Da jeg forrige uke skrev om boken Hugo Cabret av Brian Selznick, var det ingen tvil om at filmen også måtte sees på kino. Det var det med å slå et par fluer i en smekk. Planen var å se den sammen med syvåringen, men tvilen meldte seg da jeg så at den kun var på engelsk. Jentungen erklærte at hun skulle se den, hun kunne jo lese (det er bare at teksten har en lei tendens til å gå litt fortere enn hun klarer å få med seg). Så da vi hesblesende kom oss på kino etter et par hoppetau- og klesdisputter, trodde vi var 5 minutter forsinket til filmen (bare for å fine ut av vi var 25 minutter forsinket), hadde vi flaks og fant ut at det også gikk en forestilling om 10 minutter i 2D. 2 billetter, popkorn, Fanta, lakris og Fox (obligatorisk kinosnadder) ble kjøpt og vi tuslet inn i kinosalen.
Som jeg tidligere har erfart, så blir man ganske ensom når man velger bort 3D alternativet, men det gjør da ingenting å ha en hel (bitteliten) kinosal helt for seg selv? Lykken var stor for minstefrøkna som benyttet sjansen til å danse foran lerretet når herlig fransk musikk ble spilt, og vi kunne snakke om hva som ble sagt de gangen hun ikke fikk med seg alt. En ting er sikkert etter å ha sett filmen, jeg har en datter som er mer bestemt enn noen gang på at hun en dag skal opp i Eiffeltårnet. Så da får hun håpe at noen som ikke har panisk høydeskrekk kan følge henne, jeg foretrekker å beundre vidunderet fra bakken...
Den eneste anmeldelsen jeg hadde lest om filmen, var
NRK Filmpolitiets, og den var litt lunken. Litt kjedelig ble det ment, og etter å ha lest boken, forventet jeg at dette kunne stemme. Jeg syntes den opprinnelige historien var litt tynn,
hvis du leser min omtale av boken, det var tegningene som virkelig gjorde boken unik. Så hvordan hadde dette blitt overført til filmen? For det første så har et par grep gjort at filmen blir mye mer innholdsrik. En av tingene er persongalleriet. I boken ser vi det meste gjennom Hugos øyne, i filmen kommer alt det andre så mye bedre frem. Stasjonsinspektøren, i Sasha Baron Cohens skikkelse, Madame Emilie (Frances de la Tour, kjent som Madame Maxime i Harry Potter og ildbegret) og hennes dachs, Monsieur Frick (Richard Griffiths, kjent som onkel Vernon i Harry Potter), blomsterhandlersken Lisette (Emily Mortimer) og bokhandleren Labisse (Christopher Lee, kjent som Saruman fra Ringenes Herre) er med på å lage togstasjonen som et levende sted der små historier utspinner seg hver dag, uavhengig av historien om Hugo.
Stemningen og detaljene i historien er god og gjør at selv om Selznicks tegninger ikke lenger er med på å berike historien, så gjør ikke filmen forfatterens arbeid til skamme. Man kan vel heller ikke komme utenom de to unge skuespillernes prestasjoner, Asa Butterfield og Chloë Grace Moretz, som jeg synes gjør en meget god figur. Jude Law i skikkelsen som Hugos far er også meget god, jeg liker det når berømte skuespillere dukker opp i små scener.
Har du lest boken, vil du tydelig kunne kjenne igjen mange av tegningene. Regissør Martin Scorsese har virkelig gjort en innsats for å bevare magien fra originalhistorien.
Det jeg likte best med filmen, var at de hadde ryddet opp i historien. I boken følte jeg flere ganger at hendelser ikke helt hang sammen eller var overflødige. I filmen var disse enten fjernet eller endret. Dermed blir det en mye mer flyt og historien mer troverdig. Vi fikk et mye større inntrykk av Georges Méliès arbeid, og for jentungen var dette veldig fascinerende med alle de gamle filmsnuttene og hvordan de lagde dem. Et par spenningsscener var det også rom for, og akkurat da var jeg glad jeg så filmen i 2D. Som nevnt over, så er jeg ikke spesielt glad i høyder. På coveret ser dere et bilde av Hugo som henger fra en klokke. Akkurat der lukket jeg øynene. I en annen scene ser vi noen mennesker som aldri har sett film før, hvor de blir vist en snutt av et tog som kommer inn på stasjonen og hvor de skvetter til og hyler ut. Akkurat da hadde min datter en av sine dansesekvenser foran lerretet og det var ei jente som skvatt høyt, og en mor som fikk seg en god latter av det hele.
Vi syntes begge at dette var en god film og vi koste oss veldig. Det er en rolig og behagelig film, litt anderledes enn mye av det man vanligvis får servert. Hvis man ser bort fra dansende syvåringer er dette en film man kan lene seg tilbake og slappe av når man ser. Anbefales så absolutt. Vurderer du å lese boken i tillegg, tror jeg faktisk jeg ville gjort det før jeg så filmen, da jeg synes filmen var hakket bedre. Men, både bok og film er verdt å bruke et par timer på.
Tørre fakta
Originaltittel: Hugo
Produksjonsår: 2011
Premieredato i Norge: 16. mars 2012
Sjanger: Eventyr, drama, familie
Regissør: Martin Scorsese
Produsenter: David Crocket, Barbara De Fina, Christi Dembrowski, Georgia Kakandes, Charles Newirth, Emma Tillinger Koskoff.
Produksjonsselskap:
Manusforfatter: John Logan (manus), Brian Selznick (bok).
Musikk: Howard Shore
Medvirkende: Asa Butterfield, Chloë Grace Moretz, sir Ben Kingsley, Sasha Baron Cohen.
Aldersgrense: 7 år
Boken er skrevet av Olaug Nilsen og ble gitt ut i 2006. Filmen ble populær, og med den uvanlige tittelen og handlingen har den skapt debatt i blant de kristne i USA.
Boken med samme navn kom ut i 2006 denne også, skrevet av Tore Renberg. Her møter du Jarle Klepp på ny (første bok/film er Mannen som elsket Yngve), denne gangen blir vi kjent med barndommen hans, en tid som ikke er direkte enkel bak fasaden. 
Jo Nesbøs roman Hodejegerne ble raskt en hitt på lerretet. Det gikk derimot ikke upåaktet hen da filmen ikke ble nominert som beste film!
