For deg som tenker: Har ikke hun publisert en omtale av denne boken allerede, så har du så absolutt rett. Det var dette innlegget som jeg i all hast klarte å publisere ved et uhell, halvferdig, uten å oppdage det før på kvelden... Her kommer det ferdige produktet!
Som jeg har sagt unevnelig mange ganger her på bloggen, så er ikke krim det jeg leser mest av. Så derfor leser jeg endel krim for tiden. Logisk? Ja, selvsagt. Man kan ikke si at man ikke liker noe før man virkelig har prøvd det ut mange ganger. Det er det jeg forteller min datter ved middagsbordet og meg selv foran bokhyllen. Det er grunnen til at utfordrer jeg meg selv til stadighet. Et annet argument er jo også at det er vanskelig å selge det som de aller fleste vil ha når en jobber i bokhandel, når jeg har lite kjennskap til det jeg selger! Så når så mange skryter av Jussi Adler-Olsen sine bøker, så kan jeg ikke være dårligere enn at jeg gjør et forsøk. Det kan jo ikke være så mange som snakker usant, og det er jo greit å ikke slumme i dårlig krim når man først går inn for å like sjangeren!
Jeg begynte først i påsken med å lese denne boken. De første sidene gikk litt så som så, jeg leste litt her og der. Nå hadde det seg sånn at jeg hadde lovet at min mor skulle få låne de to første bøkene av meg på påskefjellet. Jeg tenkte at det går bra. Helt til jeg plutselig ble hektet, men ikke rakk å lese ferdig! Lovt er lovt, så halvveis i boken måtte jeg fortvilet se den forsvinne fra meg... En hel uke å vente, hva hadde jeg gjort? Heldigvis, det var andre bøker å ta fatt på, og så kom plutselig boken tilbake til meg. Hva var vel ikke bedre, enn å ta med meg boken til København? Det er alltid morsomt å lese en bok hvor handlingen er lagt til stedet man er på, og jommen ble det ikke veldig så lokalt! Kvinnen i buret satt i bur like ved hotellet mitt!
Så i den anledning tenkte jeg at jeg ville ta et oversiktsbilde fra hotellvinduet, over Ishøj og København. Noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort selvsagt! Bare se her...
Men nok om det, det viktige er jo hva jeg synes om boken. Har jeg klart å gå over på krimfantastenes side?
Hvis alle krimbøker skrives på denne måten, så lover jeg å aldri nevne at jeg ikke er særlig begeistret for krim! Dette var virkelig boken for meg og jeg ser virkelig frem til fortsettelsen. I Kvinnen i buret møter vi Carl Mørck for første gang. Han blir satt til å lede Avdeling Q, en avdeling som det er ment skal ta opp gamle saker... Eller med andre ord, en avdeling hvor man kan putte Carl i kjelleren for at de andre skal slippe å ha han rundt seg og man kan snike pengene inn i drapsavdelingens budsjett. Dessverre så tar de ikke med i beregningen at Carl Mørck er en smart mann, selv om han kanskje ikke alltid er like enkel å arbeide sammen med! Så han presser sjefen til å pusse opp kjelleren og få en assistent som skal gjøre rent og koke kaffe. Dermed entrer syreren Hafez el-Assad historien, med sitt ukorrekte språk, sterke mat og kaffe, og sine herlige uttalelser. Sammen med Carl Mørck utgjør de et radarpar som får en til å kose seg, med ironi og herlige vendinger man bare kan elske.
Den første saken de hiver seg over (eller rettere sagt, snegler seg i gang med), er forsvinningen til politikeren Merete Lynggaard. Hun forsvant sporløst fra en ferge, og det var tilslutt blitt konkludert med at hun hadde hoppet overbord. Først tar Carl tak i saken litt halvhjertet, men snart dukker det opp ting som tilsier at det har blitt gjort et stykke veldig slett politiarbeid. 5 år har gått siden Lynggaard fosrvant, og spenningen bygger seg gradvis opp. Vil de finne henne i tide? For samtidig følger vi hennes historie, år for år...
En av de tingene jeg ofte sliter med når det gjelder krim, er slutten. Jeg har lest flere som har en veldig lang og oppsummerende slutt, hvor man tilslutt glemmer spenningen fra resten av historien og grunnen til hvorfor man skal fortsette og lese de neste bøkene. Spenningskurven dør hen, og sisteinntrykket blir heller litt kjedelig og avsluttende. Heldigvis greide Adler-Olsen å overbevise meg om at selvsagt er jeg nødt til å lese neste bok! Da er det veldig frustrerende når det ligger en enorm haug med bøker på vent, som må komme før Fasandreperne... Jeg får legge den foran meg på bordet, slik at den blir en motivator til å bli ferdig med de bøkene som jeg må få unna.
Jeg tar gjerne i mot tips om krimbøker som er like gode som disse, så kanskje jeg skal slutte å si at jeg ikke er en krimelsker. Jeg kommer aldri til å bli en alteter, noen kvalitetskrav og særheter må man jo få lov til å ha?
Som jeg har sagt unevnelig mange ganger her på bloggen, så er ikke krim det jeg leser mest av. Så derfor leser jeg endel krim for tiden. Logisk? Ja, selvsagt. Man kan ikke si at man ikke liker noe før man virkelig har prøvd det ut mange ganger. Det er det jeg forteller min datter ved middagsbordet og meg selv foran bokhyllen. Det er grunnen til at utfordrer jeg meg selv til stadighet. Et annet argument er jo også at det er vanskelig å selge det som de aller fleste vil ha når en jobber i bokhandel, når jeg har lite kjennskap til det jeg selger! Så når så mange skryter av Jussi Adler-Olsen sine bøker, så kan jeg ikke være dårligere enn at jeg gjør et forsøk. Det kan jo ikke være så mange som snakker usant, og det er jo greit å ikke slumme i dårlig krim når man først går inn for å like sjangeren!
Jeg begynte først i påsken med å lese denne boken. De første sidene gikk litt så som så, jeg leste litt her og der. Nå hadde det seg sånn at jeg hadde lovet at min mor skulle få låne de to første bøkene av meg på påskefjellet. Jeg tenkte at det går bra. Helt til jeg plutselig ble hektet, men ikke rakk å lese ferdig! Lovt er lovt, så halvveis i boken måtte jeg fortvilet se den forsvinne fra meg... En hel uke å vente, hva hadde jeg gjort? Heldigvis, det var andre bøker å ta fatt på, og så kom plutselig boken tilbake til meg. Hva var vel ikke bedre, enn å ta med meg boken til København? Det er alltid morsomt å lese en bok hvor handlingen er lagt til stedet man er på, og jommen ble det ikke veldig så lokalt! Kvinnen i buret satt i bur like ved hotellet mitt!
Så i den anledning tenkte jeg at jeg ville ta et oversiktsbilde fra hotellvinduet, over Ishøj og København. Noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort selvsagt! Bare se her...
 |
| Med lyset på, fikk jeg jo bare med hotellrommet... |
 |
| Uten blits ble ingen suksess, så jeg forsøkte å skjerme blitsen... Skummel rød farge ble det, men... |
 |
| Kanskje på dagen da... Nei, for hver morgen startet med intens tåke... |
 |
| Så dere får nøye dere med dette... Oversiktsbile av Ishøj, inkludert min hånd... |
Men nok om det, det viktige er jo hva jeg synes om boken. Har jeg klart å gå over på krimfantastenes side?
Hvis alle krimbøker skrives på denne måten, så lover jeg å aldri nevne at jeg ikke er særlig begeistret for krim! Dette var virkelig boken for meg og jeg ser virkelig frem til fortsettelsen. I Kvinnen i buret møter vi Carl Mørck for første gang. Han blir satt til å lede Avdeling Q, en avdeling som det er ment skal ta opp gamle saker... Eller med andre ord, en avdeling hvor man kan putte Carl i kjelleren for at de andre skal slippe å ha han rundt seg og man kan snike pengene inn i drapsavdelingens budsjett. Dessverre så tar de ikke med i beregningen at Carl Mørck er en smart mann, selv om han kanskje ikke alltid er like enkel å arbeide sammen med! Så han presser sjefen til å pusse opp kjelleren og få en assistent som skal gjøre rent og koke kaffe. Dermed entrer syreren Hafez el-Assad historien, med sitt ukorrekte språk, sterke mat og kaffe, og sine herlige uttalelser. Sammen med Carl Mørck utgjør de et radarpar som får en til å kose seg, med ironi og herlige vendinger man bare kan elske.
Den første saken de hiver seg over (eller rettere sagt, snegler seg i gang med), er forsvinningen til politikeren Merete Lynggaard. Hun forsvant sporløst fra en ferge, og det var tilslutt blitt konkludert med at hun hadde hoppet overbord. Først tar Carl tak i saken litt halvhjertet, men snart dukker det opp ting som tilsier at det har blitt gjort et stykke veldig slett politiarbeid. 5 år har gått siden Lynggaard fosrvant, og spenningen bygger seg gradvis opp. Vil de finne henne i tide? For samtidig følger vi hennes historie, år for år...
En av de tingene jeg ofte sliter med når det gjelder krim, er slutten. Jeg har lest flere som har en veldig lang og oppsummerende slutt, hvor man tilslutt glemmer spenningen fra resten av historien og grunnen til hvorfor man skal fortsette og lese de neste bøkene. Spenningskurven dør hen, og sisteinntrykket blir heller litt kjedelig og avsluttende. Heldigvis greide Adler-Olsen å overbevise meg om at selvsagt er jeg nødt til å lese neste bok! Da er det veldig frustrerende når det ligger en enorm haug med bøker på vent, som må komme før Fasandreperne... Jeg får legge den foran meg på bordet, slik at den blir en motivator til å bli ferdig med de bøkene som jeg må få unna.
Jeg tar gjerne i mot tips om krimbøker som er like gode som disse, så kanskje jeg skal slutte å si at jeg ikke er en krimelsker. Jeg kommer aldri til å bli en alteter, noen kvalitetskrav og særheter må man jo få lov til å ha?
Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: H. Aschehoug & co.
Oversetter: Erik Krogstad
Sideantall: 399 sider (pocket)
Originaltittel: Kvinden i buret (2007)
ISBN:978-82-03-215513
Kilder: Kjøpt
Handling lagt til: København, Sorø og Ishøj
