Lesesirkel 1001-bøker: Dommeren og hans bøddel av Friedrich Dürrenmatt

 Dette innlegget vil inneholde en og annen spoiler, bare så du er advart.

Påskekrim!
Bokens cover er kanskje ikke av de mest
spennende...

...men bildet på første side var i
allefall mer fargerikt .

Dette innlegget skriver jeg to dager før det skal publiseres i lesesirkelen til Lines Bibliotek! Det må jeg virkelig bare skryte av, for jeg gjør nesten aldri noe før tiden. Da snakker vi jo ikke noe om hvor tynn boken var, og hvor kort tid jeg brukte på å lese den. Det har selvsagt ingenting med saken å gjøre...

Jeg har altså lest god gammel krim fra 50-tallets Sveits. Forfatter er Friedrich Dürrenmatt, boken heter på norsk Dommeren og hans bøddel. Den er endel av de bøkene som påstås at man må lese før man dør, men helt i begynnelsen spurte jeg meg det det store spørsmålet: hvorfor må jeg lese denne boken sa du?

Boken starter med at kriminalassisten Schmied blir funnet død i sin bil, skutt. Kommissær Bärlach blir satt på saken. En tilsynelatende treg og avslappet politimann som ikke har noen planer om å løfte altfor mange fingre i saken. Har ber derfor om assistanse fra Tschanz, en politimann som for tiden er på ferie. Tschanz får beskjed av Bärlach at sistnevnte er ganske sikker på at han vet hvem morderen er, men at han ikke vil fortelle dette videre. Tschanz skal utføre sine undersøkelser, og så vil tiden vise om mistankene er korrekte...

Som jeg nevnte i et par avsnitt over,så startet jeg boken med et stort gjesp. Jeg skrev flittig notater i om grøssende antikvariate behandlinger av åstedet (greit nok at CSI var fjern fremtid, men allikevel), Barläch virket som en meget gammel tulling som tydeligvis moret seg over å la døren stå ulåst for så å se om noe ble stjålet. Jeg trøstet meg med at jeg kun hadde 114 sider med lesing, og om jeg var flink pike ville dette være over. Men, så skjedde det plutselig noe. En liten hentydning til at alt ikke så ikke var helt slik det kunne virke som, gamle Herr Barläch var kanskje ikke helt den han ga uttrykk for. Her var det en eller annen ugle i mosen!

Kilde: Canis.no

Bärlach blir angrepet av en søt liten vovve.... Eller rettere sagt et morderisk vesen med tenner som et rovdyr (noe jeg strengt tatt trodde alle hunder hadde, men...). Tschanz skyter hunden, som eies av Gastmann, en mann som viser seg å ha en meget sentral plass i historien. Når Bärlach så kommer han hjem, fjerner han beskyttelsen fra armen! Så med andre ord, han visste han ville bli angrepet. For alle som har møtt en boerboel (syd-afrikansk mastiff), så vet man at det skal litt guts til for å frivillig la seg angripe. Ikke noe galt om hunderasen, men den er stor og en dytkig vakthund! Fra den hendelsen satt jeg meg opp og pløyde gjennom boken på kort tid, og jeg var solgt. Det visste seg tilslutt hvor lite av denne scenen som var overlatt til tilfeldighetene.

Jeg har aldri lagt skjul på at meg og krim ikke har vært et knirkefritt bekjentskap. Dette var heldigvis en krimbok etter min smak. Jeg elsker det når alle de små detaljene som man først fnyser av, viser seg å ha en meget viktig og finurlig plass i historien. Jeg elsker skjulte agendaer når de er vel gjennomført. Jeg elsker overraskelser som er logiske og ikke bare lettvinte. Da jeg var ferdig med boken var min første tanke: Det krever litt å bli en god forfatter, om målet er å skrive så vel gjennomførte bøker som dette!

Det skal jo også være et moralsk budskap om rett og galt her. Men, skal jeg være helt ærlig, så ble jeg så oppslukt av historien da den først fanget meg, at jeg ikke hadde tid til å tenke så mye på det. Jeg var mer opptatt av å fange en morder og finne mer ut av hva Bärlach holdt på meg! Muligens har man blitt såpass blasert av de bøkene man har lest, at man ikke lenger bryr seg så veldig. Gastmann og Bärlach har nemlig en fortid. De har inngått et veddemål om at Gastmann skulle kunne utføre en kriminell handling foran Bärlach og komme unna med det. Her er den klassiske gode mot det onde, forbrytelse og straff. Jeg innså bare ikke det før etterpå, og det er ikke minnet jeg sitter igjen med i ettertid.

For deg som kan tysk og har lest boken: Her er en litt anderledes filmatisering av slutten. Beklager, jeg kunne ikke dy meg...

Avslutningsvis vil jeg si at det er synd at slike små perler skal sitte gjemt på et og annet bibliotek der ute. Jeg har kjøpt en bok til av Dürrenmatt, Uhellet, men den har også gått ut av salg. Det er slike bøker som bør snike seg inn i et hvilket som helst hjemmebibliotek og som man kan sette av et par timer og lese. Det er litt deilig med forfattere som får frem så mye på så få sider.Her er det ikke mye unødig svada og sidefyll. Jeg føler ikke at jeg har lest en kort historie, jeg fikk minst like mye ut av denne, som fra en bok på 3-400 sider. En mesterlig liten bok som jeg anbefaler på det sterkeste!

Boken jeg lånte, er ikke akkurat av de nyeste! Herlig at de har bevart det
gamle lånekortet.

Tørre fakta:

Utgitt: 1961

Forlag: H. Aschehoug & co.

Oversetter: Kaare Lervik

Sideantall: 114 sider (innbundet)

Originaltittel: Der Richter und sein Henker (1952)

Kilder: Lånt på biblioteket.

Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg tror jeg har satt ny rekord! Kafka på stranden er den boken jeg har sovnet fra flest ganger, og allikevel fullført! Takket være Lines Bibliotek og hennes lesesirkel klarte jeg det. Denne gangen skulle jeg klare å bli ferdig til fristen nemlig. Når jeg så skriver en slik innledning, tenker vel du at dette må være en forferdelig kjedelig bok? Svaret er nei, det var den ikke. Kanskje enkelte ganger ble den litt langdryg (det ble litt,for meg, mye unødig musikkprat bl.a.), men alt i alt så var det ikke en kjedelig eller dårlig bok. Det var faktisk en god bok. En rar bok. En merkelig bok. En anderledes bok. En til tider frustrerende bok. Men, akk så søvndyssende! Hvorfor har jeg ingen god forklaring på...

Så kommer den store utfordringen. For hvor begynner man å skrive om dette merkelige man akkurat har lest om? For meg så er boken for fersk. Ideelt sett burde jeg hatt mange dager på meg til å fordøye alt, fundere på sammenhenger og la historien få vokse litt i meg. Vi snakker her nemlih om fisk og igler som regner ned fra himmelen. Snakking med katter og steiner. Profetier om drap av fedre og incest og så mye mye mer.

Kort fortalt handler boken om Kafka Tamura. Han er 15 år og rømmer hjemmefra. Han bor sammen med sin far i Tokyo, men forholdet deres er ikke bra. Faren har prentet inn i hodet på Kafka at han kommer til å drepe sin far og ha sex med sin mor og søster, slik som Ødipus gjorde. For Kafka er dette forferdelig og han må bort. Moren og søsteren dro da Kafka var kun fire år gammel, og han klarer ikke å gi slipp på tanken om at han skal finne dem igjen. Han drar til Takamatsu. Der oppsøker han et privat, lite bibliotek og blir kjent med Oshima og Saeki. Samtidig møter vi Nakata. En enfoldig gammel mann som mener han er dum i hodet etter en hendelse under andre verdenskrig. Han forstår lite, kan ikke lese, og lever på trygd. Ved siden av livnærer han seg med å finne bortkomne katter. Han har nemlig et hemmelig talent, han kan snakke med katter. Tilslutt nøstes livene deres sammen på forunderlig vis.


Fortsatt vet jeg egentlig ikke hvor jeg skal gå videre. For er dette bare en sprø historie uten dypere mening, eller kan den analyseres dypt og inderlig? Hvem har egentlig gjort hva, hvem er de forskjellige karakterene egentlig? Spesielt Saeki og Nakata svirrer det mange spørsmål rundt som bare forblir ekstremt diffuse. Tilbake sitter jeg som leser og føler meg veldig forvirret. Så i frustrasjonen min, har jeg endt opp med å google opp Takamtsu, Beethoven og så mye annet rart som har vært endel av denne historien. Her har du Beethovens Erkehertug Trio, om man skulle lure på hvordan den høres ut som (for den uinnvidde, så har denne en meget sentral rolle mot slutten av boken).



Jeg forsøkte til og med google maleriet Kafka på stranden! Før du sier at dette ikke eksisterer, så vet jeg jo at det ikke er tilfellet. Men poenget jeg vil frem til er at det som gjør at jeg sitter igjen med en godfølelse i magen etter å lest ferdig boken, er Murakamis evne til å beskrive ting. Jeg vet akkurat hvordan Kafka på stranden ser ut, bildet er så ekstremt levende på netthinnen min at jeg har vanskelig for å innse at det faktisk kun er fantasi. Det samme gjelder Oshimas hytte, biblioteket og så mange andre ting. Jeg har fått være med på hele denne sprø reisen på en veldig realistisk måte, om det i det hele tatt er mulig i et slikt ord i denne historien som er alt annet enn realisitisk.

Min konklusjon blir noe slikt som at jeg er ganske sikker på at jeg likte boken, men at jeg trenger noen ekstra dager å fordøye det hele. Jeg føler så mange ting når jeg ser bort på boken som ligger foran meg, noe som er veldig viktig for meg. Jeg tror nemlig at det er det som for meg er nøkkelen til god litteratur, når boken har gitt deg et eller annet, enn sterk følelse for eksempel. Kafka på stranden har gitt meg mange følelser og tanker, dermed synes jeg den er en god bok. Nå skal jeg sette meg ned og se en dokumentar om Haruki Murakami, min nysgjerrighet er vekket. Jeg legger dokumentaren nederst i innlegget mitt, om du også skulle være interessert i å se den.

Tørre fakta:

Utgitt: 2007

Forlag: Pax Forlag

Oversetter: Ika Kaminka, MNO

Sideantall: 573 sider (pocket)

Originaltittel: Umibe no Kakuka (2002)

ISBN: 978-82-530-3042-5

Kilder: Kjøpt

Dokumentar om forfatteren:

Lesesirkel 1001 Bøker: Trainspotting av Irvine Welsh

Jeg er med på Lines Biblioteks lesesirkel hvor vi hver måned leser en bok  fra listen 1001 bøker som bør leses før man dør.
Selv om jeg begynte tidlig og var ved godt mot, har jeg ikke rukket å bli ferdig med denne boken. Noe sier meg at jeg og Line er ca. like langt, utifra omtalen hennes... Det har rett og slett vært en elendig lesemåned, mai har vært fylt av alt mulig annet og veldig lite tid til å sette seg ned og lese bøker over lengre perioder enn et kapittel her og der. Men, selv om jeg ikke har fått lest så mye som jeg hadde tenkt, så har boken vært med meg på en aldri så liten tur!

På toget til Oslo

På togstasjonen i Frederikshavn, Danmark

Det danske landskapet farer forbi togvinduet.

Hirtshals...

Så bar turen til Tyskland pr. bil, hvor man kun fikk lest et kapittel til sammen på en uke, fordi den eneste fritiden man hadde endte opp med å havne i koma. Så har boken vært med på en kort tur til Gudbrandsdalen, men fikk ligge i fred i sekken siden lesetiden endte opp på en meget lokal pub...

Så da har man forsøkt å lese seg ferdig uten hell, for jeg var i lørdagsmodus i dag, og har ennå ikke klart å overbevise hjernen min om at det ikke er søndag i morgen! Pinsehelger er ikke for sarte sjeler...

Da jeg begynte på boken, var min første reaksjon: "Hva i h....?" Skal jeg virkelig klare å lese dette språket her? Hva i huleste er det som står skrevet???

The sweat was lashing oafay Sick Boy; he wis trembling. Ah wis jist sitting thair, focusing oan the telly, tryin no tae notice the cunt. He wis bringing mee doon. Ah tried tae keep ma attention oan the Jean-Calude Van Damme video.

Jeg så filmen for mange år siden, og det demret noe om Irland, Skottland eller ikke. Ikke står det noe om forfatter, boken eller andre ting som kunne gi meg en pekepinn på hva det var jeg leste. Tilslutt fant jeg ut at det var skotsk, og når jeg løste et par språklige gåter var det faktisk ikke noe problem å lese i det hele tatt! Nå leses boken med skotsk aksent så det synger etter (ok, det var kanskje en liten overdrivelse, men jeg overdriver ikke veldig).

Er du ute etter en feelgood-roman, så tar du å svinger i en stor bue unna denne boken her. Her er det ikke noe som gir deg godfølelsen, kanskje med unntaket av at det er en ekte og meget realistisk bok som skildrer livets skyggeside på en ærlig og brutal måte. Her råder egoismen, du møter mennesket på sitt laveste. Går du ut å tester ut narkotika eter å ha lest denne boken, så får du nesten ha det så godt, for da kan du virkelig ikke ha noe ønske om å nyte livet. Her graves det i toalett full av dritt slik at leseren sitter og brekker seg (mens jeg satt på et fullt tog). Kjente jeg ble uvel bare ved tanken på nevnte episode her! Den episoden viser hvor desperat noen kan bli for rusen sin skyld, da Rent Boy fikk diare før stikkpillene med morfin hadde begynt å virke og forsvunnet ned i den tette doskålen...

Irvine Welsh har virkelig gjort en grundig jobb med å få frem livets skyggeside. Det som har gjort at jeg ikke har fått lest så jevnt, ved siden av de andre tingene jeg har nevnt, er at boken så ofte skifter hvilke karakterer som følges og det tar litt tid før jeg klarer å få med meg hvem det er snakk om. Dette er noe jeg generelt sliter med når jeg leser, når trådene ikke henger helt sammen ved første øyekast og jeg må stoppe opp og tenke etter hvor jeg er. Det gir selvsagt endel andre bra ting til boken, og gjør at du må fokusere mer og får tid til å tenke mer istedenfor å pløye raskt gjennom boken. Når man da hele tiden blir avbrutt som jeg gjør, blir det fort slitsomt. Jeg ser for meg at dette er en bok jeg må sette meg ned og lese når det er fred å ro rundt meg, over et par dager. Kanskje på en regnværsdag? Det er garantert en bok som skal fullføres innen kort tid, selv om jeg tror jeg skal unne meg et par mer lykkeligere leseøyeblikk den nærmeste uken...

En smakebit på en søndag: Trainspotting av Irvine Welsh

Boken jeg leser om dagen er Trainspotting av Irvine Welsh. Som som mange andre, leser jeg den til lesesirkelen til Lines Bibliotek. Dessverre har jeg ikke hatt mye tid til å sette meg ned og lese de siste ukene, så jeg får forsøke å gjøre en innspurt i løpet av dagen, selv om jeg jo da må jobbe litt, kjøre litt og rydde litt... Jeg kjenner virkelig på at jeg savner en skikkelig lesedag!

"That dis the fuckin trick. These nosey cunts in front ay us look roond. Ah stares back at the cunts. Some fucker's oan a burst mooth before the end ay this fuckin journey, ah kin see that now."
s. 115

Er du ikke stø på å lese engelsk, og en sart sjel, så er kanskje ikke dette boken for deg. Da jeg åpnet boken for å lese den smalt jeg den igjen og lurte fælt på hva i huleste dette var for noe. Etter å ha åpnet den igjen, forsto jeg at det var skotsk engelsk, mer eller mindre lydspråk. Kommer du først inn i det og forstår de enkleste ordene, er det ingen sak og fortsette. Da det endelig gikk opp for meg at Ah betydde I, gikk det nesten som smurt...

For flere smakebiter, ta en tur innom bokbloggen Flukten fra virkeligheten. Bli gjerne med selv også!

1001-Lesesirkelen: Store forventninger av Charles Dickens

Jeg har deltatt i lesesirkelen hos Lines Bibliotek, 1001 bøker du må lese før du dør, hvor året startet med Store forventninger av Charles Dickens. Siden jeg har planer om å lese noen bøker av forfatteren, så var dette en grei start, og litt spesiell siden jeg leste boken for to og et halvt år siden. Det er nemlig første gang jeg leser en bok som nødvendigvis ikke var blant mine absolutte favoritt, flere ganger!


Forrige gang slet jeg litt med å komme inn i boken. Jeg slet med at jeg måtte lese setningene så nøye for ikke å gå glipp av handlingen, og det føltes tungt. Denne gangen kom språket løpende ut mot meg, og jeg elsket det. Dickens skrivestil er en nytelse fra ende til annen, jeg fryder meg med den underlige humoren, sarkasmen og de fantastiske billedgalleriene han klarer å fremstille. Selv i den mørkeste tragedie gir han meg en fornøyelig leseopplevelse. Selv om jeg hadde glemt mye av handlingen da jeg begynte, så trengte jeg ikke å konsentrere meg så mye denne runden. Etterhvert som leste, kom tingene tilbake til meg, og jeg kunne få med meg mange detaljer som jeg aldri klarte å få tak i sist gang.

Boken handler om Pip og hans oppvekst fra å være en fattig, potensiell smedlærling som bor sammen med sin søster og hennes mann. Søsteren er ikke av den trivelige typen, og er stadig vekk ute på Krigs Stien. Kileren og tjærevann er populære straffetiltak mot det meste, og det ar Pip skal være takknemlig for at hun har tatt ham inn er et gjennomsgangstema. Heldigvis har han Joe, søsterens mann, som blir som en far og hans beste venn. En dag får han beskjed om å dra til Miss Havisham. Hun viser seg å være en gammel dame som stoppet å eksistere den dagen hjertet hennes ble knust. Hun vil se Pip leke, og gjennom disse besøkene blir han kjent med bl.a. Estella, en hovmodig, vakker, snobbete jente som bor hos Miss Havisham, oppdratt til å knuse guttehjerter. For å gjøre en lang historie kort (kan jo ikke avsløre altfor mye av historien), viser det seg at han har en velgjører som gir han penger til utdannelse og muligheten til å bo i London. Pip får ikke vite hvem velgjøreren er, men han er overbevist om at det er Miss Havisham, men er hun egentlig det?

Dette er ikke en bok du leser på en dag, og jeg har ingen andre bøker av Dickens jeg kan sammenligne med, men jeg liker boken veldig godt. Karakterene kommer ut av boken, enten de er ufyselige, snåle eller sånn tålelig normale. Jeg tenker konstant gjennom hele boken at det er slik jeg vil kunne skrive selv! Jeg blir rett og slett misunnelig på enkelte av persongalleriene hans! Det er en lek med ord, sinnstemninger og setninger som får tærne mine til å krølle seg i ren fryd. Disse er det mulig jeg ikke visste å verdsette når jeg leste de sist, men denne gangen kunne de nytes for fulle. Skal jeg fortsette å lese Dickens? Ja, helt klart, og det blir nok flere enn jeg hadde planer om tror jeg! Oliver Twist befinner seg helt klart rett rundt hjørnet! Som så mange har nevnt før meg, så "fyller" Dickens to hundre år neste tirsdag, 7. februar, og det fortjener jo at man feirer med å lese boken hans.

Sånn helt på tampen, vet noen om det finnes noen bra/helt brukbare filmversjoner av boken? Jeg så en like etter at jeg hadde lest boken første gang, men den var kun basert på boken og tatt inn i vår tid. Jeg er ganske sikker på at jeg sovnet fra den, da jeg virkelig ikke likte den. Boken derimot, fortjener en god karakter og en anbefaling. Jeg kunne sikkert lest den en tredje gang senere, og skikkelig gjennomanalysert den.

Tørre fakta:
Utgitt: 2002
Forlag: De Norske Bokklubbene (Verdensbiblioteket)
Oversetter: Ragnhild Eikli
Sideantall: 526 sider (innbundet)
Originaltittel: Great Expectations (1860-61)
ISBN: 9788252543520
Kilder: Kjøpt

Fra lesesirkelen: En anmeldelse av "Høytleseren" av Bernhard Schlink

I forbindelse med lesesirkelen jeg er med i, har vi lest Høytleseren av Bernhard Schlink. Boken har blitt filmatisert som The Reader (dette er også den engelske boktittelen) og fikk fele 5 Oscarnominasjoner, med Kate Winslet og Ralph Fiennes i rollene

Som 15-åring møter Michael Berg den 35 år gamle Hanna Schmitz, en robust og vakker kvinne. Møtet blir skjebnesvangert for dem begge. En lang vår og en het sommer varer det hemmelige kjærlighetsforholdet. En dag er hun plutselig borte, og Michael begynner å undre seg: Hva vet han egentlig om Hanna? Fint lite, skal det vise seg …

Dette er en liten bok med mye innhold. Dette var et godt valg for lesesirkelen, for her var det mange tema vi kunne diskutere! Noe vi selvsagt også gjorde. Det mest spennende var de forskjellige måtene vi alle opplevde boken på, og for de som leste den flere ganger, hadde de også forskjellige opplevelser fra gang til gang. Dette er en bok som påvirker deg utifra hvilken sinnstemning er akkurat i leseøyeblikket tror jeg.

Min egen mening om boken:
Jeg slet først litt med å komme inn i boken. Jeg hadde akkurat fullført A Game of Thrones og hadde det språket med meg fortsatt. Dette kolliderte med det mye enklere språket til Schlink og den mer oppstykkede skrivestilen. I perioder tenkte jeg at denne boken måtte ha en god slutt, for at det skulle bli en bra bok. Ikke nødvendigvis en happy ending, emn en slutt som konkluderte historien bra. Boken hadde nemlig kapitler jeg ikke likte og til tider irriterte den meg. Men så var det perioder hvor den var bra, og jeg fikk en gode slutten jeg følte at var helt rett for denne boken.

I ettertid tenkte jeg at boken strengt tatt var genial. Som ei sa til meg: "Boken var ikke sann, var den vel?" For det var akkurat det forfatteren hadde klart å få frem, en følelse av at man virkelig leste en manns memoarer fra noe han opplevde da han var yngre. Ofte synes jeg at når noen husker bakover i forskjellige romaner, så husker de så veldig detaljert. Det skjer ikke her, Michael Berg husker det vi fleste ville husket når de ser tilbake, det er ting som er glemt og det er ting som har festet seg bedre på netthinnen. Det blir litt hoppende frem og tilbake og kanskje litt uryddig beskrevet, men det gjør det jo ofte når man forteller fra fortiden. Alt dette har Schlink klart å få frem og det føles veldig ekte. Jeg telte nesten dagene frem til vi skulle møtes, slik at jeg kunne få diskutert boken, jeg nærmest trippet av iver etter å få uttrykt meningen min om den.

Hvilke tema kan man diskutere i en lesesirkel?
Hva får et menneske til å gå så langt for å skjule en hemmelighet?
Hva fikk Hanna til å forføre en så ung gutt?
Hvordan opplever dere egentlig Hanna?
Hva ville egentlig Hanna da hun dukket opp ved bassengkanten?
I rettsaken, hvor Michael ønsker å avsløre Hannas hemmelighet, hva fikk han til å ikke si noe?
Hvordan hadde slutten blitt, hvis Michael skulle tatt seg av Hanna?
Var tyskerne så naive i forhold til konsentrasjonsleire, og hva fikk vanlige folk til å ta slike jobber som Hanna gjorde?
Her er flere konkrete spørsmål dere kan ta for dere.

Dette er bare noen temaer. Vi fant fort ut at det var mye som kunne diskuteres og det ble aldri et stille øyeblikk, men det hadde kanskje vært umulig for seks engasjerte damer? Bare i løpet av runden hvor vi skulle si hva vi mente om boken, dirret diskusjonstemaene under overflaten.

Skulle jeg bedømt boken utifra bruk i lesesirkel, ville jeg gitt den en sekser. Utifra min egen mening, selv med tanke på perioder hvor jeg tenkte at dette var en "møkkabok", så får den terningkast 5 av meg.

Neste måned står Saras nøkkel for tur, og jeg ser frem til et nytt møte med nye temaer, god mat og hyggelig selskap.

Filmtrailer:

Leseplaner uke 31

Dette innlegget kommer et par dager senere enn planlagt, men er det sommerferie, så der det dét... Leselysten er på vei tilbake, men det går tregt. Jeg har rett og slett ikke tid eller ro på meg til å sitte i ro og lese, noe som egentlig er positivt i og for seg. En skal heller ikke glemme at det er så varmt hele tiden, og alle de irriterende fluene som ikke vet hva som er best for dem... Slike ting fungerer dårlig sammen med meg!

Forrige uke begynte jeg på A game of Thrones av George R.R. Martin, den første boken i serien A Song of Ice and Fire. Den er veldig bra, men jeg har sett serien, så det er ikke så mye nytt. Dermed blir det lite med undring på hva som kommer til å skje videre, siden TV-serien er temmelig tro mot boken, og behovet for å måtte lese videre er ikke så enormt. Med litt familiebesøk og ny hund i tillegg, så sier det seg selv at jeg ikke kommer meg fort gjennom den. Jeg satser på å lese litt ute etterpå hvis skyene klarer å holde på regnet litt til.

Når det gjelder etterslep med bokanmeldelser, har jeg bare én igjen som forhåpentligvis kommer i kveld. Da er jeg iallefall endelig ajour med det. Men, så har jeg flere lydbøker som skal skrives om... Så selv om jeg faktisk for tiden er arbeidsledig, så blir jeg ikke arbeidsledig med det første!

Bokplaner videre: Jeg er ikke en gang halvveis med boken jeg leser nå (en bok som består av 829 sider), men jeg må få kommet i gang med Høytleseren av Bernard Schlink meget snart, da den skal leses til boksirkelen. Det er greit å ikke nilese den i siste liten, selv om den ikke akkurat er tykk!

Ha en fortsatt god sommer alle sammen!

Leseplaner uke 26

Da har denne uken startet med et brak. Barnebursdag, 13 barn i alderen 6-7 år med høyt aktivitetsnivå! Skal love dere at jeg like gjerne kunne satt opp håret i en stram knute og satt briller på nesen. Følte meg i allefall som en ganske streng tante innimellom, og det var nødvendig. Men samtidig så er det noen søte barn også, som gjerne tar en liten prat med deg på tomannshånd.  Så nå skal jeg sette meg ned og lese ferdig Potensgiverne av Karin Brunck Holmqvist og koble helt ut. DET har jeg virkelig fortjent nå kjenner jeg.

Ellers denne uken, skal det bli spennende, siden lesesirkelen jeg har startet opp skal møtes første gang denne onsdagen. Gleder meg til å høre hva slags forslag til bøker de andre har, og bare skravle bøker med andre bokentusiaster.

Forrige uke ble det ikke så mye lesing. Leste ferdig A Visit from the Goon Squad av Jennifer Egan, en bok som ikke ga meg den store inspirasjonen. Snek inn Lokket av mørket av Rhyannon Byrd, bare for å gi hjernen min litt ferie fra tenking.

Ellers så har jeg i flere uker hatt planer om å lese Jane Austens Emma, men jeg har liksom ikke helt kjent at jeg har lyst til å starte, akkurat nå. Da skal jeg heller fokusere på å lese Historikeren av Elizabeth Kostova. Hører stadigvekk at folk og bloggere (som om det er to helt forskjellige ting, he he) referer til boken, og siden det er en bok jeg har lånt av min søster, så er det vel på tide at jeg får begynt på den. På lydbokfronten går det litt tregt. Siden det er skoleferie, er det sjelden jeg får lyttet når jeg kjører bil siden jeg ikke kjører alene, og det er kanskje ikke alt som passer for små barneører. Jeg er straks ferdig med Noen kjenner mitt navn av Lawrence Hill, og vurderer enten En dåre fri av Beate Grimsrud, eller De tre musketerer av Alexandre Dumas.

Forrige ukes innkjøp av bøker ble ikke så stort som uken før der, men det skulle bare mangle (berserkergang i brukthandel). Et par bøker ble det dog, selv om noe av det var ikke akkurat planlagt. Jeg er medlem av bokklubben Nocturne, i regi av Harlequin Forlag. Der fikk jeg tilbud om å velge to bøker gratis for en stund tilbake, og nå ser det ut som om jeg ble abonnent i en ny bokklubb hos Harlequin. For plutselig dalte det to bøker ned i postkassen  min med et velkommen til Spenningsbokklubben deres, eller hva det nå enn het.Ellers takk, men nei takk er svaret mitt til det. Har akkurat fått et nytt tilbud om to gratis bøker, men tenker at jeg står over den fristelsen jeg, det må være den lille skriften jeg har oversett et eller annet sted (selv om det strengt tatt var i forbindelse med en spørreundersøkelse hvis jeg minns rett)... Bøkene jeg fikk, var Iskald jakt  av Carla Neggers og Sporløst av Brenda Novak. Har ingen formening om hva slags bøker det er, foruten at det er krim og at de begge visstnok er New York Times bestselgere. For ikke å glemme, de er begge bok nummer fire i to forskjellige serier! Jippi! Betyr det at jeg må kjøpe alle de andre bøkene før, for at jeg skal få noe ut av bøkene?

For en stund tilbake tegnet jeg meg også opp for et abonnement på lydbokklassikere til en rimelig penge, og fikk akkurat velkomstpakken min, Anna Karenina og De tre musketerer. Det aller siste tilskuddet til bokhyllen min var Shakespeare og Murakami. Jeg har veldig lyst til å dra på Thesbiteatrets fremføring av Vintereventyret, eller The Winter's Tale av William Shakespeare, og fant ut at det var et Shakespearestykke jeg ikke kjente til. Derfor har jeg kjøpt boken. Nå blir det nok ingen forestilling på meg heller ser det ut til, men det ble da i allefall en Shakespeare-bok ut av det! I pakken så "snek" Murakamis Norwegian Wood seg på mystisk vis med... Og der stopper det, for denne gangen. Skal ikke nevne noe om posesalg hos Biblioteket og skattepenger *plystrer stille mens jeg sparker litt forsiktig med stortåen i bakken*.

Lesesirkel, hurra!

Denne morgenen våknet jeg, veldig lite uthvilt, og tenkte at jeg ville starte en lesesirkel! Jeg vet ikke hvorfor det var det første jeg tenkte på, siden jeg hele morgenen hadde strevd meg gjennom et veldig slitsomt skiskytterløp med stor snømangel og dårlig løypemerking. Men, iallefall, jeg ville starte en lesesirkel. Tanken svirret rundt i hjernen min hele dagen, og fant ut at når huset roet seg og barn sov, så ville jeg sjekke ut saken litt nærmere. Nå skal jeg ikke påstå at jeg ikke har tenkt tanken før, men det har aldri vært noen seriøs eller alvorlig tanke.

Etter å ha googlet litt, tok jeg mot til meg og gikk gjennom vennelisten min på Facebook. Hvem skulle jeg tørre og be? Var det i det hele tatt noen som hadde tid eller gadd noe slikt? Pessimisten satt bak i hjernen min og kvernet ut negative tanker. Jeg er vant til å dra i gang ting som er tungrodd, og hvor man ender opp med mer eller mindre null resultater (ja, hundefolk, det er dere jeg tenker på her!). Men det var da ingen grunn til å tenke negativt! For noe tull av meg. Vips så var det tre meget entusiastiske mennesker som hadde meldt interesse. Med andre ord, jeg har fått min lesesirkel! Hurra! Med smileys og utropstegn ble de med, og det er fortsatt mange som ikke har sett invitasjonen min ennå.

Dette er nok en ting som varmer et leserhjerte! Så da skal jeg legge meg, tenke på bøker og leseglade mennesker og forhåpentligvis ikke gå noe mer på ski i natt.