Hvorfor jeg leser bøker

Da jeg var ung (som om jeg skulle være så gammel nå) var jeg en lesehest så til de grader. Mamma fikk ikke kontakt med meg, og en dag klarte jeg å komme meg gjennom hele tre av Margit Sandemos "Isfolket". Da jeg ble 17 år, ble jeg veldig trøtt og slet med konsentrasjonen. Etter flere år fant jeg ut at jeg led av CRC. Jeg slet med å lese, og tilslutt sluttet jeg helt (med unntak av Harry Potter-bøkene, da de klarte å holde spenningsnivået høyt nok oppe for meg). Med årene har jeg blitt friskere, selv om det går litt opp og ned hvis jeg er for hard på søtsakene, og da jeg begynte på skole og fikk et spark i baken til å lese (hadde nesten glemt hvor givende det var), så har det ikke vært noen vei tilbake for meg. Nå leser jeg støtt og stadig, kunne sikkert lest hele tiden hvis det ikke var sånn at jeg har et annet liv også! I år har jeg tatt utfordringen, og skal lese minimum 40 bøker. Jeg er godt i gang, og det skal nok ikke by noe problem tenker jeg.

2011 Reading Challenge

Anja has


read 14 books toward her goal of 45 books.

hide

14 of 45 (31%)

view books

Men, så var det o'store spørsmålet da, hvorfor gjør jeg dette? For meg er det følelsen historien gir meg som er vikitg. For meg spiller det ikke så stor rolle om den er full av fantastiske ord og vendinger, hvis jeg ikke kan kjenne boka med alle sanser. Hvis jeg virkelig ER i historien, kjenner sorgen, gleden og angsten, da er det i mine øyne en god bok. Klarer den derimot ikke å fange meg, så kan den være så mye klassiker med terningkast seks så mye den vil for meg. Dermed hender det at noen av mine favorittbøker er bøker som kritikere synes er dårlig, og det har hendt at jeg har hatet boka, men allikevel har den nær hjertet mitt, fordi den fikk meg til å føle så sterkt, og gjerne har provosert meg så til de grader. "Fritt fall" av Nick Hornby er en av disse bøkene, hatet den, men elsker den allikevel. Det er veldig frustrerende faktisk! Mens andre bøker har jeg bare hatet, selv om jeg har blitt provosert. Hva som er årsaken til det? Vet ikke helt, må tenke litt mer på den tror jeg...

Det største problemet med å være en som "leser med sansene", er at jeg sliter når bøker skal analyseres. Gjerne i skolesammenheng. Årsaken til det er at jeg ikke henger seg så veldig mye opp i detaljer (hvis det da ikke er så mye av det at jeg kjeder meg, og får de repetert i då grad at jeg ikke klarer å glemme dem). Hele leseropplevelsen er en privat opplevelse som skjer inne i meg, og det er ikke alltid like lett å dele med andre. Flere ganger når bøker jeg har lest skal analyseres i dybden, har jeg sittet som et stort spørsmålstegn og kanskje læreren har forklart det ene med det andre, mens jeg har tenkt at ja, det har jeg ikke tenkt slik nei. Som i "The Road" av Cormack McCarthy, hvor elven rant oppover, og minnet om regnbueørret. La ikke merke til det en gang, jeg var så inne i det dystre, intense og sterke, at slike ting gikk meg hus forbi. Så i tillegg til å lese førti bøker i 2011, bør jeg kanskje utfordre meg (må bare finne ut hvordan jeg skal gjøre det først) til å bli flink til å analysere! (Sa hun mens magen knøt seg hardt). Vi får se hva det blir til, men jeg tjener sikkert på det i det lange løp! Tror jeg da...