Min mening om: Drømmehjerte av Cecilia Samartin

"Du bør ha lest noe av Cecilia Samartin, du som er så litteraturinteressert", hører jeg min mor si til stadighet. Overalt er det Samartin er så bra ditt og Samartin skriver så utrolig nydelig datt... Drømmehjerte ble innkjøpt for over et år siden, og har prydet bokhyllen min siden det. Jeg har kikket på det, men magefølelsen har vært i tvil. Jeg vet ikke hvorfor, men det er et eller annet rart med meg og bøker som voksne damer skryter hemningsløst av. Jeg vet ikke hva det er, og jeg finner til stadighet ut at min aversjon er helt feil. Likevel nøler jeg hver eneste gang jeg blir anbefalt "en slik bok".

Men så kommer man til et punkt hvor staheten rett og slett bare blir teit, og hvor du bare innser at du får kaste inn håndkleet og ta ut boka av bokhyllen, starte på side 1 og se hvor du ender... Det kan jo hende at du likte boken? Sånn kanskje?

I begynnelsen slet jeg, og tenkte på at jeg må huske på å stole på disse instinktene mine. Jeg klarte ikke å komme inn i den, jeg synes adjektivene var for mange og svulstige. Det var et fokus på kropp og kvinnelige figurer som jeg fant unaturlig hos så unge jenter. I ettertid tenker jag at tiden nok gikk fortere enn jeg hadde klart å henge med på,og at de faktisk var blitt litt eldre? For boken dekker mange år over får sider, og det var flere ganger jeg falt litt av lasset.

Den første halvdelen av boken brukte jeg 5 dager på. Og så, endelig ble jeg grepet. Ikke intenst, men nok til å kunne sitte å lese i flere timer. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har noen regel på at om jeg ikke liker en bok etter et visst antall sider, så legger jeg den bort. For hadde jeg gjort det nå, så hadde jeg ikke fått bekreftet det faktum at jeg må tørre å lese flere romaner som voksne kvinner anbefaler (det er mulig at jeg strengt tatt er på vei inn i den kategorien selv, selv om jeg ikke vil). For det er jo faktisk en viss risiko for at jeg kommer til å like den jeg også! Sånn som Drømmehjerte, som kommer snikende inn på meg, og tilslutt bli så spennende at jeg sitter anspent og MÅ lese slutten, selv om jeg har våknet klokken fire om natten og burde sove et par timer til...

Det boken gjorde med meg, var at jeg ville dra til Cuba. Jeg ville oppleve det vakre vannet, kjenne heten og luktene, møte folket. Jeg kan dessverre ikke gi boken høyere terningkast enn det jeg gjør, pga. den for meg lunkne starten. Men mamma hadde rett, liker du å lese, må du lese en bok eller flere av Samartin. Nå har jeg lest en, og beskjeden er streng fra min mor, jeg må visst lese Mofongo også. Så da skal jeg nok gjøre det etterhvert.

Tørre fakta:

Utgitt: 2010 (3. opplag)

Forlag: Juritzen Forlag

Oversetter: Kirsti Øvergaard

Sideantall: 414 sider (pocket)

Originaltittel: Broken paradise/ Ghost Spirit (2004)

ISBN:978-82-8205-038-8

Kilder: Kjøpt

En smakebit på søndag: "Drømmehjerte" av Cecilia Samartin

Jeg har akkurat begynt på min første Samartin-bok, "et must for alle som liker å lese" har jeg til stadighet hørt fra min mor (eller, aknskje ikke i de ordelag, men endel andre varianter), så nå er jeg spent på hva jeg synes. Har så vidt begynt på kapittel to, har derfor ikke gjort meg opp noen mening enda.

Det var et mysterium for meg at nonnene på skolen El Angel de la Guardia kunne gå uten å lage en lyd. En av de kunne komme snikende bak deg, og du ville ikke vite det før det var for sent. Ikke at vi hadde stort å skjule; det var ikke mye trøbbel å komme i, unntatt når de eldre jentene av og til ble tatt med leppestift. Søstrene fulgte henne på toalettet for å vaske ansiktet hennes, og det virket alltid som om hun var rødere enn leppestiften sin en hel uke. Det var så langt syndigheten vår rakk.

s. 22

Hvis du ønsker å finne mer ut om denne utfordringen, eller lese flere smakebiter, ta en tur innom bloggen til Ladybug. Ha en fortsatt god helg!