Mitt tematips: Terningkast 6

Hver uke ønsker Bokbloggeir å fremheve gamle blogginnlegg og for første gang blir også jeg med på dette. Denne uken er detterningkast 6 som er temaet. Jeg har kastet noen seksere i min tid som blogger, men valget var allikevel lett. Jeg skrev følgende setning i det aktuelle innlegget, og det stemmer fortsatt:

Selv om temaet er tøft, ligger historien som en varm og god klump rundt hjertet mitt, og der kommer den til å forbli.

Boken er skrevet av Synne Lea og heter Leo og Mei. Dette er en barne-/ungdomsbok som rett og slett er bare helt nydelig. Jeg blir varm om hjertet mitt når jeg ser den stå i der bokhyllaog det er definitivt en bok som skal leses en gang til! Her er min omtale fra i fjor. Boken var endel av bokbloggturnéen og jeg føler meg beæret over å ha fått lese denne.Jeg ser at innlegget mitt ikke nødvendigvis er av de aller dypeste og mest forsegjorte, men den dag i dag blir ord fattige når jeg skal skrive om boken. Det eneste fornuftige jeg har å si er: Les den.

Bokomtale: Metro 2033 av Dmitry Glukhovsky

Akkurat nå har jeg bare lyst til å hyle JA!!!! Jeg er nemlig i ekstase etter å ha fullført Metro 2033. Jeg har lest og jeg har lest, jeg har bitt negler, hatt lyst til å gjemme meg under teppet og jeg kommer aldri til å frivillig gå gjennom en mørk tunnel alene...

Verden er ødelagt, overflaten er full av radioaktivitet og mutantene har tatt over. Noen få tusener mennesker har klart å flykte ned i Moskvas metro og lever der nede i mørket. De forskjellige stasjonene har blitt egne stater, og her finner du fascister, Jehovas Vitne, kannibaler, herskesyke, kjeltringer og vanlige folk. Det som kan bli vanskelig her i vår verden, blir mildt sagt kronglete på så små områder. Historiens helt heter Artjom, og vi følger han på hans farefulle reise for å fullføre et viktig oppdrag.

En ting er sikkert, om denne boken blir filmatisert, så skal ikke jeg se den. Det er ikke fordi jeg tror den blir dårlig, men fordi spenningsnivået blir for høyt for en sart sjel som meg. En ting er å oppleve spenningen gjennom en bok, med bilder som jeg kan gjøre slik jeg vil ha dem i hodet. Jeg vil ikke serveres dem på en skjerm foran meg. Det blir rett og slett for skremmende er jeg redd. For de som liker slikt, vil det helt sikkert bli en heftig opplevelse. Boken finnes som spill, så om du har lyst på en smakebit, så værsågod:



Jeg slet i lang tid å komme i gang med denne boken. Det er mange fremmedartede navn som man må plassere og det ble aldri helt tid til å sette seg ned og lese mer enn en side her og to sider der i lang tid. Boken krever din oppmerksomhet, og når barn maser, bikkjer krever sitt og man sovner tidlig, så får man ikke lest en bok som denne. Den er så fylt av handling, og man må virkelig la handlingen fyller deg fullt og helt. Når jeg nå endelig fikk denne muligheten, var dette en leseopplevelse jeg kommer til å leve lenge på.

Jeg kommer ikke til å utbrodere så mye mer om handlingen. Jeg vil at du som leser skal gå inn i boken uten å vite hva som ligger foran deg, hva som skjuler seg i tunnelene og om det i det hele tatt går bra. Det er en stor del av spenningsmomentet som driver deg videre, og som får deg til å gnage neglene helt ned til neglebåndet. På et tidspunkt var jeg fristet til å ha en pute mellom meg og boken, men det fungerer strengt tatt mye enklere med en film...

Det store spørsmålet nå blir: Hva i huleste skal jeg lese nå, som kan klare å fylle tomrommet som denne boken har gitt meg? Det blir nemlig ikke lett. Det finnes en bok til, Metro 2034. Utifra det jeg har lest på Goodreads, så får ikke denne så god kritikk som første bok, og mange ser ut til å være skuffet over fortsettelsen. Dette får meg til å drøye litt en eventuelt fortsettelse, og heller nyte etterdønningene av Metro 2033.

Liker du det dystre, det mørke og ikke sier nei takk til en dose spenning, bør du så absolutt lese denne boken! Denne havner definitivt inn i kategorien 'mine favorittbøker'. Boken har jeg anmeldt for Bokforlaget, men det jeg skriver er helt og holdent min egen mening.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Bokforlaget

Oversetter: Dagfinn Foldøy

Sideantall: 591 sider (pocket)

Originaltittel: Метро 2033 (2005)

ISBN:978-82-93035-22-0

Kilder: Anmeldereksemplar

Bokbloggturnéen: Leo og Mei av Synne Lea

Da var det min tur til å skrive om boken Leo og Mei i forbindelse med bokbloggturnéen. I går var det Ingaplinga som skrev om boken, i morgen er det Ellens Oase.

Leo sitter stille i natta og lytter etter skrittene mine. For det er bare jeg som kan slippe ham ut. Jeg løper for at mørket ikke skal merke meg. Jeg hvisker at gata må være kort for å komme over.

   Jeg er Mei. Jeg har aldri funnet ut hvordan jeg skal se om noen er snille eller slemme.

   Leos kjeller er full av natt. I hjørnet av natta sitter han og venter.

Noen ganger får man sjansen til å lese en unik perle, og takket være at jeg våget å melde meg opp på denne boken, så har jeg fått oppleve det. Utrolig nok var dette sistevalget mitt, over bøker for denne turneen! Gudskjelov for at jeg slang den med i siste liten, siden jeg tenkte at den hørtes jo anderledes ut...

Dette er en bok som sier det meste mellom linjene, som er skrevet så utrolig vakkert og som tvinger deg til å lese hver eneste linje. Hvis du vil lese en bok hvor du vil bli fortalt alt direkte og ikke liker å la tankene arbeide, så er det ikke sikkert dette er boken for deg. Men allikevel, hvis du vet at her ligger det mye som ikke sies direkte så vil jeg påstå at du bør ta sjansen.

Boken handler om vennskapet mellom barna Leo og Mei. De er naboer. Leo har et ben som er litt kortere enn det andre. Mei elsker å løpe, spesielt i bakker. Mei klarer ikke helt å se forskjellen på hvem som er snille eller slemme, men hun merker at noe ikke helt stemmer med Leos far. Før Mei legger seg må hun sjekke om lyset på Leos rom står på. Gjør det ikke det, må hun snike seg ut for å slippe Leo ut av kjelleren. Hun er lyset og morgenen for Leo, slik at Leo kan forsvinne i mørket.

Her er det såre temaer som er skrevet om på en unik og poetisk måte. Boken omhandler omsorgssvikt fra et utenforståendes barns synspunkt. Du blir aldri fortalt noe klart, men du kjenner på ubehaget til ei jente som ikke skjønner helt hva som skjer, men som merker at noe ikke er helt som det burde være.

Denne boken havnet rett på listen over mine favorittbøker. Selv om temaet er tøft, ligger historien som en varm og god klump rundt hjertet mitt, og der kommer den til å forbli.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Illustrasjoner: Stian Hole

Sideantall: 183 sider (innbundet)

ISBN:978-82-02-37726-7

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

Bokanmeldelse: Snøbarnet av Eowyn Ivey

En virkelig god bok skal rokke ved synet på livet ditt. I dag har mitt syn fått oppleve en real forskyvning. Ute er det stjerneklart, og jeg ble stående å se på himmelen lenge og bare nyte synet. Inne merket jeg at jeg var litt trøtt og slapp, og registrerte at jeg nok var sulten. Det er grenser for hvor lenge Twist kan holde liv i deg etter nilesing fra klokken 03.00 om natten (ok, jeg har sovet litt innimellom). Jeg sto på kjøkkenet, registrerte at jeg ikke hadde noen rene kjeler, men klarte ikke å få hjernen min til å forstå at jeg måte vaske de eller hvordan jeg skulle gjøre det, så det ble et par pølser. Jeg har nemlig lest en bok som har satt meg helt ut, og det kjennes ut som jeg plutselig er helt malplassert i livet mitt. Jeg skulle vært i Alaska nå, levd i ett med naturen og kjent snøen bite meg i ansiktet mitt!

ALASKA 1920

Jack og Mabel, et ektepar i femtiårene, har flyttet ut til Alaska for å komme seg vekk fra omverdenen og fra tapet av deres ufødte barn. De ønsker å starte på nytt som nybyggere på et tøft og ensomt sted. På den første snødagen lager de en liten jente av snø, og kort tid etterpå oppdager de ei lita jente i skogkanten, med vottene og skjerfet fra snøfiguren. De forsøker å få kontakt med det sky barnet, et barn naboene påstår må være endel av deres fantasi. Det er ingen savnede barn i området, og hvordan kan hun klare seg dere ute i den kalde vinteren? Men er hun egentlig fantasi, eller er hun virkelig?

Jeg fikk boken til jul av min søster. Egentlig skulle det vært den siste Harry Potter-filmen, men siden det var noen som slet med å holde på en hemmelighet, ble det avslørt at jeg allerede kom til å få denne, så da var det bare å skaffe noe nytt til meg! Og takk for det! Her har jeg savnet å lese en bok som bare suger tak i meg med både hud og hår, og endelig kom den! Det er nesten kun Ole Lukkøye som har klart å skille oss, og det var ingen vei tilbake da jeg bestemte meg for kun å lese det første kapittelet. Noen timer senere var halve boken lest, og på et eller annet tidspunkt sovnet jeg. Kontrasten til lesetempoet, er boken jeg akkurat hadde fullført. Den var på litt over 200 sider, og jeg brukte flere uker på den. Snøbarnet har jeg brukt under en dag på.

Forfatteren, Eowyn Ivey (bare en liten digresjon, kan man ha et vakrere navn?), ble inspirert til å skrive boken da hun kommer over denne barneboken i bokhandelen hun jobbet i. Dette er et russisk eventyr om et eldre ektepar som lager et lite barn i snøen, og som blir levende. Hver sommer forsvinner barnet, og om vinteren kommer hun tilbake. Dette eventyret har en sentral plass i romanen, og gjør at man virkelig aldri vet om det er sant det de opplever, eller om det kun foregår i hodene deres. Det er også det som gjør at du må lese videre. Du må ha svar, du må forstå. Samtalene mellom menneskene i boken, er markert med hermetegn, men med jenta er det ikke det markert. Hører de stemmen hennes bare i tankene? Det er så mange mystiske ting rundt jenta, er hun som jenta i eventyret? Mabel tror det, mens Jack sitter inne med litt annen info. Men hvem har egentlig rett?

Jeg liker ofte ikke å direkte anbefale bøker. Folk har så ofte forskjellig smak. Men nå sier jeg følgende: Les boken! Den er gjennomført vakker og sterk, og jeg kommer til å gå salig gjennom de neste dagene og leve på følelsene den har gitt meg. En ting er sikkert, neste gang jeg ser et snøfnugg kommer jeg ikke til å se på det med samme øyne.

Skal jeg nevne noe negativt: Et par slurvefeil har fått snike seg med dessverre.  Hvalp skriver man da virkelig ikke med h!

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Pantagruel

Oversetter: Heidi Grinde

Sideantall: 375 sider (innbundet)

Originaltittel: The Snow Child(opprinnelig utgivelsesår)

ISBN: 978-82-7900-477-6

Kilder: Julegave

Andre bloggeres meninger:
Solgunn sitt
Bokelskerinnen
Leserommet
Beate blogger om bøker
Julies Bokbabbel

Lydbok: "Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill

Noen kjenner mitt navn er en storslagen historisk roman som spenner over tre kontinenter og to århundrer. Men denne prisbelønte boken er fremfor alt en hjerteskjærende beretning om livet til Aminata Diallo, en elleve år gammel jente som blir bortført fra sin landsby i Vest-Afrika og tvunget om bord i et slaveskip med kurs for South Carolina. Etter å ha jobbet på en indigoplantasje i mange år blir hun videresolgt, men klarer å flykte fra sin eier i New York, der hun havner midt i den amerikanske uavhengighetskrigen mot britene. Mange dramatiske begivenheter senere befinner hun seg nok en gang om bord i en seilskute på Atlanterhavet. Men nå er hun fri og på vei bort fra et land hun helst vil glemme, med kurs for et hjemland som ikke lenger finnes.

Dette er en meget god lydbok som det ikke var noe problem å følge med på i det hele tatt, gjennom flom i Gudbrandsdalen, på småturer til butikken og til og fra skole. Mang en gang ble jeg sittende i garasjen når jeg kom hjem, fordi jeg måtte høre litt til.  Her er det både en spennende og drivende historie, men også en meget dyktig oppleser, nemlig Kirsti Grundvig.

Kirsti Grundvig gjør historien så utrolig levende, med alle de forskjellige stemmene sine. Det blir nesten mer som et hørespill å regne. Jeg frydet meg over dialekten til Georgia, humoren hennes kunne ikke kommet bedre frem. Jeg er ganske overbevist om at om jeg hadde lest boken selv, så hadde det ikke fått like stor effekt.

Historien i seg selv er sterk, trist, spennende, innimellom overraskende og samtidig fylt med små gleder. Aminata Diallo er en meget sterk kvinne som vi følger fra hun er 11 år. Under lesemaratonet tidligere denne sommeren, var en av konkurransene å skrive et brev til en karakter i en av bøkene vi leste. Du kan lese mitt brev til Aminata her (obs! fullt av spoilere). Forfatteren, Lawrence Hill, får deg virkelig til å tro på historien, kjenne smerten i en verden det er vanskelig å fatte at er virkelig, samtidig som det er en sterk historie hvor man kan kjenne håp og nysgjerrighet. En forstår at han har god kunnskap om emnet (hans foreldre var begge borgerrettighetsaktivister), og jeg ble glad i hjemstedet til Aminata, så sterkt beskriver han det for meg. Faktisk så knyttet jeg meg så til stedet, at jeg endte opp med å kjøpe en murstein av en bok da biblioteket hadde utsalg, og jeg fant en bok som het Segu, med handling fra samme området som Aminata kom fra.

Denne lydboken får full score fra meg, siden den har alt det jeg føler en lydbok skal ha for å fenge meg som lytter.

Tørre fakta:

Utgitt: 2010

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Jon Omland

Lengde: 16 timer og 58 minutter (mp3-CD)

Originaltittel: The Book of Negros (2007)

ISBN: 978-82-02-34204-3

Kilder Kjøpt fra Tanum Lydbokklubb

Bokanmeldelse: "Divergent" av Veronica Roth - før og etter 22. juli

Det er en spesiell årsak til at jeg er såpass sen med denne anmeldelsen... Jeg leste denne ferdig torsdag 21. juli, og hadde planer om å renskrive anmeldelsen dagen etter. Den fredagen vet jo alle hva som hendte, og følelsene etter å ha lest den ble helt anderledes. Derfor blir dette en litt spesiell anmeldelse, en før og etter 22. juli-bokanmeldelse...

21. juli:

Fikk du inntrykk av at dette er en spennende bok ved å se boktraileren? Ja, men da har du helt rett. Egentlig burde jeg ikke skrive dette før om en stund, når jeg har kommet ned på jorden. For øyeblikket er jeg fortsatt temmelig høy på adrenalin! Det er nå 45 minutter siden jeg ble ferdig, og jeg kunne gjerne lest Divergent en gang til, nå med en gang. Jeg blir sprø av å tenke at neste bok ikke kommer ut før mai 2012, og filmen er planlagt til 2015.... Ah! Abstinenser!

Skjønner dere, en slik følelse skal man få av en ny favorittbok. En følelse av at man har behov for å kun hyle ut at man har hatt en fantastisk opplevelse som alle andre også bør ha! En aldri så liten halleluja-stemning.

Ja, ja, jeg skal slutte med alt tullpreiket og lire av meg (i allefall forsøke) litt mer fornuft. Hvorfor likte jeg Divergent av Veronica Roth så mye? For det første så er det snakk en av mine favorittsjangere, dystopi. Her er det masse action og spenning, Roth skriver utrolig levende og intenst, spesielt kampscenene. Du blir godt kjent med karakterene og blir glad i dem (i allefall de som fortjener det). Og så har du romansen som Dødslekene manglet og som utgjør prikken over i'en. På Goodreads har faktisk boken fått et gjennomsnitt på hele 4,5 stjerner, noe som er veldig høyt.

In Beatrice Prior's dystopian Chicago, society is divided into five factions, each dedicated to the cultivation of a particular virtue—Candor (the honest), Abnegation (the selfless), Dauntless (the brave), Amity (the peaceful), and Erudite (the intelligent). On an appointed day of every year, all sixteen-year-olds must select the faction to which they will devote the rest of their lives. For Beatrice, the decision is between staying with her family and being who she really is—she can't have both. So she makes a choice that surprises everyone, including herself.

During the highly competitive initiation that follows, Beatrice renames herself Tris and struggles to determine who her friends really are—and where, exactly, a romance with a sometimes fascinating, sometimes infuriating boy fits into the life she's chosen. But Tris also has a secret, one she's kept hidden from everyone because she's been warned it can mean death. And as she discovers a growing conflict that threatens to unravel her seemingly perfect society, she also learns that her secret might help her save those she loves . . . or it might destroy her.

Noe mer tror jeg ikke jeg vil avsløre, men komme med en stor oppfordring: Har du ikke lest denne boken, så sett i gang! Liker du dystopi, likte du Dødslekene? Da vil du med stor sannsynlighet elske denne boken.

 

Etter 22. juli:

Der man sitter å ser på nyhetene, på ungdommene som må flykte fra en drapsmann som dreper alle rundt dem, så dør min lille halleluja-stemning.. Barn flykter mens deres bestevenner dør rundt dem, og det eneste de må fokusere på er å komme seg ut i live. Og her har jeg lest en bok, storøyd av spenning og fryd over noe av det samme! Jeg skal ikke avsløre mer, for ikke å ødelegge for dere som leser boken ved en senere anledning. For meg føles det absurd å "nyte" noe den ene dagen, som dagen etterpå utvikler seg til et rent helvete. Boken ble brått så veldig levende, og det vil ta litt tid før jeg kan lese noe lignende igjen. Jeg leste i en engelsk blogg den samme reaksjonen fra en som leste Dødslekene samtidig som skytingen på Utøya foregikk (jeg husker ikke hvilken i farta), og historien fikk plutselig en særdeles grusom og alvorlig vri. Jeg vil fortsatt anbefale alle som liker slike bøker om å lese den, men vent en stund! Bismaken kan fort bli litt i sterkeste laget akkurat nå...

Andres mening om boken

Bokelskerinnen
Angelmarlene

Marias Bokblogg

Julies Bokbabbel

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Katherine Tegen Books

Sideantall: 487 (innbundet)

ISBN: 978-0-06-202402-2

Kilder: Premie fra Lesemaratonet sommeren 2011

Lydbok: "Borgemesteren" av Thomas Hardy

Borgemesteren av Thomas Hardy begynte jeg på uten noen forventninger, da jeg ikke hadde hørt noe om boken på forhånd. Dermed var det bare å følge på fra begynnelsen av, og se hvor dette ville bære meg.

”Dette er historien om en suksessfull mann som ikke kan rømme fra fortiden. Michael Henchard har i tyve år holdt på en dyster hemmelighet: i fyllerus på et landsbymarked solgte han sin kone Susan til en sjømann. Nå er Henchard en respektert borgermester i byen Casterbridge, og plutselig er kona tilbake i byen.”

Mesteparten av historien foregår etter at konen har kommet tilbake, og jeg kan si så mye som at dette strengt tatt ikke er hovedfokuset i historien. Den beskriver heller forholdet til datteren, og hvordan alle hemmelighetene som dukker opp, spiser Henchard opp som person.

Forfatteren, Thomas Hardy (1840-1928) kom fra England. Han skrev innenfor naturalismen, selv om enkelte av diktene hans hadde spor fra romantikken. Han så på seg selv hovedsakelig som en poet, og skrev romaner mest av økonomiske årsaker. Han er blant annet forfatteren av Under the Greenwood Tree, en bok jeg aldri har lest (men gjerne vil). Men jeg har sett filmen flere ganger på BBC, og kan trygt anbefale den hvis du liker romantiske kostymedrama.

 

Denne boken er et meget godt håndverk, rett og slett! Jeg har ingenting å utsette på den. Jeg lyttet til den på CD, og halvveis ute i boka kunne jeg ikke stoppe. Jeg elsket den virkelig. Både jeg og hundene var sultne, men jeg måtte hele tiden bare høre et spor til (ok, vi fikk alle oss litt mat tilslutt). En visste aldri hvordan boken ville ende, og alt endret seg hele tiden. Boken sluttet helt perfekt etter min mening. Det er ikke en ”så levde de lykkelig i alle sine dager”-slutt, men den er solid og passet bra for alle karakterene i boken.

 

Tørre fakta:

Utgitt: 2010

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Liv Malling

Lengde: 11 timer og 35 minutter (mp3 CD)

Originaltittel: The Mayor of Casterbridge (1886)

ISBN:  978-82-0231-667-9

Bokanmeldelse: "Opp i flammer" av Suzanne Collins

Bok nummer 2 ferdig lest, det tok meg godt under en dag å lese 470 sider. Dette er som nevnt bok nummer 2, i serien om Dødslekene. Denne gangen lover baksiden av boka meg følgende scenario:

"Mot alle Odds vant Katniss og Peeta fra det lutfattige distrikt tolv de årlige Dødslekene. Men seieren ble deres gjennom å trosse det mektige og nådeløse Capitol, som tapte ansikt og autoritet. Det skjer ikke ustraffet..."

Etter å ha lest dette, så jeg for meg Katniss og Peeta som rømmer fra Capitol og makten, og at det ville bli fokus på deres flukt. På mange måter tok jeg veldig feil! Og det er en feil som byr på overraskelser og spenning, som får deg til å bli forbauset og å ville lese mer og mer. Og boken slutter på mange måter overraskende, man sitter der å ønsker man hadde siste bok i serien. Men hva er det jeg ser? Lommeboken tom igjen? Snart har jeg bursdag, så hvis noen aktuelle leser dette: "Jeg ønsker meg Fugl Føniks! Veldig snart!"

Selv om jeg akkurat har ropt ut at Dødslekene må leses, gjentar jeg det! Fortsett å lese!
Har du ikke lest første boken, start der og les i vei!

Delte jeg nok en gang  lite synes du? For det første så vil jeg ikke si for mye, for å ikke avsløre plottet. For det andre så merker jeg at jeg blir så oppslukt når jeg leser, at detaljene svisjer forbi i en enorm fart. Jeg er så inne i historien, jeg puster luften de er i, jeg stoler ikke på noen. Så da jeg igjen begynte å lese Hulebjørnens klan denne morgenen, tok jeg meg i å plassere klanen i dødsleker, hvor jeg ventet på den neste overraskelsen fra arrangørene! Dette er bøker som passer for alle som liker å lese spenning, og som klarer å åpne seg opp for litt science fiction. Selv om det nok er en ungdomsbok, er det ingen hindring for oss som er i vår "andre ungdom", og den passer for både gutter og jenter. Her er det ikke levnet mye tid på romantikk og kjærlighet, selv om det har sin plass på sitt vis det også.

Tørre fakta

Utgitt: 2010

Forlag: Gyldendal

Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen

Sideantall: 470 (pocket)

Originaltittel: Catching Fire (2008)

ISBN: 978-82-05-39719-4

Bokanmeldelse:"Dødslekene" av Suzanne Collins

"I restene av det som en gang var Nord-Amerika, ligger nasjonen Panem. Den velstående og høyteknologiske hovedstaden Capitol er omgitt av tolv distrikter der innbyggerne sulter og lider nød. Styresettet i Capitol er nådeløst og ondt, og kontrollerer utkantdistriktene med jernhånd gjennom å tvinge dem til å sende en gutt og en jente mellom tolv og atten til de årlige lekene de arrangerer; en kamp på liv og død, direktesendt på TV. Fra den fattigste av provinsene blir tolv år gamle Prim valgt. Søsteren Katniss på seksten bestemmer seg for å ta Prims plass for å redde henne, og med det er det som om hun undertegner sin egen dødsdom. Fra overveldende luksus i Capitol, blir hun kastet ut i villmarken og kampen for å overleve begynner."

 Kilde: Bokkilden

Hvor langt vil Reality-TV kunne gå? Noe mer ekstremt enn dette vil du nok ikke oppleve - ungdommer som kjemper med livet som innsats som underholdning for folket, og som et maktredskap for en undertrykkende stat. Når dette blir skrevet med et meget intenst språk, fullt av ufullstendige setninger, og uten dødtid og pustepauser, da har du oppskriften på en altoppslukende bok, en slik bok som sørger for at du ikke får sove. Og da snakker vi ikke "ligge lenge og gruble hele natten-ikke sove" eller "vonde drømmer-ikke sove", nei dette er boken du ikke kan legge fra deg og som bare må fullføres der og da!

Vi snakker altså her om Dødslekene av Suzanne Collins, min nye favorittserie (bestående av tre bøker). Jeg rakk knapt å lese ferdig første bok før jeg startet på fortsettelsen, dvs. det tok den tiden det tok for meg å gå fra sofaen til bokhyllen og tilbake igjen, før jeg var i gang igjen. Og sånn som jeg har savnet en slik bok! En spennende og altoppslukende bok. Nå synes jeg at jeg har lest nok bøker som ikke har fenget meg 100% og revet meg avsted, selv om jeg jo har lest mange gode bøker. Men ingen av dem har vært av den typen som gir meg lyst til å rope ut: "Har du ikke lest den? Hva venter du på??!?"

Så altså: "Har du ikke lest boken? Hva venter du på??!?" Sånn, da har jeg gjort mitt for å videreformidle mitt boktips for denne gang. Jeg ønsker ikke å si noe mer om selve boken, for jeg kjenner at jeg ikke vil avsløre noe mer og ødelegge for spenningen! Les den og finn ut av det selv.

Tørre fakta: (for min utgave av boken)

Utgitt: 2009

Forlag: Gyldendal

Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen

Sideantall: 452 (pocket)

Originaltittel: The Hunger Games (2008)

ISBN: 9788205395473