Jeg jobber i en bokhandel. Her om dagen hadde jeg en kunde med nesen høyt til værs. Jeg klarte nesten å unngå en diskusjon rundt bøkers kvalitet, men fikk han til å medgi at det kanskje fantes noe dugelig strandlitteratur...
Da jeg så leste følgende blogginnlegg hos Cappelen, Kunsten å se ned på leserne, kjente jeg at nå var det på tide å skrive litt om dette. Jeg har tenkt på det i en evighet, men ikke fått gjort noe mer med det før nå. Innlegget var basert på artikkelen nedenfor (trykk på den for å få den større).
Om det er noen som klarer å provosere meg skikkelig, så er det de som ser ned på hva andre leser. Vi har alle forskjellig smak, og vi setter alle foreskjellige krav til hva de leser enn andre. I min verden har litteraturen mange sider og noe som passer for alle. Når jeg leser selv, så føler jeg at jeg kan lese mye forskjellig og få noe ut av det meste (kanskje med unntak av en elendig bok, men også der har jeg fått muligheten til å bli provosert og irritert). Noen ganger vil jeg kun bli underholdt og har ikke større krav til at jeg skal ha det gøy. Noen ganger vil jeg bli skikkelig skremt, eller at jeg vil kjenne litt på intensitet og spenning. Noen ganger vil jeg bare lese en bok for å se hvordan den er, og noen ganger kan jeg lese en tung og vanskelig bok for å se hva den har å by meg. Alle har vi vår egne preferanser, men har vi rett til å se ned på andres preferanser?
Det viktigste av alt er leselykke. Da spiller innholdet en underordnet rolle. Mange rynker på nesen når det gjelder Fifty Shades. Selv jeg er ikke kjempefristet til å lese denne serien, men har jeg noen rett til å dømme de som elsker den? Den får jo mange nye mennesker til å lese! Mange av de leserne har normalt ikke pleid å lese bøker forteller de meg. Når de er ferdig, ønsker de mer. Etterhvert vil de begynne å jakte på nye bøker, når sjangeren erotiske romaner er brukt opp, og vips har mange nye mennesker funnet gleden av å lese. Det samme skjedde med Twilight og Harry Potter. Med Twilight trykket de til og med opp et eget cover til Wuthering Heights, fordi så mange unge jenter ville lese den for å se hva Edward gjenkjente i boken.
Det er helt greit at enkelte intellektuelle foretrekker "høylitteratur", intelligent litteratur, eller hva nå en velger å kalle det. Det gir dem noe, og det er ikke sikkert at Samartin eller Fifty Shades passer inn i deres liv. Det er helt greit! Med et slikt mangfold er det noe for alle. Forlagene gir ut det folk helst vil ha, slik fungerer det i et kapitalistisk samfunn. Det betyr at det blir mange nøkler, fortid og fremtid, heftig kjærlighet og vakre historier. I stedet for å klage over hva som selges, bør vi kanskje sammen heller elske vekten av boken i hendene våre (eller nettbrettet), kjenne lukten av papiret (eller se lyset fra nettbrettet) og kikke stolt på våre bugnende bokhyller (eller den lange listen på nettbrettet). I disse dager hvor mobbing står så høyt på agendaen, bør selv de aller smarteste av oss klare å se lenger enn nesetippen og innse at vi er i samme båt, enten vi leser Austen, Ibsen, Proust eller Stephenie Meyer. Vi elsker litteraturen, det binder oss sammen enten vi vil eller ei.
Hat gjerne boken, men ikke leseren!
Da jeg så leste følgende blogginnlegg hos Cappelen, Kunsten å se ned på leserne, kjente jeg at nå var det på tide å skrive litt om dette. Jeg har tenkt på det i en evighet, men ikke fått gjort noe mer med det før nå. Innlegget var basert på artikkelen nedenfor (trykk på den for å få den større).
Om det er noen som klarer å provosere meg skikkelig, så er det de som ser ned på hva andre leser. Vi har alle forskjellig smak, og vi setter alle foreskjellige krav til hva de leser enn andre. I min verden har litteraturen mange sider og noe som passer for alle. Når jeg leser selv, så føler jeg at jeg kan lese mye forskjellig og få noe ut av det meste (kanskje med unntak av en elendig bok, men også der har jeg fått muligheten til å bli provosert og irritert). Noen ganger vil jeg kun bli underholdt og har ikke større krav til at jeg skal ha det gøy. Noen ganger vil jeg bli skikkelig skremt, eller at jeg vil kjenne litt på intensitet og spenning. Noen ganger vil jeg bare lese en bok for å se hvordan den er, og noen ganger kan jeg lese en tung og vanskelig bok for å se hva den har å by meg. Alle har vi vår egne preferanser, men har vi rett til å se ned på andres preferanser?
Det viktigste av alt er leselykke. Da spiller innholdet en underordnet rolle. Mange rynker på nesen når det gjelder Fifty Shades. Selv jeg er ikke kjempefristet til å lese denne serien, men har jeg noen rett til å dømme de som elsker den? Den får jo mange nye mennesker til å lese! Mange av de leserne har normalt ikke pleid å lese bøker forteller de meg. Når de er ferdig, ønsker de mer. Etterhvert vil de begynne å jakte på nye bøker, når sjangeren erotiske romaner er brukt opp, og vips har mange nye mennesker funnet gleden av å lese. Det samme skjedde med Twilight og Harry Potter. Med Twilight trykket de til og med opp et eget cover til Wuthering Heights, fordi så mange unge jenter ville lese den for å se hva Edward gjenkjente i boken.
Det er helt greit at enkelte intellektuelle foretrekker "høylitteratur", intelligent litteratur, eller hva nå en velger å kalle det. Det gir dem noe, og det er ikke sikkert at Samartin eller Fifty Shades passer inn i deres liv. Det er helt greit! Med et slikt mangfold er det noe for alle. Forlagene gir ut det folk helst vil ha, slik fungerer det i et kapitalistisk samfunn. Det betyr at det blir mange nøkler, fortid og fremtid, heftig kjærlighet og vakre historier. I stedet for å klage over hva som selges, bør vi kanskje sammen heller elske vekten av boken i hendene våre (eller nettbrettet), kjenne lukten av papiret (eller se lyset fra nettbrettet) og kikke stolt på våre bugnende bokhyller (eller den lange listen på nettbrettet). I disse dager hvor mobbing står så høyt på agendaen, bør selv de aller smarteste av oss klare å se lenger enn nesetippen og innse at vi er i samme båt, enten vi leser Austen, Ibsen, Proust eller Stephenie Meyer. Vi elsker litteraturen, det binder oss sammen enten vi vil eller ei.
Hat gjerne boken, men ikke leseren!
