Lesesirkel 1001 bøker: Storm i juni av Irène Némirovsky

Jeg har i en lang periode forsøkt å bli ferdig med Storm i juni. Deretter har jeg i en lang periode forsøkt å plukke opp Storm i juni. Ingen av delene har inkluderte særlig stor suksess er jeg redd. Dette blir en av bøkene som jeg bare gir opp. Hvorfor skal jeg fortelle om straks.

For de som ikke vet det, er Storm i juni delt opp i to deler. Det er egentlig kun den første delen som heter Storm i juni, den andre heter Dolce. Første del handler om flukten fra Paris til Syd-Frankrike i 1940. Folk har fått beskjed om at i morgen kommer tyskerne. Man følger flere velstående (og oppblåste, min anmerkning) familier og deres tjenere. Del to (som jeg ikke har kommet til ennå) omhandler livet i en mindre fransk landsby, i det nå naziokkuperte Frankrike. Her er det enkeltpersoner og deres tanker om deres livssituasjon som står i fokus. Boken var egentlig tenkt til å inneholde flere delere, men det rakk hun dessverre aldri få ferdig før hun døde. Boken ble først utgitt 60 år senere av hennes døtre.

Det første årsaken til at jeg vurderer å kaste inn håndkleet, er at det er en biblioteksbok som jeg allerede har utvidet fristen på to ganger. Jeg vet ikke om det er noen begrensninger på hvor lenge man faktisk kan låne en bok, men jeg kjenner at nok er nok. Jeg blir stresset av å se den tykke, grå boken ligger på skrivebordet og rekker tunge til meg...

Den andre årsaken er innholdet. Før du konkluderer om at dette er en dårlig bok, så kan jeg trygt benekte det med en eneste gang. Dette er en velskrevet bok, en bok jeg egentlig liker godt. På mange måter ble den bare for sterk for meg, for nær, for ekte. Jeg har lest flere bøker fra krigen, noen er også sanne beretninger. Det som gjorde denne historien så sterk, er at forfatteren skrev den på den tiden hvor alt dette foregikk. Hun døde i Auschwitz i 1942 og visste ingenting om hvordan fremtiden ville se ut, hvem som vant krigen eller om alt håp var ute. Dette var med på å gjøre alt så utrolig virkelig. Némirovsky plasserte meg rett og slett midt i blant flyktningene fra Paris, og jeg brukte mesteparten av tiden på å tenke om jeg hadde blitt igjen, flyktet, hvordan hadde det vært å være mor i en slik situasjon, hvor langt ville jeg gått for meg og min datter?

Folk hadde levd forholdsvis godt i den franske hovedstaden (og noen hadde hatt det veldig godt),og plutselig har de ingenting lenger. Ikke noe sted å bo, ikke noe tilgang på mat. Fienden lurte overalt. Det blir nesten som om jeg skulle flyktet i morgen, når hverdagen min ser helt trygg og fin i dag. Ute skinner sola, vi skal straks ta med oss en kvikk lunsj ut i akebakken, og alt er såre vel. Nå sier du kanskje at de visste jo at krigen var i gang? Jo, de visste det, men mange stengte det helt ute. Det var noe som skjedde der ute og var ikke noe som berørte dem før tyskerne plutselig marsjerte mot Paris. Paranoid som jeg er, så hadde jeg garantert ikke klart å late som om alt var som det burde. Men om jeg hadde klart det... Ja, du skjønner kanskje tegningen? Det ble tilslutt slik at jeg rett og slett ikke orket å være i dette universet. Jeg ønsket å lukke øynene, holde for ørene og si "ikke nå". Akkurat nå er jeg ikke sterk nok.

Mens jeg har skrevet dette, kjenner jeg at nysgjerrigheten min har sneket seg tilbake og jeg har fått lyst til å fortsette. Jeg har frist frem til 15. april med å levere boken, men jeg har samtidig en enorm bunke med bøker som venter på meg, en bunke som akkurat vokste litt til, siden det akkurat tikket inn en mail fra biblioteket om at en bok jeg har ventet på, nå venter på meg... Jeg skal på biblioteket så fort jeg har trykket lagre. Kanskje får Storm i juni ligge på skrivebordet mitt litt til?

Denne boken begynte jeg å lese i forbindelse med 1001 bøker du må lese før du dør-lesesirkelen hos Lines Bibliotek. Det var en måned siden, men bedre sent enn aldri er da et fint motto?