunne sikkert fått lov til å bli liggende som utkast i evig tid, men pyttsan... Jeg lar terningkastet vise hva jeg synes om boken, og ferdig med den saken.