Bokomtale: Hjerterdame av Chelsea Cain

I dag har jeg avsluttet en så intens leseopplevelse at jeg nå må lese noe litt mer rolig, før jeg fortsetter på denne krimserien. Jeg er ferdig med bok nummer to om seriemorderen og psykopaten Gretchen Lowell, og for en bok!

Jeg hørte første bok på lydbok for 2 år siden, men det var ikke noe problem å fortsette såpass lang tid etter. Jeg husket overraskende mye av historien, og det lille jeg hadde glemt, ble jeg minnet på underveis. Første boken var jeg litt mer lunken ovenfor, hva jeg syntes om den kan du lese her.

Denne gangen var det ikke mye lunk ute og gikk. Denne boken ga meg et så heftig mareritt at jeg våknet opp mens jeg ropte: "Jeg vil ikke høre hva du sier, jeg vil ikke høre hva du sier!". Jeg hadde akkurat klart å stoppe Gretchen Lowell fra å lemleste et spebarn utenfor stuevinduet mitt, og jeg satt oppå henne og dasket til henne med en avis mens jeg da skrek ... ja, det jeg nevnte over. Gretchen er nemlig beryktet for å være ekstremt manipulativ, og jeg var livredd for at hvis jeg hørte hva hun sa, ville jeg slippe slippe fri... Om det var såveldig effektivt å daske til henne med en avis ... det vet jeg jo desverre ikke, siden jeg våknet. Nå var det vel ikke noe desverre ved den oppvåkingen, jeg var så skjelven at jeg krøp inn til min samboer (som var så teit at han ikke enset min redsel og bare sov videre, snakk om dårlig ridder som skal passe på sin kjære!), slo på lyset og holdt på å tisse på meg før jeg turde å gå på do... Resten av natta sov jeg med lyset på, det er mange år siden sist!

Ja, den dama der kan faktisk skremme både den ene og den andre, "The Beauty Killer". Vakker som få, og akk så farlig. Hun har sittet i fengsel en stund nå, men klarer å rømme. Den eneste hun vil ha tak i, er Archie Sheridan, politimannen hun torturerte på det grusomste, og som sørget for at hun tilslutt havnet i fengsel (etter minst 200 bestialske drap). Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av hvordan det føles å drikke blekemiddel fra forrige bok. Jeg kan kjenne hatet man bare må føle ovenfor et så grusomt menneske, samtidig som jeg kan kjenne fasinasjonen Archie føler for Gretchen.

Chelsea Cain er meget dyktig på å beskrive personer og følelser. Du føler virkelig karakterene komme ut fra sidene og de blir dine venner. Så når dine venner blir angrepet og truet, ja da sitter man med hjertet i halsen og må lese minst tre kapitler til, selv om du burde lagt seg til å sove for lenge siden, selv om man har lovet seg selv å ikke lese boka før man legger seg. Men jeg måtte hele tiden vite hvordan det gikk videre, så da var det bare å lese og lese. 1 1/2 time i badekaret endte jeg faktisk opp med i dag, og vannet var kaldt innen jeg klarte å rive meg løs...

Bok nummer tre ligger og venter, men jeg tror jeg må vente litt lenger. Jeg må få tilbake pusten og sinnsroen en anelse først, før jeg fortsetter. Hvis ikke blir nok noen familiemedlemmer litt grinete grunnet lite oppmerksomhet fra meg, og jeg kommer til å bli sprø og kanskje lese på meg et hjerteinfarkt. Men etter som timene går, kjenner jeg at boken jeg har funnet frem frister mindre og mindre, og Gretchen ligger på lur og lokker på meg... Hun lokker meg med sine søte ord og jeg vil så gjerne at alt skal gå til helvete for henne.

Jeg er ikke, som jeg har sagt så mange ganger før her på bloggen, en krimelsker, men dette kan jeg klare å elske. Selv om hovedkarakteren er en pillemisbruker (som alle andre krimhovedkarakterer, nesten), så kan jeg klare å lese videre uten problem. Jeg forstår så utrolig godt hvorfor Sheridan er som han er, og han er strengt tatt en fyr man bare må like, med alle hans skavanker og problemer. Susan Ward, journalisten som i forrige bok hadde rosa hår, og nå turkis, må man også like, selv om hun er ganske egosentrisk og altfor opptatt av jobben sin. Susans mor, Bliss, er den beste av alle. Hun er det humoristiske innslaget midt oppe i alt det alvorlige. Hun er en ekte hippi, og helt i uttakt med alt og alle. Jeg kan for eksempel nevne en viss yoga-seanse, naken, hvor litt for mange får sett dusken nedentil som er nappet til et peace-merke...

Dette er ekte spenning hvor man bare må la seg rive med, og er du ikke altfor pysete og ikke føler at du må spy med tanke på oppkuttede menneskehjerter i en Dora matboks, så er det bare å la det stå til.

Tørre fakta:

Utgitt: 2009

Forlag: Aschehoug

Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
Sideantall: 331 sider (innbundet)

Originaltittel: Sweatheart (2008)

ISBN: 978-82-03-21197,3

Kilder: Kjøpt

Handling lagt til: Portland, USA

Bokomtale: Et helt halvt år av Jojo Moyes

Da har jeg endelig bukket under for press og lest den veldig populære boken "Et helt halvt år", skrevet av den britiske forfatteren Jojo Moyes. Den har ligget på vent i hele sommer, fordi min mor har insistert på at jeg må bare lese den. Jeg har litt allergi mot veldig oppskrytte bøker og drøyer gjerne lesingen til jeg er den siste som leser boken. Men nå fikk det stå til, lånte bøker er alltid greie å få levert tilbake. Så etter 2 dagers lesning har min mor fått tilbake boken sin, og jeg kan følge meg inn i rekkene av de som har lest den.

"Et helt halvt år" handler om Louisa "Lou" Clark, som får jobb hos den handikapede Will Traynor. Will ble påkjørt av en motorsykkel og brakk ryggen for to år siden, noe som har gjort at han er lam i hele kroppen, men kun litt bevegelighet i den ene armen. Men det verste for ham er det psykiske. Will var en meget aktiv og fremadstormende ung mann, som ble frarøvet alt det livet hans hadde å by på. Louisa er en ung jente på 26 år, som ikke helt er typen til å skli inn i alle miljøer. Hun elsker spesielle klær (som strømpebukser med humlestriper på), og hun har ikke helt funnet ut  hvor hun vil i livet. Når disse to personene møtes, spinnes det sammen en flott historie.

Min største skrekk når jeg leser ekstremt populære bøker, er at jeg skal bli skuffet. Hva om jeg er den eneste ene der ute som ikke liker boken! Det ville ikke være første gangen i så fall, men det ender ofte med en følelse av særhet. Nå visste jeg at i dette tilfelle var det enkelte kritiske stemmer der ute, så i hvilken kategori kom jeg til å havne i. Elske eller ikke, det var jo faktisk det store spørsmålet da jeg plukket opp boken. Når jeg samtidig har blitt anbefalt boken av noen som virkelig elkset den, så er det ganske kjipt å måtte medele at man kanskje ikke helt likte den selv.

Så her kommer min endelige dom. likte jeg den eller ikke. Boken ble slukt i mer eller mindre et par jafs, fordelt over to dager. Det var noe litt udefinerbart som trakk meg til historien. Jeg måtte lese videre. Boken hadde en ny friskhet og en letthet over seg, selv om temaet i og for seg er ganske tungt (jeg skal ikke gå noe særlig inn på temaet her, for det vil ødelegge endel av historien for deg som faktisk ikke har lest boken ennå). Men, når det er sagt, så hadde boken noen mangler som gjør at den ikke skårer kjempehøyt. Språket er innimellom litt dårlig. Det er enkelte slurvefeil som dukker opp, om det er oversettelsen vet jeg ikke. Et eksempel på det er: "Jeg løp ut i gangen og dro på meg det par det ene paret!" s. 249. Det er et par ganger en veksling mellom nå- og datid som blir litt forvirrende. Boken er skrevet i førsteperson, og er det noe jeg da sliter med, så er det når det i noen få kapitler skifter til en annen person, men fortsatt er førsteperson. Hjernen min klarer nemlig aldri å henge med på hvem det er som nå plutselig er hovedpersonen.

En ting jeg virkelig savnet i boka, var at Wills kulle ta mer plass! Det er Lou som er hovedpersonen og den er skrevet utifra hennes tanker og opplevelser. Will kunne tilført historien en mye større dybde og jeg sitter rett og slett og føler meg litt snytt. Hvis Louisa hadde snakket mer med han, det de hadde seg imellom hadde blitt en mer sentral del av romanen, så vil jeg tro at flere av de som har kritisert boken kanskje ville ha likt den. Slik romanen er skrevet, så føler jeg at den krafser litt i overflaten på noe som kunne blitt så utrolig mye mer!

Skal jeg konkludere mine tanker om boken, vil jeg si at det er en historie som kommer til å sitte i meg litt, og det var så absolutt verdt å lese den. Men jeg kan ikke slippe tanken på det store potensialet som ligger i denne historien. Jeg føler at forfatteren kunne ha vrengt sjelen min mye mer enn hun klarte og ikke bare underholdt meg.

Jeg føler egentlig at jeg vil si så mye mer om historien, men noe av det viktige med akkurat denne romanen er at du lar deg føre med i historien uten å vite altfor mye i hvilken retning den går, før du er der. Det er vel antagligvis det som er det udefinerbare som jeg nevnte i begynnelsen, det at man ikke vet hvor du skal havne og blir litt overrasket over retningen den tar.

Tørre fakta:

Utgitt: 2013

Forlag: Bastion Forlag

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Sideantall: 494 sider (innbundet)

Originaltittel: Me Befor You (2012)

ISBN: 9788290583472

Kilder: Lånt

Et lite forsøk på en oppdatering

Da er man tilbake som bokblogger (så kan jeg fortsatt bruke de fine visittkortene jeg laget i den forbindelse), og da er det vel obligatorisk å oppsummere litt?

Jeg ble plutselig uten husvære i høst, og ble boende hos min mor mens jeg lette etter et sted å bo. Det er et håpløst prosjekt når man er hundeeier og ikke rik... Med husleier som nesten overgår det du må betale i lån når du kjøper deg hus, og en sterkt økende trend i å ikke leie ut til folk med dyr (og for enkelte også med barn), så ble det litt håpløst. Kun de bøkene jeg trodde jeg absolutt ville komme til å lese ble med meg i bokhyllen, resten har lenge ligget nedpakket i esker stakkars... Nå blir det heldigvis innflytting hos kjæreste etter hvert, og i hodet mitt spirer en liten ide om hvordan bokhyllen kommer til å se ut. Det vil bli spennende å se om lar seg gjøre... Med fast bopel og ro i hverdagen blir det mye enklere å sette seg ned og skrive litt.

Litt endring i dyreholdet har det også blitt. To hunder har blitt til èn og to hester har kommet til (endelig ble den drømmen oppfylt).

Dølahoppene Linnea og Saga Sofie

Litt bøker har jeg fått lest, men ikke mye dessverre. Jeg har et mål om 50 bøker i år, det tror jeg ikke jeg klarer om jeg ikke får opp tempoet noe voldsomt i år... Her kommer et lite resymé over bøkene jeg har lest siden sist.

Stina Saga nr. 5-8 av Renate Josefsen

 

Det er en god stund siden jeg leste disse, tror vi snakker sist høst. Derfor husker jeg ikke så mange detaljer, annet enn at jeg kjente for en liten pause i serien da den begynte å bli litt langdryg. Det er lite som skjer i hver bok og skulle ønske meg litt mer fremdrift.

Knyttet til deg av Sylvia Day

Dette er tredje bok i Crossfire-trilogien, og jeg tenker at jeg takker for meg der. Det var vel strengt tatt ment som en trilogi, men jeg mistenker at forfatteren vil melke suksessen og tyner historien med flere bøker. Jeg blir ikke med på den bøttebaletten, dette blir bare så dårlig og seigpint at nok er nok og litt til. For mye patetisk drama og fantastisk sex for min del...

Allegiant av Veronica Roth

Tredje og siste bok i Divergent-trilogien. Jeg elsket Divergent, klarte ikke helt Insurgent, og var veldig spent på hva jeg ville synes om denne. Jeg må si at den havnet et sted midt mellom de to første bøkene og jeg var en av de få (tror jeg) som faktisk likte slutten. Jeg synes forfatteren var modig, og den var annerledes. Jeg liker ting som skiller seg ut.

Isprinsessen av Camilla Läckberg

Jeg har tidligere lyttet til Predikanten (jeg ble fortalt av en bibliotekar at det var første boken, noe som ikke stemte), og var spent på hvordan jeg ville like boken og hvordan forholdet til Erica og Patrik startet. Den ble derfor med meg til Tenerife i våres og lest ferdig der. Jeg må si at jeg virkelig likte boken, og jeg kommer garantert til å lese fler. Det er litt deilig at karakterene er vanlige mennesker som ikke sliter med en hel masse bagasje, selv om de har sine utfordringer. Läckberg skriver lett og holder deg på pinebenken på en god måte. Ofte synes jeg krimforfattere prøver å dra ut spenningen litt for lenge, slik at det fort blir for dumt, men her hadde mysteriet akkurat passe fokus etter min smak. Dette er første krimbok jeg må si at jeg virkelig liker.

 Flaggermusmannen av Jo Nesbø

Når man først er inne på krim, så fikk jeg denne til jul. Jeg har hatt flere av bøkene i serien liggende, men ville begynne fra begynnelsen av, og endelig var tiden inne, Eller... Hadde det ikke vært for at flere har lovet meg at det blir bedre, så hadde jeg hoppet av Hole-vogna tvert. Denne boken likte jeg nemlig ikke noe særlig. Jeg kunne ikke fordra Harry Hole og hvordan han rotet det til for seg, og selve historien ble langdryg. Men siden spesielt min søster insisterer på at jeg bør fortsette, så blir det vel en Harry Hole bok en gang i blant... Det må jo være en grunn til at mannen blir rik på disse bøkene!

World War Z av Max Brooks

Jeg liker virkelig ikke zombier, de er rett og slett bare ekle. Så hva er vel bedre som enn litt lett høstlektyre i høstferien, på en solseng på en gresk øy, enn en bok med masse zombier? Og ikke minst, hva er vel bedre enn at jeg faktisk likte den? For deg som har sett filmen, så er den ikke lik på boken i det hele tatt. Boken fungerer som en samling intervjuer som ikke har blitt publisert i en rapport om krigen mot zombier som spredte seg over hele verden. Vi får høre forskjellige folks beskrivelser og gjennom dem får vi vite hvordan det både startet og sluttet. Boka var guffen så det holdt utifra min standard, men den var spennende og engasjerende skrevet.

Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley

Denne boken leste jeg i høst, og den falt virkelig i smak, dystopi-elsker som jeg er. Jeg hadde hørt nevnt at den skulle være bra, og da jeg hadde en liten opprydning i hyllene mens jeg jobbet i bokhandel, fant jeg denne mutters alene. Det kunne jeg jo ikke ha noe av, og tok den selvsagt med meg hjem. Boken ble utgitt i 1932 og var en kritikk til dagens samfunn, men den kunne like gjerne vært skrevet i dag. Teknologien har sørget for at verden er problemfri, og selvsagt er nesten alle lykkelige. Noen avvikere finnes, og i den dystopiske ånd så faller det perfekte fra hverandre når enkelte sannheter kommer frem. Om du liker dystopiske romaner, bør denne klassikeren definitivt stå på leselisten din.

Høsten av Jan Henrik Nielsen

Høsten er en roman jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg kjøpte med meg på flyplassen. Jeg trodde nok at den var mer ungdomsbok enn det var barnebok, for denne boken kunne nesten min datter på straks 10 lest. Men når jeg innså at aldersgruppen lå litt lavere enn forventet, må jeg si at det var en god spenningsbok for unge ungdommer. Den har akkurat passe dose spenning og den er ikke forutsigbar i det hele tatt. Nanna og Fride lever i en bunker ute på en øy sammen med faren deres. Den eneste kontakten de har med omverdenen er et periskop. Verden har blitt angrepet av en sykdom, og de vet ikke om noen andre enn dem har overlevd. Når faren blir syk, drar Nanna og Fride mot byen for å finne medisin til faren.

Flere bøker enn det tror jeg ikke at jeg har lest siden sist, med ett unntak. Jeg hadde nesten skrevet ferdig en omtale før jeg tok meg en lang pause, så den kommer ut en av dagene. Resten av dagen tror jeg at skal tilbringes i sola med Clash of kings/Game of Thrones og på hesteryggen.

Bokomtale: Indias datter av Shilpi Somaya Gowda

Jeg har over lengre tid lest Indias datter av amerikansk-indiske Shilpi Somaya Gowda. Dette er hennes debut. Det har tatt lang tid, mest fordi det har vært min lunsj- og ventebok. Med korte kapitler har den passet perfekt til å lese innimellom, når man har noen korte stunder ledig.

I Indias datter møter man først Kavita. Hun lever i et fattig India i 1980, hvor døtre ikke lønner seg og derfor ikke har noen verdi. Da hun føder sitt første barn, får hun ikke beholde det. Mannen tar den lille jenta fra henne og selv om det aldri ble sagt, vet Kavita at datteren aldri fikk leve. Kort tid etterpå bli hun igjen gravid, og nok en gang føder Kavita en jente. I sin store fortvilelse går hun og søsteren til Mumbai med barnet og leverer det til et barnehjem. Der adopterer det barnløse ekteparet Sommer og Krishnan jenta. De bor i USA, Sommer er amerikansk og Krishnan er opprinnelig fra Mumbai. Boken følger så disse parene, frem til datteren, Asha blir voksen. Deretter kommer hun også inn i historien.

Denne boken forteller først og fremst om identitet. Hvem er man, i forhold til familie og kultur? Hvem er man når man har foreldre man aldri har møtt, fra et annet land? Kan man elske et barn som egentlig ikke er sitt eget, nok? Hvordan skal man takle ting som er veldig anderledes enn det man kjenner? Dette er spørsmål som tas opp i boken. Sommer sliter med det indiske i hennes liv og velger å utestenge det helt. Krishnans familie sliter med hans amerikanske hustru. Asha trekkes mot det indiske i seg. Til slutt konkluderes det med at man skal sette pris på de menneskene man har rundt seg, på tross av forskjeller, at man kan alltid kan drømme om perfekte luftslott, men at det kanskje er bedre å se hva man har foran seg i realiteten.

Her kan du høre forfatterens motivasjon for å skrive boken.


Boken har en fin fortelling å fortelle. Jeg har blitt fortalt at den er veldig autentisk i forhold til hvordan det er i India, selv om den ikke graver veldig dypt ned i materien. Da forteller den heller en historie om takknemligheten for det man faktisk har, selv om man bor i slummen. Selv synes jeg at det er mye mer potensiale i denne boken. De korte kapitlene gir oss mange små bruddstykker, og utelater muligheten til å virkelig komme under huden på karakterene. Det var ikke noe som drev meg til å plukke den opp og lese den videre. Det var helt greit å lese et kapitler mens jeg spiste på jobben, og det var det.

Boken veksler endel mellom presens og preteritum på en måte som fungerer dårlig, noe jeg finner veldig frustrerende og forvirrende. Språket ender opp med å bli hakkete og jeg klarer ikke å finne en skikkelig god flyt i lesingen.

Hun tryglet Rupa om å ta henne med, til tross for farene det medførte. Selv om de overlever reisen og byen, må de møte ektemennenes raseri når de kommer tilbake.

For meg så skurrer denne setningen veldig. Ville det ikke vært mer naturlig at det sto: Hun trygler Rupa om å ta henne med, til tross for farene det medfører? Slik er store deler av boken, og jeg stopper opp for å lese setninger igjen, noe som er irriterende. Kanskje er det bare meg som har problemer med det, jeg vet ikke.

En annen ting med språket, er alle de indiske ordene. Selv om jeg skjønte det meste, så vil jeg så gjerne vite hva det står! Da er det bahot irriterende å finne ut når man er ferdig med boken, at det finnes en indisk ordbok helt bakerst... (for den som ikke er stø på indisk, så betyr altså bahot veldig).

Det er alltid spennende med bøker som er litt midt på treet. Hvordan slutter den, er alltid mitt store spørsmål. Vil slutten dra ned eller opp boken? Konklusjonen min her er som følger: Slutten var perfekt. Det var stor fare for tårevåte klisjeer og o' så fantastiske hendelser. Heldigvis sluttet den vakkert, realistisk, tårevått og allikevel fantastisk. Slutten får meg til å huske boken, den fylte meg med varme i hjertet og rundet hele historien av på en perfekt måte.

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Juritzen forlag

Oversetter: Sidsel Melbye

Sideantall: 376 sider (innbundet)

Originaltittel: Secret Daughter

ISBN:978-82-8205-139-2

Kilder: Kjøpt

Handling lagt til: Mumbai og San Francisco

Bokomtale: Kvinnen i buret av Jussi Adler-Olsen

For deg som tenker: Har ikke hun publisert en omtale av denne boken allerede, så har du så absolutt rett. Det var dette innlegget som jeg i all hast klarte å publisere ved et uhell, halvferdig, uten å oppdage det før på kvelden... Her kommer det ferdige produktet!

Som jeg har sagt unevnelig mange ganger her på bloggen, så er ikke krim det jeg leser mest av. Så derfor leser jeg endel krim for tiden. Logisk? Ja, selvsagt. Man kan ikke si at man ikke liker noe før man virkelig har prøvd det ut mange ganger. Det er det jeg forteller min datter ved middagsbordet og meg selv foran bokhyllen. Det er grunnen til at utfordrer jeg meg selv til stadighet. Et annet argument er jo også at det er vanskelig å selge det som de aller fleste vil ha når en jobber i bokhandel, når jeg har lite kjennskap til det jeg selger! Så når så mange skryter av Jussi Adler-Olsen sine bøker, så kan jeg ikke være dårligere enn at jeg gjør et forsøk. Det kan jo ikke være så mange som snakker usant, og det er jo greit å ikke slumme i dårlig krim når man først går inn for å like sjangeren!

Jeg begynte først i påsken med å lese denne boken. De første sidene gikk litt så som så, jeg leste litt her og der. Nå hadde det seg sånn at jeg hadde lovet at min mor skulle få låne de to første bøkene av meg på påskefjellet. Jeg tenkte at det går bra. Helt til jeg plutselig ble hektet, men ikke rakk å lese ferdig! Lovt er lovt, så halvveis i boken måtte jeg fortvilet se den forsvinne fra meg... En hel uke å vente, hva hadde jeg gjort? Heldigvis, det var andre bøker å ta fatt på, og så kom plutselig boken tilbake til meg. Hva var vel ikke bedre, enn å ta med meg boken til København? Det er alltid morsomt å lese en bok hvor handlingen er lagt til stedet man er på, og jommen ble det ikke veldig så lokalt! Kvinnen i buret satt i bur like ved hotellet mitt!

Så i den anledning tenkte jeg at jeg ville ta et oversiktsbilde fra hotellvinduet, over Ishøj og København. Noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort selvsagt! Bare se her...

Med lyset på, fikk jeg jo bare med hotellrommet...

Uten blits ble ingen suksess, så jeg forsøkte å
skjerme blitsen... Skummel rød farge ble det, men...

Kanskje på dagen da... Nei, for hver morgen
startet med intens tåke...

Så dere får nøye dere med dette... Oversiktsbile av Ishøj,
inkludert min hånd...

Men nok om det, det viktige er jo hva jeg synes om boken. Har jeg klart å gå over på krimfantastenes side?

Hvis alle krimbøker skrives på denne måten, så lover jeg å aldri nevne at jeg ikke er særlig begeistret for krim! Dette var virkelig boken for meg og jeg ser virkelig frem til fortsettelsen. I Kvinnen i buret møter vi Carl Mørck for første gang. Han blir satt til å lede Avdeling Q, en avdeling som det er ment skal ta opp gamle saker... Eller med andre ord, en avdeling hvor man kan putte Carl i kjelleren for at de andre skal slippe å ha han rundt seg og man kan snike pengene inn i drapsavdelingens budsjett. Dessverre så tar de ikke med i beregningen at Carl Mørck er en smart mann, selv om han kanskje ikke alltid er like enkel å arbeide sammen med! Så han presser sjefen til å pusse opp kjelleren og få en assistent som skal gjøre rent og koke kaffe. Dermed entrer syreren Hafez el-Assad historien, med sitt ukorrekte språk, sterke mat og kaffe, og sine herlige uttalelser. Sammen med Carl Mørck utgjør de et radarpar som får en til å kose seg, med ironi og herlige vendinger man bare kan elske.



Den første saken de hiver seg over (eller rettere sagt, snegler seg i gang med), er forsvinningen til politikeren Merete Lynggaard. Hun forsvant sporløst fra en ferge, og det var tilslutt blitt konkludert med at hun hadde hoppet overbord. Først tar Carl tak i saken litt halvhjertet, men snart dukker det opp ting som tilsier at det har blitt gjort et stykke veldig slett politiarbeid. 5 år har gått siden Lynggaard fosrvant, og spenningen bygger seg gradvis opp. Vil de finne henne i tide? For samtidig følger vi hennes historie, år for år...

En av de tingene jeg ofte sliter med når det gjelder krim, er slutten. Jeg har lest flere som har en veldig lang og oppsummerende slutt, hvor man tilslutt glemmer spenningen fra resten av historien og grunnen til hvorfor man skal fortsette og lese de neste bøkene. Spenningskurven dør hen, og sisteinntrykket blir heller litt kjedelig og avsluttende. Heldigvis greide Adler-Olsen å overbevise meg om at selvsagt er jeg nødt til å lese neste bok! Da er det veldig frustrerende når det ligger en enorm haug med bøker på vent, som må komme før Fasandreperne... Jeg får legge den foran meg på bordet, slik at den blir en motivator til å bli ferdig med de bøkene som jeg må få unna.

Jeg tar gjerne i mot tips om krimbøker som er like gode som disse, så kanskje jeg skal slutte å si at jeg ikke er en krimelsker. Jeg kommer aldri til å bli en alteter, noen kvalitetskrav og særheter må man jo få lov til å ha?

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: H. Aschehoug & co.

Oversetter: Erik Krogstad

Sideantall: 399 sider (pocket)

Originaltittel: Kvinden i buret (2007)

ISBN:978-82-03-215513

Kilder: Kjøpt

Handling lagt til: København, Sorø og Ishøj

Bokomtale: Smaragdgrønn av Kiersten Gier

Da var trilogien om edelstenene fullført, en serie jeg var overbevist om at jeg ikke kom til å like, men som ble reddet av en liten, rappkjeftet vannspyer og endel opptrapping av action-nivået. Samtidig så har 8-åringen funnet ut en masse om edelsteiner, hun ble så nysgjerrig på titlene på bøkene at hun googlet alle edelsteiner vi klarte å finne.

Boken startet med kjærlighetssorg, Gwendolyn har fått vite ting om Gideon som ikke er så veldig positive. Så da havner hun i en tenårings dype fortvilelse som en virkelig husker og nesten får lyst til å snufse litt av... Her kommer noen eksempler på den tragiske situasjonen.

 Underlig egentlig, at et knust hjerte fortsatt kan slå i det hele tatt.

s. 16

Tanken på å dø var for øyeblikket slett ikke ubehagelig. Når alt kom til alt, var jeg ikke den første som døde av et knust hjerte, der befant jeg i det beste selskap: Den lille havfruen, Pocahontas, Madame Butterfly - og nå jeg, Gwendolyn Shepherd.

s. 21

Ah, brist hjerte... Kan det bli verre? Antageligvis ikke. Heldigvis ordner det seg jo, og min favorittkarakter over alle favorittkarakterer, vannspyeren Xemerius (du kan lese mer om han i innlegget mitt om Safirblå), redder dagen med sine vidunderlige utsagn. Her forsøker Gwendolyn og Gideon seg på et romantisk øyeblikk...

"Selv skyggene på veggene ble tause mens de to så på hverandre som om de akkurat hadde satt seg på en prompepute," sa Xemerius og flakset ned fra lysekronen og etter oss. "Det hørtes romantisk fiolinmusikk, og så stavret de ut av rommet ved siden av hverandre, jenta med den pissegule blusen og gutten som absolutt burde gå til frisøren igjen snart."

s. 283

Som allerede nevnt, så var jeg forberedt på å ikke like serien, men jeg tok feil. Men, det er nå noen uker siden jeg leste boken, og når jeg nå skal skrive om den er utrolig mye forsvunnet fra min hukommelse. Jeg kjenner at jeg må tenke virkelig hardt på hva den handlet om, men heldigvis, det  begynner sakte å demre for meg. Det er i allefall denne boken hvor svarene blir servert, vendinger tar forskjellige veier og alt avsluttes. Om jeg skremte vekk noen med min første omtale, så ble tilslutt denne enkle og underholdende trilogien en godt avbrekk i en ellers så kjedelig dag!

Så mye mer klarer jeg ikke å si om boken, noe jeg egentlig synes er veldig trist. Artig, morsomt, fort ferdig. Jeg kunne nesten si fort glemt også, men magefølelsen sitter jeg igjen med er veldig fornøyd. Den er som regel alltid sterkere enn hva jeg husker fra av detaljer den enkelte bok. Jeg er leser med følelsene mine, så da får en stole på at det er bra? Jeg hadde laget noen veldig utvetydige notater om avslutninger, og jeg kan ikke huske hvorfor og hva jeg tenkte om den saken. Så hey, les boka folkens! Så får jeg klappe meg på skulderen over et meget dyptpløyende og velfundert innlegg som garantert får alle til å løpe avgårde for å kjøpe boken. Dette innlegget kunne sikkert fått lov til å bli liggende som utkast i evig tid, men pyttsan... Jeg lar terningkastet vise hva jeg synes om boken, og ferdig med den saken.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Gyldendal

Oversetter: Rune R. Moen

Sideantall: 455 sider (innbundet)

Originaltittel: Smaragdgrün (2010)

ISBN: 9788205419377

Kilder: Lånt på biblioteket

Handling lagt til: London