Bokbloggturneen: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman

Da var det endelig tid for Cappelens bokbloggturné, det er lenge siden jeg har vært med nå. I går skrev Ingrids mirakler om boken, i morgen er det Siri. Boken er fra Nederland og heter på norsk Lykkefinneren, skrevet av Edward van de Vendel, basert på Anoush Elmans liv.

Anoush Elman

Boken er endel av en serie kalt Slash. I den serien møter man virkelige historier, basert på unge mennesker. Det er Edward van de Vendel selv som tok initiativet til den, og det er velkjente nederlandske forfattere som skriver historiene til ekstraordinære unge mennesker.

I Lykkefinneren møter du 17 år gamle Hamayun og hans familie. De bor i Nederland, men kommer fra Afghanistan. Hanayuns lærer oppfordrer han til å skrive et teaterstykke om hans liv, slik at nederlandske ungdom kan lære noe om hvordan det er å være flyktning. Gjennom skriveprosessen går vi tilbake til da Hamayun var 10 år og måtte flytte til Kabul, frem til de må flykte fra landet på grunn av Taliban noen år senere, og den vanskelige prosessen med å få oppholdstillatelse.

Dette er ikke en action-fylt historie. Dette er en rolig fortelling, en som ikke pøser på med hvor grusomt alt er. Den forteller endel om hvor vanskelig det er å leve under Talibans strenge regime, med en far som er lærer og en fritenker, men det sies ikke med store ord. Det observeres gjennom øynene til en 10 år gammel gutt, gjennom samtalene han har med familie og venner, og gjennom enkelthendelser.

"Hvis jeg var sjefen for landet vårt, hadde jeg grepet talibanerne i skjegget og stappet det ned i halsen på dem. Det fungerer ser du. Visste du det? For da blir de kvalt. Men man må selvfølgelig passe på å knipe igjen nesen deres."
   Jeg skvetter til og ser meg omkring. Men resten av dagen er det ikke Padar jeg ser for meg, liggende der på gulvet, eller Bashir som forsvinner i den mørke hagen. Jeg ser tjue kavende talibanere med skjegget i munnen.

s. 60

Vi må på markedet for mødrene våre. Kvinner får ikke krysse gaten alene, og dessuten er det for varmt under burkaen deres på denne tiden av året. "De er akkurat som hester," sier Faisal. "Disse kvinnene med burka. Hester får også bare se rett frem."

s. 72

To menn hopper av lasteplanet. De griper tak i armene våre. Faisal skriker. Han får en lusing. Jeg vil også skrike, men får det ikke til. De trekker av oss hattene. Først nå ser jeg at en av de to mennene holder en saks. [...] De bruker lenger tid på Faisal. De brøler i ansiktet på ham og trekker ham i Leonardo DiCaprio-håret. [...] Talibanerne har løftet Faisal opp på lasteplanet nå. Der sitter enda en sedelighetsagent. Faisal blir holdt av to menn, mens den tredje, han som holder saksen, hardhendt klipper av Faisals lange lokker. Venstresiden av hodet hans blir snauklipt.

s. 73

Alt dette skjer før amerikanerne invaderer Afghanistan, på den tiden da Taliban stadig snører inn grepet sitt. Jenter får ikke gå på skole lenger og man får ikke tenke fritt. Faren til Hamayun blir arrestert, som fritenker og for en som har undervist jenter. Tilslutt må de flykte, gjennom mange land, smuglet uten å vite hvor de er på vei. Så en dag står de et fremmed land, hvor de så må forsøke å få bli. Det er ingen lett prosess. Nederland får strengere lover underveis i denne prosessen og regjeringen er ikke lenger like vennligstilt ovenfor flyktninger. Vi får følge hvordan det er å leve på et asylmottak og ikke vite hva som er fremtiden. Anoush dedikerer boken så fint til følgende personer:

Til far og mor, til onkel, og til alle flyktningene som ennå ikke har funnet et hjem.

Akkurat dette sier egentlig mye om den røde tråden i boken føler jeg. Hvem er Hamayun? Han var en afghansk gutt, han har flyktet, han lever nå i et fremmed land. Har han mistet seg selv eller er han den samme han ville ha vært om han fortsatt hadde bodd i hjemlandet? Det å brått forlate familie, hus og sin beste venn, hvor mye preger det en ung gutt? Selv om det ikke skrives så mye om akkurat dette, sniker det seg hele tiden inn, uten at Hamayun orker å gå for mye inn i dette. Han forsøker å fortrenge fortiden, men det ligger hele tiden og bobler i bakgrunnen.

En ting som slo meg da jeg leste denne boken, var hvor mange paralleller jeg kunne trekke den delen som foregår i Afghanistan med mange av de dystopiske bøkene jeg har lest. Taliban forsøker å skape et "idealistisk" samfunn, med strenge regler som skal følges av alle. Alle opprørere og bråkmakere fjernes. Men hele tiden ser man sprekkene i dette samfunnet. Det sier egentlig litt om hvor viktig og samfunnskritisk den dystopiske sjangeren faktisk er, midt opp i all romantikken og dramatikken som gjerne følger med disse bøkene. Det kan virke så virkelighetsfjernt, men allikevel finner man mye av dette i mange samfunn, både i fortid og nåtid.

Jeg likte denne boken godt. Man kan godt si at det sikkert kunne gjøres tøffere, mer action, mer beskrivende, mer av mye. Men dette er ikke en underholdningsroman, og som en ungdomsbok fungerer dette veldig bra føler jeg. Det blir en bok som passer for flere, og som gir deg en innsikt i en for mange ukjent verden uten å virke belærende. Selv om det ikke foregår i Norge, vil jeg tro at mye kan relateres til oss allikevel. Det å flykte og få vente på om man blir godkjent eller ikke.

Som alltid var jeg veldig spent på slutten. Hvordan skulle dette ende? Dette har blitt løst på en genial måte synes jeg, på en måte som jeg aldri har sett før. Det ble prikken over i'en for min del. Vi får servert en happy ending, og en alternativ ending. Hvem stemmer? Jeg har min mening om det, men har jeg rett? Det skal jeg google mer om i morgen... Slutten gjorde så stort inntrykk på meg, at selv om boken opprinnelig lå på en meget sterk firer, bikket den lett over på terningkast fem.

Tørre fakta:

Utgitt: 2013

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter: Guro Dimmen

Sideantall: 415 sider (innbundet)

Originaltittel: De gelukvinder (2008)

ISBN:978-82-02-37956-8

Kilder: Anmeldereksemplar

Handling lagt til: Kabul, Afghanistan og Amersfoort, Nederland

En smakebit på en søndag: Lykkefinneren av Edward van de Vendel og Anoush Elman

Egentlig skulle jeg nå legge meg, eller rettere sagt, jeg HAR lagt meg. Men så kom jeg på at jeg ikke hadde skrevet noen smakebit i dag (familieselskap er unnskyldningen). Som den dedikerte bloggeren jeg er, så måtte jeg jo skrive et innlegg (har ingenting med insomnia og liten lyst til å legge meg tidlig og gjøre).

Jeg er i gang med (for meg) første runde med bokbloggturné, og jeg er for øyeblikket på flukt fra Afghanistan. Boken Lykkefinneren handler om en afghansk gutt som har flyktet fra hjemlandet og til Nederland, like før krigen brøt ut. I sitt nye land har han fått i oppgave å lage et skuespill om hans fortid. En bok jeg virkelig trives med å lese dette, akkurat passe engasjerende og et behagelig tempo.

Farid og Farhad har en plan. "Bare en spøk," sier de, "bare se selv." Vi sitter på gjerdet i den lille parken utenfor mottaket, og Farid går nonchalant bort til det brede sykkelstativet. han ser seg omkring, bøyer seg ned ved et bakhjul, skrur løs en ventil og går videre. Det tar ikke mer enn et par sekunder. "Min tur," sier Farhad, "men jeg har to."

 s. 246

Jeg fikk i allefall lyst til å lese dette kapitlet også, så da gjør jeg det før jeg sovner (og forsøker å ignorere at det finnes en ny episode av Dr. Who som venter på meg).

Lydbokomtale: Ondskapens hjerte av Chelsea Cain

Krim har aldri klart å bli min sjanger, men når man jobber i bokhandel og alle skal kjøpe krim, så må man jo virkelig få gjort noe for å oppdatere seg. Chelsea Cain har vært første skritt inn i krimverdenen.

Archie Sheridan hadde jobbet som etterforsker i en spesialgruppe som etterforsket seriemordere i mange år, da han selv blir seriemorderens offer. Han blir torturert, drept og gjennopplivet og torturert videre både psykisk og fysisk. Da han endelig blir funnet, er han en meget ødelagt mann. To år senere skal han forsøke å komme tilbake til jobb, da det er en ny seriemorder på gang. Med seg får han den rosahårede journalisten Susan Ward, som skal skrive flere artikler om Sheridan.

Det som jo er interessant her, er at denne serien egentlig har seriemorderen som kidnappet Sheridan, Gretchen Lowel, i fokus. En meget vakker, ondskapsfull og syk kvinne. Hun har en meget sentral rolle i hele boken, og etter som jeg kan forstå, så fortsetter det videre utover i serien. I denne boktraileren får dere møte Gretchen:




Lydboken var til tider ganske så spennende, og helt greit lest. Hedda Munthe fikk frem karakterene på en grei måte. Mot slutten ble den så spennende at jeg måtte kjøre en ekstra runde, bare for å få med meg alt. Dessverre vet jeg ikke helt om jeg likte konklusjonen. Den ble litt for fantastisk på en måte. Jeg kan jo ikke røpe noe her, men når alt kommer frem så blir tilfeldighetene og svarene litt for usannsynlig for meg, og det er her krimsjangeren kaster meg av. Sannsynligheten for at dette skulle skje er bare så utrolig at jeg ikke kan bli med på det. Elendig forklart, men bedre får jeg det ikke til om jeg ikke skal avsløre morderen...

Ellers så er jo Sheridan den typiske etterforsker på mange måter, totalt ødelagt. Han knasker piller til den store gullmedalje. Smertestillende med høy styrke sløver han ned, men sørger også for at han klarer å holde seg i live. Gretchen Lowell har fortsatt et sterkt grep om han, og stadig vekk må han inn til fengselet for at hun skal avsløre hvor hun har gjemt ennå et offer. Her er det Stockholm-syndrom på høyt nivå! Sheridan har forlatt kona og barn fordi han ikke klarer å leve normalt, eller få Lowell ut av tankene. Han hater henne, men er samtidig ekstremt tiltrukket av henne. Susan Ward derimot er en ung journalist, med ikke verdens beste fortid. Hun har blitt misbrukt av læreren sin like etter at faren døde,og moren er et kapittel for seg selv. Denne boken er med andre ord en god samling ødelagte folk.

Jeg kommer til å fortsette med serien, i allefall en bok av gangen. Selv om jeg ikke likte endel ting, spesielt slutten, så likte jeg nerven boken hadde. Den er ikke for de med svak mage. Her er det torturscener som virkelig kan få en til å føle seg uvel (drikking av plumbo for å nevne noe). Chelsea Caine debuterer med denne boken.

Tørre fakta:

Utgitt: 2008

Forlag: Lydbokforlaget

Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen

Oppleser: Hedda Munthe

Originaltittel: Heartsick (2007)

ISBN: 9788242124029

Kilder: Lånt på biblioteket

Handling lagt til: Portland, USA

Bokomtale: Safirblå av Kerstin Gier

Den eneste grunnen til at jeg faktisk leste denne boken, var fordi den var lånt på biblioteket og jeg kunne like gjerne la det stå til. Jeg var ikke overbegeistret over den første boken, Rubinrød, så jeg hadde ikke de altfor store forventningene til denne.

Gwendolyn har nå hatt et par dager på å venne seg til at hun har tidsreisergenet, men sliter med å takle alt hemmelighetskremmeriet og at endel er veldig fiendtlig innstilt til henne. Hvem kan hun egentlig stole på? Ingen? Så er det Gideon, den meget kjekke tidreisekompanjonen hennes. Han som kysser henne så hun blir mo i knærne det ene øyeblikket, for så å være totalt avvisende og nedlatende det neste. Denne gangen har greven av St. Germain bedt Gwendolyn på ball på 1700-tallet. Hvordan skal hun stille seg til den invitasjonen? Det forrige møtet gikk ikke direkte bra mellom dem, og Gwen har ingen opplæring om hvordan hun skal oppføre seg på den tiden.

Jeg må ærlig innrømme at jeg likte denne boken bedre enn den første. Det var en jevn spenning gjennom hele boken. Jeg likte humoren, og den som reddet boken helt og holdent for min del var Xemerius! Den herlige, lille vannspyerdemonen. Hva er en vannspyer sier du? Det er en figur som sitter på bygninger og spruter vann.

Kilde: gargoylestore.com

En vannspyerdemon er en demon som har blitt manet av trollmenn og byggmestere på 1100-tallet, inn i skikkelsen til en vannspyer av stein for å holde vakt over tårnet på en kirke som har blitt borte for mange år siden. Da tårnet ble ødelagt, sammen med sandsteinkroppen til demonen, ble bare gjenferdet igjen. Xemerius har herlige, rappkjeftede kommentarer, synger Friends will be friends fra takmønene (men kan ikke helt teksten, for hvem har hørt versjonen hvor en agurk er invovlert?) og henger opp ned i taklampa under frokosten. Det er ingen andre enn Gwendolyn som kan se han, så han ender opp med å fungere som spion (han kan også bevege seg gjennom vegger).

Jeg merker at jeg ser frem til siste bok, Smaragdgrønn. Det er så mange mysterier og løse tråder som virrer rundt, og jeg kan ikke vente på at alt blir nøstet opp. Det blir bare fler og fler spørsmål, men nesten ingen svar. Bare en hel haug med mistillit og hemmeligheter. Hvem er hva, og hva er egentlig alt sammen? Det er spørsmålene jeg sitter igjen med, sammen med Gwendolyn. Gideon er en skikkelig vinglepetter en virkelig ikke blir klok på. Det er greit at de ikke kan vise sin forelskelse, men han er sjelden noe særlig trivelig utenom kyssingen. Han mistror Gwendolyn, men er samtidig forelsket? Nei, da liker jeg heller broren hennes, Rapahel, som plutselig dukker opp. Kjekk, morsom og faller med en gang for Gwendolyns kule venninne Leslie (rett og slett fordi hun er kul).

Dette var god underholdning og jeg er glad jeg fortsatte på bok nummer to. Dette er ikke sjelsettende litteratur jeg vil ta med meg i all evighet, men den fikk meg til å smile og ville lese mer. Mission accomplished.

Tørre fakta:

Utgitt: 2011

Forlag: Gyldendal

Oversetter: Elin Brodin og Henning Hagerup

Sideantall: 383 sider (innbundet)

Originaltittel: Saphirblau (2010)

ISBN:978-82-05-40568-4

Kilder: Lånt på biblioteket

Handling lagt til: London

Filmomtale: Wam bodies

Jeg vet jeg en gang skrev at jeg ikke skulle se denne filmen, og jeg må innrømme at det var endel sommerfugler i maven min da jeg gikk opp trappen mot kinosalen, helt alene. Men, en gang må være den første, så Anja var plutselig på vei til å se en zombie-film på kino! Miraklenes tid er ikke forbi...

Det er faktisk litt sært å dra på kino alene en fredags kveld. Alle andre drar nemlig i par. En hel haug av søte, små kjærestepar. I en stor og glissen kinosal så synes det dermed ekstra godt når man skiller seg ut fra mengden, som den voksne frøkna som i all sin ensomhet drar helt alene! Men, jeg synes faktisk det er ganske greit å dra alene jeg. Jeg skal jo bare være helt stille og kun se en film! Det må kanskje sies med en gang at jeg så filmen på førpremiere, den offisielle premieren er 5. april!

Et mystisk virus har ødelagt den siviliserte verden og forvandlet ofrene til menneskeetende monstre uten minner fra sin egen fortid. Det som er tilbake av menneskeheten har forskanset seg i befestede bunkere der de lever i frykt for sine tidligere familiemedlemmer, venner og kjære. Men alt forandres når en skrubbsulten flokk zombier krysser sporene til et jaktlag med mennesker på leting etter forsyninger. R (Nicholas Hoult), en følsom zombie, blir så betatt av den nydelige og ikke minst levende Julie (Teresa Palmer) at han, i stedet for å spise hjernen hennes, redder henne fra å bli konsumert av zombiegjengen sin.

R fører henne tilbake til flyplassen han betrakter som sitt hjem, der han skjuler Julie i en forlatt 747 full av skatter han har samlet på jaktekspedisjonene sine - vinylplater, snøbobler, musikkinstrumenter og andre glemte gjenstander fra mer normale tider. Over de neste dagene i det forbausende hyggelige gjemmestedet vekker Julie glemte følelser i R, mens hun begynner å innse at det er mer ved ham enn et fjernt blikk og sløvt ganglag.

SF Kino

Jeg syntes boken var helt grei, og var veldig spent på hvordan filmen ville være. Jeg bekymret meg selvsagt mest over hvor ekle zombiene kom til å være. For å være helt ærlig, så skremte de meg ikke. Egentlig er jeg ikke sikker på hvor overbevisende de var. Det føltes litt kunstig, for snilt. 'Bonies' derimot, de var gufne nok. For en med overaktiv og litt for livlig fantasi, likte jeg ikke å gå den korte strekningen fra kinoen til bilen, alene, sent på kvelden. Bilen ble låst opp raskt, konstantert at den var tom, og låst igjen raskt (noe jeg hadde glemt da jeg kom hjem og plutselig ikke fikk opp døra). Det er er grunn til at jeg holder meg til forholdsvis snille og monsterfri filmer!

Begynnelsen av filmen kjentes litt klam. R, zombien filmen omhandler, forteller om seg selv og sitt liv. Det han husker i allefall. For meg fungerte det ikke helt. Hva synes du? Her er de første fire minuttene.




Dette er Romeo og Julie med zombier (karakterene heter også R og Julie) (uten den tragiske slutten). De har også med en aldri så liten balkong-scene! Sammenligning med Twilight har vært veldig til stede, og jeg kan til en viss grad se det. Overnaturlig vesen forelsker seg i menneske. Det er bare det at Twilight har vel strengt tatt ikke monopol på akkurat det?

Dette er nok ikke en storfilm som går inn i historien på noen som helst måte, og jeg kan se for meg at endel kritikere står klar med slakterkniven. Filmen var enkel og boken var selvsagt best. Den er litt småmorsom, litt småspennende og litt småsøt. Jeg er veldig spent på dommen fra de som ikke kjenner historien fra før, hvordan de takler historien de blir servert. Om jeg syntes boken var enkelt skrevet flere steder, så er det veldig lite dybde i filmen. En zombiekjærlighetsfilm light vil jeg nok kalle den. Angrer jeg på at jeg så den? Nei, det gjorde jeg ikke. Vil anbefale den videre: Ja, men ikke nødvendigvis til de som elsker zombier, skrekk og gørr. Det vil nok bli en kjempenedtur! Den passer bedre om du vil ha en lett adspredelse en kveld, le litt og bare kose deg uten de altfor høye kravene til det du blir servert. Ser man filmen utifra de premissene, så er det en helt grei underholdningsfilm. Fra meg får den en veldig sterk treer.

Tørre fakta

Originaltittel: Warm Bodies

Produksjonsår: 2012

Premieredato i Norge: 5. april 2013

Sjanger: Komedie, romanse, skrekk

Regissør: Jonathan Levine

Produksjonsselskap: Summit Entertainment

Manusforfatter: Jonathan Levine (manus) Isaac Marion (bok)

Musikk: Marco Beltrami og Buck Sanders

Medvirkende: Nicholas Hoult (R), Teresa Palmer (Julie), Rob Corddry (M), Dave Franco (Perry), John Malkowich (Julies far), Analeigh Tipton (Nora, Julies venninnen).

Aldersgrense: 15 år