Bokbloggturneen: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman

Da var det endelig tid for Cappelens bokbloggturné, det er lenge siden jeg har vært med nå. I går skrev Ingrids mirakler om boken, i morgen er det Siri. Boken er fra Nederland og heter på norsk Lykkefinneren, skrevet av Edward van de Vendel, basert på Anoush Elmans liv.

Anoush Elman

Boken er endel av en serie kalt Slash. I den serien møter man virkelige historier, basert på unge mennesker. Det er Edward van de Vendel selv som tok initiativet til den, og det er velkjente nederlandske forfattere som skriver historiene til ekstraordinære unge mennesker.

I Lykkefinneren møter du 17 år gamle Hamayun og hans familie. De bor i Nederland, men kommer fra Afghanistan. Hanayuns lærer oppfordrer han til å skrive et teaterstykke om hans liv, slik at nederlandske ungdom kan lære noe om hvordan det er å være flyktning. Gjennom skriveprosessen går vi tilbake til da Hamayun var 10 år og måtte flytte til Kabul, frem til de må flykte fra landet på grunn av Taliban noen år senere, og den vanskelige prosessen med å få oppholdstillatelse.

Dette er ikke en action-fylt historie. Dette er en rolig fortelling, en som ikke pøser på med hvor grusomt alt er. Den forteller endel om hvor vanskelig det er å leve under Talibans strenge regime, med en far som er lærer og en fritenker, men det sies ikke med store ord. Det observeres gjennom øynene til en 10 år gammel gutt, gjennom samtalene han har med familie og venner, og gjennom enkelthendelser.

"Hvis jeg var sjefen for landet vårt, hadde jeg grepet talibanerne i skjegget og stappet det ned i halsen på dem. Det fungerer ser du. Visste du det? For da blir de kvalt. Men man må selvfølgelig passe på å knipe igjen nesen deres."
   Jeg skvetter til og ser meg omkring. Men resten av dagen er det ikke Padar jeg ser for meg, liggende der på gulvet, eller Bashir som forsvinner i den mørke hagen. Jeg ser tjue kavende talibanere med skjegget i munnen.

s. 60

Vi må på markedet for mødrene våre. Kvinner får ikke krysse gaten alene, og dessuten er det for varmt under burkaen deres på denne tiden av året. "De er akkurat som hester," sier Faisal. "Disse kvinnene med burka. Hester får også bare se rett frem."

s. 72

To menn hopper av lasteplanet. De griper tak i armene våre. Faisal skriker. Han får en lusing. Jeg vil også skrike, men får det ikke til. De trekker av oss hattene. Først nå ser jeg at en av de to mennene holder en saks. [...] De bruker lenger tid på Faisal. De brøler i ansiktet på ham og trekker ham i Leonardo DiCaprio-håret. [...] Talibanerne har løftet Faisal opp på lasteplanet nå. Der sitter enda en sedelighetsagent. Faisal blir holdt av to menn, mens den tredje, han som holder saksen, hardhendt klipper av Faisals lange lokker. Venstresiden av hodet hans blir snauklipt.

s. 73

Alt dette skjer før amerikanerne invaderer Afghanistan, på den tiden da Taliban stadig snører inn grepet sitt. Jenter får ikke gå på skole lenger og man får ikke tenke fritt. Faren til Hamayun blir arrestert, som fritenker og for en som har undervist jenter. Tilslutt må de flykte, gjennom mange land, smuglet uten å vite hvor de er på vei. Så en dag står de et fremmed land, hvor de så må forsøke å få bli. Det er ingen lett prosess. Nederland får strengere lover underveis i denne prosessen og regjeringen er ikke lenger like vennligstilt ovenfor flyktninger. Vi får følge hvordan det er å leve på et asylmottak og ikke vite hva som er fremtiden. Anoush dedikerer boken så fint til følgende personer:

Til far og mor, til onkel, og til alle flyktningene som ennå ikke har funnet et hjem.

Akkurat dette sier egentlig mye om den røde tråden i boken føler jeg. Hvem er Hamayun? Han var en afghansk gutt, han har flyktet, han lever nå i et fremmed land. Har han mistet seg selv eller er han den samme han ville ha vært om han fortsatt hadde bodd i hjemlandet? Det å brått forlate familie, hus og sin beste venn, hvor mye preger det en ung gutt? Selv om det ikke skrives så mye om akkurat dette, sniker det seg hele tiden inn, uten at Hamayun orker å gå for mye inn i dette. Han forsøker å fortrenge fortiden, men det ligger hele tiden og bobler i bakgrunnen.

En ting som slo meg da jeg leste denne boken, var hvor mange paralleller jeg kunne trekke den delen som foregår i Afghanistan med mange av de dystopiske bøkene jeg har lest. Taliban forsøker å skape et "idealistisk" samfunn, med strenge regler som skal følges av alle. Alle opprørere og bråkmakere fjernes. Men hele tiden ser man sprekkene i dette samfunnet. Det sier egentlig litt om hvor viktig og samfunnskritisk den dystopiske sjangeren faktisk er, midt opp i all romantikken og dramatikken som gjerne følger med disse bøkene. Det kan virke så virkelighetsfjernt, men allikevel finner man mye av dette i mange samfunn, både i fortid og nåtid.

Jeg likte denne boken godt. Man kan godt si at det sikkert kunne gjøres tøffere, mer action, mer beskrivende, mer av mye. Men dette er ikke en underholdningsroman, og som en ungdomsbok fungerer dette veldig bra føler jeg. Det blir en bok som passer for flere, og som gir deg en innsikt i en for mange ukjent verden uten å virke belærende. Selv om det ikke foregår i Norge, vil jeg tro at mye kan relateres til oss allikevel. Det å flykte og få vente på om man blir godkjent eller ikke.

Som alltid var jeg veldig spent på slutten. Hvordan skulle dette ende? Dette har blitt løst på en genial måte synes jeg, på en måte som jeg aldri har sett før. Det ble prikken over i'en for min del. Vi får servert en happy ending, og en alternativ ending. Hvem stemmer? Jeg har min mening om det, men har jeg rett? Det skal jeg google mer om i morgen... Slutten gjorde så stort inntrykk på meg, at selv om boken opprinnelig lå på en meget sterk firer, bikket den lett over på terningkast fem.

Tørre fakta:

Utgitt: 2013

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Guro Dimmen

Sideantall: 415 sider (innbundet)

Originaltittel: De gelukvinder (2008)

ISBN:978-82-02-37956-8

Kilder: Anmeldereksemplar

Handling lagt til: Kabul, Afghanistan og Amersfoort, Nederland

Bokbloggturneen: Drabant av Øyvind Holen og Mikael Noguchi

Bokbloggturneen har sendt ut den tegneserien/grafiske novellen Drabant ut på turné og her blir en rask St.Hansaften-omtale fra meg. Teksten er skrevet av Øyvind Holen og Mikael Noguchi har tegnet. I går skrev Ungdomsboka om Drabant, i morgen skal Regndrope skrive om den.

Historien er lagt til 1994, og den året var jeg et år eldre enn Fredrik, hovedpersonen. Fredrik er 16 år og bor sammen med moren i en blokk i Oslo. Moren har to jobber for at de skal klare seg og Fredrik bruker mye av tiden til å tagge.

Året er 1994. Oslo kommune ruster opp kampen mot graffitimiljøet. Det trues med store bøter og fengsel. For 16 år gamle Fredrik er taggingen, under navnet «Deks», det eneste lyspunktet mellom alle timene han kaster bort på skolen, senteret eller hjemme i blokkleiligheten.

Da Fredrik blir kjent med den eldre maleren «Senc», alias Victor, begynner plutselig store ting å skje. Victor drømmer om å gjøre en «piece» som vil bli beundret for all ettertid, og snart vikles Fredrik inn i et trekantdrama der spraybokser, dop og Victors kjæreste, Camilla, er ingrediensene.

Drabant er en steinhard tegneserie om å vokse opp i Oslos utkant. Og om å kjempe for å være synlig i en usynlig drabantby.

Selv om dette er et miljø jeg virkelig ikke kan identifisere meg med, så kjenner jeg meg mer hjemme i dette ungdomsmiljøet enn jeg tror jeg ville gjort med dagens 16-åringer. Dette er endel av min oppvekst og identitet allikevel, merkelig nok. Jeg merket jeg var litt spent på om jeg kom til å like dette da jeg begynte, men jeg leste raskt gjennom boken og fant meg engasjert helt til slutten. Her står graffitti, tagging og hip hop-kulturen i høysete.

Her kan du bla i de første sidene av boken.

Som du ser, så er det ikke brukt mange, lystige farger. Det er vinter, det er grått og det føles litt håpløst alt sammen. Jeg likte stilen, men jeg slet litt med karakterene, det var ikke alltid like lett å se hvem de hettekledde guttene var. Noen ganger kunne Fredrik se ganske så sliten ut, noen ganger var han kjekk. Det var et par ganger jeg kun gjettet hvem de var gjennom hva de sa. Slutten har jeg ikke bestemt meg for om jeg likte eller ikke. Den var ganske brå og uventet, og jeg satt igjen med litt for mange spørsmål.


Dette er et sted jeg virkelig ikke ville ønsket at mine barn skulle havne! Dop, hasardiøse flukter og vold. Tegningene får virkelige frem den rette stemningen, og jeg må si at dette kan jeg anbefale videre.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Illustrasjoner: Mikael Noguchi

ISBN:978-82-02-36710-7

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

Bokbloggturneen: De siste seks av Pittacus Lore

Aliens og action har dratt rundt på Bokbloggturneen denne gangen i regi av bok nummer to fra serien Lorien Legacies, De siste seks. Hvis du lurer på hva jeg mente om den første boken, kan du lese mer om det her. I går skrev Lenes blogg om den, i morgen er det MoonStar's Bokverden sin tur

DE
kommer stadig nærmere.
DE
er på sporet av oss.
DE
vet om magien.
DE
vet om arvekreftene våre.
DE
vet for mye til at vi tro at
VI
noen gang vil være trygge igjen.
VI
må finne hverandre.
VI
må slå oss sammen.
VI
må kjempe, og vi må vinne.

VI ER DET SISTE FORSVAR

Slik blir vi presentert for historien bak på boken, og man forventer action og spenning, at boken skal starte der den sluttet sist og gi meg en intens opplevelse.  Noe den forsåvidt gjør. Men, og det er et stort MEN her... Når man akkurat har lest om John Smith og virkelig vil vite hvordan det går videre med ham, Sam og Seks, så er det frusterende å begynne og plutselig å lese om ei som heter Marina. Det kunne vært greit nok, men her bruker forfatteren lang tid på å introdusere alt på nytt, uten at det gir oss noen særlig dybde. Heldigvis veksler det frem og tilbake mellom "den gode gamle gjengen" og de nye, hvis ikke tror jeg at jeg hadde blitt ganske sur.

Hovedproblemet mitt var at jeg synes det hele ble rotete. Jeg fikk aldri den røde tråden som drev meg videre og jeg synes egentlig ikke at forfatterne er gode på å skrive action scener. Jeg kjenner jeg må dykke dypt ned i hukommelsen min for å huske noen detaljer, og jeg som akkurat har lest boken! Det er akkurat som om hele historien bare prellet av meg. Uten at jeg skal avsløre for mye, så likte jeg den potensielle kjærlighetsutviklingen. Det er ikke så mange som tør å bevege seg utpå dette, hvis det da ikke vikler seg inn i den gode gamle forviklingen som de fleste gjør. Det vil vel tiden vise.

Utover det var det så mange smådetaljer som irriterte meg nærmest grenseløst. Det første var ordet arvekrefter. I den engelske versjonen het det legacies, og jeg kan ikke komme på noe mer fornuftig å oversette det til. Allikevel kjente jeg at det knøt seg litt i magen min hver gang de sa arvekrefter. Det var akkurat som om ordet forhindret teksten fra å flyte. En annen ting som ergret meg veldig, var Marinas cêpan (beskytter/hjelper). Måten hun ignorerte faren, vitende om hva hun risikerte, hørte ingensteds hjemme. I mine øyne ble det en konflikt som ikke hørte hjemme og som rett og slett ikke fungerte. Hadde jeg fått med meg flere detaljer, vet jeg at jeg hadde hatt flere ting å nevne her.

Skal jeg lese denne serien videre? Av ren nysgjerrighet vil jeg nok svare ja. Jeg må liksom få vite hvordan dette ender. Grunnet konflikt mellom de to som har skrevet under pseudonymet Pittacus Lore (James Frey og Jobie Hughs), er det usikkert om hvem som fortsetter skrivingen. Det kan hende det er et positivt grep, det vil vel tiden vise.

Forrige bok endte opp med en femmer, dessverre kan jeg ikke strekke meg i nærheten denne gangen. Litt for mange irriterende hendelser til at jeg kan si at denne boken var bra nok, men kanskje for deg som ikke har blitt like kresen som meg?

Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Morten Hansen, MNO
Sideantall: 396 sider (innbundet)
Originaltittel: The Power of Six (2011)
ISBN:978-82-02-32107-9
Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

Bokbloggturnéen: Leo og Mei av Synne Lea

Da var det min tur til å skrive om boken Leo og Mei i forbindelse med bokbloggturnéen. I går var det Ingaplinga som skrev om boken, i morgen er det Ellens Oase.

Leo sitter stille i natta og lytter etter skrittene mine. For det er bare jeg som kan slippe ham ut. Jeg løper for at mørket ikke skal merke meg. Jeg hvisker at gata må være kort for å komme over.

   Jeg er Mei. Jeg har aldri funnet ut hvordan jeg skal se om noen er snille eller slemme.

   Leos kjeller er full av natt. I hjørnet av natta sitter han og venter.

Noen ganger får man sjansen til å lese en unik perle, og takket være at jeg våget å melde meg opp på denne boken, så har jeg fått oppleve det. Utrolig nok var dette sistevalget mitt, over bøker for denne turneen! Gudskjelov for at jeg slang den med i siste liten, siden jeg tenkte at den hørtes jo anderledes ut...

Dette er en bok som sier det meste mellom linjene, som er skrevet så utrolig vakkert og som tvinger deg til å lese hver eneste linje. Hvis du vil lese en bok hvor du vil bli fortalt alt direkte og ikke liker å la tankene arbeide, så er det ikke sikkert dette er boken for deg. Men allikevel, hvis du vet at her ligger det mye som ikke sies direkte så vil jeg påstå at du bør ta sjansen.

Boken handler om vennskapet mellom barna Leo og Mei. De er naboer. Leo har et ben som er litt kortere enn det andre. Mei elsker å løpe, spesielt i bakker. Mei klarer ikke helt å se forskjellen på hvem som er snille eller slemme, men hun merker at noe ikke helt stemmer med Leos far. Før Mei legger seg må hun sjekke om lyset på Leos rom står på. Gjør det ikke det, må hun snike seg ut for å slippe Leo ut av kjelleren. Hun er lyset og morgenen for Leo, slik at Leo kan forsvinne i mørket.

Her er det såre temaer som er skrevet om på en unik og poetisk måte. Boken omhandler omsorgssvikt fra et utenforståendes barns synspunkt. Du blir aldri fortalt noe klart, men du kjenner på ubehaget til ei jente som ikke skjønner helt hva som skjer, men som merker at noe ikke er helt som det burde være.

Denne boken havnet rett på listen over mine favorittbøker. Selv om temaet er tøft, ligger historien som en varm og god klump rundt hjertet mitt, og der kommer den til å forbli.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Illustrasjoner: Stian Hole

Sideantall: 183 sider (innbundet)

ISBN:978-82-02-37726-7

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

Bokomtale: Purriot og den usynlige mannen av Bjørn F. Rørvik

Grunnet bytte til ny PC har jeg havnet litt bakpå med mine omtaler da byttet ikke gikk helt som planlagt. Den nye barneboken til Bjørn F. Rørvik om Purriot skulle egentlig være med i bokbloggturnéen. Siden jeg ikke fikk mulighet til å blogge om den da jeg skulle, kommer den som en egen omtale.

Boken ble lest i påsken, hvor tradisjonen med krim
i påskehøytiden ble holdt i hevd for store og små.

I denne boken har Poirot har blitt til en purre og skal nå appellere til den yngre garde. Bestemor Blom og Lille Per Sille har blitt slått ned i skogen av en tilsynelatende usynlig angriper. Hvem var det som slo dem i hodet? Purriot og hans kone Paprika drar til Hurlumheia for å finne ut hvem som står bak.

For min egen del klarte jeg ikke helt å få tak på boken i begynnelsen, og jeg har fortsatt problemer med å uttrykke meg og si hva jeg faktisk mener om den. Den gjorde ikke noe inntrykk på meg, den ble en av mange historier og jeg kjenner ikke det altfor store behovet for å lese den en gang til. Men, hva spiller det for rolle? Er jeg mellom 6-9 år? Nei, den tiden er langt på vei forbi, men jeg har en datter på 7 1/2 år som skal få uttrykke den meningen som faktisk teller her!

Det første hun sa, da jeg spurte hva hun syntes var: "Kjempebra!" Den var spennende og morsom. Nå er hun ikke den som utbroderer så veldig hva hun mener, men hun er heller ikke nådig hvis ting er dårlig! Da hun fikk se et bilde av Lille Per Sille lo hun godt:

Eh ... nei, ikke den kvasten der...

Her er Per Sille...

En ting er sikkert, at de minste liker tegningene og navnene, selv om jeg måtte forklare hvorfor poteten het Beate. Bare for å nevne Per Sille, jeg så datteren min tenkte hardt et par sekunder før hun fornøyd innså sammenhengen. Etter noen blindveier, samles alle tilslutt hvor Purriot avslører løsningen, en løsning du selvsagt ikke klarte å gjette selv.

Dette er en barnebok som nok passer best for barna, og så får en jo håpe at de senere i livet oppdager den originale Poirot. Det er planlagt flere bøker i denne serien, og det skal bli spennende å følge fortsettelsen. Selv om mor nok aldri blir en krimelsker, så gjør det jo ingenting om minstemann blir det! Det ble en kort omtale, men så blir det når ordene ikke trenger seg på...

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Illustrasjoner: Ragnar Aalbu

Sideantall: 58 sider (innbundet)

ISBN: 978-82-02-36853-1

Kilder: Gratis anmeldereksemplar fra Cappelen Damm.

Les mer om hva andre bloggere synes:
Ellens oase
Regndrope
Elinsurr
Gråbekka's Bokblogg
Flukten fra virkeligheten
Siljes skriblerier

Bokbloggturnéen: Hugo Cabret av Brian Selznick

Dette innlegget bare forsvant når det skulle legges ut 12. mars, uten at jeg merket det før et par dager senere...

Jeg var så heldig å få lese Himmelfallen av Bian Selznick tidligere i Cappelen Damms bokbloggturné, så jeg ble veldig glad da jeg denne gangen også fikk muligheten til å lese Hugo Cabret av samme forfatter. I morgen er det Dragoart som skal blogge om boken.

Coveret er basert på filmen, og boken heter opprinnelig Oppfinnelsen av Hugo Cabret. Boken er utgitt som pocket, noe som faktisk gjorde boken litt tung og uhåndterlig siden det er såpass tykk og trykket på tykt papir. Tegningene blir litt mer splittet i en pocket, fordi det er ganske vanskelig å få åpnet boken helt.

Brian Selznick hadde lenge lyst til å skrive en bok om filmskaperen Georges Méliès, og Hugo Cabret er resultatet av det ønsket. Filmen under er en av Georges Méliès filmer, og denne er sentral i boken. Du får velge om du vil se den før eller etter at du har lest Hugo Cabret.

Som i Himmelfallen, har tegninger en viktig rolle i denne boken. Selznick er en meget dyktig illustratør og hver tegning bør nytes og ikke bare blas fort forbi for å komme videre i historien. Bildene er med på å fortelle historien, og jeg synes Selznick gjør det bedre gjennom tegninger enn gjennom ord.

I boken møter du 12 år gamle Hugo Cabret. Han lever inne i veggene til jernbanestasjonen i Paris i 1931. En mystisk tegning, en notisbok, en stjålet nøkkel og en mekanisk dukke er sentrale elementer i historien. Boken passer best for barn i alderen 10-12 år, men kan og bør leses av eldre også. Jeg begynte og lese den for min datter på 7 år, men hun syntes boken var kjedelig og vi ble enige om at jeg skulle fortsette å lese den selv. Når hun blir litt eldre vil hun nok sette større pris på den, men nå liker hun best bøker med litt større driv og action. 

Boken er filmatisert med premiere førstkommende fredag, og det er ingen tvil om hva jeg skal da. Filmen fikk 5 Oscar, så da får vi se om jeg er enig i om filmen fortjener dem. Filmpolitiet mente at filmen ble litt kjedelig, og jeg kan se at utifra historien i boken, så kan den nok virke litt stillestående. Historien tar seg litt opp etterhvert, men jeg likte Himmelfallen bedre.

Jeg avslutter med et av favorittsitatene mine i boken:

"Jeg liker å tenke at hele verden er en maskin. Du skjønner, maskiner har ingen overflødige deler. De har nøyaktig det antallet det trenger. Så jeg tenker at hvis hele verden er en stor maskin, må det være grunn til at jeg er her."

s. 378

Tørre fakta:

Utgitt: 2012 (Første gang utgitt på norsk 2008 som Oppfinnelsen av Hugo Cabret)

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Johann Grip

Illustrasjoner: Brian Selznick

Sideantall: 533 sider (pocket)

Originaltittel: The Invention of Hugo Cabret (2007)

ISBN:978-82-02-36358-1

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

______________________________________________________________

Om forfatteren:

Brian Selznick (1966 - ) debuterte med The Houdini Box. På den tiden jobbet han på Eeyore's Books for Children på Manhatten. Der lærte han alt om barnebøker av sin sjef, og til helligdagene malte han vinduene. Etter dette har han illustrert og/eller skrever over tyve barnebøker. Oppfinnelsen av Hugo Cabret er utgitt i over 25 land. Den lå lenge på New York Times' bestselgerliste, kom til finalen i National Book Award og vant Caldecott-medaljen for 2008. Her finner du en oversikt over andre bøker han har skrevet.

Bokbloggturneen: Monsteret kommer av Patrick Ness

Tidligere skrev jeg her at jeg ikke rakk å skrive om boken Monsteret kommer på fastsatt dag. Tiden strakk rett og slett ikke til midt i eksamenskaos og mye annet. Derfor skrev jeg en midlertidig "unnskyldning", her kommer den virkelige anmeldelsen for bokbloggturnéen, av en hjerteskjærende og trist bok om det å miste noen. På mandag var det Luxlie som skrev om boken, på onsdag var det Secret Pages sin tur.

Monsteret kom like etter midnatt. De kommer gjerne på den tiden. Men monsteret som kommer, ligner ikke på det som Conor har hatt mareritt om. Han har hatt det samme marerittet hver eneste natt siden moren begynte med behandling for kreft. Det monsteret som kommer sju minutter over tolv, er helt ulikt monsteret i drømmen. Det er gammelt, nesten forhistorisk, og det er rasende vilt. Det forteller at det ønsker seg noe av Conor. Det farligste av alt: sannheten.

Dette er definitivt en av mine favoritttegninger fra boken

Boken er skrevet etter etter en idé fra den avdøde forfatteren Siobhan Dowd, de fantastiske tegningene er det Jim Kay som står for. Når jeg sier fantastiske tegninger, så er det ingen overdrivelse. De får stemmen til monsteret til å komme ut av boken, de gir deg en følelse av et mørke, de får deg til å ville bla gjennom boken gang på gang. Ta en titt på boktraileren her, så skjønner du kanskje hva jeg mener

Det første jeg tenkte da jeg skulle begynne på boken, var at jeg kanskje kunne lese denne for min datter på syv år. Hun elsker monstre, grøss og skumle ting. Heldigvis så hadde jeg ikke tid til det, for dette er ikke en bok for så unge barn. Jeg vil påstå at den passer for barn fra 12 år og oppover. Dette er ikke en standard bok om monster og uhygge. Dette er en bok om det å miste noen man er glad i og kunne gi slipp på den personen. Dette er en bok som får deg til å gråte, den får deg til å føle deg så fortvilet og frustrert.

Hver natt kommer monsteret, syv minutter over midnatt. Det vil fortelle Connor tre historier og så må Connor fortelle én, sannheten. Den sannheten Connor ikke vil fortelle til noen. Om Marerittet. Connor sliter med å forstå hvorfor monsteret kommer og om det er virkelig eller bare en drøm. Samtidig er livet hans fylt av kaos. Familien forteller ikke hvor ille det står til med moren. Lærerne lar han være i fred, de spør han ikke om leksene, det er som om han er usynlig. Elevene på skolen overser han og skolens bøller plukker selvsagt ut Connor som sitt offer. Faren har giftet seg på nytt i Amerika og har i mine øyne sagt opp jobben som far, takket være en dramatisk og vanskelig hustru. Connor er alene med sine tanker og ansvaret for moren, helt til bestemoren kommer for å hjelpe. Connor er bare tretten år...

Jeg leste denne boken på et tidspunkt hvor det har vært litt vanskelig å fokusere på lesingen, det må jeg ærlig talt innrømme. Jeg har ikke helt klart å synke inn i en bok og være der med god samvittighet, det har hele tiden vært ting som har distrahert meg. Det har nok gjort at jeg ikke helt har klart å nyte hele historien fullt ut, for jeg har egentlig ingenting å utsette på den. Den er nydelig og sterkt skrevet, jeg gråt som bare det mot slutten, og som jeg har nevnt tidligere, tegningene er bare helt fantastiske. En flott bok om tap og døden, som selv vi voksne kan lære et og annet fra.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: John Grande

Illustrasjoner: Jim Kay

Sideantall: 114 sider (innbundet)

Originaltittel: A Monster Calls (2011)

ISBN:978-82-02-36602-5

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm
______________________________________________________
Litt om forfatterne:

Patrick Ness (1971 - ) kommer opprinnelig fra USA, har selvsagt norske aner, men bor nå i London. Han har skrevet flere bøker tidligere, dystopi-trilogien Chaos Walking, The Crash of Hennington og Topics About Which I Know Nothing. Han har mottat flere litterære priser for arbeidene siden, blant annet the Guardian's Fiction Prize, the Booktrust Teenage Prize og the Costa Children's Book Award. Da han ble spurt om å fullføre dette bokprosjektet, nølte han først, men etter litt betenkningstid, var det ingen vei tilbake. Monsteret kommer mottok Red House Childrens Book Awards for 2012.

Siobhan Dowd (1960-2007) skrev fire flotte ungdomsromaner. Dessverre gikk hun bort så altfor tidlig på grunn av kreft, og hun rakk kun å gi ut to av bøkene før hun døde. Hun ble den første forfatteren noensinne til å motta den prestisjetunge Carnegie Medal etter sin død, i 2009. Da hun døde hadde hun skrevet ned persongalleriet, et grunnkonsept og en åpning for denne boken, resten er skrevet av Patrick Ness. Tidligere har hun skrevet følgende bøker: The London Eye Mystery, Bog Child, A Swift Pure Cry og Solace of the Road.

Jim Kay bor i Edinburgh, Scotland, og har illustrert Monsteret kommer. Tegningene i boken inneholder alt fra biller til koblingsbrett for å skape interessante mønstre og teksturer. Han jobbet i arkivene til Tate Gallery og Kew Royal Botanic Gardens, noe som har påvirket arbeidene hans. Jim Kay har også illustrert Fireborn (Flaxfield Quartet 2), av Toby Forward og Washington Cycle av Les Whitten. Her kan du lese litt om Jim Kays tanker rundt illustrasjonene i Monsteret kommer.

Bokbloggturnéen: Dagene før mai av Sanne Mathiassen

Jeg vil ikke sove.
    Likevel sovner jeg.
    Og så drømmer jeg om ham igjen. Om pappa. om havet og mørket. Om regnet og lange dager i mai. om Aksel som står dryppende våt nede ved båten og venter på meg. Venter.

Det er tid for en ny bok i bokbloggturnéen til Cappelen Damm, og det er debutanten Sanne Mathiassen  sin bok Dagene før mai, som nå er ute på reise. I morgen er det Lenes blogg som skal skrive om boken, så følg med videre!

Fra baksiden av boken:
I en bygd i Nord-Norge sliter en ung jente med sorg og tomhet etter at faren hennes er savnet i en båtulykke. Kjæresten Aksel har nylig dumpet henne, og moren er fjern av sorg. Så en dag dukker Ensomheten opp. Han bare kommet, uten å spørre. Han er irriterende og innpåsliten. Dessuten nekter han å gå sin vei.

Dette er en helt spesiell bok som jeg synes det er vanskelig å skrive om. Jeg begynner, bare for å begynne helt på nytt, om igjen og igjen. Jeg har nemlig så mye på hjertet, men får det liksom ikke helt ut! For dette er bok som inneholder så mye, som man kan tenke på og gruble over i lang tid etter den er lest, som vokser inne i deg og blir endel av deg hver gang du ser på den eller blar gjennom den på nytt.

Da jeg begynte å lese boken, kjente jeg at jeg begynte å kjempe litt i mot. Det er en side av meg som jeg virkelig ikke liker, men som jeg sliter med å slippe taket i. Jeg er nemlig lite begeistret for å analysere tekster. Diktanalyse, novelleanalyser og annen moro kan du si at jeg styrte iherdig unna hver gang det lot seg gjøre på skolen. Jeg liker ikke å anta, jeg liker å vite. Så når jeg får en tekst, som nå, som er ganske åpen for analyse så satt jeg meg først på bakbena. Helt til jeg tenkte." Det er faktisk ikke en norsklærer som skal få sette kommentarer i margen min, eller sette røde streker under mine meninger. Nå skal jeg sette meg ned, lese og så se hva som skjer." Etter et par timer var jeg ferdig med boken, mens hjernen min fortsatt strittet litt i mot og ville argumentere mot ting som om det faktisk var et stort hull i veggen på kjøkkenet, eller hva som skjedde på slutten, og hva som... Deretter sovnet jeg.

Så hva skjedde da jeg så våknet? Jo, jeg hadde lyst til å lese boken en gang til. Nå hadde jeg ikke tid til det, men den står der å lokker på meg. Kommer jeg til å oppdage noe nytt som vil gi meg svar? Skal jeg tørre å lage meg mine egne tanker og meninger om hva som faktisk skjedde, eller skal jeg la historien få lov til å være mystisk, la spørsmålet om den manglende veggen på kjøkkenet stå ubesvart... For er det morens sorg som gjør at hun ikke oppdager at veggen er borte, eller er det jentas sorg som føles som om huset faller fra hverandre?

Boken er skrevet i korte vers, med et stramt og nydelig språk. Dette er for eksempel hele side 95:

En måke flyr over brygga. Jeg tenker på måkeegg. På pappa og våren. På dager før mai.

Dette er jo en ungdomsbok og den er skrevet gjennom tankene til en frustrert og trist ung jente. Jeg føler at forfatteren får frem stemmen hennes og de forvirrede følelsene hennes på en god måte. Jeg tror på at hun er en tenåring, jeg kjenner igjen hvordan det er når kjæresten din finner en annen. Heldigvis kjenner jeg ikke igjen følelsen hvordan det er å miste en far, men jeg føler det allikevel på kroppen. Tanken på at faren er der ute, i det kalde havet et sted.  Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken videre og håpe at dere liker den like godt som jeg gjør.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Sideantall: 180 sider (pocket)

ISBN:978-82-37036-7

Kilder: Anmeldereksemplar.

____________________________________________________________

Litt om forfatteren:
Sanne Mathiassen ble født i 1983 og kommer opprinnelig fra Nord-Norge. Hun har nylig fullført NBIs (Norsk barnebokinstitutt) forfatterutdanning, og Dagene før mai er henne debutroman.

Bokbloggturné: Sannsynligheten for kjærlighet ved første blikk av Jennifer E. Smith

Boken Sannsynligheten for kjærlighet ved første blikk reiser nå ut på turné, og den begynner her hos meg. I morgen skal Lenes blogg skrive om boken.

Hvem skulle trodd at fire minutter kunne forandre alt?



Hadley rekker ikke flyet. Hun kommer hele fire minutter forsent. Hadley skal ut på en reise hun virkelig ikke har lyst til å ta, hun må fly fra New York til London for å delta i farens bryllup. Hun har aldri møtt bruden Charlotte, hun vil ikke møte henne heller. Hun har heller ikke sett sin egen far på 1 1/2 år. Hadley er 17 år og såret over at hennes far møtte en annen og forlot dem. Nå skal hun ut på en reise som er veldig vanskelig for henne, og så rekker hun ikke flyet. Men, hadde hun rukket flyet, hadde hun ikke møtt Oliver, en britisk student på vei hjem til London, i ventehallen, og hun hadde heller ikke fått setet 18A, mens Oliver sitter på 18C...


Dette er en utrolig søt bok, om et tilfeldig møte, den første forelskelsen og familiebånd. Samidig som den er søt, er det rom for tårer og viktige tanker. Dette er ikke hovedsaklig en romantisk bok om den store kjærligheten. Dette er en bok om kjærlighet på mange forskjellige nivåer, mellom en gutt og en jente og mellom foreldre og barn, og noe av det viktigste, tilgivelse og innsikt.

Charles Dickens har en sentral rolle i boken. Hadley har fått Vår felles venn/Our Mutual Friend av sin far og ønsker å levere den tilbake ulest, i protest, og det referes ofte til teksten i boken. Det er litt spesielt, siden jeg (som mange andre bokbloggere) har planer om å lese Dickens i år, og denne boken hadde jeg faktisk ikke fått notert meg. Nå står den på lista ovr potensielle Dickens-bøker, så får vi se hva året bringer. Hvem vet, kanskje flere inspireres til å lese Dickens etter å ha lest Sannsynligheten for kjærlighet ved første blikk?


Jeg ble revet med fra første stund og leste boken på et par timer. Jeg gråt flere ganger, spesielt fikk bildene faren til Hadley hadde på kontoret sitt meg skikkelig i gang. Jeg synes boken på mange måter er en stilferdig historie, med mange tanker som får lov til å utvikle seg hos karakterene. Vi følger Hadley i løpet av 24 timer hvor mye rekker å skje i et behagelig tempo.. Det er en lun humor ved siden av de mer seriøse temaene som jeg liker godt. Denne boken vil jeg absolutt anbefale videre.

Tørre fakta:
Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Mari Moen Holsve
Sideantall: 199 sider (innbundet)
Originaltittel: The Statistical Probability of Love At First Sight (2011)
ISBN: 978-82-02-35059-8
Kilder: Anmeldereksemplar, gitt til meg for at jeg skal gi min ærlige mening tilbake.

Bokbloggturnéen: Himmelfallen av Brian Selznick

I et mylder av bøker som prøver å leve av andres suksesser og popularitet, er det helt vidunderlig når man kommer over noe så anderledes og unikt som jeg følte Himmelfallen er for meg. Velkommen til denne ukens bokbloggturné, jeg er den første som skal omtale boken, i morgen er det egentlig The Labytinth sin tur, selv om det ser ut til at hun har tatt en bloggpause(?). I såfall er det Av en annen verden som skal blogge om den på onsdag.

Helt siden moren hans døde, har Ben følt seg bortkommen. Rose bor sammen med faren sin, og er svært ensom. Da Ben finner en mystisk ledetråd gjemt på morens rom, og muligheten byr seg for Rose, risikerer begge barna alt for å finne det de søker.

Da jeg mottok boken, skjønte jeg først ikke hva dette var. Jeg klarte ikke med en gang koble det til at jeg dette var en bok fra bokbloggturnéen før jeg så pakkseddelen, for boken var så utrolig tykk! Hele 637 sider er boken på, og motivasjonen og tiden min når det gjelder tykke bøker var virkelig ikke tilstede der og da. Etter at jeg hadde kjent bokens tyngde i hendene mine på flere måter i noen sekunder, begynte jeg å bla i den. Det første jeg fant ut var at dette var en meget lovende og spennende bok. For hva er vel ikke mer motiverende enn når en tykk bok består av en masse tegninger, korte kapitler og store bokstaver? Som min datter på 7 år sa: Mamma, denne kan jo jeg også lese. Hun skal nok få lov til å vente litt, selv om hun fint kunne lest boken. Det bør det vel kanskje en modningsprosess til før hun får noe ut av selve historien.

Så en kveld, da jeg rett og slett ikke fikk sove, tok jeg frem Himmelfallen og begynte å lese. Jeg tror jeg var ferdig etter ca. 3 timer. Det føles innmari deilig ut etter 637 sider, så barnslig må jeg innrømme at jeg er. Det gir en liten boost til selvfølelsen og få unna en murstein på så kort tid, og det vil jeg tro at det gjør for de som den faktisk er ment for. Boken har en anbefalt målgruppe på 10-15 år, men det gjør nok ingenting om du er eldre.

Handlingen har jeg nevnt litt om ovenfor. Det som gjør denne boken så unik, er at det er to parallelle historier. Den ene foregår i 1977, hvor vi møter Ben, Rose lever i 1927. Hva er så spesielt med det sier du? Jo, for hele historien om Rose er tegnet! Her ser dere et utdrag fra begynnelsen av boken, fra amazon.com.

Det skrytes av at "Himmelfallen er et mesterverk og et manifest fra en usedvanlig begavet og visjonær kunstner" og jeg er helt enig i det. Historien i seg selv er ikke så unik, men den er overraskende og jeg klarte ikke å se for meg hvor det skulle ende. Når du i tillegg får "filmatisert" halve boken gjennom tegninger, så er det verdt hvert eneste sekund. Dette er en bok som jeg tror kan motivere flere anti-lesere, selv om den med en gang kan virke avskrekkende med sin tykkelse. Lærere, dette er noe der børe tipse elevene deres om, og for engelsklærere: den engelske versjonen, Wonderstruck, bør absolutt sjekkes ut (jeg har ikke gjort det selv). Her er det mange sider lesemotivasjon og originalitet.

Jeg måtte diskutere litt med meg selv når det gjaldt hvilken vei terningen skulle trille. For meg, som en voksen leser ville det vært naturlig å gi en femmer, rett og slett fordi historien ikke er rettet mot meg og blir litt tynn. Men siden det er og annet år siden jeg var i aldersgruppen så fant jeg ut at det jo måtte være utgangspunktet mitt, og slenger på en prikk til. Les, se og nyt!

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Johan Grip

Sideantall: 637 sider (innbundet)

Originaltittel: Wonderstruck (2011)

ISBN: 9788202362324

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

Bokbloggturnéen: Dragejakten av Bjørn Ousland

Boken som er med på bokbloggturnéen denne uken, er en barnebok ved navn Dragejakten. I går var det Les mye som blogget om boken, i morgen er det The Labyrinth som skal i ilden.

Bjørn Ousland har skrevet og tegnet om en prinsesse som er i overkant bortskjemt. Denne prinsessen får alt hun vil ha, men en dag blir ønsket litt vel vanskelig å innfri. Hun vil nemlig ha en drage! Alle de tøffeste i landet dukker opp og blir lovet prinsessa (når hun blir gammel nok til å gifte seg) og halve kongeriket. Nå er ikke drager det enkleste å fange, og det må en Askeladden til for å redde dagen.

Datteren min på 7 år, var litt skeptisk først hun så boken. Nå skal det sies at hun er særdeles kresen og tror ikke ting er bra hvis hun har bestemt seg for det motsatte. Helt til jeg får overtalt henne, eller prakket det på henne rettere sagt. Heldigvis for henne har mor en litt bedre kjennskap til hva som vil falle i smak eller ikke, og mine spådommer om boken stemte helt og holdent i forhold til henne. Så hva ble dommen?

Da jeg først leste gjennom boken for meg selv, syntes jeg den var artig og hadde en anderledes vri på slutten som jeg humret litt over. Dette var en bok som virkelig ba om å få bli lest høyt! Utover det syntes jeg den virket litt masete, ikke en bok jeg selv ville likt da jeg var liten, tror jeg. Jeg funderte også litt på om min datter ville takle å lese den selv. Det er store bokstaver og en enkel historie, for ikke å glemme at min datter er en meget god leser. Problemet ligger i at man må tenke litt for å følge rett leseretning. Noen ganger går setningene over begge sider, andre ganger ikke. Når noe sier noe, er det ikke alltid at teksten står i rekkefølge. Jeg som voksen klarer helt fint å se det, det er ikke så lett for en fersk leser.

Etter å ha lest boken høyt for min datter (for den ba jo om det, denne boken), spurte jeg om hun syntes den var fin. "Nei," var svaret. "Huh?" "Den var ikke fin, den var kul, mamma. Men jeg syntes det var litt mye skriking!" Ja, det blir jo endel skriking i denne boken, med en kravstor og bortskjemt prinsesse....

For oss havner denne boken litt midt på treet. Den var morsom, anderledes og kul (selvsagt). Den blir ikke noen favoritt, men den har en liten moral om at det lønner seg ikke å få hva det skal være, det kan gå deg ille og det er ingen som liker bortskjemte prinsesser.

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Cappelen Damm

Alder: 3-9 år

ISBN:978-82-02-35060-4

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

Bokanmeldelse: Minus meg av Ingelin Røssland

Denne boken skulle jeg egentlig lese til Cappelen Damms bokbloggturné, men det ble litt tull i utsendelsene denne gangen, og jeg fikk boken rett før jeg skulle blogge. Derfor rakk jeg ikke å bli ferdig til tiden (27. oktober) (hadde to dager på meg fra jeg startet til jeg skulle være ferdig). Det hjalp ikke akkurat at min datter ble syk, og deretter jeg. Men nå kommer i endelig min mening om boken.

Ingelin Røssland har skrevet en bok om 12, snart 13 år gamle Linda. Under en stupekonkurranse stopper plutselig hjertet hennes. Njål, en mystisk gutt hun nettopp har møtt, får i gang hjertet hennes. Vi følger Lindas liv etter at hun har fått beskjed om at hun vil kunne dø grunnet en sjelden hjertefeil.

Denne boken ville rett og slett ikke slippe meg inn. Det kan ha noe med at jeg akkurat hadde fullført en bok med et meget levende språk, at jeg var sliten og ikke frisk. Jeg vet ikke hvorfor, men det var liksom som om språket hindret meg i å ta del i selve historien og tro på den. Jeg leste hele tiden med en viss mistenksomhet og anstrengthet, noe som hindret meg fra å virkelig å bli fanget av historien.

Det jeg slet mest med, var Linda. Jeg følte ikke at hun ble helt troverdig som tolvåring, hjernen min ville hele tiden plassere henne i en alder av fjorten. Det er mulig at dagens tolvåring er anderledes enn den gangen jeg var tolv år, men for meg skurret det hele litt. Skriv det gjerne opp som en særhet fra min side, jeg vet egentlig ikke. Deretter følte jeg at historien ikke helt hang på greip. Det var noe med den mystiske undertonen som hele tiden var. Det kom hele tiden hint om at Njål er noe annet enn en vanlig gutt, og historien blir for meg litt rotete og unyansert. Det skjer ting som gjør at jeg bare vil si "Javel? Hæ?" til. Svaret på slutten gir en god forklaring på hvorfor historien føltes som den gjorde, men reisen dit gjorde at tankevirksomheten og undringen min fikk større plass enn nytelsen av selve lesingen. Slutten derimot, fikk meg til å gråte som bare det. Greit nok, jeg gråter alltid av slike slutter og jeg var i et litt melankolsk humør den dagen, men gråte, det gjorde jeg...

Nå tror jeg egentlig at jeg har gitt meg selv et svar ovenfor, om hvorfor jeg ikke slapp inn i historien. I tillegg så var det en bok skrevet i nåtid, og dette fungerte ikke for meg i denne gangen. Det var som om språket strittet i mot og det fikk aldri en helt god flyt. Jeg vet også fra tidligere, at når boken ligger i gråsonen mellom det naturlige/unaturlige, så sliter jeg litt. Jeg liker å vite hvilken verden jeg er i når jeg leser.

Her er det et par av de andre som har blogget om boken:
Les mye
Julies Bokbabbel
Ellikens bokhylle 

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Cappelen Damm

Sideantall: 269 sider (innbundet)

ISBN:978-82-02-36211-9

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damms bokbloggturné

Bokbloggturnéen: Satans yngel av Sanne Munk Jensen

Endelig var det min første gang som blogger i bokbloggturnéen, i regi av Capplen Damm. Vet du ikke hva en bokbloggturné er?Det er når en bok sendes ut på turné til syv forskjellige bloggere i en uke, som har vær sin dag å skrive om boken. I morgen er det eirinsurr som skal blogge om samme boken. 

 Dette var en av bøkene jeg gjerne ville lese i bokbloggutrnéen. Som vordende mor var det mange tanker som føk gjennom hodet mitt i ventetiden før fødselen (det er det nok fortsatt, men nå er det tenårene og slike utfordringer jeg venter på), og jeg tenkte at dette var en bok jeg kunne kjenne meg igjen i.

Litt om boken
Almas kjæreste, Tobi, synes at nå er det rette tidspunkt til å få en baby. De er studenter og det gir mange fordeler i følge han. Dermed går den møysommelige jobben i gang med å skape dette barnet, selv om Sanne ikke er helt overbevist. Tilslutt blir Sanne gravid, og i kjølvannet av det er det mange tanker som melder seg. Blir hun en god mor? Er Tobi den rette? Samt mange av de tankene som faktisk kan melde seg når du går en fremtid i møte som det er vanskelig å vite hvordan vil bli.

Min mening
Da jeg begynte på boken, slet jeg veldig med å komme i gang. Det ble så mye prat om utflod i forskjellige konsistenser og jeg merket at det er enkelte ting jeg ikke er så interessert i. Siden det var et par andre bøker som fristet mer akkurat der og da, leste jeg de først. Men så var jo dette en bok jeg faktisk var nødt til å lese, og det er jeg glad for. For da jeg kom meg gjennom alt det et underliv kan by på, så ble det mye bedre. Jeg forsto Alma godt på mange måter, det å skulle bli mor uten helt å brenne for det på forhånd kan være en vanskelig tid, og å skulle ta ansvar for et lite menneske er jo rett og slett litt skremmende! Det hjelper heller ikke å sitte mitt oppe i alvoret, med hormonene som virrer rundt i kroppen, når kjæresten ikke alltid henger med på notene, og du har en verdensmester av en venninne, en mor som er død og et dårlig forbilde og en ukjent far..

Jeg har lest mang en bok hvor hovedpersonen har en irriterende venninne. Men Almas venninne, Trina, får herved prisen for verdens mest irriterende person! Trina: Hadde du vært min venninne hadde du fått sparken på dagen! Her har forfatteren samlet alle disse allvitende mødrene, som ikke tar fem øre for å gi deg alle mulige tips og rettelser akkurat når det passer dem, i en og samme person. "Æææææææ!" er min reaksjon på alt maset fra den jenta. Trina føder en sønn den dagen Alma finner ut at hun er gravid. Et barn gjør deg jo selvsagt til en ekspert, av den typen som har alt under kontroll til enhver tid, må kun ha det beste, hvis ikke er du en dårlig mor, osv... Og gud forby at Trina skulle ta feil!

Jeg føler at dette er en ekte bok som mange mødre og vordende mødre godt kan kjenne seg igjen i, og kommende mødre kan ha godt av å lese. Hvordan den er å lese for de som ikke har tanker om å få barn, må bli opp til dere å kommentere. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg tror, siden hele boken dreier seg om svangerskap og alt rundt det temaet.

Boken er en frittstående fortsettelse fra "En dag skinner solen også under hundens hale", hvor man følger Alma i en kort uke i hennes liv. Jeg har ikke lest denne, og du kan helt fint lese "Satans yngel" uten å kjenne til den første boken, man får mer enn nok tid til å bli kjent med personene og forhistorien deres.

Jeg likte, som du sikkert skjønner, boken godt. Spesielt etter den noe pinlige begynnelsen. Men som min mor sa: "Du vet at ungdommen i dag snakker om slike ting de", og siden jeg nok ikke tilhører dagens ungdom, så kan det hende jeg har blitt snerpete og "gammel". Enkelte stedet i oversettelsen merker man at boken er oversatt fra dansk pga. setningsoppbygning, men det gjør liksom ikke noe. Jeg følte bare enda tydeligere at jeg leste en bok fra Danmark. Boken kunne med fordel fordypet seg enda mer i temaet, men jeg tror nok at den da fort ville blitt en bok mer for voksne.

Da jeg leste slutten, slo det meg plutselig, for en kort stund (det gikk over), at jeg ville ha en baby til!

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Cappelen Damm AS

Oversetter: Henning Hagerup

Sideantall: 207 sider (innbundet)

Originaltittel: Satans yngel

ISBN: 978-82-02-35049-9

Kilder: Anmeldereksemplar (Cappelen Damm AS)