Bokanmeldelse: "The Giver" av Lois Lowry

Jeg har lenge hatt planer om å lese The Giver av Lois Lowry, fra første gangen jeg leste om den i en bokanmeldelse av Matched av Condie Ally. Der ble det hevdet at samfunnet i The Giver var særdeles likt det i Matched. The Giver kom ut mange år før Matched, så hvis jeg skulle lese begge bøkene ville jeg gjøre det kronologisk for å eventuelt kunne sammenligne i riktig rekkefølge.

Sjangeren er dystopi, og her er samfunnet kontrollert ned til den minste detalj. Alt som kan være kilde til konflikt blant menneskene er fjernet. Fargesynet (for å unngå diskriminering), følelser, og til og med været er fjernet. Alle får sin plass i samfunnet og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Oppveksten er fastsatt fra år til år. Ektepar blir satt sammen for å finne best mulig match, og de må søke om å få barn, som blir tildelt dem når barnet er ett år gammelt. Man kan kun få en gutt og en jente. Den samme seremonien blir brukt til å "feire fødselsdagen" til barna, frem til de er 11 år, eller rettere sagt, til de blir 'a Eleven'.

   The little girl nodded and looked down at herself, at the jacket with its row of buttons that designated her as a Seven. Fours, Fives, and Sixes all wore jackets that fastened down the back so that they would have to help each other dress and would learn interdependence.
   The front-buttoned jacket was the first sign of independence, the very first symbol of growing up. The bicycle, at Nine, would be the powerful emblem of moving gradually out into the community, away from the protective family unit.

Da Jonas fyller 12 år, skal han få utdelt sitt yrke. Det er tiden barna slutter å være barn, og starter med treningsperioden til det yrket 'The Elders' har funnet ut at de passer best til. For Jonas blir dette en helt spesiell dag. Han får ikke tildelt et yrke slik vennene hans får. Han blir derimot utvalgt til å bli den som skal overta alle minnene om fortiden, langt tilbake til den verden vi kjenner i dag. Det er kun en person i samfunnet som har disse minnene, og han som har hatt dette ansvaret er nå gammel og sliten. Det blir en tøff tid for Jonas, da han aldri har følt smerte, sorg eller noe annet.

Jeg synes dette var en utrolig bra bok, og den ga meg mye å tenke på. Denne boken brukes i undervisningen på barnetrinnet i USA, og jeg skjønner godt hvorfor. Boken innledes med følgende utsagn:

For all the children
To whom we entrust the future

Av alle de bøkene jeg har lest, så er det denne jeg sitter igjen med mest detaljer fra. Du blir gradvis sluppet inn i historien, og du får tid til å tenke underveis. I ettertid er det ting i vårt samfunn som jeg legger ekstra merke til. Det å skulle beskytte seg mot smerter, ubehag og annet som faktisk gjør deg til det mennesket du er i dag. Det å aldri skulle bli utsatt for noe skummelt, vondt eller ubehagelig. En artikkel i Agderposten, som jeg normalt kun ville blitt alvorlig provosert av, slo nå mot meg, med spesielt en setning: " At folk kan bli skremt når en fremme hund plutselig dukker opp, og at samfunnet må beskytte seg mot dette". Etter å ha lest The Giver var det akkurat som om det sto å blinket en rød varsellampe over denne uttalelsen: "Dette er begynnelsen..." Jada, jeg vet det er overdrevet, og jeg tror ikke at dette er begynnelsen til et totalt kontrollert samfunn, men det er følelsen boken har gitt meg i ettertid.

Liker du dystopi, så er i mine øyne denne boken et must... Dette er en del av en trilogi. Det lille jeg har lest om de andre to bøkene er litt blandet, så jeg ser det an litt før jeg leser de. Det er så kjedelig med nedturer etter at man har blitt glad i en bok.

Tørre fakta:

Utgitt: 1993

Forlag: Delacorte Press

Sideantall: 179 (pocket)

ISBN: 0-385-73255-4

Kilder: Kjøpt