"Kjærlighet, vakreste ord på jord" hørte jeg Sissel Kyrkjebø synge i hodet mitt da vi fikk en pen liten stabel med leseeksemplarer av kjærlighetsbøker på jobben. Jeg tok med meg to stykker hjem, og Kjærlighet på menyen var første bok ut. Her virket det som om en bokstavelig talt fikk oppskriften på en skikkelig romlemantisk historie og jeg gledet meg til litt ekte fransk romanse...
Franske Aurélie Bredins kjæreste forlater henne helt brått, men midt i sorgen kommer hun over en bok. Det viser seg at hennes egen restaurant har en meget sentral rolle i boken, og i den restauranten befinner det seg en kvinne helt identisk med henne selv. Aurélie bestemmer seg for at hun vil møte denne forfatteren, noe som viser seg å bli ganske så vanskelig. Den engelske forfatteren, Robert Miller, er en tilbaketrukket engelskmann som skyr media, og forleggeren hans er kanskje ikke den beste personen til å hjelpe i denne situasjonen.
Jeg kan egentlig beskrive denne boken med to ord og si meg ferdig med hele omtalen, så inspirert føler jeg meg her jeg sitter. De ordene er: Kjedelig og forutsigbar... Den eneste overraskelsen som fantes, var da forfatterens hemmelighet ble avslørt for leseren, etter det visste man jo hvordan det ville gå og det ble mange pinlige situasjoner.
Mat og Paris spiller en viktig rolle, og bakerst finner man flere av oppskriftene fra boken. Jeg har ikke prøvd meg på dem selv, men noen av de virket ganske fristende. Jeg kan nevne Gâteau au Chocolat med blodappelsinparfait, lammeragu med granateplekjerner og gratinerte poteter... Ekte fransk cuisine med andre ord...
Men, utover maten og storbyen, så er det ikke mye å hente her synes jeg. Det blir aldri skikkelig romantisk, det blir ofte kleint og det var så jeg virkelig håpet på at det ikke ble Aurélie og ... tilslutt (om du skulle finne på å lese boken etter min klaging, så skal jeg ikke avsløre hvem hun ender opp med, selv om du kjapt forstår det selv). Skal jeg nevne en siste negativ ting, så er det at det er mange franske setninger i boken. Muligens er dette gjort for at man skal få beholde den franske følelsen? Ikke vet jeg, men siden min fransk er på det absolutt minimale av det minimale, så blir det en haug av setninger jeg ikke har en anelse om hva betyr. Siden jeg heller ikke var så engasjert, gadd jeg virkelig ikke gå å sjekke på google translate heller. Jeg kunne sikkert funnet på det hvis det var en fantastisk bok, men siden det ikke var det, så kunne det være det samme.
Boken får noen sammenligninger med Cyrano de Bergerac, men siden jeg må krype til korset og innrømme at de skuespillet vet jeg praktisk talt ingenting om, så lar jeg det være med det. For å ikke virke altfor dyster her, så var det coveret som fikk meg til å ta med meg boken, og det er endel som liker boken ser jeg på Goodreads, så kan det jo hende dette er noe for deg hvis du vil ha noe lett å lese.
Tørre fakta:
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Miriam Lane
Sideantall: 271 side
Originaltittel: Das Lächeln der Frauen (2010)
ISBN:978-82-02-41469-6
Kilder: Leseeksemplar fra jobb
