Siden jeg snart skal lese De siste seks i bokbloggturnéen, var det kanskje på tide å endelig børste støv av den første boken i serien fra bokhyllen. Der har den stått et års tid og lyst oransje mot meg, før jeg nå endelig fikk lirket den ut.
There were NINE of us who escaped...
Number ONE was killed in Malaysia.
Numer TWO was murdered in England.
Number THREE was hunted down in Kenya.
Before the come for the others, they'll come for me...
I AM NUMBER FOUR
John Smith lever et tilsynelatende normalt tenåringsliv sammen med sin far. Det er bare det at Henri ikke er hans far og John kommer ikke fra vår planet. Han kommer opprinnelig fra Lorien, en planet ødelagt av de mindre trivelige Mogadorianerne. Ni barn og deres ledsagere klarte å flykte til jorden, resten ble drept. Nå blir de jaget av Mogadorianerne, men de kan kun drepes i en spesiell rekkefølge. John er nummer fire og de tre før han er døde. John og hans ledsager Henri er nødt til å flytte rundt hele tiden for å holde seg skjult, helt til de kommer til det lille stedet Paradise. Her får John ordentlige venner og han forelsker seg. Naturligvis vil han ikke lenger reise videre, noe som gjør situasjonen veldig farlig.
Jeg så filmen på kino i fjor, hvor jeg konkluderte med at dette var helt grei underholdning. Så med spenning begynte jeg på boken. Ville boken være bedre enn filmen, eller den sjeldnere varianten hvor filmen var en forbedring. Jeg husket vagt at tidligere bloggere ha plassert boken sånn midt på treet. Heldigvis falt boken under den første kategorien, og jeg fant meg selv dypt engasjert mens jeg leste. Har du sett filmen, vil du oppdage at det er gjort endel endringer, noe som for det meste er med på å gjøre boken best. Boken er den perfekte underholdning og en god flukt fra virkeligheten. Boken er langt fra noe mesterverk, men for meg som sjelden leser science fiction, så må jeg si at jeg likte den for årsakene som jeg har nevnt ovenfor.
Den største svakheten ved boken synes jeg var slutten. Dette ble rotete og langdrygt. Jeg klarte aldri helt å få taket på kampen som foregikk, og jeg kjenner nå i ettertid at jeg sliter litt med å beskrive hva jeg egentlig mener, og jeg følte nesten et behov for å lese den en gang til. Det var som om jeg helt falt av lasset og ikke kunne konsentrere meg. Kanskje det var tilfelle for alt jeg vet, men siden jeg satt godt plantet på lasset på den reisen jeg hadde hatt til da, så er jeg villig til å skylde på forfatterne.
Forfatteren Pittacus Lore er egentlig en karakter i boken. Han er en av de eldre fra Lorien som har kommet seg unna og nå forteller historien til oss. Ingen vet nå hvor han befinner seg. Egentlig er Pittacus Lore to forfattere ved navn James Frey og Jobie Hughes. Jeg mener å huske at det var en hemmelighet i begynnelsen hvem som sto bak pseudonymet, og at de så fikk endel kritikk for å gjort dette for å selge mer bøker, det ble for kommersielt for enkelte. Frey og Hughes skal visstnok ha endt deres samarbeid (i følge den sikre kilden Wikipedia) og det skal være usikkert hvem som skal skrive de gjenværende bøkene i serien.
For deg som liker en avkobling fra hverdagen med bøker som gir fantasien fritt spillerom, så er dette en helt grei ungdomsbok. Hvis min siste beskrivelse av boken gjør at du tviler, så kal du styre unna. Enklere tror jeg ikke det kan sies. Jeg hadde en lang debatt med meg selv om terningkastet. Magefølelsen vs. fornuften. Magefølelsen jeg hadde mens jeg leste vant over fornuften, for intellektuelt sett ville jeg kanskje plassert boken på en helt annen skala. Men, siden den i kategorien underholdning scoret høyt, så gir jeg den deretter.
Tørre fakta:
Utgitt: 2010
Forlag: Penguin Books
Sideantall: 390 sider (pocket)
ISBN:978-0-241-95357-0









