Filmanmeldelse: Knerten i knipe

I går dro mor og datter på kino for å se siste film om Knerten. Det var lovet at det skulle være en ekte Knerten-helg, med tegnebord, utdeling av refleksvester og moro. Da vi kom, satt det en mann å delte ut NAF refleksvester (kjempebra det, men hadde jo vært litt ekstra moro om det faktisk var Knerten på de i stedet synes mor da). Tegnebord? Etter at vi hadde kjøpt det snopet som trengtes for en slik kveld, oppdaget vi et bord bak trappa, helt stusselig for seg selv. Det er mulig at det var litt nedprioritert på den siste visningen, og vi var faktisk de siste som fikk vest, men når Kilden Kino i Tønsberg gir inntrykk av at her blir det kalas, så blir man jo litt skuffet... Heldigvis hadde jeg ikke sagt så mye om det til min syv år gamle datter, så hun hadde ikke noen forventninger.

Nå var det heldigvis filmen som var hovedmålet vårt, og gleden var stor da lillefrøkna oppdaget at en fra klassen hennes satt i setet bak oss. Og det var vel høydepunktet for den kinoturen. Kommentar om filmen da mor spurte: KJEDELIG! Og jeg kunne vel ikke gjøre noe annet enn å si meg enig i det. Dette var ikke så mye å skryte av. Et par morsomme episoder for de voksne, en liten pelle nese/prompe-seanse for de minste, og det var vel det. Skuespillerne var selvsagt meget dyktige som vanlige, men filmene har mistet litt av magien etter at Åsleik Engmark forlot roret synes jeg, og denne filmen ble veldig tam og usammenhengende. Med andre ord, det er ikke bare Knerten som er i knipe her!

Adrian Grønnevik som Lillebror

De faste skuespillerne gjorde, som nevnt, en meget god jobb. Du kan jo ikke bli noe annet enn sjarmert av Lillebror, eller smile godt av Pernille Sørensen i rollen som moren. Den litt håpløse, liksom-kule, faren og broren som er så utrolig midt inne i de håpløse tenårene, for ikke å glemme Åsleik Engmark som stemmen til Knerten ... alt dette gjør filmen severdig nok. Utover det fungerte det dårlig for oss, og når filmen nådde slutten, satt jeg igjen med et par ubesvarte spørsmål.

I denne filmen blir Knerten pappa, men som i forrige film, Knerten gifter seg, så er dette bare en liten del av filmen. Sønnen, Lille-Knerten, er en eplekjekk liten rot som absolutt nekter for å være en baby, og er ganske så tøff. Jeg savner at de kom litt mer i fokus jeg. Det er bare Knerten som får være med ut på eventyr, mens Karoline og Lille-Knerten er igjen på rommet til Lillebror. Kanskje det er sånn i boken (Knerten og forundringspakken)? Jeg har nemlig aldri fått lest noen av bøkene, og hvis så er tilfelle, så har de jo gjort valget utifra det og det må jeg respektere. Hvis ikke, så har de et ubrukt potensiale... De blir rett og slett en unødvendig bakgrunnshistorie som ikke gir noe mer til historien enn at det er utrolig morsomt når moren til Lillebror må leke jordmor for Knerten...

To andre store og viktige hendelser i filmen, er at Knerten forsvinner, og at Lillebror finner en baby på en benk ved kirken en tidlig morgen. Knertens forsvinningsnummer er helt grei, men gir ikke filmen så veldig mye synes jeg. Forundringspakken, som babyen heter, er jo virkelig en liten hjerteknuser. Når foreldrene til Lillebror våkner med en baby i senga, er en av de bedre scenene i filmen. Spesielt når faren våkner og ser mor kose med en baby, akkurat som han hadde drømt. Når det gjelder moren til babyen, så var det noe av det jeg følte fungerte dårligst. Jeg følte ikke at hun var troverdig nok som skuespiller, og jeg følte rett og slett ikke at det hang helt sammen, spesielt ikke mot slutten. Hva var de gode nyhetene politimannen egentlig kom med? Var det bare jeg som ikke fulgte med, eller...? Uten noen spørsmål eller noe mer, så er hun en del av familien....

Jeg klarer egentlig ikke helt å sette fingeren på hva som ikke fungerte. Det var akkurat som det manglet noe, noe som bandt hele historien sammen og ga meg godfølelsen, slik som jeg følte med den første filmen. Jeg tror det er greit at vi har kun den første filmen i samlingen vår. Det beste med hele kvelden, var stunden jeg og min datter hadde sammen etter filmen, med café besøk og en kjøretur full av mimring og impulsive påfunn.