Bokbloggturneen: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman

Da var det endelig tid for Cappelens bokbloggturné, det er lenge siden jeg har vært med nå. I går skrev Ingrids mirakler om boken, i morgen er det Siri. Boken er fra Nederland og heter på norsk Lykkefinneren, skrevet av Edward van de Vendel, basert på Anoush Elmans liv.

Anoush Elman

Boken er endel av en serie kalt Slash. I den serien møter man virkelige historier, basert på unge mennesker. Det er Edward van de Vendel selv som tok initiativet til den, og det er velkjente nederlandske forfattere som skriver historiene til ekstraordinære unge mennesker.

I Lykkefinneren møter du 17 år gamle Hamayun og hans familie. De bor i Nederland, men kommer fra Afghanistan. Hanayuns lærer oppfordrer han til å skrive et teaterstykke om hans liv, slik at nederlandske ungdom kan lære noe om hvordan det er å være flyktning. Gjennom skriveprosessen går vi tilbake til da Hamayun var 10 år og måtte flytte til Kabul, frem til de må flykte fra landet på grunn av Taliban noen år senere, og den vanskelige prosessen med å få oppholdstillatelse.

Dette er ikke en action-fylt historie. Dette er en rolig fortelling, en som ikke pøser på med hvor grusomt alt er. Den forteller endel om hvor vanskelig det er å leve under Talibans strenge regime, med en far som er lærer og en fritenker, men det sies ikke med store ord. Det observeres gjennom øynene til en 10 år gammel gutt, gjennom samtalene han har med familie og venner, og gjennom enkelthendelser.

"Hvis jeg var sjefen for landet vårt, hadde jeg grepet talibanerne i skjegget og stappet det ned i halsen på dem. Det fungerer ser du. Visste du det? For da blir de kvalt. Men man må selvfølgelig passe på å knipe igjen nesen deres."
   Jeg skvetter til og ser meg omkring. Men resten av dagen er det ikke Padar jeg ser for meg, liggende der på gulvet, eller Bashir som forsvinner i den mørke hagen. Jeg ser tjue kavende talibanere med skjegget i munnen.

s. 60

Vi må på markedet for mødrene våre. Kvinner får ikke krysse gaten alene, og dessuten er det for varmt under burkaen deres på denne tiden av året. "De er akkurat som hester," sier Faisal. "Disse kvinnene med burka. Hester får også bare se rett frem."

s. 72

To menn hopper av lasteplanet. De griper tak i armene våre. Faisal skriker. Han får en lusing. Jeg vil også skrike, men får det ikke til. De trekker av oss hattene. Først nå ser jeg at en av de to mennene holder en saks. [...] De bruker lenger tid på Faisal. De brøler i ansiktet på ham og trekker ham i Leonardo DiCaprio-håret. [...] Talibanerne har løftet Faisal opp på lasteplanet nå. Der sitter enda en sedelighetsagent. Faisal blir holdt av to menn, mens den tredje, han som holder saksen, hardhendt klipper av Faisals lange lokker. Venstresiden av hodet hans blir snauklipt.

s. 73

Alt dette skjer før amerikanerne invaderer Afghanistan, på den tiden da Taliban stadig snører inn grepet sitt. Jenter får ikke gå på skole lenger og man får ikke tenke fritt. Faren til Hamayun blir arrestert, som fritenker og for en som har undervist jenter. Tilslutt må de flykte, gjennom mange land, smuglet uten å vite hvor de er på vei. Så en dag står de et fremmed land, hvor de så må forsøke å få bli. Det er ingen lett prosess. Nederland får strengere lover underveis i denne prosessen og regjeringen er ikke lenger like vennligstilt ovenfor flyktninger. Vi får følge hvordan det er å leve på et asylmottak og ikke vite hva som er fremtiden. Anoush dedikerer boken så fint til følgende personer:

Til far og mor, til onkel, og til alle flyktningene som ennå ikke har funnet et hjem.

Akkurat dette sier egentlig mye om den røde tråden i boken føler jeg. Hvem er Hamayun? Han var en afghansk gutt, han har flyktet, han lever nå i et fremmed land. Har han mistet seg selv eller er han den samme han ville ha vært om han fortsatt hadde bodd i hjemlandet? Det å brått forlate familie, hus og sin beste venn, hvor mye preger det en ung gutt? Selv om det ikke skrives så mye om akkurat dette, sniker det seg hele tiden inn, uten at Hamayun orker å gå for mye inn i dette. Han forsøker å fortrenge fortiden, men det ligger hele tiden og bobler i bakgrunnen.

En ting som slo meg da jeg leste denne boken, var hvor mange paralleller jeg kunne trekke den delen som foregår i Afghanistan med mange av de dystopiske bøkene jeg har lest. Taliban forsøker å skape et "idealistisk" samfunn, med strenge regler som skal følges av alle. Alle opprørere og bråkmakere fjernes. Men hele tiden ser man sprekkene i dette samfunnet. Det sier egentlig litt om hvor viktig og samfunnskritisk den dystopiske sjangeren faktisk er, midt opp i all romantikken og dramatikken som gjerne følger med disse bøkene. Det kan virke så virkelighetsfjernt, men allikevel finner man mye av dette i mange samfunn, både i fortid og nåtid.

Jeg likte denne boken godt. Man kan godt si at det sikkert kunne gjøres tøffere, mer action, mer beskrivende, mer av mye. Men dette er ikke en underholdningsroman, og som en ungdomsbok fungerer dette veldig bra føler jeg. Det blir en bok som passer for flere, og som gir deg en innsikt i en for mange ukjent verden uten å virke belærende. Selv om det ikke foregår i Norge, vil jeg tro at mye kan relateres til oss allikevel. Det å flykte og få vente på om man blir godkjent eller ikke.

Som alltid var jeg veldig spent på slutten. Hvordan skulle dette ende? Dette har blitt løst på en genial måte synes jeg, på en måte som jeg aldri har sett før. Det ble prikken over i'en for min del. Vi får servert en happy ending, og en alternativ ending. Hvem stemmer? Jeg har min mening om det, men har jeg rett? Det skal jeg google mer om i morgen... Slutten gjorde så stort inntrykk på meg, at selv om boken opprinnelig lå på en meget sterk firer, bikket den lett over på terningkast fem.

Tørre fakta:

Utgitt: 2013

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Guro Dimmen

Sideantall: 415 sider (innbundet)

Originaltittel: De gelukvinder (2008)

ISBN:978-82-02-37956-8

Kilder: Anmeldereksemplar

Handling lagt til: Kabul, Afghanistan og Amersfoort, Nederland