Oppfølgeren til Berlinerpoplene er fullført. Hva jeg mener er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror jeg skal klare å konkludere med et eller annet i dette innlegget. Her er hva jeg mente om første boken.
Moren til de tre Neshov-brødrene er nå død, og de skal fortsette livet videre. Dette er ikke store problemet for Margido og Erlend, men for Tor blir det tøft. Han har vært avhengig av moren og uten henne faller ting sammen. Ikke klarer han å forholde seg til den store hemmeligheten som ble avslørt i forrige boken heller, og han synker lenger og lenger ned i depresjon og bitterhet. Torunn, Tors datter, blir stormforelsket, moren hennes blir dumpet av mannen gjennom tredve år og blir avhengig av Torunns medlidenhet, i tillegg til at hun sliter med samvittigheten ovenfor faren. Hva skal hun gjøre nå?
Dette er ikke den boken som har det store drivet. Er det noe Ragde er mester på, så er det å beskrive det dagligdagse. Man er med i historien i en så stor grad at man nesten føler seg som en kikker og griselukta siver ut av sidene. Men det hverdagslige overskygger litt det ønske om å finne ut av hva som kommer på neste side. Det er ikke slik at jeg må lese et kapittel til, at jeg må finne ut hvordan det vil gå med grisen Siri. Derfor har jeg brukt en uke på boken, selv om jeg fint kunne klart å bli ferdig lenge før. Et par ganger tok spenningsnivået seg opp, spesielt mot slutten, så jeg kan jo så absolutt ikke påstå at det var en kjedelig bok!
En ting jeg liker når det gjelder forfattere, er når de tør å la karakterene deres være fulle av feil. Selv Torunn og Erling, som går for å være normalt oppegående mennesker, har sine svakheter og gjør sine feilvurderinger. Dermed blir dette en så utrolig troverdig historie. Ragde kan i tillegg sitt grisehold, hun har kunnskap om hundetrening, selv om jeg er litt uenig i metodene som beskrives (men det er en helt annen diskusjon som aldri kommer til å tas opp på denne bloggen), noe gjør at jeg som leser sitter igjen med følelsen av å ha lest en historie om tre brødres virkelige liv. Skal jeg putte fingeren på noe, så må det være Erlend og Krummes ekstreme ekstravaganse og pengebruk. Tjener de virkelig så bra som journalist og vindusdekoratør (i tillegg til arven til Krumme)? De gjør sikkert det, men kjente et kort øyeblikk der at det ble litt voldsomt.
Som jeg nevnte over, så vet jeg ikke helt hva jeg mener om boken, kanskje skriver jeg dette innlegget for tidlig. For ofte når jeg har hatt denne følelsen, så trenger boken litt tid på seg til å fordøyes. Den er så levende at jeg kjenner at jeg elsker den. Samtidig er den såpass treg at jeg kjenner at jeg strengt tatt ikke må lese neste bok før om en stund. Det blir sånn at jeg liker opplevelsen, men samtidig så trenger jeg ikke å vite hvordan det går. Men, boken avsluttes ganske dramatisk, så det kan hende jeg kommer til å jukse litt og lese første kapittel i neste bok... For nå har jeg behov for litt mer action og driv i lesingen kjenner jeg!
Tørre fakta:
Utgitt: 2007 (første gang utgitt i 2005)
Forlag: Forlaget Oktober as
Sideantall: 303 sider (pocket)
ISBN:978-82-495-0313-1
Kilder: Kjøpt på loppemarked
