fredag 16. desember 2011

Bokanmeldelse: Winter's Bone av Daniel Woodrell


Winter's Bone er ikke en tykk bok med masse handling, men det har tatt meg virkelig lang tid å bli ferdig med den. Underveis har jeg hatt lyst til å gi opp, jeg har lest tre andre bøker i mellomtiden, med andre ord har progresjonen vært treg. Jeg hadde nedtelling underveis, 25 sider igjen, 17 sider igjen, 3 sider igjen...

Så hvorfor i huleste skal man bruke tiden på en slik bok, som tydeligvis ikke fenget? Jo, nå skal du høre. Etter at jeg ble ferdig med boken sent i går kveld, har det skjedd noe rart. Det begynte egentlig om morgenen etter, da jeg kjørte min datter på skolen. Jeg tenkte på boken hele tiden, og gradvis har den fylt hele meg fullstendig. Fra  være et slit, har den vokst seg til å bli en stor leseropplevelse, uten at jeg helt har forstått hvordan det har skjedd!

Noen av årsakene til at jeg slet med boken, var følgende:
  • Språket. Selv om jeg sjelden sliter med engelsk, så gjorde jeg det her. Her er det tykk amerikansk aksent, fra fjellene i Missouri, med uttrykk jeg aldri har hørt før, og flere ganger hadde jeg lest en side uten å få med meg noe og var tvunget til å begynne på nytt. Dette er en bok som må leses sakte.
"Oh, you poor whupped little kid, you - them Hawkfall gals sure 'nough beat the pee-waddy-do out your ass, didn't they."
  • Boken er ingen "kosebok", her er det rett og slett ikke trivelig! Fattigdom, elendighet, mangel på hjertevarme og kjærlighet. Det er kaldt, det er håpløst, du føler hele historien som en fortvilet klamp rundt hjertet. Spør du de gale spørsmålene, blir du banket opp, og familiekjærlighet får en litt annen mening enn hva vi er vant til.
"Her teeth chattered and she tried to put a tempo to the chattering, to control the shivers into a sort of chomping song. She parted her lips ans snapped her teeth in step with that happy silly song they sang in grade school about the submarine that was yellow and had everybody living in it. She snapped her teeth in time and wagged her head as though joyful even inside a shrouding of ice. The hood creaked when she moved her head, and cracked when she stood."

Tredje søndag i advent i et vanlig
norsk hjem, en sterk kontrast til
hverdagen i Winter's Bone hvor
neste dags måltid aldri er sikkert
og håpet er det du klamrer deg til
for å overleve, men sjelden får
oppleve.
Litt om handlingen:
Rees far har ofret huset moren og brødrene hennes bor i, for å klare kausjon. Hvis han ikke møter opp til rettsaken mot ham, mister de huset. Faren er arrestert for å produsere metamfetamin, noe nesten alle i området gjør for å tjene penger. Ree må forsøke og finne faren sin før det er for sent, men møter liten velvilje og hjelp fra familie og bekjente.

Boken er filmatisert og dro med seg hele fire Oscar-nominasjoner. Jeg har ikke sett filmen, og selv om jeg egentlig hadde veldig lyst, føler jeg at det er en viss fare for at filmen er for depressiv? Samtidig, hvis filmen klarer å gi meg samme følelse i ettertid som boken har gjort, så er det helt sikkert verdt det. Når vi først er inne på filmatiserte bøker, så er Jennifer Lawrence som spiller hovedrollen som Ree, samme person som spiller Katniss i The Hunger Games.

Det som står igjen som det positive er styrken til Ree, pågangsmotet og ønsket om å redde familien sin, som hun har tatt seg av. De er fattige, moren er gal, mest sannsynlig grunnet narkotikabruk, og hun har to yngre brødre.

Denne boken har jobbet seg opp fra terningkast tre og opp til en femmer. Et lite øyeblikk, da jeg sto i dusjen og var en smule ekstatisk, var jeg oppe på en sekser, men fikk samlet meg og havnet med bena på jorden igjen.

Tørre fakta:
Utgitt: 2007 (først utgitt i 2006)
Forlag: Sceptre
Sideantall: 193 sider (pocket)
ISBN: 978-0-340-89798-0
Kilder: Vunnet i bloggmaratonet sommeren 2011

Boktema: denne boken leser jeg akkurat nå

Da slenger jeg med på den ukentlige utfordringen hos Anettes Bokboble, og denne gangen spør hun om hvilken bok vi leser akkurat nå.

For øyeblikket leser jeg The Rum Diary av Hunter S. Thompson, og ja den omhandler endel drikking etter som jeg har forstått. Jeg har ikke kommet så veldig langt foreløpig, men språket flyter lett og ledig. Boken er filmatisert og går/har gått på enkelte kinoer, med Johnny Depp i hovedrollen. Og den boken er som skrevet for han. For øyeblikket er det Johnny Depps stemme som faktisk leser boken for meg, og det er vel ikke så ille?

Goodreads sier følgende om boken:
Hunter S. Thompson worked in the late 1950s and early 1960s as a reporter for a variety of publications, notably The Nation, the National Journal, and the well-received stories, but he really wanted to be a novelist. As such, he created The Rum Diary, a roman-a-clef about a drunken young journalist in the tropics. Now, with Thompson's reputation at an all-time high, this novel has been resurrected and revealed. It is a work of exuberance, madness and comedy, the first true sign of the genius that is Hunter S. Thompson.
Dette er ikke normalt en bok jeg ville lest, men den virker veldig lovende foreløpig!

lørdag 10. desember 2011

Bokanmeldelse: Berlinerpoplene av Anne B. Ragde

For en som har lest veldig lite av populære, norske forfattere, så var det på tide og starte opp med det jeg hadde i bokhyllen. Den første boken ble Berlinerpoplene, og jeg var veldig spent på om dette var noe for meg. Hvorfor jeg har en sånn aversjon mot å lese slike bøker, har jeg ingen anelse. Sikkert den samme som jeg har mot å lese alt som er populært hos den allmenne mann og kvinne. Antageligvis har jeg en fiks idé inne i hjernen min om at slike bøker bare er hauset opp, noen ganger har jeg rett, men ofte tar jeg veldig feil. Denne gangen tok jeg heldigvis feil.
Tre brødre samles for første gang på mange år ved morens dødsleie. Eldstemann Tor driver slektsgården, Margido eier et lite begravelsesbyrå, og Erlend jobber som vindusdekoratør i København. De har ikke sett hverandre på mange år, og møtet blir skjebnesvangert for dem alle tre. Berlinerpoplene er en roman om å forsøke å rive over røttene sine, bare for å oppdage at de stikker dypere enn man trodde.
Bokkilden
Dette er ikke boken for deg som må ha masse handling og driv hele tiden, for det skjer strengt tatt ikke så mye på disse 314 sidene. Det som gjør denne boken så bra, er de detaljerte og hjemmekjære beskrivelsene. Man ser alt så tydelig for seg, ingenting er utelatt og man kjenner smaken av brødskiva, hører kaffen trakte og ser for seg møkka på gardinene. Det kunne fort bli for mye detaljer, men det synes jeg helt enkelt ikke det ble her. For meg som har gått på landbruksskole i min fortid, kjente igjen alt som foregikk i grisehuset til detalj, jeg kjente den lune varmen fra varmelampene, så for meg sekken med grisegodt og hørte grisene grynte og skrike, selv om jeg egentlig satt på et fly til København.

Den eneste kjennskapen jeg hadde til Berlinerpoplene, var serien jeg ikke så. Den virket så kjedelig og traust, så urnorsk som det går an å få blitt. Min søster kunne bekrefte at den var kjedelig, og det skjønner jeg hvis man skal lage en serie ut fra den første boken, som sagt; det skjer ikke så innmari mye. Du blir kjent med personene, man får innblikk i konfliktene, og man får avslørt noen hemligheter. Det er det eneste. Heldigvis fungerer det helt supert som en bok, og jeg ser frem til å lese de neste to bøkene om familien på Neshov.

Et utdrag fra NRK-serien



Utgitt: 2004
Forlag: Forlaget Oktober as
Sideantall: 314 sider (innbundet)
ISBN:  978-82-495-0272-1
Kilder: Kjøpt

tirsdag 6. desember 2011

Sofies verden - hvorfor bør jeg lese denne?

På Facebook oppdaget jeg plutselig et innlegg om at Sofies verden av Jostein Gaarder fylte 20 år i går. Det vil si at jeg nå har hatt denne boken i bokhyllen min i snart 20 år uten å lese den! Hvorfor har jeg ikke gjort det? Jeg vet egentlig ikke. Det er noe med magefølelsen. Da jeg var yngre var det ikke helt min type bok, etterhvert som har blitt eldre har den bare blitt stående og mer eller mindre glemt. Som et inventar du har sett så mange ganger at du ikke lenger legger merke til det.

Så da er mitt spørsmål til dere: Bør jeg lese boken, eller kan jeg like gjerne la være? Med min interesse for bøker, har jeg gått glipp av noe viktig, eller har det i ettertid kommet ut flere bøker som har veid opp for mangelen av innputt fra Sofie?

mandag 5. desember 2011

Bokbloggturnéen: Himmelfallen av Brian Selznick

I et mylder av bøker som prøver å leve av andres suksesser og popularitet, er det helt vidunderlig når man kommer over noe så anderledes og unikt som jeg følte Himmelfallen er for meg. Velkommen til denne ukens bokbloggturné, jeg er den første som skal omtale boken, i morgen er det egentlig The Labytinth sin tur, selv om det ser ut til at hun har tatt en bloggpause(?). I såfall er det Av en annen verden som skal blogge om den på onsdag.

Helt siden moren hans døde, har Ben følt seg bortkommen. Rose bor sammen med faren sin, og er svært ensom. Da Ben finner en mystisk ledetråd gjemt på morens rom, og muligheten byr seg for Rose, risikerer begge barna alt for å finne det de søker.
Da jeg mottok boken, skjønte jeg først ikke hva dette var. Jeg klarte ikke med en gang koble det til at jeg dette var en bok fra bokbloggturnéen før jeg så pakkseddelen, for boken var så utrolig tykk! Hele 637 sider er boken på, og motivasjonen og tiden min når det gjelder tykke bøker var virkelig ikke tilstede der og da. Etter at jeg hadde kjent bokens tyngde i hendene mine på flere måter i noen sekunder, begynte jeg å bla i den. Det første jeg fant ut var at dette var en meget lovende og spennende bok. For hva er vel ikke mer motiverende enn når en tykk bok består av en masse tegninger, korte kapitler og store bokstaver? Som min datter på 7 år sa: Mamma, denne kan jo jeg også lese. Hun skal nok få lov til å vente litt, selv om hun fint kunne lest boken. Det bør det vel kanskje en modningsprosess til før hun får noe ut av selve historien.

Så en kveld, da jeg rett og slett ikke fikk sove, tok jeg frem Himmelfallen og begynte å lese. Jeg tror jeg var ferdig etter ca. 3 timer. Det føles innmari deilig ut etter 637 sider, så barnslig må jeg innrømme at jeg er. Det gir en liten boost til selvfølelsen og få unna en murstein på så kort tid, og det vil jeg tro at det gjør for de som den faktisk er ment for. Boken har en anbefalt målgruppe på 10-15 år, men det gjør nok ingenting om du er eldre.

Handlingen har jeg nevnt litt om ovenfor. Det som gjør denne boken så unik, er at det er to parallelle historier. Den ene foregår i 1977, hvor vi møter Ben, Rose lever i 1927. Hva er så spesielt med det sier du? Jo, for hele historien om Rose er tegnet! Her ser dere et utdrag fra begynnelsen av boken, fra amazon.com.


Det skrytes av at "Himmelfallen er et mesterverk og et manifest fra en usedvanlig begavet og visjonær kunstner" og jeg er helt enig i det. Historien i seg selv er ikke så unik, men den er overraskende og jeg klarte ikke å se for meg hvor det skulle ende. Når du i tillegg får "filmatisert" halve boken gjennom tegninger, så er det verdt hvert eneste sekund. Dette er en bok som jeg tror kan motivere flere anti-lesere, selv om den med en gang kan virke avskrekkende med sin tykkelse. Lærere, dette er noe der børe tipse elevene deres om, og for engelsklærere: den engelske versjonen, Wonderstruck, bør absolutt sjekkes ut (jeg har ikke gjort det selv). Her er det mange sider lesemotivasjon og originalitet.

Jeg måtte diskutere litt med meg selv når det gjaldt hvilken vei terningen skulle trille. For meg, som en voksen leser ville det vært naturlig å gi en femmer, rett og slett fordi historien ikke er rettet mot meg og blir litt tynn. Men siden det er og annet år siden jeg var i aldersgruppen så fant jeg ut at det jo måtte være utgangspunktet mitt, og slenger på en prikk til. Les, se og nyt!


Tørre fakta:
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Johan Grip
Sideantall: 637 sider (innbundet)
Originaltittel: Wonderstruck (2011)
ISBN: 9788202362324
Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

Bokanmeldelse: Tordengudens sønn av Arto Paasilinna

Jeg hadde lenge hørt om bøkene til Paasilinna, og visste at jeg måtte lese minst en av de. Nå har jeg lest en, og for en reise det var! Dette var unikt, sprøtt, sært, hysterisk!



Det finske folket tilber og ofrer ikke lenger til sine egne guder. De er blitt omvendt til kristentroen. På et møte i den finske himmel melder Tordengudens sønn, Rutja, seg frivillig til å misjonere blant finnene. Han er forberedt på alt. Absolutt alt.
  Slik blir det til at den hårete kraftkaren Rutja, med bjørnepels, et hodeplagg av rovfuglfjær og en enorm kubbe, vender tilbake til jorda. Rutja er troskyldigheten selv, og det er med forskrekkelse han oppdager den menneskelige dårskap og sivilisasjonens underlige irrganger. For ikke å skremme vettet av folk reinkarnerer han seg i en fattig jordeier og antikvitetshandler. Men han tar ikke fem øre for å la lynet slå ned i dem han ikke liker. Og misjonsarbeidet, det går ikke så lett som ventet.
                                                                                                              Fra bokens bakside.

Begynnelsen er treg. Der fikk jeg introdusert den gamle, finske gudeverden. Det blir mange navn og mye mytologi jeg ikke har noe kjennskap til. Når man først kommer seg gjennom det, og begynner på selve historien blir det mye bedre. Jeg har sittet alene og ledd høyt, jeg har sittet på fergen og fnist for meg selv mens jeg har skult rundt og sett om noen oppdaget meg. Jeg har lest om episoder jeg aldri i min villeste fantasi ville trodd jeg ville finne fornøyelig. Som f.eks. når Rutja for første gang i menneskeskikkelse må på do og bæsje (guder spiser ikke og må derfor aldri på do), eller da Rutja første gang har sex (episoden jeg fniste av på fergen). Han kommer i skade til å tro at dette er et vanlig kveldsrituale, noe det blir litt misforståelser av.

Dette var en fornøyelse fra ende til annen, en anderledes bok (og jeg liker anderledes). Jeg vet endel er kritiske til språket Paasilinna bruker, men jeg likte det. Det har en egen klang over seg, en rytme jeg lett faller inn i. Jeg la ikke merke til det så mye i denne boken, men da jeg etterpå lyttet til en lydbok av samme forfatter, slo det meg at jeg likte å være tilbake i Paasilinnas verden.

Tilslutt gir jeg dere et ørlite utdrag fra boken:
På to dager hadde Rutja foretatt en undergjørende helbredelse av femten syke. Det var mer enn Jesus i sin tid hadde klart på to måneder. Men Jesus er ikke finsk da, slik som Rutja.
Tørre fakta:
Utgitt: 2011 (2. opplag)
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Ellen Holm Stenersen
Sideantall: 234 sider (pocket)
Originaltittel: Ukkosenjumalan poika (1991)
ISBN:978-82-03-21489-9
Kilder: Kjøpt


søndag 4. desember 2011

En smakebit på en søndag: Winter's Bone av Daniel Woodrell

Da tror jeg at jeg skal være tilbake som en aktiv blogger, og så nå slenger jeg meg endelig med på smakebiten denne søndagen.

Boken jeg leser nå er Winter's Bone av Daniel Woodrell. Det er en meget bra bok som jeg egentlig ikke helt vet om jeg liker, ene alene grunnet smak og behag. Språket er ikke akkurat enkelt for en nordmann (selv om det er veldig bra), så det kan nok også ha noe med at det tar litt tid å komme seg gjennom denne tynne boken.


Sonny and Harold rushed together beaming then and slapped their bloody hands at each other. They stood still giggling for a moment and carefully rolled red fingers across each other's cheeks to make spotty war paint stripes. They laughed and hopped about the snow-caked yard, swatting away with bloody hands while Ree tossed the remaining squirrel onto the skinning board and bent to cut the suit.
Flere smakebiter finner du i bloggen Flukten fra virkeligheten.

Populære innlegg