Boktemaet hos Anettes Bokboble denne torsdagen spør etter den morsomste boken jeg har lest, og det første jeg måtte spørre meg om var: "Har jeg egentlig lesten en virkelig morsom bok, som faktisk har fått meg til å le?" Etter noen funderinger og en runde i bokhyllene har jeg konkludert med at det ikke er mange av dem, men de finnes. Selvsagt, det er mange barnebøker som er virkelig morsomme, og det var fristende å velge ut f.eks. Jo Nesbøs Dr. Proktors Prompepulver.
Men, siden jeg faktisk denne høsten har lest en ganske så morsom bok, av type sarkastisk galgenhumor (for det er et alvorlig tema som behandles), så velger jeg å ta frem The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Alexie Sherman denne gangen. Min anmeldelse av boken kan du lese her.
Dette er en ungdomsbok, som uten problemer kan leses av voksne, og jeg anbefaler den virkelig videre. Tegningene i boken er helt geniale, og dette er en av de få gangen jeg faktisk har ledd høyt mens jeg har lest.
torsdag 9. februar 2012
tirsdag 7. februar 2012
Happy Birthday, Charles!
Hipp hipp, i dag fyller selveste Charles Dickens 200 år, eller han ville selvsagt gjort det om han levde i dag... Heldigvis for han har han skapt såpass mange velskrevne bøker at en bit av han fortsatt lever videre. Det er nok mange av oss som skulle ønske vi ikke ble glemt av tidens tann som det fint heter, og Dickens er en av de som virkelig fortjener et "liv etter døden".
For min del kjenner jeg nok Charles Dickens best gjennom flere av BBCs vellagede mini-serier. Bleak House, Little Dorrit, Our Mutual Friend og Nicholas Nickleby var noen av dem, og hvem har vel ikke hørt om Oliver Twist, om så bare som Disneys oransje kattunge. Det er nok færre som har tatt seg tid til å faktisk lese bøkene hans, for det skal ikke stikkes under en stol at flere av bøkene hans ikke akkurat er lest på et par dager, utifra tykkelsen, noe som kan virke avskrekkende for enkelte.
Selv skal jeg ikke skryte på meg at jeg har lest en hel masse Dickens og at jeg er vel bevandret i hans litteratur. Jeg har kun lest Store forventninger to ganger... Det må også nevnes, at men jeg skriver dette at jeg lytter på David Copperfield fra Ordflyt. Men, i bokhyllen min står Nicholas Nickleby, Oliver Twist og Bleak House og venter på meg, og jeg gleder meg virkelig. Etter mine to besøk hos Pip og Miss Havisham har jeg lært meg å fryde meg over måten han skriver på, slik at tærne nærmest krøller seg i ren nytelse. Hadde jeg hatt en annen voksen-person her i huset, ville det nok vært mange slike utbrudd: "Hør på dette her! Vent, nå skal jeg lese noe for deg!" osv... Min datter og hunder kunne ikke brydd seg mindre, så da får man utbryte sine gleder her på bloggen, slik at de som faktisk vil høre om det kan få lese.
Men altså, som så mange andre bokbloggere, så skal jeg også utvide Dickens-horisonten min dette året. Jeg kjenner at en liten del av meg stritter i mot, siden jeg kronisk er kjerringa mot strømmen og egentlig ikke vil gjøre som alle andre, men jeg klarte ikke å kjempe i mot denne utfordringen. Rett og slett fordi jeg vil, og fordi dette er (forhåpentligvis) bøker jeg kommer til å liker veldig godt. Så mot slutten av 2012 kan jeg forhåpentligvis uttale meg om hvilke av Dickens romaner jeg liker best, istedet for å mumle et eller annet om at Store forventninger er bra og bør leses!
Liste over Charles Dickens bøker:
Pickwick Papers (1837)
Oliver Twist (1837)
Nicholas Nickleby (1838)
The Old Curiosity Shop (1840)
Barnaby Rudge (1841)
A Christmas Carol (1843)
Martin Chuzzlewit (1844)
Dumbey and Son (1848)
David Copperfield (1849)
Bleak House (1853)
A Hard Time (1854)
Little Dorrit (1857)
A Tale of Two Cities (1859)
Great Expectations (1860)
Our Mutual Friend (1865)
The Mystery of Edwin Drood (1870)
Så hva kan man si om mannen?
For min del kjenner jeg nok Charles Dickens best gjennom flere av BBCs vellagede mini-serier. Bleak House, Little Dorrit, Our Mutual Friend og Nicholas Nickleby var noen av dem, og hvem har vel ikke hørt om Oliver Twist, om så bare som Disneys oransje kattunge. Det er nok færre som har tatt seg tid til å faktisk lese bøkene hans, for det skal ikke stikkes under en stol at flere av bøkene hans ikke akkurat er lest på et par dager, utifra tykkelsen, noe som kan virke avskrekkende for enkelte.
Selv skal jeg ikke skryte på meg at jeg har lest en hel masse Dickens og at jeg er vel bevandret i hans litteratur. Jeg har kun lest Store forventninger to ganger... Det må også nevnes, at men jeg skriver dette at jeg lytter på David Copperfield fra Ordflyt. Men, i bokhyllen min står Nicholas Nickleby, Oliver Twist og Bleak House og venter på meg, og jeg gleder meg virkelig. Etter mine to besøk hos Pip og Miss Havisham har jeg lært meg å fryde meg over måten han skriver på, slik at tærne nærmest krøller seg i ren nytelse. Hadde jeg hatt en annen voksen-person her i huset, ville det nok vært mange slike utbrudd: "Hør på dette her! Vent, nå skal jeg lese noe for deg!" osv... Min datter og hunder kunne ikke brydd seg mindre, så da får man utbryte sine gleder her på bloggen, slik at de som faktisk vil høre om det kan få lese.
Men altså, som så mange andre bokbloggere, så skal jeg også utvide Dickens-horisonten min dette året. Jeg kjenner at en liten del av meg stritter i mot, siden jeg kronisk er kjerringa mot strømmen og egentlig ikke vil gjøre som alle andre, men jeg klarte ikke å kjempe i mot denne utfordringen. Rett og slett fordi jeg vil, og fordi dette er (forhåpentligvis) bøker jeg kommer til å liker veldig godt. Så mot slutten av 2012 kan jeg forhåpentligvis uttale meg om hvilke av Dickens romaner jeg liker best, istedet for å mumle et eller annet om at Store forventninger er bra og bør leses!
Liste over Charles Dickens bøker:
Pickwick Papers (1837)
Oliver Twist (1837)
Nicholas Nickleby (1838)
The Old Curiosity Shop (1840)
Barnaby Rudge (1841)
A Christmas Carol (1843)
Martin Chuzzlewit (1844)
Dumbey and Son (1848)
David Copperfield (1849)
Bleak House (1853)
A Hard Time (1854)
Little Dorrit (1857)
A Tale of Two Cities (1859)
Great Expectations (1860)
Our Mutual Friend (1865)
The Mystery of Edwin Drood (1870)
Så hva kan man si om mannen?
- Født 7. februar 1812 i Portsmouth.
- Da Dickens var på alder med Oliver Twist havnet faren i gjeldsfengsel, og unge Charles måtte jobbe på en fabrikk som barnearbeider. Dette snakket han aldri om, men opplevelsen gjenspeiler seg flere steder i bøkene hans.
- Drømte helt fra barndommen om å bli skuespiller, men endte først som en rettskriver og deretter journalist, før han endelig ble forfatter og ble den første litterære superstjernen. Han var ekstremt populær i England og Amerika fordi han nådde flere mennesker med forfatterskapet sitt enn de fleste andre forfattere på hans tid.
- Dickens var god på å parodiere. Han brukte talentet til å turnere England og Amerika, hvor han leste høyt fra bøkene sine
- Kjærligheten til teateret påvirket verkene hans, og han tilpasset senere flere av sine verker for scenen, bl.a. A Christmas Carol. .
- Dickens klarte ikke å starte på en historie før hele hans persongalleri hadde fått sine kreative og fargerike navn, noe som tilsvarer tilsammen hele 13000 personer...
- Dickens ble ofte overmannet av en ukontrollert latter i de mest upassende personer.
- Han slet med endel tvangshandlinger. Han så seg i speilet og gredde håret hundrevis av ganger om dagen, og siden han i tillegg var meget opptatt av lys, var huset hans fullt av dem.. Møblene måtte stå i en helt bestemt posisjon, hvis ikke klarte han ikke å konsentrere seg. Han måtte berøre bestemte gjenstander 3 ganger. Han var besatt av magnetiske felt, og var nødt til å ha alle senger han sov i stående i retning nord-sør. Han var også ekstremt opptatt av orden, noe som førte til at han også vasket andres hjem. Hvordan fikk denne mannen tid til å skrive lurer jeg litt på...
- Han giftet seg i 1836 med Catherine Hogarth, men ble separert 20 år senere da han møtte sin livs kjærlighet, skuespillerinnen Ellen Ternan.
- Dickens ga barna sine spesielle etternavn.
- Charles Guillford Boz Dickens (1837-1896) - Mellomnavnet Boz var også pseudonymet til hans far.
- Mary Dickens (1838-1896)
- Kate Macready Dickens (1839-1929)
- Walter Landor Dickens (1841-1863)
- Francis Jeffrey Dickens (1844-1886) - Ble ridende poilit i Kanada.
- Alfred D'Orsay Tennyson Dickens (1845-1912) - Flyttet til Australia, og endte opp med å undervise om farens liv og arbeid.
- Sydney Smith Haldimand Dickens (1847-1872)
- Henry Fielding Dickens (1849-1933) - Oppkalt etter hans favorittforfatter, Henry Fielding. Slått til ridder i 1922.
- Dora Annie Dickens (1850-1851) - Oppkalt etter Dora i David Copperfield. Døde kun 8 mndr.
- Edward Bulwer Lytton Dickens (1852-1902) - flyttet til sin bror, Alfred, i Australia og ble medlem av parlamentet i New South Wales.
- Dickens oldebarn, Gerald Charles Dickens, er en moderne skuespiller som fremfører A Christmas Carol som et enmanns-show.
- Hans første hovedverk, The Pickwick Papers, ble først utgitt i et opplag på 400, men økte så til 40 000.
- Han led av epilepsi, noe enkelte av hans karakterer gjorde, og moderne leger lar seg i dag imponere over innsikten han hadde om sykdommen.
- Dickens hadde et en hemmelig dør på kontoret sitt, designet til å se ut som en bokhylle. I hyllene var det falske bøker med bl.a. følgende vittige titler: Noah's Architecture, Cat's Lives (et ni binds verk).
- Han kalte seg "the Sparkler of Albion", tatt etter Shakespeare's "the Bard of Avon".
- Hans Christian Andersen var en av hans gode venner og de var begge til inspirasjon for hverandres diktning.
- The Old Curiosity Shop ligger i Portsmouth Street i London, og ved døren henger følgende skilt: The Old Curiosity Shop immortalised by Charles Dickens." Der kan man kjøpe antikviteter og moderne kunst.
- Flesteparten av Dickens forfatterskap ble utgitt i månedlige serier, og ikke før senere ble de samlet til bøker.
- Fan fra David Copperfield er basert på hans søster, og han begynte å skrive boken etter at hun døde av tæring i 1848.
- Hans siste roman, The Mystery of Edwin Drood (1870) ble aldri fullført.
- Charles Dickens døde av et slag i 1870 og ligger begravet ved Westminster Abbey's Poet's Corner.
Kilder:
"101 Mennesker som forandret verden" av Simon Sebag Montefiore
"101 Mennesker som forandret verden" av Simon Sebag Montefiore
mandag 6. februar 2012
Bokanmeldelse: Jezebel av Irène Némirovsky
Dette var min første Irène Némirovsky roman, tilfeldig plukket opp i en bokhandel. Jeg hadde hørt mye skryt om hennes bøker tidligere, så jeg skred til verket med spenning og forventninger.
I Jezebel møter vi Gladys Eysenach. Hun står tiltalt for å ha drept sin unge elsker, og vi blir dratt inn i rettsaken i et forrykende tempo. Dette føles virkelig som en ekte rettssak, slik man ser på TV, med den aggressive advokaten som ikke er villig til å la noe ligge for å få dømt den tiltalte. Gladys kommer frem som en skyldig og stakkarslig, en kvinne som har gjort det hun er beskyldt for.
Denne boken begynner med slutten. Etter rettsaken, møter vi den unge Gladys. Hun er 18 år og har levd hele sitt liv sammen med en undertrykkende mor. Etter hennes første ball, oppdager hun at menn synes hun er vakker og at hun med dette har makt over dem. Hun får smaken på det å bli elsket og beundret og dette blir en ren besettelse for henne.
I mange av bøkene jeg har lest, har jeg hatt lyst til å hoppe inn i historien og fortelle hovedpersonen en ting eller to, og aldri har dette behovet vært større. Ikke bare fortelle, men gjerne også hyle litt og fike til hennes "unge og vakre kinn". For Gladys behov for oppmerksomhet og ønsket om evig ungdom kjenner ingen grenser, og hun er villig til å ofre ALT for dette, selv sin egen datter, barnebarn og frihet. Mest sannsynlig ville hun vært lykkeligere i dag, nå når plastisk kirurgi er tilgjengelig (boken foregår i første halvdel av 1900-tallet). I denne boken får vi virkelig presentert toppen av overfladiskhet, og du kan ikke bli et annet enn sint og frustrert. Skjønnhet og ungdommelighet er det eneste som teller. Indre verdier spiller ingen rolle.
Det som faktisk gjør boken verdt å lese, er at den er godt skrevet. Enkelte ganger hopper den litt frem og tilbake i tid, og enkelte ganger falt jeg litt av, men kom meg fort inn igjen. Jeg likte begynnelsen best, rettssakens tempo var herlig og forfriskende, og det roer seg ned etterhvert som forhistorien fortelles. Det er ganske interessant når personene som vitnet i rettsaken dukker opp i historien, og vi får et innblikk i hvem de faktisk er, og at de kanskje ikke alltid snakker helt sant.
En ting som er litt interessant her, er at boken ble utgitt i 1936. Gladys historie går lenger frem i tid, men det er ingen andre verdenskrig. Først stusset jeg litt, siden første verdenskrig spilte en viktig rolle, helt til jeg kom på når boken var skrevet...
Det er alltid et dilemma, nå man skal bedømme en bok. For når man ikke liker hovedpersonen, kan det gjerne trekke litt ned (som jeg har nevnt i bloggen tidligere). Men, det gjør jo strengt tatt ikke en bok dårligere, og vi kan jo ikke like alle hele tiden? Det å lese om noen man misliker, spesielt i en slik setting som her, kan gjøre det hele mer interessant og man kommer inn i en helt annen måte å tenke på. Derfor gir jeg boken en ganske god karakter, utifra at jeg fant den interessant og velskrevet, og at jeg så absolutt ikke ble skuffet.
Litt om forfatteren:
Irène Némirovsky (11/2-1903 - 17/8-1942) ble født i Kiev, Ukraina (den gangen Sovjet). I 1918 flyktet hun med familien fra den russiske revolusjonen, og til Frankrike, hvor hun levde resten av sitt liv. Hennes første roman, David Golder, kom ut i 1929, og hun ble raskt en velrenommert og populær forfatter i sitt nye hjemland. I 1926 giftet hun seg med en annen jødisk/russisk emigrant, Mikhail Epstein, som hun fikk to døtre med. Némirowsky hadde selv bakgrunn som jøde, men i 1939 konventerte hun sammen sine døtre til Den Romersk-Katolske kirken. Dessverre fikk hun ikke fransk statsborgerskap, grunnet den anti-semittiske holdningen på den tiden, og 13. juni 1942 ble hun arrestert som statsløs jøde. Hun endte til slutt opp i Auschwitz' gasskamre (selv om det offisielt het at hun døde av tyfus). I 2004 ble boken Suit Francais utgitt av hennes ene datter. Hun hadde hatt den gjemt og trodd det var en dagbok, noe som ville vært for smertefullt å lese. Da hun senere skulle gi bort en god del av morens ting, fant hun ut at det var to noveller. I 2007 ble også novellen Fire in the Blood utgitt.
På norsk er følgende bøker utgitt:
I Jezebel møter vi Gladys Eysenach. Hun står tiltalt for å ha drept sin unge elsker, og vi blir dratt inn i rettsaken i et forrykende tempo. Dette føles virkelig som en ekte rettssak, slik man ser på TV, med den aggressive advokaten som ikke er villig til å la noe ligge for å få dømt den tiltalte. Gladys kommer frem som en skyldig og stakkarslig, en kvinne som har gjort det hun er beskyldt for.
Denne boken begynner med slutten. Etter rettsaken, møter vi den unge Gladys. Hun er 18 år og har levd hele sitt liv sammen med en undertrykkende mor. Etter hennes første ball, oppdager hun at menn synes hun er vakker og at hun med dette har makt over dem. Hun får smaken på det å bli elsket og beundret og dette blir en ren besettelse for henne.
I mange av bøkene jeg har lest, har jeg hatt lyst til å hoppe inn i historien og fortelle hovedpersonen en ting eller to, og aldri har dette behovet vært større. Ikke bare fortelle, men gjerne også hyle litt og fike til hennes "unge og vakre kinn". For Gladys behov for oppmerksomhet og ønsket om evig ungdom kjenner ingen grenser, og hun er villig til å ofre ALT for dette, selv sin egen datter, barnebarn og frihet. Mest sannsynlig ville hun vært lykkeligere i dag, nå når plastisk kirurgi er tilgjengelig (boken foregår i første halvdel av 1900-tallet). I denne boken får vi virkelig presentert toppen av overfladiskhet, og du kan ikke bli et annet enn sint og frustrert. Skjønnhet og ungdommelighet er det eneste som teller. Indre verdier spiller ingen rolle.
Det som faktisk gjør boken verdt å lese, er at den er godt skrevet. Enkelte ganger hopper den litt frem og tilbake i tid, og enkelte ganger falt jeg litt av, men kom meg fort inn igjen. Jeg likte begynnelsen best, rettssakens tempo var herlig og forfriskende, og det roer seg ned etterhvert som forhistorien fortelles. Det er ganske interessant når personene som vitnet i rettsaken dukker opp i historien, og vi får et innblikk i hvem de faktisk er, og at de kanskje ikke alltid snakker helt sant.
En ting som er litt interessant her, er at boken ble utgitt i 1936. Gladys historie går lenger frem i tid, men det er ingen andre verdenskrig. Først stusset jeg litt, siden første verdenskrig spilte en viktig rolle, helt til jeg kom på når boken var skrevet...
Det er alltid et dilemma, nå man skal bedømme en bok. For når man ikke liker hovedpersonen, kan det gjerne trekke litt ned (som jeg har nevnt i bloggen tidligere). Men, det gjør jo strengt tatt ikke en bok dårligere, og vi kan jo ikke like alle hele tiden? Det å lese om noen man misliker, spesielt i en slik setting som her, kan gjøre det hele mer interessant og man kommer inn i en helt annen måte å tenke på. Derfor gir jeg boken en ganske god karakter, utifra at jeg fant den interessant og velskrevet, og at jeg så absolutt ikke ble skuffet.
Tørre fakta:
Utgitt: 2010
Forlag: Vintage Books
Sideantall: 288 sider (pocket)
Originaltittel: Jézabel (1936)
ISBN: 9780099520382
Kilder: Kjøpt
__________________________________________________________Litt om forfatteren:
Irène Némirovsky (11/2-1903 - 17/8-1942) ble født i Kiev, Ukraina (den gangen Sovjet). I 1918 flyktet hun med familien fra den russiske revolusjonen, og til Frankrike, hvor hun levde resten av sitt liv. Hennes første roman, David Golder, kom ut i 1929, og hun ble raskt en velrenommert og populær forfatter i sitt nye hjemland. I 1926 giftet hun seg med en annen jødisk/russisk emigrant, Mikhail Epstein, som hun fikk to døtre med. Némirowsky hadde selv bakgrunn som jøde, men i 1939 konventerte hun sammen sine døtre til Den Romersk-Katolske kirken. Dessverre fikk hun ikke fransk statsborgerskap, grunnet den anti-semittiske holdningen på den tiden, og 13. juni 1942 ble hun arrestert som statsløs jøde. Hun endte til slutt opp i Auschwitz' gasskamre (selv om det offisielt het at hun døde av tyfus). I 2004 ble boken Suit Francais utgitt av hennes ene datter. Hun hadde hatt den gjemt og trodd det var en dagbok, noe som ville vært for smertefullt å lese. Da hun senere skulle gi bort en god del av morens ting, fant hun ut at det var to noveller. I 2007 ble også novellen Fire in the Blood utgitt.
På norsk er følgende bøker utgitt:
- 2006 Storm i juni (Suite Française, 2004)
- 2008 Sjelens herre (Le maître des âmes, 1939)
- 2008 Hett blod (Chaleur du sang, 2007)
- 2009 David Golder (David Golder, 1929)
Kilder: Goodreads.com
Wikipedia
En smakebit på en søndagsmandag: Forføreren av Jan Kjærstad
Gårsdagen startet travelt og endte med at jeg var for trøtt til å slå på PCen. Så da deler jeg en smakebit med dere i dag i stedet!
Jeg skulle egentlig starte med The Help, men har ikke kommet lenger enn at den ligger nå på stuebordet. Jeg endte i stedet opp med å kjøpe de to første bokene til Jan Kjærstad, trilogien om Jonas Wergeland (den siste kjøpte jeg på et loppemarked i fjor, uvitende om at det var siste bok i en trilogi), og har såvidt begynt på den i stedet. Dermed får jeg startet på mitt mål om å lese minst 10 kjente, norske forfattere. Så herved deler jeg en liten smakebit fra første boken, Forføreren. Dette er fra side 11.
Jonas går sakte med koffertene på slep, lukter, lytter, trekker luften langt ned i lungene, ser i halvmørket hestehovene som små gnister av gult langs veien og i skråningen opp mot Rosenborgskogen som de kalte Transilvania fordi de måtte krysse denne strekningen etter de skrekkinnjagende Dracula-filmene de så, altfor små, på kinoen i Folkets Hus.For flere smakebiter, eller for å finne ut mer om hvordan du kan bli med, ta en tur innom bloggen Flukten fra virkeligheten.
fredag 3. februar 2012
Bokanmeldelse: The Iron witch av Karen Mahoney
Jeg ble raskt brakt inn i en spennende verden med alkemi, hekser og skogs alver (som IKKE er vakre) og jeg følte at dette var lovende. Tegnene som du ser på jentas hender på coveret, er Donnas tatoveringer, laget av jern og sølv for å helbrede hendene hennes, eller rettere sagt gjenskape dem, etter at de ble stygt ødelagt da hun var liten. Hun ble nemlig kidappet av skogsalver og ble angrepet av et stygt skogsmonster, kalt Skriker, da faren forsøker å redde Donna (og ender opp død).Freak. That's what her classmates call seventeen-year-old Donna Underwood. When she was seven, a horrific fey attack killed her father and drove her mother mad. Donna's own nearly fatal injuries from the assault were fixed by magic—the iron tattoos branding her hands and arms. The child of alchemists, Donna feels cursed by the magical heritage that destroyed her parents and any chance she had for a normal life. The only thing that keeps her sane and grounded is her relationship with her best friend, Navin Sharma.When the darkest outcasts of Faerie—the vicious wood elves—abduct Navin, Donna finally has to accept her role in the centuries old war between the humans and the fey. Assisted by Xan, a gorgeous half-fey dropout with secrets of his own, Donna races to save her friend—even if it means betraying everything her parents and the alchemist community fought to the death to protect.
Jeg liker ideen med tatoveringene, ideen rundt hekser (ikke magiske hekser slik vi normalt kjenner dem), alkemi, og generelt den verden jeg blir servert i begynnelsen. I den første halvdelen av boka henger jeg godt med og koser meg (samtidig som jeg begynner å bli mindre sur). Dialogene flyter lett, humoren er til stede (og det er alltid et pluss synes jeg) og selvsagt blomstrer romantikken med den mystiske gutten...
Et par eksempler på akkurat min type humor, er når Navin endelig får vite sannheten om Donna og hennes verden. Han takler det mest sannsynlig på samme måte som jeg sikkert ville gjort, med døve kommentarer...
"So," said Navin.eller...
"So."
"Elves." He raised an eyebrow.
"Uh-huh."
"It didn't look much like Orlando Bloom."
"Magic?" Navin said faintly. "For real? Is it like in Charmed? I think I could handle that. Maybe.Men, så begynte jeg å slite. For når det endelig er tid for litt action, så faller det meste sammen og blir lite troverdig... Skal man bygge opp en overnaturlig verden, så er det viktig å få det til og fungere, at leseren faktisk tror at det som skjer er mulig. Dette har ikke forfatteren fått til i mine øyne. Navin blir kidnappet, og hva skjer? Jo, Donna og Xan (den mystiske gutten nevnt ovenfor) vandrer inn til fienden sånn uten videre! Uten noen tydelig plan, uten noe tanke om at de risikerer å bli drept på stedet... Og deretter blir alt halvhjertet, og jeg tok meg i å spørre: Hva? Hvorfor? Hvordan fungerte det, sa du? Hoppet jeg over noe? Nå hadde dere vel litt for mye flaks? Det var akkurat som om forfatteren satte karakterene sine fast i skriveprosessen og tenkte: "OK, hvis jeg lar han gjøre sånn, så redder jeg dem jo." Sorry, det fungerte ikke...
Så ja, som du sikkert forstår, siste halvdel av boken var en nedtur... Når det er sagt, jeg skal lese neste bok, det kan jo hende det tar seg opp (den kommer ut 8. februar, altså om noen dager), og historien har et potensiale som optimisten jeg er, håper jeg at kanskje.... Ja, jeg vet, mest sannsynlig blir jeg skuffet. Noe som er synd, for det er som sagt potensiale her. Både måten forfatteren skriver på, historien, og karakterene. Dessverre ligger det et trekantdrama i luften her, som jeg håper hun klarer å styre unna. JEG ER SÅ LEI TREKANTDRAMAER! Heldigvis var boken så lettlest at det er ikke altfor mye av min tid jeg kommer til å kaste bort (og den fungerte jo etter det formålet jeg ville at den skulle, jeg ble i bedre humør), jeg brukte vel ca. 5 timer på den i dag!
Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Flux
Sideantall: 299 sider (pocket)
ISBN: 978-0-7387-2582-6
Kilder: Kjøpt
torsdag 2. februar 2012
Boktema: denne boken leser jeg akkurat nå
Det ble et litt vanskelig tema for meg denne torsdagen. Anette, som har bloggen Anettes Bokboble, spør hvilken bok jeg leser, og strengt tatt så er jeg mitt mellom to bøker. Jeg ble ferdig med en sent i går kveld, og har ikke helt bestemt meg ennå. Eller, jeg bestemte meg egentlig for å lese The Help av Kathryn Stockett, men så er det noe rart med slike valg av bøker, og akurat nå er jeg i tvil. Skal jeg lese boken jeg fikk i går, som skal leses til bokbloggturnéen, eller skal jeg plukke opp Memoirs of a Geisha igjen? Den begynte jeg på like før jul, men kom aldri skikkelig i gang...Så konklusjonen blir mest sannsynlig som følgende: Offisielt, per i dag, leser jeg The Help, med mulighet for endringer... Ubesluttsomheten lenge leve!
Det som derimot er helt sikkert, er kveldenes høytlesning. Der reiser jeg ned 'memory lane' når ejg leser Johanna Spyris bok, Heidi, for min datter.
onsdag 1. februar 2012
Bok på film: Film på kino i februar
Bøkene glimter med sitt fravær på norske kinoer i februar, og utifra det jeg har klart å finne ut, kommer det kun en filmatisert bok denne måneden. Det er filmen War Horse som har premiere førstkommende fredag.
Boken er skrevet av britiske Michael Morpurgo, som har skrevet flere barnebøker, hvor flere av bøkene hans har blitt filmatisert.. Jeg har ikke lest boken selv, men når jeg leser beskrivelsen av den, så får jeg et inntrykk at det er hestens synsvinkel boken er skrevet i?
Boken er skrevet av britiske Michael Morpurgo, som har skrevet flere barnebøker, hvor flere av bøkene hans har blitt filmatisert.. Jeg har ikke lest boken selv, men når jeg leser beskrivelsen av den, så får jeg et inntrykk at det er hestens synsvinkel boken er skrevet i?
Som hesteinteressert, har jeg selvsagt lyst til å se filmen. Som en lettrørt person derimot, som ikke er fan av å grine på kino, så vet jeg ikke helt om jeg har lyst/orker. For noe sier meg at på minst et sted kommer tårene til å flomme... Jeg har egentlig lyst til å lese boken først, men det rekker jeg nok ikke før filmen kommer på kino desverre.A powerful tale of war, redemption, and a hero's journey. In 1914, Joey, a beautiful bay-red foal with a distinctive cross on his nose, is sold to the army and thrust into the midst of the war on the Western Front. With his officer, he charges toward the enemy, witnessing the horror of the battles in France. But even in the desolation of the trenches, Joey's courage touches the soldiers around him and he is able to find warmth and hope. But his heart aches for Albert, the farmer's son he left behind. Will he ever see his true master again?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Populære innlegg
-
Min første Jo Nesbø-bok (jeg har jo sagt at jeg har vært elendig på å lese kjente norske forfattere) ble den vanvittige boken om Doktor Pr...
-
Jeg hadde lovet meg selv å styre unna boksalg. Jeg mener, jeg har jo virkelig ikke plass! Men så må man levere bøker tilbake på biblioteket...
-
Jeg har lenge hatt planer om å lese The Giver av Lois Lowry , fra første gangen jeg leste om den i en bokanmeldelse av Matched av Condie ...
-
På forsiden av boken skriver Neil Gaiman følgende: "I have no doubt that in a year or so it'll be winning awards and being ba...
-
I dag våknet og tenkte at jeg vil faktisk skrive litt! Den følelsen har jeg ikke hatt på evigheter. Ting i hverdagen har vært litt smått ...
-
I forbindelse med lesesirkelen jeg er med i, har vi lest Høytleseren av Bernhard Schlink. Boken har blitt filmatisert som The Reader (dett...









