Bokanmeldelse: Ondskapens elev av John Manning

Dette er en bok jeg fikk anbefalt og lånt av min søster. Og selv om jeg gjerne ville lese en litt skummel for en gang skyld, merket jeg at jeg utsatte det litt. Jeg er nemlig en aldri så liten pyse, en sånn som ser en grøsser bak en pute, og lar fantasien flomme fritt når jeg er ute i mørket. Så den lå på sengekanten noen dager før jeg endelig plukket den opp.

Litt tørre fakta:

ISBN 978-82-02-32720-0

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt i Norge

Originaltittel og –utgivelsesår: All the pretty dead girls (2009)

Oversetter: Elisabeth Sætvedt

Antall sider: 591

Utifra beskrivelsen bakpå boka innbyr det til spenning:

Én etter en ...

For 20 år siden ble en student brutalt overfalt på et jentecollege i New York. Overfallsmannen ble aldri funnet.

forsvinner de...

Sue Barlow kommer til Wilbourne College som ny student. Da en av klassevenninnene hennes forsvinner sporløst, blir hun ikke redd. Ikke før to andre jenter lider samme skjebne, og det blir funnet blod – mye blod.

og dør...

Etter hvert som frykten sprer seg på skolen, får Sue følelsen av at noen holder øye med henne. Og hvem tilhører det skrikende kvinneansiktet hun stadig ser i vinduet til rom 3232, det hjemsøkte rommet?

Boka var ikke for skummel, men den var spennende. Så spennende at jeg knapt klarte å rive meg løs for å hente min datter på skolen. Det er ikke snakk om en liten bok akkurat, vi har å gjøre med en pocket på nesten 600 sider, men tok ikke mange dagene å lese den, og jeg har ikke lest kontinuerlig heller. En måtte jo vite hva som hendte videre! Dette gjør at boken får et pluss fra meg. Det er jo tross alt dette som er viktig for at man skal få lyst til å bla videre. Og det til tross for at boken hadde sine feil og mangler, og noen ganske irriterende sådan...

Den ene feilen som jeg irriterte meg over i begynnelsen, har fått min tilgivelse etter hvert som kortene kom på bordet utover i boka. Det var en god del ”jeg bare visste det”-faktorer ute og gikk. Men som sagt, det har sin forklaring, og da er det greit nok. Det vandrer enkelte dårlige setninger rundt om i boken, noe som antageligvis skyldes oversettelsen og kan egentlig ikke klandres boken/forfatteren vil jeg tro. Men så er det enkelte andre ting som ødela for leseropplevelsen.

Midt inne i en samtale mellom to mennesker, begynte som regel den ene personen å tenke tilbake på noe som hadde hendt tidligere. Innen denne personen var ferdig med å tenke, så hadde jeg glemt at det opprinnelig var en samtale, og plutselig startet samtalen opp igjen, hvor jeg alltid endte opp som et lettere forvirret spørsmålstgn. For da hadde jeg jo helt mistet den opprinnelige tråden! Det var også veldig utførlige introduksjoner av mange mindre viktige karakterer i boken. På en side gjør jo det at man blir usikker på hvem som er viktige eller ikke, og litt av poenget i boken er at man ikke vet helt hvem som er til å stole på. Men en halv side vies til å beskrive til ei tilfeldig bensinstasjonsansatt, og et helt kapittel har blitt viet til diverse innbyggere (ok, så var det ofte veldig korte kapitler, men dog).  Jeg personlig tror kanskje det hadde vært enklere å bare presentere Wally Bingham som eieren av den lokale caféen, og ikke lage et helt kapittel om ham og hans ønsker og tanker om livet. Det hjelper ikke historien noe, annet enn at det tar lengre tid før man kommer i gang med det som faktisk er viktig. Og siden jeg ble presentert så grundig med så mange personer som ikke er viktige, så mistet jeg helt oversikten over hvem som var hvem.

I kapitlet om Wally, får man presentert en av flere selvmotsigelser i boken. Tenk deg en mann på 60 år. Han er såpass sprek at det første han gjør når han står opp, er å ta 200 armhevninger og 200 sit ups. Og i samme åndedrag klager han over at kroppen verker, enkelte morgener har han så stive ledd at han nesten ikke orker å stå opp og han gruer seg til å måke snø. Men armhevninger og situps klarer han! En annen litt småirriterende detalj, sånn i ettertid. Beskrivelsen bakpå boken stemmer ikke 100%! Det var ike masse blod etter at de to siste jentene forsvant, det gjaldt bare den første jenta. Og hun som forsvant først, var vel strengt tatt ikke en klassevenninne av Sue. De hadde strengt tatt aldri møttes, den eneste gangen Sue så henne, var i en drøm.

Detaljer, detaljer. I et tidligere innlegg klaget jeg over at jeg slet med å legge merke til detaljer, og nå har jeg plutselig blitt en detaljfreak! Men, det får så være, jeg klarte å tenke på de småtingene som et studie i seg selv (siden jeg jo ønsket å bli dyktigere på akkurat dette), og boken var mer enn nok spennende og lettlest til at det stoppet meg! Jeg føler kanskje at jeg har vært borte i lignende historier tidligere, sepsielt i film/serier, men denne boken hadde en liten vri på det. Liker du en lettlest spenningsbok, så vil jeg anbefale deg den. Er du derimot veldig opptatt av språk og hvordan en bok er bygget opp, så kan du sikkert klare deg uten. Jeg hiver terningen til en firer, og her er det underholdningsfaktoren som drar opp.