The Witch of the North: Bokomtale: Safirblå av Kerstin Gier

tirsdag 2. april 2013

Bokomtale: Safirblå av Kerstin Gier

Den eneste grunnen til at jeg faktisk leste denne boken, var fordi den var lånt på biblioteket og jeg kunne like gjerne la det stå til. Jeg var ikke overbegeistret over den første boken, Rubinrød, så jeg hadde ikke de altfor store forventningene til denne.

Gwendolyn har nå hatt et par dager på å venne seg til at hun har tidsreisergenet, men sliter med å takle alt hemmelighetskremmeriet og at endel er veldig fiendtlig innstilt til henne. Hvem kan hun egentlig stole på? Ingen? Så er det Gideon, den meget kjekke tidreisekompanjonen hennes. Han som kysser henne så hun blir mo i knærne det ene øyeblikket, for så å være totalt avvisende og nedlatende det neste. Denne gangen har greven av St. Germain bedt Gwendolyn på ball på 1700-tallet. Hvordan skal hun stille seg til den invitasjonen? Det forrige møtet gikk ikke direkte bra mellom dem, og Gwen har ingen opplæring om hvordan hun skal oppføre seg på den tiden.

Jeg må ærlig innrømme at jeg likte denne boken bedre enn den første. Det var en jevn spenning gjennom hele boken. Jeg likte humoren, og den som reddet boken helt og holdent for min del var Xemerius! Den herlige, lille vannspyerdemonen. Hva er en vannspyer sier du? Det er en figur som sitter på bygninger og spruter vann.

Kilde: gargoylestore.com

En vannspyerdemon er en demon som har blitt manet av trollmenn og byggmestere på 1100-tallet, inn i skikkelsen til en vannspyer av stein for å holde vakt over tårnet på en kirke som har blitt borte for mange år siden. Da tårnet ble ødelagt, sammen med sandsteinkroppen til demonen, ble bare gjenferdet igjen. Xemerius har herlige, rappkjeftede kommentarer, synger Friends will be friends fra takmønene (men kan ikke helt teksten, for hvem har hørt versjonen hvor en agurk er invovlert?) og henger opp ned i taklampa under frokosten. Det er ingen andre enn Gwendolyn som kan se han, så han ender opp med å fungere som spion (han kan også bevege seg gjennom vegger).

Jeg merker at jeg ser frem til siste bok, Smaragdgrønn. Det er så mange mysterier og løse tråder som virrer rundt, og jeg kan ikke vente på at alt blir nøstet opp. Det blir bare fler og fler spørsmål, men nesten ingen svar. Bare en hel haug med mistillit og hemmeligheter. Hvem er hva, og hva er egentlig alt sammen? Det er spørsmålene jeg sitter igjen med, sammen med Gwendolyn. Gideon er en skikkelig vinglepetter en virkelig ikke blir klok på. Det er greit at de ikke kan vise sin forelskelse, men han er sjelden noe særlig trivelig utenom kyssingen. Han mistror Gwendolyn, men er samtidig forelsket? Nei, da liker jeg heller broren hennes, Rapahel, som plutselig dukker opp. Kjekk, morsom og faller med en gang for Gwendolyns kule venninne Leslie (rett og slett fordi hun er kul).

Dette var god underholdning og jeg er glad jeg fortsatte på bok nummer to. Dette er ikke sjelsettende litteratur jeg vil ta med meg i all evighet, men den fikk meg til å smile og ville lese mer. Mission accomplished.