søndag 8. februar 2015

Bokomtale: Hjerterdame av Chelsea Cain






I dag har jeg avsluttet en så intens leseopplevelse at jeg nå må lese noe litt mer rolig, før jeg fortsetter på denne krimserien. Jeg er ferdig med bok nummer to om seriemorderen og psykopaten Gretchen Lowell, og for en bok!

Jeg hørte første bok på lydbok for 2 år siden, men det var ikke noe problem å fortsette såpass lang tid etter. Jeg husket overraskende mye av historien, og det lille jeg hadde glemt, ble jeg minnet på underveis. Første boken var jeg litt mer lunken ovenfor, hva jeg syntes om den kan du lese her.

Denne gangen var det ikke mye lunk ute og gikk. Denne boken ga meg et så heftig mareritt at jeg våknet opp mens jeg ropte: "Jeg vil ikke høre hva du sier, jeg vil ikke høre hva du sier!". Jeg hadde akkurat klart å stoppe Gretchen Lowell fra å lemleste et spebarn utenfor stuevinduet mitt, og jeg satt oppå henne og dasket til henne med en avis mens jeg da skrek ... ja, det jeg nevnte over. Gretchen er nemlig beryktet for å være ekstremt manipulativ, og jeg var livredd for at hvis jeg hørte hva hun sa, ville jeg slippe slippe fri... Om det var såveldig effektivt å daske til henne med en avis ... det vet jeg jo desverre ikke, siden jeg våknet. Nå var det vel ikke noe desverre ved den oppvåkingen, jeg var så skjelven at jeg krøp inn til min samboer (som var så teit at han ikke enset min redsel og bare sov videre, snakk om dårlig ridder som skal passe på sin kjære!), slo på lyset og holdt på å tisse på meg før jeg turde å gå på do... Resten av natta sov jeg med lyset på, det er mange år siden sist!

Ja, den dama der kan faktisk skremme både den ene og den andre, "The Beauty Killer". Vakker som få, og akk så farlig. Hun har sittet i fengsel en stund nå, men klarer å rømme. Den eneste hun vil ha tak i, er Archie Sheridan, politimannen hun torturerte på det grusomste, og som sørget for at hun tilslutt havnet i fengsel (etter minst 200 bestialske drap). Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av hvordan det føles å drikke blekemiddel fra forrige bok. Jeg kan kjenne hatet man bare må føle ovenfor et så grusomt menneske, samtidig som jeg kan kjenne fasinasjonen Archie føler for Gretchen.

Chelsea Cain er meget dyktig på å beskrive personer og følelser. Du føler virkelig karakterene komme ut fra sidene og de blir dine venner. Så når dine venner blir angrepet og truet, ja da sitter man med hjertet i halsen og må lese minst tre kapitler til, selv om du burde lagt seg til å sove for lenge siden, selv om man har lovet seg selv å ikke lese boka før man legger seg. Men jeg måtte hele tiden vite hvordan det gikk videre, så da var det bare å lese og lese. 1 1/2 time i badekaret endte jeg faktisk opp med i dag, og vannet var kaldt innen jeg klarte å rive meg løs...

Bok nummer tre ligger og venter, men jeg tror jeg må vente litt lenger. Jeg må få tilbake pusten og sinnsroen en anelse først, før jeg fortsetter. Hvis ikke blir nok noen familiemedlemmer litt grinete grunnet lite oppmerksomhet fra meg, og jeg kommer til å bli sprø og kanskje lese på meg et hjerteinfarkt. Men etter som timene går, kjenner jeg at boken jeg har funnet frem frister mindre og mindre, og Gretchen ligger på lur og lokker på meg... Hun lokker meg med sine søte ord og jeg vil så gjerne at alt skal gå til helvete for henne.

Jeg er ikke, som jeg har sagt så mange ganger før her på bloggen, en krimelsker, men dette kan jeg klare å elske. Selv om hovedkarakteren er en pillemisbruker (som alle andre krimhovedkarakterer, nesten), så kan jeg klare å lese videre uten problem. Jeg forstår så utrolig godt hvorfor Sheridan er som han er, og han er strengt tatt en fyr man bare må like, med alle hans skavanker og problemer. Susan Ward, journalisten som i forrige bok hadde rosa hår, og nå turkis, må man også like, selv om hun er ganske egosentrisk og altfor opptatt av jobben sin. Susans mor, Bliss, er den beste av alle. Hun er det humoristiske innslaget midt oppe i alt det alvorlige. Hun er en ekte hippi, og helt i uttakt med alt og alle. Jeg kan for eksempel nevne en viss yoga-seanse, naken, hvor litt for mange får sett dusken nedentil som er nappet til et peace-merke...

Dette er ekte spenning hvor man bare må la seg rive med, og er du ikke altfor pysete og ikke føler at du må spy med tanke på oppkuttede menneskehjerter i en Dora matboks, så er det bare å la det stå til.



Tørre fakta:
Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
Sideantall: 331 sider (innbundet)
Originaltittel: Sweatheart (2008)
ISBN: 978-82-03-21197,3
Kilder: Kjøpt
Handling lagt til: Portland, USA

1 kommentar:

  1. Fantastisk flott omtale, ble nesten redd selv ;) Chelsea Cain er en favoritt hos flere av mine familiemedlemmer, men selv tror jeg nok hun blir mange hakk for tøff for min smak. Ønsker deg en flott søndag :)

    SvarSlett

Populære innlegg