Et nytt år og mange mål man skal mislykkes med?

Da har dagen så vidt sneket seg over til dag 2 av 2015. Da det braket løs som verst der ute, var det garantert mange som tenkte for seg selv: Nå setter jeg en strek over det gamle og i år, da...

Det er bra å sette seg mål, prøve å få det beste ut av livet. Men hvor helhjertede og realistiske er egentlig målene til de fleste av oss og hvor ofte sitter man ikke der når man nærmer seg sommeren og tenker: Hvor ble det av de store endringene? Hvordan endte man opp som støttemedlem hos S.A.T.S og hvorfor ligger fortsatt røykpakka foran meg på bordet. Hvorfor ble ikke verden så rosenrød, slik jeg ønsket det, i år heller?

Jeg har hvert år bestemt meg for at nyttårsforsetter er tull og tøys og noe jeg ikke skal bry meg med. Men så er det en liten djevel som visker i øret mitt at i år, Anja, da skal livet bli så mye bedre. Da skal du få orden i mer enn sysakene (når alt kommer til alt, så er det vel ikke særlig orden der heller). Du skal få rutine i hverdagen, rekke alt du skal rekke, være superverdensbesteste mor og kjæreste, bake brød i hytt og pine og plukke mange flere plommer og lage alle mulige delikatesser. Men, så kommer hverdagen, igjen. Sjokoladekaka ser ut som et takras, ungene rynker på nesa over middagen og plommene spiser hestene opp.

For tro det eller ei, 2015 kommer til å være full av hverdager, akkurat slik 2014 var, og 2013, for ikke å glemme 1999! Hverdagene kommer snikende, stikker kjepper i hjulene og gjør deg ikke mer motivert til å svette bort traktordekket som ligger rundt livet. Du kommer garantert til å være sliten i perioder og synes at alt er et mas og kjas. Nyttårsforsetter ble noen fagre ord en gang der rundt juletider, og samme hvor mye du lovte deg selv at julekveldene ikke skulle komme like brått på denne kjerringe neste år, så sitter du og er like mye kjerring som står på hodet i bakst, gulvvask og spørsmål om hvor i huleste juletrefoten og juletrebelysningen var denne gangen også (selv om du lovte deg selv at den skulle befinne seg i esken sin).

Så er det ikke håp? Den mørke siden i meg frister til å si at nei, du kan bare gi blaffen og tralte videre. Men så er den lille djevelen på skulderen min en ukuelig optimist og sier at joda, dette fikser du! 2015 skal bli superfantastisk og alt skal bli så rosenrødt at du nesten blir blendet. Og så tenker jeg at jo, jeg trenger å tro på akkurat det. For hvis jeg skal møte 2015 som en grinete pessimist, hva er så poenget? Hvis jeg bestemmer meg for at i 2015 skal jeg bare si at "sorry, jeg har en kronisk sykdom og er sliten, så dere får klare dere selv", mens jeg velter meg i selvmedlidenhet på sofaen, så er jo spenningen over for dette året. Det blir ikke noe å se frem til, jeg kommer garantert til å befinne meg på sofaen om du leter etter meg, og synes at det er synd på meg. Dit vil jeg ikke!

Så dermed så har jeg, vips, fått meg noen nyttårsforsetter, enten jeg vil eller ei. 2015 skal bli bedre. Punktum. Utfordringen blir å finne den indre motivasjonen, den som skal bli drivkraften bak målene. Den drivkraften som sparker meg hardt i bakstussen hver gang jeg får lyst til å synke ned i selvmedlidenheten, den som gjør at jeg tør og ta upopulære valg ovenfor andre og kanskje få meg til å ta retninger som ikke er enkle. Jeg har ikke svaret på hvor jeg helt skal begynne, men jeg må finne de små målene som skal ta meg i riktig retning. De små målene som er små nok til at jeg kommer meg til de større.

Derfor har jeg bestemt meg for å komme meg til tegnebrettet og skissere opp mitt kommende liv og finne det mennesket, den Anja'en, jeg kan leve med. Noe sier meg at det kan bli kronglete, jeg kommer sikkert å møte veggen et par ganger og jeg må tørre å stå for det jeg gjør. Helt konkret hva de forskjellige målene er og blir, forblir kanskje mine. Kanskje deler jeg de med dere når jeg kommer dit. Kanskje sitter jeg 2. januar 2016 og skriver følgende blogg til dere: 2015 var akkurat som de andre årene, intet nytt under solen. Hvem vet, men da har jeg i allefall ikke bestemt meg for at jeg skal mislykkes!

Ha et riktig godt nytt år alle sammen! Så, i samme åndedrag, kan jeg fortelle dere alle at jeg mer eller mindre, nesten, har klart å følge opp nyttårsforsettet fra i fjor: Bokkjøpestopp. Det har vært et par mikroskopiske glipp, a la et par kokebøker (men alle må jo ha inspirasjon til matlaging). Jeg lovte meg selv et unntak, og det var å kjøpe bøkene som kom ut i Stina Saga-serien, så jeg slapp å kjøpe de opp i etterkant. Siste bok i Divergent og Delirium-serien skulle jeg også få lov til å kjøpe. Jeg kjenner at jeg er veldig stolt av meg selv, og kommer ikke til å inngå en slik ny avtale for 2015. For 2015 kommer til å gi meg en mye større bokhylle! Så allerede nå er det en Läckberg-bok som venter på meg på Europris og et par andre bøker som skal få et hjem hos meg. Og så skal jeg prioritere lesing mye mer. Det burde jeg klare å holde...

Den litterære snobb og bokmobbing

Jeg jobber i en bokhandel. Her om dagen hadde jeg en kunde med nesen høyt til værs. Jeg klarte nesten å unngå en diskusjon rundt bøkers kvalitet, men fikk han til å medgi at det kanskje fantes noe dugelig strandlitteratur...

Da jeg så leste følgende blogginnlegg hos Cappelen, Kunsten å se ned på leserne, kjente jeg at nå var det på tide å skrive litt om dette. Jeg har tenkt på det i en evighet, men ikke fått gjort noe mer med det før nå. Innlegget var basert på artikkelen nedenfor (trykk på den for å få den større).

Om det er noen som klarer å provosere meg skikkelig, så er det de som ser ned på hva andre leser. Vi har alle forskjellig smak, og vi setter alle foreskjellige krav til hva de leser enn andre. I min verden har litteraturen mange sider og noe som passer for alle. Når jeg leser selv, så føler jeg at jeg kan lese mye forskjellig og få noe ut av det meste (kanskje med unntak av en elendig bok, men også der har jeg fått muligheten til å bli provosert og irritert). Noen ganger vil jeg kun bli underholdt og har ikke større krav til at jeg skal ha det gøy. Noen ganger vil jeg bli skikkelig skremt, eller at jeg vil kjenne litt på intensitet og spenning. Noen ganger vil jeg bare lese en bok for å se hvordan den er, og noen ganger kan jeg lese en tung og vanskelig bok for å se hva den har å by meg. Alle har vi vår egne preferanser, men har vi rett til å se ned på andres preferanser?

Det viktigste av alt er leselykke. Da spiller innholdet en underordnet rolle. Mange rynker på nesen når det gjelder Fifty Shades. Selv jeg er ikke kjempefristet til å lese denne serien, men har jeg noen rett til å dømme de som elsker den? Den får jo mange nye mennesker til å lese! Mange av de leserne har normalt ikke pleid å lese bøker forteller de meg. Når de er ferdig, ønsker de mer. Etterhvert vil de begynne å jakte på nye bøker, når sjangeren erotiske romaner er brukt opp, og vips har mange nye mennesker funnet gleden av å lese. Det samme skjedde med Twilight og Harry Potter. Med Twilight trykket de til og med opp et eget cover til Wuthering Heights, fordi så mange unge jenter ville lese den for å se hva Edward gjenkjente i boken.

Det er helt greit at enkelte intellektuelle foretrekker "høylitteratur", intelligent litteratur, eller hva nå en velger å kalle det. Det gir dem noe, og det er ikke sikkert at Samartin eller Fifty Shades passer inn i deres liv. Det er helt greit! Med et slikt mangfold er det noe for alle. Forlagene gir ut det folk helst vil ha, slik fungerer det i et kapitalistisk samfunn. Det betyr at det blir mange nøkler, fortid og fremtid, heftig kjærlighet og vakre historier. I stedet for å klage over hva som selges, bør vi kanskje sammen heller elske vekten av boken i hendene våre (eller nettbrettet), kjenne lukten av papiret (eller se lyset fra nettbrettet) og kikke stolt på våre bugnende bokhyller (eller den lange listen på nettbrettet). I disse dager hvor mobbing står så høyt på agendaen, bør selv de aller smarteste av oss klare å se lenger enn nesetippen og innse at vi er i samme båt, enten vi leser Austen, Ibsen, Proust eller Stephenie Meyer. Vi elsker litteraturen, det binder oss sammen enten vi vil eller ei.

Hat gjerne boken, men ikke leseren!

To be or not to be?

Det har vært mye diskusjon i det siste om hva som er en god og dårlig bokblogg, om alle blogger har"livets rett" (satt på spissen), om at alt skal være så proft, gjennomanalysert og bra utad. Alle disse utspillene har for min egen del kanskje ikke hatt den beste effekten. Da jeg begynte med denne bloggen, jeg lovte meg selv at dette var et sted jeg skulle skrive fritt på min måte. Jeg elsker nemlig å skrive, men så fort noen legger press på hva/hvordan jeg skal skrive, slik at jeg begynner å overanalysere alt, så er det kjørt. Det finnes flere hjemmeeksamener jeg aldri har klart å levere inn, fordi presset har låst hjernen min. Eksamen på skolen har alltid gått så mye bedre, for der må jeg bare la tankene flyte og la det stå til. Jeg har ikke tid til noe annet! Den siste tiden har denne bloggen båret sterkt preg av skrivesperre (og mangel av tid)

Så da sitter jeg her med bloggen min og tenker. Skal jeg gi det enkelte vil ha? Skal jeg bli flinkere til å analysere det jeg skriver, bejuble mindre mine fantastiske leseopplevelser? Skal jeg svette over tekstene mine i timesvis for å få de så gode og gjennomtenkte som mulige? Eller skal jeg la hjertet mitt styre, la min egen stemme få styre "showet".

Jeg vet sannelig ikke. Jeg er ikke egentlig en person som lar meg diktere så lett, men samtidig så kommer den lille djevelen og setter seg på skulderen min og pirker bort i meg. "Det der kan du ikke skrive," sier han. "Du må trekke frem noe smartere!" "Analyser, analyser, analyser!" skriker den til meg med en grotesk stemme, og jeg kan høre den ondskapsfulle latteren runge gjennom hodet mitt. Den vet jeg hater analyser. Altså, jeg hater ikke andres analyser, men å skulle anta, finne konklusjoner som kanskje ikke stemmer, men bare jeg kan begrunne dem, så... Jeg kjenner det vrenge seg inne i meg. "Jeg vil ikke, jeg vill ikke," skriker jeg tilbake, men jeg når liksom ikke ut høyt nok.

Så da er det O'store spørsmålet, skal jeg finne frem fighteren i meg, skrive det jeg selv vil og ikke bry meg om hva andre mener? For hva liker jeg best å lese av anmeldelser og omtaler? Jo, de ærlige, de som kommer fra hjerterota. Jeg vil lese blogger som får meg til å ville lese flere bøker, blogger som florerer av kjærlighet til god litteratur (i alle sjangre og fasonger) og hat til de dårlige. Jeg vil rope ut at om noen tvinger meg til å lese The Great Gatsby en gang til, så kommer jeg til å slå noen virkelig hardt! Jeg vil rope ut at jeg vil være Ms. Elizabeth og Mr. Darcy kan stjele hjertet mitt anytime! For meg så er blogger som analyserer teksten for mye kun interessante når jeg selv har lest boken. Har jeg ikke lest boken, så vet jeg jo plutselig alt som kommer til å skje, og hva er interessant med det? Det blir jo som å se en krimserie og lese boken rett etterpå. Jeg vet allerede hvem morderen er, hvis ikke manusforfatter har laget en liten twist...

Dette innlegget var egentlig et lite spark i baken til meg selv, kun for å si at jo: Min blogg skal være akkurat det. Min blogg, min stemme, min plass. Vil du komme på besøk, så er du hjertelig velkommen. Det er ikke lesertallene jeg jakter på, men kjærligheten til fantasien, historiene og litteraturen. Dette er min plass, og døren er åpen...

En smakebit på en søndag: Shadowfever av Karen Marie Moning + litt tanker rundt blogging

For tiden leser jeg femte og siste bok om MacKayla Lane, Shadowfever, av Karen Marie Moning. En meget spennende og god fantasy-serie jeg bare gleder meg til å fortelle om til dere! Foreløpig får jeg nøye meg med å dele en smakebit.

Now that I'm little over the edge anyway, I can admit something: My whole life, I've secretly been afraid that beneath my fiercely focused grooming and accessorizing, I'm well ... psychotic.

I helgen har det vært bokbloggtreff i Oslo. Selv var jeg forhindret fra å delta, men jeg ser debatten har rast på diverse blogger og jeg kjenner jeg selv blir ganske engasjert her jeg sitter. Jeg vil tippe at om jeg hadde vært tilstede under paneldebatten ville jeg følt det som en tortur å ikke kunne blande meg inn. Da er det selvsagt flott at jeg har en blogg hvor jeg kan få utløp for noen av tankene mine! Mitt utgangspunkt blir da det jeg har lest i andres blogger, og det er spesielt to områder jeg gjerne vil si noe om.

Det første er om man skal sette krav til bloggere, i forhold til kvalitet, analyser av bøker osv. Jeg har innsett at en av grunnene til at det har vært så stille her i bloggen (i tillegg til at jeg har vært altfor travel og ikke fått lest så mye som jeg pleier) er at jeg begynte å kreve så mye av meg selv. Jeg ville skrive så smart og bra at jeg aldri fikk skrevet det jeg ville. Når jeg først fikk skrevet en blogg, var jeg ikke fornøyd og kunne sikkert endret på ting i en evighet etterpå om jeg faktisk hadde hatt tid til det. Jeg glemte litt hvorfor jeg drev med dette. Det ble for mye pes, jeg ville så mye mer. Dermed var det ikke mitt rom lenger, men alle andres. Etter å ha lest hva andre har skrevet (alle jeg har lest har ment at det må være bloggeren selv som bestemmer hva og hvordan den enkelte blogg skal utformes), kjenner jeg nå at jeg vil ta tilbake bloggen og skrivelysten. Det er MIN blogg. Om noen synes den er dårlig og at jeg skriver uinteressant, så har de herved tillatelse fra meg til å finne på noe annet enn å lese hva jeg skriblet ned. Mitt mål med bloggen er å kanskje motivere noen til å lese en bok, eller kanskje advare. Det skal være mine tanker, og jeg synes det er viktigere å videreformidle opplevelsen. Skriver jeg for inngående om boken (jeg må jo selvsagt begrunne mine meninger som kommer frem), så er det jo ikke så stort poeng og plukke opp boken for å lese den selv! Når noen skriver at de har lyst til å lese boken (eller motsatt) utifra det jeg har skrevet, så er det lønn nok for meg.

Et annet tema som har engasjert meg er diskusjonen rundt Bokbloggturneen til Cappelen Damm. Jeg har vært med på den et par sesonger, og jeg har fått anledning til å lese bøker som har havnet rett inn på favorittlisten min, og jeg har lest noen heller dårlige bøker. Jeg har vært dønn ærlig på hva jeg synes om de bøkene jeg har lest. Jeg skriver ALLTID helt og holden min mening om boken. Jeg er ikke redd for å tråkke noen på tærne hvis jeg ikke liker boken. Som jeg skrev, jeg vil oppmuntre/fraråde folk til å lese en eventuelt bok. Cappelen tar dermed en sjanse på å ha meg med, men min erfaring er at de som er med skriver ærlige tilbakemeldinger. Enkelte har gitt en bok jeg har elsket, dårlig kritikk og motsatt. En skal huske at det er snakk om barne- og ungdomsbøker som er med på dette. Det er derfor ikke nødvendigvis de mest kjente bøkene. Har jeg fått en til å lese en av de bøkene jeg har anmeldt på turneen, så er det viktigere enn at jeg har promotert den for Cappelen. Slik jeg ser det, så har jeg fått muligheten til å være med på et artig konsept. For min del er det ikke noe problem at jeg får en dag jeg skal skrive om boken. Siden det er ungdomsbøker, så er de gjerne lettleste. Dermed føler jeg ikke at det er noe stress å være med. Jeg kan også følge fra dag til dag hva flere andre bloggere mener om samme bok. Liker de andre boken, eller var jeg den eneste? Fra et egoistisk ståsted, hvis man tenker at man gjerne vil ha flere lesere, så er sjansene for å få tak i flere da en når et nytt forum hvor man kan profilere bloggen i.

Det kan alle notere seg bak øret med en gang: I denne bloggen vil det kun gis ærlige tilbakemeldinger hele veien. Jeg har slaktet meget populære bøker flere ganger og jeg er ikke redd for å gjøre det igjen om slikt skulle oppstå på ny. Om et forlag vil at jeg skal omtale boken deres så vil de få en ærlige tilbakemelding. Jeg håper dette er vanlig skikk og bruk blant de fleste, slik at ikke forlagene dikterer hva som skal sies. Jeg føler meg lurt om jeg leser en bok som alle mener at den er så fantastisk, og så har blitt veldig skuffet i forhold til forventningene andre har gitt oss. En ting er at jeg kan være uenig, men om noen hadde skrevet en god anmeldelse fordi det er forventet av en så blir det veldig feil og jeg slutter på dagen.

Akkurat nå bør jeg vel jeg slutte på dagen, for nå er jeg så trøtt at om det står noen merkelige ord og setninger innimellom, så må dere ha meg unnskyldt. Jeg skal forsøke å rette det opp når øynene ikke går på tvers.

Tiden flyr og man skulle så gjerne få gjort ALT!

Det har kanskje ikke vært den store hemmeligheten at leselysten min har vært litt på bånn i det siste. Det er tydelig at bloggingen har slitt med det samme. Mangt å gjøre, mangt å tenke osv. Jeg leser kontinuerlig, men saktere enn vanlig. Når jeg skal skrive noe "fornuftig" kunne jeg like gjerne bare skrevet bla bla føles det. Jeg var så flink til å skrive notater til et par av bøkene jeg har lest, men de har jeg rotet bort og kanskje de ligger igjen på en campingplass i Hokksund? Her er de ikke, og da har lysten til å skrive om bøkene vært litt dårlig.

Her ligger min trofaste fotvarmer når sitter bak PC'en. Ser du bunken med bøker ved siden av henne? Det er bøker jeg har begynt på og midlertidig lagt til side... Jeg ser for meg at september kommer til å fortsette i samme tralten, det er en måned tettpakket med ting og tang, og jeg vet ikke helt om jeg er klar for å starte den helt allerede. Men, det er mange spennende eventyr og en bok skal alltid få følge med meg på reisen tenker jeg.

Jeg lover at det skal være liv i bloggen, selv om de mest engasjerte innleggene nok uteblir. Så håper jeg at jeg kommer mye sterkere tilbake etterhvert! Når dette er sagt, så sniker jeg meg tilbake til den spennende verden til MacKayla Lane i Faefever mens jeg sier god natt til alle dere bloggere og lesere der ute.

Nok en dag...

Jeg våknet i dag morges og tenkte at nå skal hverdagen tilbake. Jeg skulle rydde og vaske, gå en tur, og sette meg i sola med en bok mens min datter lekte. Kanskje dra ut å kjøpe meg en is.

Men så sitter jeg her da. Det føles som om det er et stort hull i brystet mitt, jeg har bare lyst til å grave meg ned under dyna igjen og bli der. Gråten ligger som en klump i brystet, men den vil ikke ut. Jeg er gretten og grinete uten videre grunn.

Fredag døde mange mennesker i vårt land. Sorgen har lagt seg over oss alle. Jeg kjente ingen av ofrene, men det spiller ingen rolle. Hjertet mitt blør for de som var på jobb i regjeringsbygget, for 5-åringen som så at faren sin ble skutt og som heldigvis ble reddet mens kulene suste rundt hodene deres. For de som har flyktet for livet og for de som ikke klarte seg. For alle de som plutselig har mistet mange av vennene sine, som de kort tid før koste seg sammen med. For alle familiene som sendte barna på leir, og som aldri får de igjen.

Dette er noe som skjer verden over, i land preget av krig og terror. Dette kom plutselig mye nærmere og tankene er også med de som hver dag lever under en slik trussel. Noen ganger tenker jeg at jeg så gjerne skulle ha reist ut og hjulpet. Men så kjenner jeg meg selv så altfor godt. Jeg vet at jeg ikke ville taklet det. Ting har alltid gått så altfor mye inn på meg, og så mye sorg og elendighet vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg gjennom. Jeg beundrer alle de som har styrken til å sette seg selv til side og gjøre det de kan under utenkelige forhold. Selv så sitter jeg her hjemme og føler meg fullstendig hjelpeløs, med all ondskapen rundt om i verden.

Til minne om alle de som noen plutselig bestemte at de ikke skulle få leve mer! Til de som må leve videre med minnene fra Utøya og Oslo. Til alle de millioner av mennesker som har opplevd grusomheter vi ikke kan forestille oss og som ikke har fått oppleve det som de fleste av oss ser på en selvfølgelighet, det å få leve til de blir gamle og grå. Det er så mange vonde skjebner der ute at ord blir fullstendig fattige.

Jeg skal anmelde en bok, men jeg får det ikke til!

Har du noen gang lest en bok, men har ingen anelse hva du skal si om den? Akkurat det sliter jeg med nå. Jeg kunne jo enkelt bare lagt den til side og ikke bry meg noe mer om den, jeg kan skrive sannheten, og si at jeg fikk ikke tak på den, men det er to ting som hindrer meg i det. For det første er ikke denne anmeldelsen bare til bloggen min, hvor jeg bare kan si "bla bla bla, jeg mener ditt og datt", og ikke tenke noe mer om saken. For det andre så vet jeg at når jeg leste boken så ble det litt mange forstyrrelser, jeg var trøtt og ukonsentrert, og en del av meg lurer selvsagt på om det kan ha hatt en innvirkning.

Nå kan det jo sies, at hadde dette vært en god bok, så hadde det ikke spilt noen rolle om jeg ikke hadde vært helt på nett, hadde det vel? En god bok fanger deg og holder tak i deg fra side til side. Så jeg har konkludert at det var nok ikke en god bok jeg leste. Men var den bare middelmådig, dårlig, eller elendig? Må jeg lese den en gang til kanskje? Gidder man å lese en dårlig bok to ganger egentlig? Kanskje jeg finner ut at den ikke var så dårlig?

Nei, det skal ikke være enkelt å si sin mening når man har samvittighet! Spesielt når man ikke helt vet hva man skal mene...

Har du noen gang lest en bok og ikke helt visst hva du skal si om den?

Og ikke minst (for å bekrefte/avkrefte de tankene jeg sitter igjen med), hva synes du kjennetegner en god krim?

Ha en riktig god påskeferie og benytt ferien til å lese minst en god bok! Enten det er snakk om krim eller noe helt annet!