SV, AP og størrelse på skoleklasser

Det som gjorde at jeg tilslutt valgte å stemme på SV, var når Siv Halvorsen og Annikken Huitfeldt sto i studio og NRK og snakket om skolens fremtid. Halvorsen fortalte at SV ville gå inn for et lavere antall elever pr. klasse. Huitfeldt ga ingen signaler på at det ikke var aktuelt i det hele tatt, og jeg fikk et sterkt inntrykk av at hun var enig (naivt av meg, selvsagt). Så leser jeg i dagens VG at AP mest sannsynlig kommer til å stoppe dette forslaget. Da blir jeg frustrert og mister igjen troen på politikere, en tro som jeg egentlig ikke er helt overbevist om jeg fått tilbake (om jeg i det hele tatt har hatt den)... Jeg har ikke stemt siden mitt første valg da jeg fyllte 18 år, og i år ville jeg prøve å engasjere meg litt. Nå sitter man igjen å lurer på poenget var.

Jeg er ikke irritert på SV for at de muligens ikke får igjennom sitt forslag, men på AP som ikke kan ta standpunkter før etterpå, når det ikke kan ødelegge for dem mer. Nå er de valgt, så da kan de gå imot noe som tydeligvis ikke plaget dem nevneverdig tidligere. I valgkampen var det viktig å stå sammen for at velgerene skulle finne minst mulig sprekker. Noe som jo er lurt, men som gjør at velgere som meg snur ryggen til etterhvert og slutter å engasjere seg noe særlig mer. Det en politiker sier betyr jo ikke noe alikevel.

Så hvorfor bryr jeg meg med denne lille saken? Som mor med et barn som begynner på skolen om et år, og som en mulig fremtidig lærer, så er dette en viktig sak for meg. Jeg brenner sterkt for at det skal finnes dyktige lærere i skolen som kan gi flest mulig barn en sjanse til å lykkes. Jeg brenner for at disse dyktige lærerne skal få rom til å lykkes i jobben sin uten å bli utbrent og likegyldig, fordi det er tredve barn som krever oppmerksomhet og indiviualitet, men det finnes lite kapasitet til å gi dem det. Jeg har opplevd min dose dårlige lærere og dårlige læringsmiljøer som elev selv. Jeg har sett hvor mye som kreves av en lærer i jobben deres, jeg har sett dyktige lærere slutte med det de driver med fordi de ikke orker mer. Jeg har snakket med lærere som nå vurderer å gi seg fordi det er for mange krevende og udisiplinerte barn som de ikke lenger makter å håndtere tilfredstillende.

Det snakkes hele tiden om at vi må få flere og bedre lærere inn i skolen. Men når de ikke får det spillerommet de trenger for å være gode, så vil det målet bli vanskelig å nå. Tenk deg en gjeng på tredve tiåringer. Noen ligger litt forran de andre og kjeder seg fordi det ikke er nok utfordringer, mens andre sliter fortsatt med å lese. Begge disse ytterpunktene vil fort ende opp som bråkemakere som prøver å få litt oppmerksomhet på en ugunstig måte. På 45 minutter skal dette ene menneske kunne dekke alle disse barnas behov, gi dem det de trenger slik at de får oppnå drømmene sine når de vokser opp. Gang på gang hører man om  skolehverdager som ikke fungerer, og jeg blir bekymret med tanke på at neste høst er det jeg som har en seksåring. Og om noen år er det kanskje jeg som må streve for å strekke til, slik at mine elever kan se tilbake og si at de lærte faktisk noe av meg og at jeg gjorde mitt for at de skulle få noen bra år på skolen. Kan jeg ikke gjøre den jobben vil jeg ikke bli lærer, da er det noe annet jeg bør gjøre istedet...