Bokanmeldelse: Winter's Bone av Daniel Woodrell

Winter's Bone er ikke en tykk bok med masse handling, men det har tatt meg virkelig lang tid å bli ferdig med den. Underveis har jeg hatt lyst til å gi opp, jeg har lest tre andre bøker i mellomtiden, med andre ord har progresjonen vært treg. Jeg hadde nedtelling underveis, 25 sider igjen, 17 sider igjen, 3 sider igjen...

Så hvorfor i huleste skal man bruke tiden på en slik bok, som tydeligvis ikke fenget? Jo, nå skal du høre. Etter at jeg ble ferdig med boken sent i går kveld, har det skjedd noe rart. Det begynte egentlig om morgenen etter, da jeg kjørte min datter på skolen. Jeg tenkte på boken hele tiden, og gradvis har den fylt hele meg fullstendig. Fra  være et slit, har den vokst seg til å bli en stor leseropplevelse, uten at jeg helt har forstått hvordan det har skjedd!

Noen av årsakene til at jeg slet med boken, var følgende:

• Språket. Selv om jeg sjelden sliter med engelsk, så gjorde jeg det her. Her er det tykk amerikansk aksent, fra fjellene i Missouri, med uttrykk jeg aldri har hørt før, og flere ganger hadde jeg lest en side uten å få med meg noe og var tvunget til å begynne på nytt. Dette er en bok som må leses sakte.

"Oh, you poor whupped little kid, you - them Hawkfall gals sure 'nough beat the pee-waddy-do out your ass, didn't they."

• Boken er ingen "kosebok", her er det rett og slett ikke trivelig! Fattigdom, elendighet, mangel på hjertevarme og kjærlighet. Det er kaldt, det er håpløst, du føler hele historien som en fortvilet klamp rundt hjertet. Spør du de gale spørsmålene, blir du banket opp, og familiekjærlighet får en litt annen mening enn hva vi er vant til.

"Her teeth chattered and she tried to put a tempo to the chattering, to control the shivers into a sort of chomping song. She parted her lips ans snapped her teeth in step with that happy silly song they sang in grade school about the submarine that was yellow and had everybody living in it. She snapped her teeth in time and wagged her head as though joyful even inside a shrouding of ice. The hood creaked when she moved her head, and cracked when she stood."

Tredje søndag i advent i et vanlig
norsk hjem, en sterk kontrast til
hverdagen i Winter's Bone hvor
neste dags måltid aldri er sikkert
og håpet er det du klamrer deg til
for å overleve, men sjelden får
oppleve.

Litt om handlingen:

Rees far har ofret huset moren og brødrene hennes bor i, for å klare kausjon. Hvis han ikke møter opp til rettsaken mot ham, mister de huset. Faren er arrestert for å produsere metamfetamin, noe nesten alle i området gjør for å tjene penger. Ree må forsøke og finne faren sin før det er for sent, men møter liten velvilje og hjelp fra familie og bekjente.

Boken er filmatisert og dro med seg hele fire Oscar-nominasjoner. Jeg har ikke sett filmen, og selv om jeg egentlig hadde veldig lyst, føler jeg at det er en viss fare for at filmen er for depressiv? Samtidig, hvis filmen klarer å gi meg samme følelse i ettertid som boken har gjort, så er det helt sikkert verdt det. Når vi først er inne på filmatiserte bøker, så er Jennifer Lawrence som spiller hovedrollen som Ree, samme person som spiller Katniss i The Hunger Games.

Det som står igjen som det positive er styrken til Ree, pågangsmotet og ønsket om å redde familien sin, som hun har tatt seg av. De er fattige, moren er gal, mest sannsynlig grunnet narkotikabruk, og hun har to yngre brødre.

Denne boken har jobbet seg opp fra terningkast tre og opp til en femmer. Et lite øyeblikk, da jeg sto i dusjen og var en smule ekstatisk, var jeg oppe på en sekser, men fikk samlet meg og havnet med bena på jorden igjen.

Tørre fakta:

Utgitt: 2007 (først utgitt i 2006)

Forlag: Sceptre

Sideantall: 193 sider (pocket)

ISBN: 978-0-340-89798-0

Kilder: Vunnet i bloggmaratonet sommeren 2011