Dette er en bok jeg har hatt stående i bokhylla i godt over et år, tatt den ut igjen og satt den tilbake. Årsakene til det er:
- Det virker som dette er en bok du hater eller elsker. Jeg har lest litt for mange anmeldelser på Goodreads, så jeg var forutinntatt. Jeg var redd for å hate den, siden jeg er en av de som har sansen for måten Stephenie Meyer skriver på
- Vaskeseddelen på baksiden appellerte ikke til meg i det hele tatt. Det er sjelden jeg har sans for slike trekantdramaer, jeg er for gammeldags og trofast for slikt tror jeg...
"Melanie Stryder refuses to fade away. The earth has been invaded by a species that takes over the minds of their human hosts, and most of humanity has succumbed.
Wanderer, the invading 'soul' who has been given Melanie's body, knew about the challenges of living inside a human: the overwhelming emotions, the too-vivid memories. But she did not expect that Melanie would refuse to relinquish possession of her mind.
Melanie fills Wanderer's thoughts with visions of the man she loves - Jared, a human who still lives in hiding. Unable to separate herself from her body's desires, Wanderer yearns for a man she's never met. As outside forces make Wanderer and Melanie unwilling allies, they set off to search for the man they both love"
Det tok meg litt tid å fullføre, eller rettere sagt, komme skikkelig i gang. Mest fordi jeg skulle ut å reise, og denne boken er for tykk til at det var praktisk å ta den med meg, og jeg fikk ikke satt meg ned lenge nok til å få flyt i lesingen. Med andre ord, det var ikke boken sin skyld. Etter å ha lest to kapitler på sengen, sovnet jeg med boken i hånda, og fortsatte å drømme om den resten av natten. Jeg måtte virkelig sette meg å sortere hva som var bok og hva som var min fantasi!
Det eneste jeg har å utsette på begynnelsen, var at jeg ikke klarte å se for meg hvilken retning dette ville ta, på noen måte. Jeg har aldri opplevd et stort ønske om å lese slutten først, før nå. Heldigvis klarte jeg å motstå fristelsen, det hadde jo ødelagt alt! Det er ikke det at jeg liker forutsigbarhet, overhodet ikke. Jeg liker det uventede, men jeg tror at dette var en helt ny sjanger og ikke likt noen bok jeg har lest tidligere. Så jeg mistenker at kontrollbehovet mitt tok over. Starten kan også virke litt treg, så den ga meg ikke det store suget etter å lese videre, der hvor man bare må lese 'non stop' for å få vite hvordan dette går. Det er ikke lett å like Wanderer i begynnelsen, hun overtar jo Melanies kropp, ei jente man kan føle sympati ovenfor gjennom hennes minner som Wanderer ser. Heldigvis endrer dette seg, og i går leste jeg nesten hele dagen, og i natt var jeg endelig ferdig.
Siden jeg ikke leser mye science fiction (ikke spør meg om hvorfor, for jeg har ikke noe svar, det har bare blitt slik), så representerte denne boken noe nytt for meg. Og jeg elsker alt som er nytt. Elsket jeg boken? Nei, kanskje ikke, men jeg likte den veldig godt.
Som jeg nevnte over, så har jeg lest mye på Goodreads om boken, og sett hva folk diskuterer rundt den. En del av meg var nok litt forutinntatt, men siden jeg likte Twilight-serien så godt, så ville jeg gi boken en sjanse. Argumentene mot boken på Goodreads er:
- Språket til Meyer. Jeg har aldri hatt problemer med det, og jeg har tenkt på de kommentarene i det siste. Normalt sett så kan jeg irritere meg over dårlig språk, så hva er det som gjør at jeg liker skrivingen til Stephenie Meyer så godt? Jeg tror svaret ligger i årsaken til at så mange IKKE liker skrivemåten hennes. Hun bruker mange beskrivelser på folks reaksjoner, noe mange føler er overdrevent og gjentagende. "He flinched, she murmured, he gasped" osv. For meg så gir dette mer følelse av karakterene og deres reaksjoner, og jeg liker å lese det som får frem slikt. For meg så er det å lese Stephenie Meyers bøker som å føle mye. Jeg kjenner gleden og smerten i meg, i mye større grad enn noe annet.
- Aldersforskjell. Mange reagerer på aldersforskjeller, både her og i Twilight. Hvorfor de skal reagere på det her, forstår jeg lite. Ja, så er Melanie 17 og Jared 26 når de møtes. Men de tror jo at de er de eneste to menneskene på jorda! Og Jared er usikker pga. alderen i begynnelsen. Men normale konvensjoner fungerer jo strengt tatt ikke i en slik verden, hvor de fleste mentalt fort blir mye eldre pga, et litt tøffere liv enn normalt (for å si det mildt). Aldersforskjellen som kommer opp på slutten er kanskje litt verre å håndtere (uten at jeg skal avsløre noe mer om det), men det har jo sine årsaker.
- Heltinnen. Jeg ser at mange synes at heltinnene til Meyer er dumme. Nå har Bella og Wanderer mye til felles, den ser jeg, men er de dumme, bare fordi de er selvoppofrende og vil det beste for alle andre? Og kanskje ikke de tar de beste avgjørelsene hele tiden. Men seriøst, gjør alle det? Selv ser jeg mange paralleller til meg selv, jeg var nok veldig like Bella på mange måter da jeg var yngre, nå har jeg lært meg noen lekser, men jeg kjenner meg fortsatt igjen. Derfor kjenner jeg meg litt provosert av folks uttalelser, eller kanskje rettere sagt litt støtt. For hvorfor skal disse kvinnene hele tiden være den o'store rollemodellene som er supersterk og gjør alt rett hele tiden?
Og ja... Jeg kunne fortsatt med en lang liste, men jeg har ingen planer om å skrive en kjempelang avhandling her (selv om jeg nok skulle kunne klare å holde på en stund).
Så hva var det jeg virkelig likte med denne boken:
Jeg likte historien i stor grad, og som nevnt over, selve skrivestilen. Jeg likte kontrasten mellom menneskene og "The Souls" (heter de sjeler i den norske oversettelsen?). Er de som beskrives som kun gode, egentlig gode, og de onde menneskene egentlig de som er onde? For hvem skal bestemme det egentlig, at menneskerasen må tas over fordi de er onde og ødelegger alt. Og er de som da tar over noe bedre, siden de på mange måter dreper milliarder av personer og lar kroppen deres overleve istedet, samt planeten. Er det da bare planeten som har rett til å overleve, og ikke menneskene også? Jeg liker at selve kjærlighetshistorien ikke tar helt over og blir så altoppslukende som den blir i Twilight-serien. Den er viktig, men har ikke så stor betydning. Jeg likte også enkelheten med den. Navn og alt er så opplagt at jeg synes det fungerer.
Det jeg ikke likte:
Boken kunne vært mye kortere. Slutten burde kommet mye før. Boken burde sluttet med det tredje siste kapitlet, og man ble sittende med en litt mer åpen slutt. De siste kapitlene synes jeg rett og slett var unødvendige og dårlige, en krampetrekning for å nøste sammen historien. Jeg ville at vi ikke skulle få vite om Wanderer fikk viljen sin eller ikke. I min utgave har Meyer også skrevet et siste kapittel. En idé som dukket opp da boken skulle bli manus (for ja, det kommer en film). Denne ble bare tam, og
her kunne hun kjørt opp temperaturen mellom Melanie og Jared en hel del, når hun først måtte skvise inn denne delen (som jo var helt unødvendig og egentlig bare kunne gis direkte til manusforfatter).
Ellers så var det en helt grei bok, som jeg likte å være en del av. Som med den forrige boken jeg skrev om, så føler jeg meg litt delt når det gjelder karakter. Følelsemessing vil jeg gi den 5, men jeg føler ikke at den fortjener mer enn 4 når jeg analyserer selve boken. Tror jeg skal ende opp med en sterk 4 denne gangen.
Og tilslutt må jeg bare tilføye: Vaskeseddelen, den forteller bare en ørliten del av historien. De som håper på en intens kjærlighetshistorie á la
Twilight, vil bli skuffet... Heldigvis ble det en lettelse for meg...
