En smakebit på en søndag: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman

Egentlig skulle jeg nå legge meg, eller rettere sagt, jeg HAR lagt meg. Men så kom jeg på at jeg ikke hadde skrevet noen smakebit i dag (familieselskap er unnskyldningen). Som den dedikerte bloggeren jeg er, så måtte jeg jo skrive et innlegg (har ingenting med insomnia og liten lyst til å legge meg tidlig og gjøre).

Jeg er i gang med (for meg) første runde med bokbloggturné, og jeg er for øyeblikket på flukt fra Afghanistan. Boken Lykkefinneren handler om en afghansk gutt som har flyktet fra hjemlandet og til Nederland, like før krigen brøt ut. I sitt nye land har han fått i oppgave å lage et skuespill om hans fortid. En bok jeg virkelig trives med å lese dette, akkurat passe engasjerende og et behagelig tempo.

Farid og Farhad har en plan. "Bare en spøk," sier de, "bare se selv." Vi sitter på gjerdet i den lille parken utenfor mottaket, og Farid går nonchalant bort til det brede sykkelstativet. han ser seg omkring, bøyer seg ned ved et bakhjul, skrur løs en ventil og går videre. Det tar ikke mer enn et par sekunder. "Min tur," sier Farhad, "men jeg har to."

 s. 246

Jeg fikk i allefall lyst til å lese dette kapitlet også, så da gjør jeg det før jeg sovner (og forsøker å ignorere at det finnes en ny episode av Dr. Who som venter på meg).