Bokomtale: Metro 2033 av Dmitry Glukhovsky

Akkurat nå har jeg bare lyst til å hyle JA!!!! Jeg er nemlig i ekstase etter å ha fullført Metro 2033. Jeg har lest og jeg har lest, jeg har bitt negler, hatt lyst til å gjemme meg under teppet og jeg kommer aldri til å frivillig gå gjennom en mørk tunnel alene...

Verden er ødelagt, overflaten er full av radioaktivitet og mutantene har tatt over. Noen få tusener mennesker har klart å flykte ned i Moskvas metro og lever der nede i mørket. De forskjellige stasjonene har blitt egne stater, og her finner du fascister, Jehovas Vitne, kannibaler, herskesyke, kjeltringer og vanlige folk. Det som kan bli vanskelig her i vår verden, blir mildt sagt kronglete på så små områder. Historiens helt heter Artjom, og vi følger han på hans farefulle reise for å fullføre et viktig oppdrag.

En ting er sikkert, om denne boken blir filmatisert, så skal ikke jeg se den. Det er ikke fordi jeg tror den blir dårlig, men fordi spenningsnivået blir for høyt for en sart sjel som meg. En ting er å oppleve spenningen gjennom en bok, med bilder som jeg kan gjøre slik jeg vil ha dem i hodet. Jeg vil ikke serveres dem på en skjerm foran meg. Det blir rett og slett for skremmende er jeg redd. For de som liker slikt, vil det helt sikkert bli en heftig opplevelse. Boken finnes som spill, så om du har lyst på en smakebit, så værsågod:



Jeg slet i lang tid å komme i gang med denne boken. Det er mange fremmedartede navn som man må plassere og det ble aldri helt tid til å sette seg ned og lese mer enn en side her og to sider der i lang tid. Boken krever din oppmerksomhet, og når barn maser, bikkjer krever sitt og man sovner tidlig, så får man ikke lest en bok som denne. Den er så fylt av handling, og man må virkelig la handlingen fyller deg fullt og helt. Når jeg nå endelig fikk denne muligheten, var dette en leseopplevelse jeg kommer til å leve lenge på.

Jeg kommer ikke til å utbrodere så mye mer om handlingen. Jeg vil at du som leser skal gå inn i boken uten å vite hva som ligger foran deg, hva som skjuler seg i tunnelene og om det i det hele tatt går bra. Det er en stor del av spenningsmomentet som driver deg videre, og som får deg til å gnage neglene helt ned til neglebåndet. På et tidspunkt var jeg fristet til å ha en pute mellom meg og boken, men det fungerer strengt tatt mye enklere med en film...

Det store spørsmålet nå blir: Hva i huleste skal jeg lese nå, som kan klare å fylle tomrommet som denne boken har gitt meg? Det blir nemlig ikke lett. Det finnes en bok til, Metro 2034. Utifra det jeg har lest på Goodreads, så får ikke denne så god kritikk som første bok, og mange ser ut til å være skuffet over fortsettelsen. Dette får meg til å drøye litt en eventuelt fortsettelse, og heller nyte etterdønningene av Metro 2033.

Liker du det dystre, det mørke og ikke sier nei takk til en dose spenning, bør du så absolutt lese denne boken! Denne havner definitivt inn i kategorien 'mine favorittbøker'. Boken har jeg anmeldt for Bokforlaget, men det jeg skriver er helt og holdent min egen mening.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Bokforlaget

Oversetter: Dagfinn Foldøy

Sideantall: 591 sider (pocket)

Originaltittel: Метро 2033 (2005)

ISBN:978-82-93035-22-0

Kilder: Anmeldereksemplar

Barnebokomtale: Kven er snillast av far og mor?

Inger Bråtveit har skrevet boken Kven er snillast av far og mor? Tegningen er av Thomas Nordby. Boken har jeg fått tilsendt for omtale, og min datter og jeg har nå lest gjennom den hver for oss.

Det første som slo meg var at boken så litt kjedelig ut. Jeg har ikke sansen for coveret, det ser nesten litt billig ut. Det er nok den blå bakgrunnen som gir meg assosiasjonen. Ellers var illustrasjonene inne i boken bra og beskrivende. Nynorsk er ikke noen spesiell utfordring for min del, min datter på 8 er heller ikke skremt av det selv om hun innimellom måtte spørre om enkelte ord. Jeg synes det er bra at barna lærer seg tidlig å ha med nynorsk å gjøre, slik at når det dukker opp på skolen så er det ikke noe avskrekkende tvangsprosjekt for dem.

For min del så synes jeg boken blir for dyp til å være en barnebok. Her er det problemstillinger en virkelig må tenke gjennom, og for min åtte år gamle datter var det veldig opplagt om hvem som var smillest. Knut ligger på sykehuset. Faren er ved senga hans store deler av tiden, mens mor er på forretningsreise. Det kommer fram at faren gjør mange av de nære tingene sammen med Knut, mens mor er en travel forretningskvinne som har behov for å trimme og som ofte er stresset. For min datter var valget helt klart. Mor var snillest, for hun ga knut en hund i gave! Kinoturer og boller med eggefyll havnet lett i skyggen av en sprell levende hund.

Og kanskje det er det forfatteren vil ha frem, hvor lett det er å kjøpe barna i en travel tid? At foreldrene som leser boken skal få noe å tenke på? Men hva får så barna ut av boken? Jeg er virkelig ikke overbevist av denne boken. Jeg føler at jeg ikke helt er komfortabel med tittelen og fremstillingen av foreldrenes rolle her. Stilles moren i et dårlig lys fordi hun er i Finland på forretningsreise og har dårlig samvittighet fordi hun ikke er sammen med sønnen når han havner på sykehuset? Skal det være et spark til foreldre som har travle jobber og som ikke har tid til å være sammen med barna og familien slik man ideelt sett burde? For fortsatt så fungerer det ikke som barnebok. Siden boken er en tynnere billedbok med ikke altfor mye skrift, så vil man fort tenke seg at boken er rettet mot de litt yngre barna, i aldersgruppen rundt min datter og yngre. Men selv om hun er en smart og reflektert jente så fór denne historien rett over hodet hennes. Hun har lest den tre ganger nå, mest fordi nynorsk er gøy og så får jo Knut en hund tilslutt!

Boken får ikke høye scoren hos meg, jeg kjenner at dette ikke er en bok jeg kommer til å anbefale videre. Den tar opp viktige ting som man gjerne bør reflektere over og diskutere, men som en barnebok fungerer den ikke spesielt godt.

Utgitt: 2012

Forlag: Flamme Forlag

Illustratør: Thomas Nordby

Sideantall: 46 sider (innbundet)

ISBN:978-82-02-39785-2

Kilder: Anmeldereksemplar