Lesesirkel 1001-bøker: Dommeren og hans bøddel av Friedrich Dürrenmatt

 Dette innlegget vil inneholde en og annen spoiler, bare så du er advart.

Påskekrim!
Bokens cover er kanskje ikke av de mest
spennende...

...men bildet på første side var i
allefall mer fargerikt .

Dette innlegget skriver jeg to dager før det skal publiseres i lesesirkelen til Lines Bibliotek! Det må jeg virkelig bare skryte av, for jeg gjør nesten aldri noe før tiden. Da snakker vi jo ikke noe om hvor tynn boken var, og hvor kort tid jeg brukte på å lese den. Det har selvsagt ingenting med saken å gjøre...

Jeg har altså lest god gammel krim fra 50-tallets Sveits. Forfatter er Friedrich Dürrenmatt, boken heter på norsk Dommeren og hans bøddel. Den er endel av de bøkene som påstås at man må lese før man dør, men helt i begynnelsen spurte jeg meg det det store spørsmålet: hvorfor må jeg lese denne boken sa du?

Boken starter med at kriminalassisten Schmied blir funnet død i sin bil, skutt. Kommissær Bärlach blir satt på saken. En tilsynelatende treg og avslappet politimann som ikke har noen planer om å løfte altfor mange fingre i saken. Har ber derfor om assistanse fra Tschanz, en politimann som for tiden er på ferie. Tschanz får beskjed av Bärlach at sistnevnte er ganske sikker på at han vet hvem morderen er, men at han ikke vil fortelle dette videre. Tschanz skal utføre sine undersøkelser, og så vil tiden vise om mistankene er korrekte...

Som jeg nevnte i et par avsnitt over,så startet jeg boken med et stort gjesp. Jeg skrev flittig notater i om grøssende antikvariate behandlinger av åstedet (greit nok at CSI var fjern fremtid, men allikevel), Barläch virket som en meget gammel tulling som tydeligvis moret seg over å la døren stå ulåst for så å se om noe ble stjålet. Jeg trøstet meg med at jeg kun hadde 114 sider med lesing, og om jeg var flink pike ville dette være over. Men, så skjedde det plutselig noe. En liten hentydning til at alt ikke så ikke var helt slik det kunne virke som, gamle Herr Barläch var kanskje ikke helt den han ga uttrykk for. Her var det en eller annen ugle i mosen!

Kilde: Canis.no

Bärlach blir angrepet av en søt liten vovve.... Eller rettere sagt et morderisk vesen med tenner som et rovdyr (noe jeg strengt tatt trodde alle hunder hadde, men...). Tschanz skyter hunden, som eies av Gastmann, en mann som viser seg å ha en meget sentral plass i historien. Når Bärlach så kommer han hjem, fjerner han beskyttelsen fra armen! Så med andre ord, han visste han ville bli angrepet. For alle som har møtt en boerboel (syd-afrikansk mastiff), så vet man at det skal litt guts til for å frivillig la seg angripe. Ikke noe galt om hunderasen, men den er stor og en dytkig vakthund! Fra den hendelsen satt jeg meg opp og pløyde gjennom boken på kort tid, og jeg var solgt. Det visste seg tilslutt hvor lite av denne scenen som var overlatt til tilfeldighetene.

Jeg har aldri lagt skjul på at meg og krim ikke har vært et knirkefritt bekjentskap. Dette var heldigvis en krimbok etter min smak. Jeg elsker det når alle de små detaljene som man først fnyser av, viser seg å ha en meget viktig og finurlig plass i historien. Jeg elsker skjulte agendaer når de er vel gjennomført. Jeg elsker overraskelser som er logiske og ikke bare lettvinte. Da jeg var ferdig med boken var min første tanke: Det krever litt å bli en god forfatter, om målet er å skrive så vel gjennomførte bøker som dette!

Det skal jo også være et moralsk budskap om rett og galt her. Men, skal jeg være helt ærlig, så ble jeg så oppslukt av historien da den først fanget meg, at jeg ikke hadde tid til å tenke så mye på det. Jeg var mer opptatt av å fange en morder og finne mer ut av hva Bärlach holdt på meg! Muligens har man blitt såpass blasert av de bøkene man har lest, at man ikke lenger bryr seg så veldig. Gastmann og Bärlach har nemlig en fortid. De har inngått et veddemål om at Gastmann skulle kunne utføre en kriminell handling foran Bärlach og komme unna med det. Her er den klassiske gode mot det onde, forbrytelse og straff. Jeg innså bare ikke det før etterpå, og det er ikke minnet jeg sitter igjen med i ettertid.

For deg som kan tysk og har lest boken: Her er en litt anderledes filmatisering av slutten. Beklager, jeg kunne ikke dy meg...

Avslutningsvis vil jeg si at det er synd at slike små perler skal sitte gjemt på et og annet bibliotek der ute. Jeg har kjøpt en bok til av Dürrenmatt, Uhellet, men den har også gått ut av salg. Det er slike bøker som bør snike seg inn i et hvilket som helst hjemmebibliotek og som man kan sette av et par timer og lese. Det er litt deilig med forfattere som får frem så mye på så få sider.Her er det ikke mye unødig svada og sidefyll. Jeg føler ikke at jeg har lest en kort historie, jeg fikk minst like mye ut av denne, som fra en bok på 3-400 sider. En mesterlig liten bok som jeg anbefaler på det sterkeste!

Boken jeg lånte, er ikke akkurat av de nyeste! Herlig at de har bevart det
gamle lånekortet.

Tørre fakta:

Utgitt: 1961

Forlag: H. Aschehoug & co.

Oversetter: Kaare Lervik

Sideantall: 114 sider (innbundet)

Originaltittel: Der Richter und sein Henker (1952)

Kilder: Lånt på biblioteket.

Lesesirkel 1001 bøker: Storm i juni av Irène Némirovsky

Jeg har i en lang periode forsøkt å bli ferdig med Storm i juni. Deretter har jeg i en lang periode forsøkt å plukke opp Storm i juni. Ingen av delene har inkluderte særlig stor suksess er jeg redd. Dette blir en av bøkene som jeg bare gir opp. Hvorfor skal jeg fortelle om straks.

For de som ikke vet det, er Storm i juni delt opp i to deler. Det er egentlig kun den første delen som heter Storm i juni, den andre heter Dolce. Første del handler om flukten fra Paris til Syd-Frankrike i 1940. Folk har fått beskjed om at i morgen kommer tyskerne. Man følger flere velstående (og oppblåste, min anmerkning) familier og deres tjenere. Del to (som jeg ikke har kommet til ennå) omhandler livet i en mindre fransk landsby, i det nå naziokkuperte Frankrike. Her er det enkeltpersoner og deres tanker om deres livssituasjon som står i fokus. Boken var egentlig tenkt til å inneholde flere delere, men det rakk hun dessverre aldri få ferdig før hun døde. Boken ble først utgitt 60 år senere av hennes døtre.

Det første årsaken til at jeg vurderer å kaste inn håndkleet, er at det er en biblioteksbok som jeg allerede har utvidet fristen på to ganger. Jeg vet ikke om det er noen begrensninger på hvor lenge man faktisk kan låne en bok, men jeg kjenner at nok er nok. Jeg blir stresset av å se den tykke, grå boken ligger på skrivebordet og rekker tunge til meg...

Den andre årsaken er innholdet. Før du konkluderer om at dette er en dårlig bok, så kan jeg trygt benekte det med en eneste gang. Dette er en velskrevet bok, en bok jeg egentlig liker godt. På mange måter ble den bare for sterk for meg, for nær, for ekte. Jeg har lest flere bøker fra krigen, noen er også sanne beretninger. Det som gjorde denne historien så sterk, er at forfatteren skrev den på den tiden hvor alt dette foregikk. Hun døde i Auschwitz i 1942 og visste ingenting om hvordan fremtiden ville se ut, hvem som vant krigen eller om alt håp var ute. Dette var med på å gjøre alt så utrolig virkelig. Némirovsky plasserte meg rett og slett midt i blant flyktningene fra Paris, og jeg brukte mesteparten av tiden på å tenke om jeg hadde blitt igjen, flyktet, hvordan hadde det vært å være mor i en slik situasjon, hvor langt ville jeg gått for meg og min datter?

Folk hadde levd forholdsvis godt i den franske hovedstaden (og noen hadde hatt det veldig godt),og plutselig har de ingenting lenger. Ikke noe sted å bo, ikke noe tilgang på mat. Fienden lurte overalt. Det blir nesten som om jeg skulle flyktet i morgen, når hverdagen min ser helt trygg og fin i dag. Ute skinner sola, vi skal straks ta med oss en kvikk lunsj ut i akebakken, og alt er såre vel. Nå sier du kanskje at de visste jo at krigen var i gang? Jo, de visste det, men mange stengte det helt ute. Det var noe som skjedde der ute og var ikke noe som berørte dem før tyskerne plutselig marsjerte mot Paris. Paranoid som jeg er, så hadde jeg garantert ikke klart å late som om alt var som det burde. Men om jeg hadde klart det... Ja, du skjønner kanskje tegningen? Det ble tilslutt slik at jeg rett og slett ikke orket å være i dette universet. Jeg ønsket å lukke øynene, holde for ørene og si "ikke nå". Akkurat nå er jeg ikke sterk nok.

Mens jeg har skrevet dette, kjenner jeg at nysgjerrigheten min har sneket seg tilbake og jeg har fått lyst til å fortsette. Jeg har frist frem til 15. april med å levere boken, men jeg har samtidig en enorm bunke med bøker som venter på meg, en bunke som akkurat vokste litt til, siden det akkurat tikket inn en mail fra biblioteket om at en bok jeg har ventet på, nå venter på meg... Jeg skal på biblioteket så fort jeg har trykket lagre. Kanskje får Storm i juni ligge på skrivebordet mitt litt til?

Denne boken begynte jeg å lese i forbindelse med 1001 bøker du må lese før du dør-lesesirkelen hos Lines Bibliotek. Det var en måned siden, men bedre sent enn aldri er da et fint motto?

Smakebit på en søndag: Storm i juni av Irène Némirovsky

Forrige helg skrev jeg at jeg håpet ikke influensaen skulle komme til meg. Dessverre så ble jeg nok innhentet av noe. Jeg har vært syk uten egentlig å være syk, en helt snodig følelse. I det ene øyeblikket kjennes det ut som feber, ørebetennelse, halsbetennelse og utslitthet. Men allikevel så er jeg ikke syk. Jeg har liksom ikke orket noe, derfor er lesesirkelboken ikke ferdig dessverre. Jeg har kejnt meg bedre, helt til jeg begynte å skrive dette innlegget! Plutselig følte jeg meg varm, vondt i kroppen osv, men ingen feber... Ja ja, jeg skal bli ferdig med boken (selv om jeg nok må utvide mitt lån fra biblioteket her). Dagen i dag vil bli brukt på dressurstevne hvor jeg skal heie på min søster som starter LA med sin herlige dølahest i morgen. Hun og Balder er et skikkelig kult team!

Så over til helgens smakebit. Den er veldig tilfeldig, og siden vi allerede er inne på dyr, så ble det plass til en katt som gjerne vil ut på jakt. Det kan virkelig ikke være enkelt å ha med seg kjæledyr når man er krigsflyktning!

Det var en kraftig hånd som hadde grepet den to dager før og slengt den bort på sengen til en gråtende Jacqueline. Men i natt skulle den ikke la seg fange. den målte avstanden mellom takrennen og bakken. Det var en lek å hoppe ned, men den ville antageligvis briske seg i sine egne øyne ved å overdrive vanskeligheten i spranget.
s. 143

En smakebit på en søndag er en ukentlig utfordring i regi av bokbloggen Flukten fra virkeligheten. Hver helg deler mange mennesker en smakebit fra boken de leser akkurat nå. Les mer om det på bloggen og få flere boktips!

Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg tror jeg har satt ny rekord! Kafka på stranden er den boken jeg har sovnet fra flest ganger, og allikevel fullført! Takket være Lines Bibliotek og hennes lesesirkel klarte jeg det. Denne gangen skulle jeg klare å bli ferdig til fristen nemlig. Når jeg så skriver en slik innledning, tenker vel du at dette må være en forferdelig kjedelig bok? Svaret er nei, det var den ikke. Kanskje enkelte ganger ble den litt langdryg (det ble litt,for meg, mye unødig musikkprat bl.a.), men alt i alt så var det ikke en kjedelig eller dårlig bok. Det var faktisk en god bok. En rar bok. En merkelig bok. En anderledes bok. En til tider frustrerende bok. Men, akk så søvndyssende! Hvorfor har jeg ingen god forklaring på...

Så kommer den store utfordringen. For hvor begynner man å skrive om dette merkelige man akkurat har lest om? For meg så er boken for fersk. Ideelt sett burde jeg hatt mange dager på meg til å fordøye alt, fundere på sammenhenger og la historien få vokse litt i meg. Vi snakker her nemlih om fisk og igler som regner ned fra himmelen. Snakking med katter og steiner. Profetier om drap av fedre og incest og så mye mye mer.

Kort fortalt handler boken om Kafka Tamura. Han er 15 år og rømmer hjemmefra. Han bor sammen med sin far i Tokyo, men forholdet deres er ikke bra. Faren har prentet inn i hodet på Kafka at han kommer til å drepe sin far og ha sex med sin mor og søster, slik som Ødipus gjorde. For Kafka er dette forferdelig og han må bort. Moren og søsteren dro da Kafka var kun fire år gammel, og han klarer ikke å gi slipp på tanken om at han skal finne dem igjen. Han drar til Takamatsu. Der oppsøker han et privat, lite bibliotek og blir kjent med Oshima og Saeki. Samtidig møter vi Nakata. En enfoldig gammel mann som mener han er dum i hodet etter en hendelse under andre verdenskrig. Han forstår lite, kan ikke lese, og lever på trygd. Ved siden av livnærer han seg med å finne bortkomne katter. Han har nemlig et hemmelig talent, han kan snakke med katter. Tilslutt nøstes livene deres sammen på forunderlig vis.


Fortsatt vet jeg egentlig ikke hvor jeg skal gå videre. For er dette bare en sprø historie uten dypere mening, eller kan den analyseres dypt og inderlig? Hvem har egentlig gjort hva, hvem er de forskjellige karakterene egentlig? Spesielt Saeki og Nakata svirrer det mange spørsmål rundt som bare forblir ekstremt diffuse. Tilbake sitter jeg som leser og føler meg veldig forvirret. Så i frustrasjonen min, har jeg endt opp med å google opp Takamtsu, Beethoven og så mye annet rart som har vært endel av denne historien. Her har du Beethovens Erkehertug Trio, om man skulle lure på hvordan den høres ut som (for den uinnvidde, så har denne en meget sentral rolle mot slutten av boken).



Jeg forsøkte til og med google maleriet Kafka på stranden! Før du sier at dette ikke eksisterer, så vet jeg jo at det ikke er tilfellet. Men poenget jeg vil frem til er at det som gjør at jeg sitter igjen med en godfølelse i magen etter å lest ferdig boken, er Murakamis evne til å beskrive ting. Jeg vet akkurat hvordan Kafka på stranden ser ut, bildet er så ekstremt levende på netthinnen min at jeg har vanskelig for å innse at det faktisk kun er fantasi. Det samme gjelder Oshimas hytte, biblioteket og så mange andre ting. Jeg har fått være med på hele denne sprø reisen på en veldig realistisk måte, om det i det hele tatt er mulig i et slikt ord i denne historien som er alt annet enn realisitisk.

Min konklusjon blir noe slikt som at jeg er ganske sikker på at jeg likte boken, men at jeg trenger noen ekstra dager å fordøye det hele. Jeg føler så mange ting når jeg ser bort på boken som ligger foran meg, noe som er veldig viktig for meg. Jeg tror nemlig at det er det som for meg er nøkkelen til god litteratur, når boken har gitt deg et eller annet, enn sterk følelse for eksempel. Kafka på stranden har gitt meg mange følelser og tanker, dermed synes jeg den er en god bok. Nå skal jeg sette meg ned og se en dokumentar om Haruki Murakami, min nysgjerrighet er vekket. Jeg legger dokumentaren nederst i innlegget mitt, om du også skulle være interessert i å se den.

Tørre fakta:

Utgitt: 2007

Forlag: Pax Forlag

Oversetter: Ika Kaminka, MNO

Sideantall: 573 sider (pocket)

Originaltittel: Umibe no Kakuka (2002)

ISBN: 978-82-530-3042-5

Kilder: Kjøpt

Dokumentar om forfatteren:

En smakebit på en søndag: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Da er leseåret godt i gang, og jeg er allerede igang med min tredje bok i år! Det er jeg stolt av, så får jeg bare håpe at jeg klarer å fortsette denne gode trenden. I løpet av søndagen skal jeg på biblioteket og låne litt flere ungdomsbøker, så jeg tenker at de kommer godt med på statistikken. Etterpå skal min bestemor feires, hun fyller nemlig 90 år!

Jeg har akkurat begynt på min første Murakami-bok. Den leses selvsagt til Lines lesesirkel, og jeg er spent på hvordan jeg kommer til å like den. Jeg har hørt så mye forskjellig om den, at den er tunglest, at den er lettlest, at den er rar og at den er veldig god. Jeg satser på at jeg vet svaret mot slutten av neste uke? Her kommer i allefall en liten smakebit, tatt fra side 11.

Jeg har bestemt meg for å pakke det aller nødvendigste. Det vanskeligste er klærne. Hvor mange undertøyskift trenger jeg? Hvor mange gensere? Skjorter? Bukser? Hansker? Skjerf? Shorts? Vinterjakke? Når jeg først setter i gang tar det liksom aldri slutt. Men en ting er jeg fast bestemt på: Jeg skal faen ikke virre rundt på et fremmed sted med en masse bagasje og se ut som en ungdom på rømmen.

For flere smakebiter, regler for hvordan delta og kanskje noen boktips, ta turen innom bloggen Flukten fra virkeligheten. Denne gangen holder hun også en giveaway for å feire at verden ikke gikk under like før jul!

EFIT 27. mai 2012

Søndag var det tid for Et foto i Timen, eller EFIT, hvor man tar bilde en gang i timen for å dokumentere akkurat den dagen, sammen med mange andre. Her er min dag.

Kl. 09.00 - Vi vurderer å stå opp, men...

Kl. 10.00 - Ikke ofte jeg letter på dyna i det offentlige, men
gjør et unntak her... Der skjuler det seg en liten
dalmatinerrompe!

Kl. 11.00 - Blogge, blogge og atter blogge...

Kl. 12.00 - På tide å komme seg avgårde for å undervise et
par timer i freestyle.

Kl. 13.00 - Verdens tøffeste lille pekingeser!

 Kl. 14.00 - Ehem... Glemte å ta bilde jeg! Sånn går det når man har det gøy! Fortsatt privattrening med golden retireveren Sofus...

Kl. 15.00 - Kloklipp i varmen

Kl. 16.00 - Leter etter ny musikk til de kommende
freestylekonkurransene med min dalmatiner.

Kl. 17.00 - Bingo! Musikk redigeres...

Kl. 18.00 - Drømmer om kostymer...

Kl. 19.00 - Middagen kan ikke bli enklere i dag, pasta...

Kl. 20.00 - Endelig litt tid til å lese...

Kl. 21.00 - Man har jo vært i Østerrike og så er det jo bare
søndag en gang i uken...

Kl. 04.00 - Så sovnet man jo og våkner midt på natten,
lys våken :(

Lesesirkel 1001 Bøker: Trainspotting av Irvine Welsh

Jeg er med på Lines Biblioteks lesesirkel hvor vi hver måned leser en bok  fra listen 1001 bøker som bør leses før man dør.
Selv om jeg begynte tidlig og var ved godt mot, har jeg ikke rukket å bli ferdig med denne boken. Noe sier meg at jeg og Line er ca. like langt, utifra omtalen hennes... Det har rett og slett vært en elendig lesemåned, mai har vært fylt av alt mulig annet og veldig lite tid til å sette seg ned og lese bøker over lengre perioder enn et kapittel her og der. Men, selv om jeg ikke har fått lest så mye som jeg hadde tenkt, så har boken vært med meg på en aldri så liten tur!

På toget til Oslo

På togstasjonen i Frederikshavn, Danmark

Det danske landskapet farer forbi togvinduet.

Hirtshals...

Så bar turen til Tyskland pr. bil, hvor man kun fikk lest et kapittel til sammen på en uke, fordi den eneste fritiden man hadde endte opp med å havne i koma. Så har boken vært med på en kort tur til Gudbrandsdalen, men fikk ligge i fred i sekken siden lesetiden endte opp på en meget lokal pub...

Så da har man forsøkt å lese seg ferdig uten hell, for jeg var i lørdagsmodus i dag, og har ennå ikke klart å overbevise hjernen min om at det ikke er søndag i morgen! Pinsehelger er ikke for sarte sjeler...

Da jeg begynte på boken, var min første reaksjon: "Hva i h....?" Skal jeg virkelig klare å lese dette språket her? Hva i huleste er det som står skrevet???

The sweat was lashing oafay Sick Boy; he wis trembling. Ah wis jist sitting thair, focusing oan the telly, tryin no tae notice the cunt. He wis bringing mee doon. Ah tried tae keep ma attention oan the Jean-Calude Van Damme video.

Jeg så filmen for mange år siden, og det demret noe om Irland, Skottland eller ikke. Ikke står det noe om forfatter, boken eller andre ting som kunne gi meg en pekepinn på hva det var jeg leste. Tilslutt fant jeg ut at det var skotsk, og når jeg løste et par språklige gåter var det faktisk ikke noe problem å lese i det hele tatt! Nå leses boken med skotsk aksent så det synger etter (ok, det var kanskje en liten overdrivelse, men jeg overdriver ikke veldig).

Er du ute etter en feelgood-roman, så tar du å svinger i en stor bue unna denne boken her. Her er det ikke noe som gir deg godfølelsen, kanskje med unntaket av at det er en ekte og meget realistisk bok som skildrer livets skyggeside på en ærlig og brutal måte. Her råder egoismen, du møter mennesket på sitt laveste. Går du ut å tester ut narkotika eter å ha lest denne boken, så får du nesten ha det så godt, for da kan du virkelig ikke ha noe ønske om å nyte livet. Her graves det i toalett full av dritt slik at leseren sitter og brekker seg (mens jeg satt på et fullt tog). Kjente jeg ble uvel bare ved tanken på nevnte episode her! Den episoden viser hvor desperat noen kan bli for rusen sin skyld, da Rent Boy fikk diare før stikkpillene med morfin hadde begynt å virke og forsvunnet ned i den tette doskålen...

Irvine Welsh har virkelig gjort en grundig jobb med å få frem livets skyggeside. Det som har gjort at jeg ikke har fått lest så jevnt, ved siden av de andre tingene jeg har nevnt, er at boken så ofte skifter hvilke karakterer som følges og det tar litt tid før jeg klarer å få med meg hvem det er snakk om. Dette er noe jeg generelt sliter med når jeg leser, når trådene ikke henger helt sammen ved første øyekast og jeg må stoppe opp og tenke etter hvor jeg er. Det gir selvsagt endel andre bra ting til boken, og gjør at du må fokusere mer og får tid til å tenke mer istedenfor å pløye raskt gjennom boken. Når man da hele tiden blir avbrutt som jeg gjør, blir det fort slitsomt. Jeg ser for meg at dette er en bok jeg må sette meg ned og lese når det er fred å ro rundt meg, over et par dager. Kanskje på en regnværsdag? Det er garantert en bok som skal fullføres innen kort tid, selv om jeg tror jeg skal unne meg et par mer lykkeligere leseøyeblikk den nærmeste uken...

En smakebit på en søndag: Trainspotting av Irvine Welsh

Boken jeg leser om dagen er Trainspotting av Irvine Welsh. Som som mange andre, leser jeg den til lesesirkelen til Lines Bibliotek. Dessverre har jeg ikke hatt mye tid til å sette meg ned og lese de siste ukene, så jeg får forsøke å gjøre en innspurt i løpet av dagen, selv om jeg jo da må jobbe litt, kjøre litt og rydde litt... Jeg kjenner virkelig på at jeg savner en skikkelig lesedag!

"That dis the fuckin trick. These nosey cunts in front ay us look roond. Ah stares back at the cunts. Some fucker's oan a burst mooth before the end ay this fuckin journey, ah kin see that now."
s. 115

Er du ikke stø på å lese engelsk, og en sart sjel, så er kanskje ikke dette boken for deg. Da jeg åpnet boken for å lese den smalt jeg den igjen og lurte fælt på hva i huleste dette var for noe. Etter å ha åpnet den igjen, forsto jeg at det var skotsk engelsk, mer eller mindre lydspråk. Kommer du først inn i det og forstår de enkleste ordene, er det ingen sak og fortsette. Da det endelig gikk opp for meg at Ah betydde I, gikk det nesten som smurt...

For flere smakebiter, ta en tur innom bokbloggen Flukten fra virkeligheten. Bli gjerne med selv også!

En smakebit på en søndag: Memoirs of a Geisha av Arthur Golden

Da har jeg akkurat sendt jentungen avsted på vinterferie og jeg skal sitte hjemme og skrive på eksamen. Men først sniker jeg inn en liten smakebit fra en av bøkene jeg leser på om dagen. Akkurat nå har jeg så mange bøker jeg har så lyst til å lese, at jeg kunne finne på å lese litt i de alle, men nå får jeg vel se å få ferdig de jeg holder på med tror jeg.

Jeg har holdt på med Memoirs of a Geisha en stund, den har liksom blitt en av bøkene jeg har lest ved siden av alle de andre, uvisst hvorfor. Jeg så filmen her om dagen, så nå tror jeg at jeg skal skjerpe meg, fordi jeg har veldig lyst til å sammenligne de to.

One morning quite some months later, while we were putting away the ro underrobes - the ones made of lightweight silk gauze for hot weather - and bringing out the hitoe underrobes instead - the ones with no lining, used in September - I came upon a smell in the entryway so horrible that I dropped the armload of robes I was carrying. The smell was coming from Granny's room. I ran upstairs to fetch Auntie, because I knew at once that something must be terribly wrong.

s. 127

 For flere spennende smakebiter, ta en tur innom bloggen Flukten fra virkeligheten. Der kan du også se hvordan du kan være med selv.

Smakebit på en søndag: Heart of Darkness av Joseph Conrad

Smakebiten denne uken kommer fra litt pliktlesning (pensum), men dette er også en av bøkene fra "1001 bøker du må lese før du dør". I følge baksiden av boken står det: "It is a book no serious student of literature can afford to miss." Jeg har lest tre sider, og lever i håper om at det er sant. Denne boken havner nok ikke i lettlestkategorien, selv om den kun er på 70 sider...

"Now when I was a little chap I had a passion for maps. I would look fir hours at South America, or Africa, or Australia, and lose myself in al the glories of exploration. At that time there were many blank spaces in the earth, and when I saw one that looked particularly inviting on a map (but they all look that) I would put my finger in it and say, 'When I grow up I will go there.'

s. 5

 For flere smakebiter, ta en tur innom Flukten fra virkeligheten. Her kan du også finne ut mer om hvordan du kan delta selv.

1001-Lesesirkelen: Store forventninger av Charles Dickens

Jeg har deltatt i lesesirkelen hos Lines Bibliotek, 1001 bøker du må lese før du dør, hvor året startet med Store forventninger av Charles Dickens. Siden jeg har planer om å lese noen bøker av forfatteren, så var dette en grei start, og litt spesiell siden jeg leste boken for to og et halvt år siden. Det er nemlig første gang jeg leser en bok som nødvendigvis ikke var blant mine absolutte favoritt, flere ganger!


Forrige gang slet jeg litt med å komme inn i boken. Jeg slet med at jeg måtte lese setningene så nøye for ikke å gå glipp av handlingen, og det føltes tungt. Denne gangen kom språket løpende ut mot meg, og jeg elsket det. Dickens skrivestil er en nytelse fra ende til annen, jeg fryder meg med den underlige humoren, sarkasmen og de fantastiske billedgalleriene han klarer å fremstille. Selv i den mørkeste tragedie gir han meg en fornøyelig leseopplevelse. Selv om jeg hadde glemt mye av handlingen da jeg begynte, så trengte jeg ikke å konsentrere meg så mye denne runden. Etterhvert som leste, kom tingene tilbake til meg, og jeg kunne få med meg mange detaljer som jeg aldri klarte å få tak i sist gang.

Boken handler om Pip og hans oppvekst fra å være en fattig, potensiell smedlærling som bor sammen med sin søster og hennes mann. Søsteren er ikke av den trivelige typen, og er stadig vekk ute på Krigs Stien. Kileren og tjærevann er populære straffetiltak mot det meste, og det ar Pip skal være takknemlig for at hun har tatt ham inn er et gjennomsgangstema. Heldigvis har han Joe, søsterens mann, som blir som en far og hans beste venn. En dag får han beskjed om å dra til Miss Havisham. Hun viser seg å være en gammel dame som stoppet å eksistere den dagen hjertet hennes ble knust. Hun vil se Pip leke, og gjennom disse besøkene blir han kjent med bl.a. Estella, en hovmodig, vakker, snobbete jente som bor hos Miss Havisham, oppdratt til å knuse guttehjerter. For å gjøre en lang historie kort (kan jo ikke avsløre altfor mye av historien), viser det seg at han har en velgjører som gir han penger til utdannelse og muligheten til å bo i London. Pip får ikke vite hvem velgjøreren er, men han er overbevist om at det er Miss Havisham, men er hun egentlig det?

Dette er ikke en bok du leser på en dag, og jeg har ingen andre bøker av Dickens jeg kan sammenligne med, men jeg liker boken veldig godt. Karakterene kommer ut av boken, enten de er ufyselige, snåle eller sånn tålelig normale. Jeg tenker konstant gjennom hele boken at det er slik jeg vil kunne skrive selv! Jeg blir rett og slett misunnelig på enkelte av persongalleriene hans! Det er en lek med ord, sinnstemninger og setninger som får tærne mine til å krølle seg i ren fryd. Disse er det mulig jeg ikke visste å verdsette når jeg leste de sist, men denne gangen kunne de nytes for fulle. Skal jeg fortsette å lese Dickens? Ja, helt klart, og det blir nok flere enn jeg hadde planer om tror jeg! Oliver Twist befinner seg helt klart rett rundt hjørnet! Som så mange har nevnt før meg, så "fyller" Dickens to hundre år neste tirsdag, 7. februar, og det fortjener jo at man feirer med å lese boken hans.

Sånn helt på tampen, vet noen om det finnes noen bra/helt brukbare filmversjoner av boken? Jeg så en like etter at jeg hadde lest boken første gang, men den var kun basert på boken og tatt inn i vår tid. Jeg er ganske sikker på at jeg sovnet fra den, da jeg virkelig ikke likte den. Boken derimot, fortjener en god karakter og en anbefaling. Jeg kunne sikkert lest den en tredje gang senere, og skikkelig gjennomanalysert den.

Tørre fakta:
Utgitt: 2002
Forlag: De Norske Bokklubbene (Verdensbiblioteket)
Oversetter: Ragnhild Eikli
Sideantall: 526 sider (innbundet)
Originaltittel: Great Expectations (1860-61)
ISBN: 9788252543520
Kilder: Kjøpt

Lydbokanmeldelse: "De tre musketerer" av Alexandre Dumas

Den siste tiden er det De tre musketerer jeg har delt mine kjøreturer med. d'Artangnan, Porthos, Aramis og Athos, for ikke å glemme Trond Brænne som har lest for meg i hele 24 timer og 23 minutter. Har jeg innimellom hatt lyst til å høre på radioen, har det kommet fra syvåringen i baksetet: "Mamma, sett på de tre musketerer!" Så da har jeg lydig gjort det. Man må jo selvsagt høre på barna sine!

Den unge og eventyrlystne d'Artagnan ankommer Paris med ønske om å bli kongens musketer, men før den unge og eventyrlystne gutten kommer så langt klarer han å utfordre til hele tre dueller samme kvelden - mot nettopp dem som skal bli hans trofaste musketervenner og kjempe sammen med ham for Frankrike under mottoet «En for alle – alle for en».

Det viktigste med en lydbok, er jo om oppleseren klarer å formidle historien bra, og det synes jeg absolutt Trond Brænne gjør. Noen ganger henger han ikke helt med i stemmene til de forskjellige menneskene, og jeg blir litt forvirret. Brænne er ikke hundre prosent konsekvent på stemmen til Mylady og de andre, men det fungerer greit nok for det.

Dette er en lang historie, med masse intriger, sløsing av penger, kårdestøt, vennskap, svik og forelskelser. Noen ganger får jeg lyst til å ta en tur til Frankrike på 1600-tallet, finne disse musketer-kompisene og filleriste dem. Spesielt i en episode hvor hester og penger spilles bort i hytt og pine. Mannfolk, altså! I perioder ble jeg også sittende og lure litt på hvordan i huleste historien skulle nøstes sammen, men jeg følte meg trygg på at hadde boken overlevd så lenge, så var det nok en slutt som var bra nok, og det var det så absolutt. Litt kjente jeg igjen fra filmen med samme navn og som jeg så på kino i sin tid, hvor bl.a. Kiefer Sutherland og Charlie Sheen spilte noen av hovedrollene. Jeg har litt lyst til se den igjen, bare for å få på plass alle bruddstykkene jeg har fra den. Ny film er jo også på trappene, så det kan bli litt musketerer på meg fremover tydeligvis. (Skal vel kanskje nevnes at det har vært det lenge her i huset, men da snakker vi Barbie og de tre musketerer, en film som jeg føler ikke helt treffer meg som målgruppe kan du trygt si).

Boken har et nydelig språk og er til tider engasjerende, selv om det også var perioder hvor jeg gikk litt lei.

Andre bloggeres mening:
My first, my last, my everything

Tørre fakta:

Utgitt: 30/6-2010

Forlag: Cappelen Damm

Oppleser: Trond Brænne:

Lengde: 24t23m (mp3)

Originaltittel: Les trois mousquetaires

ISBN: 9788202316075

Kilder: Kjøpt (abonnement lydbokklassikere)