Viser innlegg med etiketten terningkast 5. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten terningkast 5. Vis alle innlegg

tirsdag 7. mai 2013

Bokomtale: Kvinnen i buret av Jussi Adler-Olsen

For deg som tenker: Har ikke hun publisert en omtale av denne boken allerede, så har du så absolutt rett. Det var dette innlegget som jeg i all hast klarte å publisere ved et uhell, halvferdig, uten å oppdage det før på kvelden... Her kommer det ferdige produktet!


Som jeg har sagt unevnelig mange ganger her på bloggen, så er ikke krim det jeg leser mest av. Så derfor leser jeg endel krim for tiden. Logisk? Ja, selvsagt. Man kan ikke si at man ikke liker noe før man virkelig har prøvd det ut mange ganger. Det er det jeg forteller min datter ved middagsbordet og meg selv foran bokhyllen. Det er grunnen til at utfordrer jeg meg selv til stadighet. Et annet argument er jo også at det er vanskelig å selge det som de aller fleste vil ha når en jobber i bokhandel, når jeg har lite kjennskap til det jeg selger! Så når så mange skryter av Jussi Adler-Olsen sine bøker, så kan jeg ikke være dårligere enn at jeg gjør et forsøk. Det kan jo ikke være så mange som snakker usant, og det er jo greit å ikke slumme i dårlig krim når man først går inn for å like sjangeren!

Jeg begynte først i påsken med å lese denne boken. De første sidene gikk litt så som så, jeg leste litt her og der. Nå hadde det seg sånn at jeg hadde lovet at min mor skulle få låne de to første bøkene av meg på påskefjellet. Jeg tenkte at det går bra. Helt til jeg plutselig ble hektet, men ikke rakk å lese ferdig! Lovt er lovt, så halvveis i boken måtte jeg fortvilet se den forsvinne fra meg... En hel uke å vente, hva hadde jeg gjort? Heldigvis, det var andre bøker å ta fatt på, og så kom plutselig boken tilbake til meg. Hva var vel ikke bedre, enn å ta med meg boken til København? Det er alltid morsomt å lese en bok hvor handlingen er lagt til stedet man er på, og jommen ble det ikke veldig så lokalt! Kvinnen i buret satt i bur like ved hotellet mitt!

Så i den anledning tenkte jeg at jeg ville ta et oversiktsbilde fra hotellvinduet, over Ishøj og København. Noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort selvsagt! Bare se her...

Med lyset på, fikk jeg jo bare med hotellrommet...
Uten blits ble ingen suksess, så jeg forsøkte å
skjerme blitsen... Skummel rød farge ble det, men...
Kanskje på dagen da... Nei, for hver morgen
startet med intens tåke...
Så dere får nøye dere med dette... Oversiktsbile av Ishøj,
inkludert min hånd...


Men nok om det, det viktige er jo hva jeg synes om boken. Har jeg klart å gå over på krimfantastenes side?

Hvis alle krimbøker skrives på denne måten, så lover jeg å aldri nevne at jeg ikke er særlig begeistret for krim! Dette var virkelig boken for meg og jeg ser virkelig frem til fortsettelsen. I Kvinnen i buret møter vi Carl Mørck for første gang. Han blir satt til å lede Avdeling Q, en avdeling som det er ment skal ta opp gamle saker... Eller med andre ord, en avdeling hvor man kan putte Carl i kjelleren for at de andre skal slippe å ha han rundt seg og man kan snike pengene inn i drapsavdelingens budsjett. Dessverre så tar de ikke med i beregningen at Carl Mørck er en smart mann, selv om han kanskje ikke alltid er like enkel å arbeide sammen med! Så han presser sjefen til å pusse opp kjelleren og få en assistent som skal gjøre rent og koke kaffe. Dermed entrer syreren Hafez el-Assad historien, med sitt ukorrekte språk, sterke mat og kaffe, og sine herlige uttalelser. Sammen med Carl Mørck utgjør de et radarpar som får en til å kose seg, med ironi og herlige vendinger man bare kan elske.



Den første saken de hiver seg over (eller rettere sagt, snegler seg i gang med), er forsvinningen til politikeren Merete Lynggaard. Hun forsvant sporløst fra en ferge, og det var tilslutt blitt konkludert med at hun hadde hoppet overbord. Først tar Carl tak i saken litt halvhjertet, men snart dukker det opp ting som tilsier at det har blitt gjort et stykke veldig slett politiarbeid. 5 år har gått siden Lynggaard fosrvant, og spenningen bygger seg gradvis opp. Vil de finne henne i tide? For samtidig følger vi hennes historie, år for år...

En av de tingene jeg ofte sliter med når det gjelder krim, er slutten. Jeg har lest flere som har en veldig lang og oppsummerende slutt, hvor man tilslutt glemmer spenningen fra resten av historien og grunnen til hvorfor man skal fortsette og lese de neste bøkene. Spenningskurven dør hen, og sisteinntrykket blir heller litt kjedelig og avsluttende. Heldigvis greide Adler-Olsen å overbevise meg om at selvsagt er jeg nødt til å lese neste bok! Da er det veldig frustrerende når det ligger en enorm haug med bøker på vent, som må komme før Fasandreperne... Jeg får legge den foran meg på bordet, slik at den blir en motivator til å bli ferdig med de bøkene som jeg må få unna.

Jeg tar gjerne i mot tips om krimbøker som er like gode som disse, så kanskje jeg skal slutte å si at jeg ikke er en krimelsker. Jeg kommer aldri til å bli en alteter, noen kvalitetskrav og særheter må man jo få lov til å ha?



Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: H. Aschehoug & co.
Oversetter: Erik Krogstad
Sideantall: 399 sider (pocket)
Originaltittel: Kvinden i buret (2007)
ISBN:978-82-03-215513
Kilder: Kjøpt
Handling lagt til: København, Sorø og Ishøj

tirsdag 9. april 2013

Bokbloggturneen: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman


Da var det endelig tid for Cappelens bokbloggturné, det er lenge siden jeg har vært med nå. I går skrev Ingrids mirakler om boken, i morgen er det Siri. Boken er fra Nederland og heter på norsk Lykkefinneren, skrevet av Edward van de Vendel, basert på Anoush Elmans liv.

Anoush Elman
Boken er endel av en serie kalt Slash. I den serien møter man virkelige historier, basert på unge mennesker. Det er Edward van de Vendel selv som tok initiativet til den, og det er velkjente nederlandske forfattere som skriver historiene til ekstraordinære unge mennesker.

I Lykkefinneren møter du 17 år gamle Hamayun og hans familie. De bor i Nederland, men kommer fra Afghanistan. Hanayuns lærer oppfordrer han til å skrive et teaterstykke om hans liv, slik at nederlandske ungdom kan lære noe om hvordan det er å være flyktning. Gjennom skriveprosessen går vi tilbake til da Hamayun var 10 år og måtte flytte til Kabul, frem til de må flykte fra landet på grunn av Taliban noen år senere, og den vanskelige prosessen med å få oppholdstillatelse.

Dette er ikke en action-fylt historie. Dette er en rolig fortelling, en som ikke pøser på med hvor grusomt alt er. Den forteller endel om hvor vanskelig det er å leve under Talibans strenge regime, med en far som er lærer og en fritenker, men det sies ikke med store ord. Det observeres gjennom øynene til en 10 år gammel gutt, gjennom samtalene han har med familie og venner, og gjennom enkelthendelser.
"Hvis jeg var sjefen for landet vårt, hadde jeg grepet talibanerne i skjegget og stappet det ned i halsen på dem. Det fungerer ser du. Visste du det? For da blir de kvalt. Men man må selvfølgelig passe på å knipe igjen nesen deres."
   Jeg skvetter til og ser meg omkring. Men resten av dagen er det ikke Padar jeg ser for meg, liggende der på gulvet, eller Bashir som forsvinner i den mørke hagen. Jeg ser tjue kavende talibanere med skjegget i munnen.
s. 60
Vi må på markedet for mødrene våre. Kvinner får ikke krysse gaten alene, og dessuten er det for varmt under burkaen deres på denne tiden av året. "De er akkurat som hester," sier Faisal. "Disse kvinnene med burka. Hester får også bare se rett frem."
s. 72
To menn hopper av lasteplanet. De griper tak i armene våre. Faisal skriker. Han får en lusing. Jeg vil også skrike, men får det ikke til. De trekker av oss hattene. Først nå ser jeg at en av de to mennene holder en saks. [...] De bruker lenger tid på Faisal. De brøler i ansiktet på ham og trekker ham i Leonardo DiCaprio-håret. [...] Talibanerne har løftet Faisal opp på lasteplanet nå. Der sitter enda en sedelighetsagent. Faisal blir holdt av to menn, mens den tredje, han som holder saksen, hardhendt klipper av Faisals lange lokker. Venstresiden av hodet hans blir snauklipt.
s. 73
Alt dette skjer før amerikanerne invaderer Afghanistan, på den tiden da Taliban stadig snører inn grepet sitt. Jenter får ikke gå på skole lenger og man får ikke tenke fritt. Faren til Hamayun blir arrestert, som fritenker og for en som har undervist jenter. Tilslutt må de flykte, gjennom mange land, smuglet uten å vite hvor de er på vei. Så en dag står de et fremmed land, hvor de så må forsøke å få bli. Det er ingen lett prosess. Nederland får strengere lover underveis i denne prosessen og regjeringen er ikke lenger like vennligstilt ovenfor flyktninger. Vi får følge hvordan det er å leve på et asylmottak og ikke vite hva som er fremtiden. Anoush dedikerer boken så fint til følgende personer:
Til far og mor, til onkel, og til alle flyktningene som ennå ikke har funnet et hjem.
Akkurat dette sier egentlig mye om den røde tråden i boken føler jeg. Hvem er Hamayun? Han var en afghansk gutt, han har flyktet, han lever nå i et fremmed land. Har han mistet seg selv eller er han den samme han ville ha vært om han fortsatt hadde bodd i hjemlandet? Det å brått forlate familie, hus og sin beste venn, hvor mye preger det en ung gutt? Selv om det ikke skrives så mye om akkurat dette, sniker det seg hele tiden inn, uten at Hamayun orker å gå for mye inn i dette. Han forsøker å fortrenge fortiden, men det ligger hele tiden og bobler i bakgrunnen.

En ting som slo meg da jeg leste denne boken, var hvor mange paralleller jeg kunne trekke den delen som foregår i Afghanistan med mange av de dystopiske bøkene jeg har lest. Taliban forsøker å skape et "idealistisk" samfunn, med strenge regler som skal følges av alle. Alle opprørere og bråkmakere fjernes. Men hele tiden ser man sprekkene i dette samfunnet. Det sier egentlig litt om hvor viktig og samfunnskritisk den dystopiske sjangeren faktisk er, midt opp i all romantikken og dramatikken som gjerne følger med disse bøkene. Det kan virke så virkelighetsfjernt, men allikevel finner man mye av dette i mange samfunn, både i fortid og nåtid.

Jeg likte denne boken godt. Man kan godt si at det sikkert kunne gjøres tøffere, mer action, mer beskrivende, mer av mye. Men dette er ikke en underholdningsroman, og som en ungdomsbok fungerer dette veldig bra føler jeg. Det blir en bok som passer for flere, og som gir deg en innsikt i en for mange ukjent verden uten å virke belærende. Selv om det ikke foregår i Norge, vil jeg tro at mye kan relateres til oss allikevel. Det å flykte og få vente på om man blir godkjent eller ikke.

Som alltid var jeg veldig spent på slutten. Hvordan skulle dette ende? Dette har blitt løst på en genial måte synes jeg, på en måte som jeg aldri har sett før. Det ble prikken over i'en for min del. Vi får servert en happy ending, og en alternativ ending. Hvem stemmer? Jeg har min mening om det, men har jeg rett? Det skal jeg google mer om i morgen... Slutten gjorde så stort inntrykk på meg, at selv om boken opprinnelig lå på en meget sterk firer, bikket den lett over på terningkast fem.




Tørre fakta:
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Guro Dimmen
Sideantall: 415 sider (innbundet)
Originaltittel: De gelukvinder (2008)
ISBN:978-82-02-37956-8
Kilder: Anmeldereksemplar
Handling lagt til: Kabul, Afghanistan og Amersfoort, Nederland

onsdag 13. mars 2013

Bokomtale: Jellicoe Road av Melina Marchetta


Det er ikke mange timer til jeg skal stå opp og gå på jobb. Problemet er at jeg ikke får sove. Jeg gikk på en lesesmell, og vil gjerne si litt om det. Eller, jeg si litt om det for og i det hele tatt få sove. Jeg har lest en meget god bok, og hodet mitt er fullt.

Da jeg var på biblioteket sist, så jeg denne stå i hyllene. Jeg hadde allerede tatt med meg noen bøker og hadde egentlig ikke tid til å lese denne. Men, Mari hos Flukten fra virkeligheten hadde skrytt så hemningsløst av denne boken at jeg tenkte: Denne må også bli med meg hjem! Så dermed havnet den i bunken og ble med meg. I litt over en uke har jeg forsøkt å komme i gang med den, men influensa og barn har satt en stopper for det. I kveld klarte jeg å dykke inn i den, og jeg kom ikke ut igjen før nå. Så hvis du møter en meget trøtt ansatt i en bokhandel i morgen, så er det muligheter for at det er meg...

Jellicoe Road kan fort bli en bok som man kan finne på å legge bort, da den har en frustrerende start. Boken bare begynner, uten å gi leseren noe særlig hint om hva slags verden man har entret. Ting skjer, og man skjønner ikke helt hva som foregår og hvor man skal. Dette er en bok med mange skjulte hemmeligheter som må opp i dagen. Sakte men sikkert begynner man å forstå. Forstå hva som har skjedd og forstå hvorfor historien begynner som den gjør. Jeg som leser vil gjerne ha en liten anelse om hva det er jeg har begynt på, så jeg kjente jeg ble veldig frustrert. Hva slags historie var det jeg hadde begynt på? Svaret er: En meget god historie.

Taylor ble forlatt av sin mor ved en Seven Eleven ved Jerricoe Road da hun var 11 år gammel. Der blir hun funnet av Hannah, som tar henne med seg. Nå har 6 år gått, og Taylor har motvillig blitt leder for elevene på skolen. Taylor har kun noen få minner om sin tid med moren, men når Hannah forsvinner uten et ord, begynner fortiden sakte og nøstes opp. Små ledetråder gir etterhvert svar og hemmeligheter kommer opp i dagen. Vi blir også fortalt historien til fem ungdommer. Disse får vi ikke vite så mye om i begynnelsen, men etterhvert fletter disse historiene seg sammen og gir mening.

Det er ikke en bok hvor det er masse action og mye handling, det er de små detaljene og den godt fortalte historien som er viktig. Det var flere ting jeg forsto før Taylor fikk vite det, og jeg pleier å bli litt irritert hvis historier blir forutsigbare. I denne boken ble jeg bare glad når jeg hadde rett, for det var akkurat de tingene jeg håpet ville være sannheten. Det var ikke slik at man tenkte "forstår du det virkelig ikke?" om Taylor, og boken var faktisk ikke forutsigbar synes jeg, selv om jeg gjettet endel ting underveis.

Skal jeg beskrive historien med et ord, så tror jeg at jeg vil gå for 'komplett'. Med så mange små hint, en parallellhistorie fra fortiden og mange hemmeligheter, satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde fått alle svarene, at hele historien kom sammen akkurat slik den burde. Det var bare å glemme forvirringen i starten, boken var skrevet akkurat slik den burde. Dette er en bok jeg vil anbefale på det varmeste. Den har et rolig og behagelig tempo og når den først huker tak i deg, er det ingen vei tilbake. Bok må fullføres og du må vite alt, nå med en gang!

Jeg avslutter med en sang som har en viktig rolle i boken, nemlig Kenny Rogers Coward of the County.







Tørre fakta:
Utgitt: 2006
Forlag: Harper Teen
Sideantall: 419 sider (innbundet)
ISBN: 978-0-06-143184-5
Kilder: Lånt på biblioteket

lørdag 2. mars 2013

Bokomtale: Blade: Spille død av Tim Bowler


Erfaringsmessig så har jeg slitt litt med denne type bøker; ungdomsbøker rettet mot unge gutter. Jeg regnet ikke med at jeg skulle like denne lille røde boken heller, eller egentlig kan den vel strengt talt kalles et hefte med sine 152 sider. Jeg hadde lest første setning siden en kunde var innom bokhandelen jeg jobber i og ville ha en koselig bok til en gutt. Vi fant fort ut at boken ikke falt under den kategorien, men da jeg fant et leseekesemplar av boken tenkte jeg ville vite hva den faktisk varr, eller rettere sagt, hva slags serie dette var.
Flesketryne glor på meg, en diger brande av en snutejævel, og jeg tenker, skal jeg ta kveken på'n, eller skal jeg la'n leve?
Slik starter boken, og jeg kan ikke stikke under et stol at for min egen del ba ikke resten av boken om å bli lest. Men, en kort stund ville jeg vel kunne spandere på boken? Kun for jobben sin skyld? Vips, så var jeg sugd inn i handlingen og jeg fant kjapt ut at den ikke levde opp til forventningene. Jeg likte virkelig det jeg leste! Hvem hadde trodd det.




Blade lever på gata og er dyktig på å være usynlig. Han er på flukt fra fortiden sin, 16 år gammel, en fortid som Blade bevarer som en dyp hemmelighet. Dessverre er det ikke alltid lett å flykte fra det som har vært, spesielt ikke når fortiden virkelig har et sterkt ønske om å innhente Blade og han befinner seg på flukt nok en gang. Blade er en overlever, en som er ekstremt dyktig på å observere alt rundt seg, nå får han virkelig bruk for dette. Spesielt blir dette en utfordring når han møter noen som rokker ved kontrollen hans.

Jeg ble som nevnt sugd inn i handlingen, og jeg synes forfatteren får frem gutten bak den tøffe masken på en god måte. Det er ingen kjære mor å leve på gaten, man må være tøff og hard, man kan ikke stole på noen andre enn seg selv. Allikevel så er Blade en gutt på 16 år, med en dårlig start på livet. Jeg kunne ikke noe annet enn å bli glad i denne gutten og samtidig ble jeg veldig nysgjerrig på hva som ligger i fortiden hans. Hva kan en så ung gutt ha gjort for å fortjene å bli forfulgt av noen røffe muskelmenn som ikke går av veien for å drepe,og ta et valg om å leve på gaten i en storby?

Dette er en bok jeg virkelig vil anbefale videre. Den passer perfekt for gutter fra ungdomsskolen (jenter kan selvsagt fint lese den også) som kanskje sliter litt med lesemotivasjonen. Den er lettlest, engasjerende og kort, uten noen dødpunkter. Jeg kommer garantert til å lese fortsettelsen. Britiske Tim Bowler har skrevet 8 bøker i serien om Blade, og alle er oversatt til norsk.




Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal Barn & Ungdom
Oversetter: Jørn Roeim
Sideantall: 152 sider (pocket)
Originaltittel: Blade 1: Playing Dead (2008)
ISBN:978-82-05-41623-9
Kilder: Leseksemplar fra jobb.
 

Populære innlegg