Filmanmeldelse: I am Number Four

Regi: D.J. Caruso
Skuespillere: Alex Pettyfer, Timothy Olyphant og Diana Agron.

Det var med lett uro jeg dro på kino i kveld for å se I am Number Four. Det har ikke haglet med gode kritikker, én firer, ellers en haug av toere og treere. Boken har jeg også registrert at har fått litt blandet kritikk. Men hver gang jeg har lest om både bok og film, så har jeg blitt trukket mot begge. Og siden jeg stoler på magefølelsen min, så lot jeg det stå til.

Etter å ha stresset livskiten av meg for å rekke filmen (jeg hadde et par ærend først), så satt jeg endelig i kinosalen og irriterte meg over hvor mye reklame det var før filmen... Deretter trodde alle at filmen begynte, men det var traileren til Red Riding Hood, og gjett om det er en film jeg må se! Med Catherine Hardwick ved roret (regissøren til den første Twilight-filmen), så har jeg håp om at dette blir bra, siden jeg har sans for filmer som er laget som for eksempel Twilight.

Red Riding Hoods trailer, værsågod:

Men, det var jo selvsagt ikke Rødhette og varulven det var snakk om nå, men en litt annen type vesener. I det filmen startet, innså jeg at dette var en film med potensiale for litt hopping i setet for oss skvetne tullinger, og det hjalp heller ikke at de to jentene som satt ved siden av meg ikke var hakket bedre. For her kommer det plutselig ting, og man kvekker til, og så satt jeg og lurte på om jeg hadde gjort noe dumt! Her hadde jeg dratt på kino helt alene, og så var det ingen jeg kunne skvette sammen med, kanskje fnise litt til sidemannen over den teite reaksjonen min. Neida, her satt jeg alene og skulle se en potensielt skummel film, og det er jeg så utrolig dårlig på! Men, kinosalen var fyllt hovedsaklig av yngre folk enn meg, med unntak av to fedre, og jeg kunne jo ikke feige ut heller! Så jeg tok et godt grep rundt colaen min og lot det stå til. Og jeg overlevde helt greit, selv om innimellom fikk jeg nok opp pulsen bittelitt, skvetten som jeg er...

Filmen handler om ni barn som har blitt sendt til jorden fordi de har spesielle evner, og deres planet, Lorien, har blitt angrepet og ødelagt av de onde Mogadorianerne. De har nå blitt oppdaget, og blir jaktet på, en etter en, i en bestemt rekkefølge. En, to og tre er nå drept, John er nummer fire, og det er nå hans tur. John og hjelperen hans, Henri, flykter, John ender opp med å forelske seg i Sarah, ei vanlig menneskejente, og så er jakten i gang.

Og filmen overgikk forventningene mine den. Nå var jo forventningene helt på bunn, så det kunne jo strengt tatt bare gå en vei! Men, jeg kan ikke påstå at dette var en møkkafilm, så noe sier meg at det finnes en del kravstore filmkritikere der ute som har sett litt for mye film og har mistet evnen til å underholdes. De har kanskje også glemt hvem som er målgruppen for disse filmene. Er du en kar i 30-40 år, som venter på årets actionfilm, så blir du skuffet. Venter du på at alle filmer skal bringe noe helt nytt, og overgå den forrige, så blir du skuffet. Dette er underholdning for unge, helt enkelt. Her er det litt romantikk (men det er ikke det som er hovedpoenget med filmen), litt spenning, action, aliens, eksplosjoner og forfølgelser. Og en herlig dose med humor som i allefall fikk meg til å smile godt! Nå har jeg også beholdt et litt ungdommelig sinn, så jeg kan fint se en film som dette. Jeg tror det er sunt for sjelen min, jeg føler meg litt yngre etterpå (og når man kommer til min alder så begynner man å ta i mot alt man kan av alt som har en foryngende effekt).

Skal jeg kritisere litt, så synes jeg John, alias nummer fire, er litt vel nonsjalant og avslappet med tanke på at han har noen mindre hyggelige folk etter seg, klare til å drepe han på en litt mindre hyggelig måte. Her tusler han rundt i gatene alene, på kveldstid, når han egentlig burde passe litt på (siden disse Mogadorianerne er flinke til å spore opp ofrene sine). Og du drar ikke inn på et lite mørkerom for å fremkalle et par bilder, når du vet du har de som ønsker å drepe deg i hælene, sammen med kjæresten din? Og når man først blir angrepet, så ville jeg bedt henne gjemme seg, og ikke dratt henne med seg slik at hun risikerer å bli drept hun også? Siden filmen (noe feilaktig) har blitt sammenlignet med Twilight, så mangler han i allefall Edwards beskytterinstinkt, slik at han vil gjøre alt for å redde sin store kjærlighet. Tror han kunne trengt en dose Edward den karen der...

Monstrene var også temmelig komiske og dumme, så den store finalen ble ikke så veldig skremmende at det gjorde noe. Noen har vært negative mot romantikken, at den var litt flat og overfladisk, men jeg synes egentlig den var helt grei, det var ikke en kjærlighetshistorie som var viktig her. Det eneste som var frustrerende der, var at jeg brukte mesteparten av tiden min på å finne ut hvor jeg hadde skuespilleren fra (altså hun som spiller Sarah). Jeg tenkte og tenkte, begynte å få noen glimt på netthinnen, men klarte ikke å komme på det. Frustrerende, ikke sant? Selv på veien hjem tenkte jeg på det. Det eneste som kunne hjelpe meg, var imdb.com, og viste det seg at det var en av jentene fra Glee! Jeg får unnskylde meg med at det er lenge siden jeg sluttet å se på den serien... Utover det, var filmen litt tynn her og der, og det er ikke en film jeg kommer til å kjøpe når den kommer på DVD. Det var en morsom og litt spennende underholdning å se på kino, og noe mer var det jeg ikke jeg ba om heller. Så da er det store spørsmålet, vil neste bok bli filmet (som strengt tatt ikke blir utgitt før 23. august 2011), eller ender dette opp som en film som er lagt opp som en oppfølger, men som ikke blir til noe mer? Det vil vel tiden vise, jeg skal i allefall se neste film hvis den blir laget.

Det neste nå er å lese boken for å sammenligne. Jeg liker det nemlig, å se hvordan de har valgt å få frem historien i fil/bok og hvordan det fungerer. Jeg gir filmen terningkast 4, på bakgrunn av underholdningsfaktoren.

Tilslutt, snurr trailer...