EFIT 28. september 2014

En ny og vanlig dag har opprunnet. Som vanlig så står hus- og stallarbeid øverst på lista. Det er Ett Foto i Timmen - EFIT. Følg min søndag!

07.50: Klokken er altfor mye og jeg våkner opp alene.
Jegeren har dratt avsted for å prøve lykken på elgjakta.

08.50: Bort med møkka!

09.50: For så å fylle på mer høy så hestene kan
produsere mer møkk...

10.50: Endelig tid til litt frokost, eller skal jeg kanskje kalle
det brunch?

11.50: Strikke teppe.

12.50: Blogge litt

13.50: Eh..ja... Klokken slår ti på to, og jeg måtte visst
på do...

14.50: Jeg finner ut at jeg vil lage plommesaft, men
hvor ble det av den gode oppskriften jeg brukte sist tro?

15.50: Hestene må få litt rent og nytt vann.

16.50: Bort med den møkkete flisa, noe som har vært
ganske utfordrende denne helga. Med all vinden vi har
hatt, kommer nemlig flisa flyvende opp igjen når
jeg forsøker å få den ned i kjelleren...

17.50: Saga-mor skal stelles og trenes.

18.50: Litt longering på jordet. En begynner så smått
og se litt fremgang. Små babyskritt i riktig retning.

19.50: Jegeren har kommet hjem, uten elg. Det ble sen
middag i dag, spagetti og kjøttsaus valgte barna.

20.50: Det fine med nett-TV er at man kan se det man vil,
når man vil. Jeg rakk ikke se Side om side i går, så da tar
vi det nå. Jegeren brakte som sagt ikke med seg elg
hjem, men sjokolade hadde han med seg...

21.50: Da var planen å vise hvor flink Linnea har blitt til å
finne veien inn selv. Men ikke i dag nei, i dag skulle hun
på stallekspedisjon. Testet ut boksen til Saga først,
den inneholdt ikke noe spennende mat, så da fant hun
tilslutt veien inn på sitt eget rom...

22.50: Frekja har akkurat oppdaget hvor flink Jessica
er til å vaske og hvor deilig det er å få slikket ørene rene!
Så nå hinter hun stadigvekk til Jessica for å få en skikkelig
rottisvask.

Superkvinnen - en mislykket streben...

I dagens samfunn er det så mye en bør få til, rekke og klare. I mitt liv skal jeg være en (god) mor, student, husmor, et sosialt(?) menneske, hundetrener og et oppegående menneske som fikser alt selv. For det er jo det jeg er, alene. Og alt skal jeg få til, begynner hver mandag  med nytt håp... På tirsdag tenker jeg at hvis jeg er flink, så skal jeg kunne ta igjen det jeg ikke rakk i går. Onsdag tenker jeg at hvis jeg virkelig står på nå, så rekker jeg det. På torsdag føler jeg trang til å kapitulere, og innen fredagen rekker å dukke opp lar jeg trangen vinne... Kabalen går nok en gang ikke opp. Men, neste uke... Ja, neste uke, da skal det bli orden i sysakene! Mandag er alltid en god dag, da fortsatt optimismen råder.


Så da sitter man der da, mislykket, men et tårn av stryketøy, hybelkaninene får fortsatt leve trygt, de klærne som jeg bråkjekt sa jeg lett kunne sy igjen hullet på, ligger der den dag i dag (og et par bukser passer vel ikke lenger hun som skulle arve dem etter min datter). Middagen har blitt spist i stua, fordi jeg IKKE har rukket å rydde kjøkkenbordet... Skal det være så himla vanskelig da!?! Hvordan rekker folk alt? Og hvorfor kan ikke jeg glatt bare si at jeg er litt kaotisk av meg, litt uorganisert, og kunne selge den kvaliteten ved meg? Jeg bare lurer... Andre klarer jo det glatt også!


Mandagen har allerede kommet snikende. Kommer jeg til å klar denne uka? Med eksamen liggende på lur??? Hvem vet, oddsen er vel heller dårlig... Men jeg velger å ikke tenke over det, stappe fingrene i ørene og synge Jahn Teigens optimist skingrende og overdøvende. Det KAN jo hende at dette er uken for å lykkes, en kan jo ikke gi opp håpet!