EFIT 8. mai 2012

Et foto i timen, EFIT, tirsdag 8. mai. Dagen ble ikke helt som planlagt, siden jeg begynte å lese istedenfor endel andre ting som jeg egentlig skulle gjøre...

Kl. 07.30, og du tenker vel: Hva i huleste har hun tatt bilde av nå?
Svaret er følgende - Etter å ha lett etter fotoapparatet siden fredag fant jeg det under
disse klistremerkene, på kjøkkenbenken hvor jeg hadde kikket sikkert 100 ganger.
Slemme Barbie...

Kl. 08.30 - Barn levert på skolen, og det er på tiden med frokost for mor
(og litt dessert i form av en sjokoladebit og go'bok).

Kl. 09.30 - Man leser fortsatt...

kl. 10.30 - Snakker med mamma i telefonen...

Kl. 11.30 - Leser fortsatt, så  da kan jeg like gjerne vise hvordan jeg forsøker
å holde styr på når bildene skal tas...

Kl. 12.30 - Endelig klart å rive meg løs fra boka, og Frekja har stjålet plassen min...

Kl. 13.30 - Jeg holder på å organiserer litt på Goodreads og blir litt oppgitt over
alle ufullførte og påbegynte bøkene jeg har liggende...

Kl. 14.30 - På tide å trene Ellie!

Så skulle det vært et "ute å kjører bil"-bilde her, men noen (trenger ikke å nevne navn) fikk litt dårlig tid fordi hun bruker dobbelt så lang tid om dagen, siden veien er stengt her...

Kl. 16.30 - Posten er hentet og passet er kommet! Nå er alt klart for tur til Østerrike!

Kl. 17.30 - Alt er pakket og klart for tur til Kongsberg hvor jeg skal instruere litt
freestyle. Bakluka har selvsagt gått i stykker, og da må man improvisere med en
planke, aka en fottarget for de som er inne i den terminologien...

Kl. 18.30 - On the Road... Siden man ikke hadde barnevakt og jentungen heller ville
"feire dugnad" på skolen, måtte jeg ty til bestikkelser. Det skal sies at dette gjøres
sjeldent, men noen ganger er det innmari praktisk... Noen synes også at de skulle
bli bestukket. Jeg vet, det var blodig urettferdig Iko!

Kl. 19.30 - Vigdis og Buster trener og begynner å bli riktig så flinke!

Kl. 20.30 - Iko får også være med litt (selv om han ikke er helt sikker på hva han
driver med her...) Treningen er over og vi skal hjem i regnet (ja, de hvite flekkene
på bildet er regn)

Kl. 21.30 - Beklager dårlig bilde. Hvittingfoss by night...

Kl. 22.30 - De gale har det godt, Ellie er meldt på sitt første freestylestevne i
Sandefjord i juni...

 God natt!

Bokryggpoesi #2

Mitt forrige forsøk på bokryggpoesi inspirerte min datter på 7 1/2 år så sterkt, at denne gangen er det hennes bidrag som skal få plass her i bloggen.

Hjemme alene

Frøken Alene Hjemme

Mor streiker

Hvorfor?

Andre poeter:

Anitas Blogg
Leselyst
Av en annen verden
Ebokhylla mi

Bokbloggturnéen: Leo og Mei av Synne Lea

Da var det min tur til å skrive om boken Leo og Mei i forbindelse med bokbloggturnéen. I går var det Ingaplinga som skrev om boken, i morgen er det Ellens Oase.

Leo sitter stille i natta og lytter etter skrittene mine. For det er bare jeg som kan slippe ham ut. Jeg løper for at mørket ikke skal merke meg. Jeg hvisker at gata må være kort for å komme over.

   Jeg er Mei. Jeg har aldri funnet ut hvordan jeg skal se om noen er snille eller slemme.

   Leos kjeller er full av natt. I hjørnet av natta sitter han og venter.

Noen ganger får man sjansen til å lese en unik perle, og takket være at jeg våget å melde meg opp på denne boken, så har jeg fått oppleve det. Utrolig nok var dette sistevalget mitt, over bøker for denne turneen! Gudskjelov for at jeg slang den med i siste liten, siden jeg tenkte at den hørtes jo anderledes ut...

Dette er en bok som sier det meste mellom linjene, som er skrevet så utrolig vakkert og som tvinger deg til å lese hver eneste linje. Hvis du vil lese en bok hvor du vil bli fortalt alt direkte og ikke liker å la tankene arbeide, så er det ikke sikkert dette er boken for deg. Men allikevel, hvis du vet at her ligger det mye som ikke sies direkte så vil jeg påstå at du bør ta sjansen.

Boken handler om vennskapet mellom barna Leo og Mei. De er naboer. Leo har et ben som er litt kortere enn det andre. Mei elsker å løpe, spesielt i bakker. Mei klarer ikke helt å se forskjellen på hvem som er snille eller slemme, men hun merker at noe ikke helt stemmer med Leos far. Før Mei legger seg må hun sjekke om lyset på Leos rom står på. Gjør det ikke det, må hun snike seg ut for å slippe Leo ut av kjelleren. Hun er lyset og morgenen for Leo, slik at Leo kan forsvinne i mørket.

Her er det såre temaer som er skrevet om på en unik og poetisk måte. Boken omhandler omsorgssvikt fra et utenforståendes barns synspunkt. Du blir aldri fortalt noe klart, men du kjenner på ubehaget til ei jente som ikke skjønner helt hva som skjer, men som merker at noe ikke er helt som det burde være.

Denne boken havnet rett på listen over mine favorittbøker. Selv om temaet er tøft, ligger historien som en varm og god klump rundt hjertet mitt, og der kommer den til å forbli.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Illustrasjoner: Stian Hole

Sideantall: 183 sider (innbundet)

ISBN:978-82-02-37726-7

Kilder: Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

Boktema: En anderledes BoktemaTorsdag!

Anettes Bokboble har i dag tatt sjansen på å gi oss frie tøyler, og da passet det perfekt å skrive litt om det som jeg har gått og grublet fælt på de siste dagene...

Jeg har aldri helt klart å bli fenget av krimbøker. Mens andre nesten ikke leser annet, så sitter jeg på sidelinja og er skeptisk. Jeg elsket bøkene til Dan Brown, med et forrykende tempo og spennende mysterier hvor jeg ikke kan gjøre annet enn å tro på forfatteren, fordi det skrives om ting jeg vet lite om og får jeg ikke tid til å stille spørsmål. Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg sliter med krimsjangeren. Jeg leser jo nærmest alt av bøker, så hvorfor blir en av de mer populære sjangrene et så stort problem?

I løpet av gårsdagen og dagen i dag har jeg tenkt og fundert mye på akkurat dette. I lesesirkelen jeg er med i har vi akkurat lest en krimbok, og igjen kjenner jeg på den ambivalente følelsen. Jeg kan si at til å være krim var den bra, men synes jeg den egentlig var bra? Klarte jeg å slappe av å komme meg inn i historien? Jeg har jo mang en gang lest f.eks. fantasy hvor det også hvor det er et et mysterium/noe kriminelt som må løses, og da er jeg helt med. Hva er så forskjellen på det? Jo, her tror jeg at jeg har fasiten.

I fantasy er alt mulig. Det er veldig få regler og fastsatte rammer. Alt kan skje, og jeg tillater hjernen min til å være såpass åpen at jeg bare følger med uten problemer. Når det kommer til virkelighetsnær krim, så lukker disse åpne dørene seg for meg og jeg setter i gang med å analysere. Er dette rasjonelt, tror jeg på dette? Hvem som er morderen får hovedfokuset og jeg tenker for mye. Ser jeg krim på TV blir jeg matet med alle inntrykkene og det er fritt frem til å spekulere. Når jeg leser selv går altfor mye tid med på å tenke og spekulere til at jeg ikke klarer å bli underholdt. Det virker også som om jeg irriterer meg lettere over hovedpersonen, hvis jeg ikke klarer å identifisere meg med reaksjonene dens blir alt feil. Typisk er den personen som er i fare og ikke ville ha beskyttelse/hjelp fordi den skal klare seg selv. Jeg ser på meg selv som et ganske så selvstendig menneske som skal gjøre det meste selv, men om jeg hadde hatt en gal mann i hælene så ville jeg jo satt pris på om noen sørget for at sjansene mine til å komme helskinnet fra det hele ble en anelse større!?

Jeg har lest noen bra krimbøker i det siste, men de blir liksom ikke bra nok! Jeg analyserer de sønder og sammen, funderer og tenker og klarer ikke å  følge historien. Det minste lille feilskjær, alt som kan virke unødvendig for historien får særdeles kritiske blikk fra meg. Hvorfor jeg ikke bare kan senke skuldrene vet jeg ikke. Kanskje krim bare ikke er noe for meg? Men, så var det med å ikke kunne gi opp heller. Innimellom må det jo være noe som glitrer av gull for meg også? Når sant skal sies, så har jeg strengt tatt ikke lest så mye krim i mitt liv, så jeg burde kanskje bare sette meg i et hjørne og knipe igjen munnen min?

For å komme meg ut av denne floken, trenger jeg virkelig noe gjennomført bra krim som kanskje kan overbevise meg om at jeg ikke bør gi opp. Med troverdige og likanes karakterer som jeg faktisk bryr deg om. Ofte blir jeg litt: Javel, så døde den personen, huff da.... Men, tar du en bok som Sirkelen, så følte du virkelig et behov for å rope ut: "Nei, du må ikke dø!" Der ble man kjent med karakteren i dybden og brydde deg virkelig om dem. Samtidig så må boken være skrevet med et godt driv, og ikke la meg som leser tenke at 'dette har forfatteren puttet inn for å forvirre meg'. Ja, jeg er en krevende leser på det punktet...

Så, hvis noen der ute kan tipse meg om noe vanvittig bra krim, så setter jeg pris på det!

Bokomtale: I am Number Four av Pittacus Lore

Siden jeg snart skal lese De siste seks i bokbloggturnéen, var det kanskje på tide å endelig børste støv av den første boken i serien fra bokhyllen. Der har den stått et års tid og lyst oransje mot meg, før jeg nå endelig fikk lirket den ut.

There were NINE of us who escaped...
Number ONE was killed in Malaysia.
Numer TWO was murdered in England.
Number THREE was hunted down in Kenya.
Before the come for the others, they'll come for me...
I AM NUMBER FOUR

John Smith lever et tilsynelatende normalt tenåringsliv sammen med sin far. Det er bare det at Henri ikke er hans far og John kommer ikke fra vår planet. Han kommer opprinnelig fra Lorien, en planet ødelagt av de mindre trivelige Mogadorianerne. Ni barn og deres ledsagere klarte å flykte til jorden, resten ble drept. Nå blir de jaget av Mogadorianerne, men de kan kun drepes i en spesiell rekkefølge. John er nummer fire og de tre før han er døde. John og hans ledsager Henri er nødt til å flytte rundt hele tiden for å holde seg skjult, helt til de kommer til det lille stedet Paradise. Her får John ordentlige venner og han forelsker seg. Naturligvis vil han ikke lenger reise videre, noe som gjør situasjonen veldig farlig.

Jeg så filmen på kino i fjor, hvor jeg konkluderte med at dette var helt grei underholdning. Så med spenning begynte jeg på boken. Ville boken være bedre enn filmen, eller den sjeldnere varianten hvor filmen var en forbedring. Jeg husket vagt at tidligere bloggere ha plassert boken sånn midt på treet. Heldigvis falt boken under den første kategorien, og jeg fant meg selv dypt engasjert mens jeg leste. Har du sett filmen, vil du oppdage at det er gjort endel endringer, noe som for det meste er med på å gjøre boken best. Boken er den perfekte underholdning og en god flukt fra virkeligheten. Boken er langt fra noe mesterverk, men for meg som sjelden leser science fiction, så må jeg si at jeg likte den for årsakene som jeg har nevnt ovenfor.

Den største svakheten ved boken synes jeg var slutten. Dette ble rotete og langdrygt. Jeg klarte aldri helt å få taket på kampen som foregikk, og jeg kjenner nå i ettertid at jeg sliter litt med å beskrive hva jeg egentlig mener, og jeg følte nesten et behov for å lese den en gang til. Det var som om jeg helt falt av lasset og ikke kunne konsentrere meg. Kanskje det var tilfelle for alt jeg vet, men siden jeg satt godt plantet på lasset på den reisen jeg hadde hatt til da, så er jeg villig til å skylde på forfatterne.

Forfatteren Pittacus Lore er egentlig en karakter i boken. Han er en av de eldre fra Lorien som har kommet seg unna og nå forteller historien til oss. Ingen vet nå hvor han befinner seg. Egentlig er Pittacus Lore to forfattere ved navn James Frey og Jobie Hughes. Jeg mener å huske at det var en hemmelighet i begynnelsen hvem som sto bak pseudonymet, og at de så fikk endel kritikk for å gjort dette for å selge mer bøker, det ble for kommersielt for enkelte. Frey og Hughes skal visstnok ha endt deres samarbeid (i følge den sikre kilden Wikipedia) og det skal være usikkert hvem som skal skrive de gjenværende bøkene i serien.

For deg som liker en avkobling fra hverdagen med bøker som gir fantasien fritt spillerom, så er dette en helt grei ungdomsbok. Hvis min siste beskrivelse av boken gjør at du tviler, så kal du styre unna. Enklere tror jeg ikke det kan sies. Jeg hadde en lang debatt med meg selv om terningkastet. Magefølelsen vs. fornuften. Magefølelsen jeg hadde mens jeg leste vant over fornuften, for intellektuelt sett ville jeg kanskje plassert boken på en helt annen skala. Men, siden den i kategorien underholdning scoret høyt, så gir jeg den deretter.

Tørre fakta:

Utgitt: 2010

Forlag: Penguin Books

Sideantall: 390 sider (pocket)

ISBN:978-0-241-95357-0

Kilder: Kjøpt

Andre bloggeres mening om boken:
Alexandria
Ting & Tang
Carolines verden
Lenes blogg

Bok på film: Kommer på kino

Det har vært litt "boktørke" på filmlerretet den siste måneden, og mai er intet unntak. Et par litteraturrelaterte filmer vil være å se, så jeg velger å nevne de her.

Tor med hammeren
Denne islandske tegnefilmen om Tor får plass i denne spalten, siden disse norrøne karakterene er ganske så populære i litteraturen. Den unge smeden Tor drømmer om storhet, ære og respekt, men hans mor har andre og mer praktiske planer for ham. Ifølge legenden er han sønn av Odin, gudenes konge, og landsbyboerne tror at de lever under Odins guddommelige beskyttelse
Premieredato: 11. mai



The Raven
Denne filmen har fått en meget kjent forfatter i en av hovedrollene, nemlig Edgar Allan Poe. Den unge forfatteren kommer i søkelyset når en gal seriemorder benytter seg av den unge forfatterens noveller til å drepe, slik at disse blir sanne.
Premieredato: 18. mai

Bokomtale: Menneskefluene av Hans Olav Lahlum

Påskens krim var noe jeg gledet meg til. Jeg har aldri helt fått sansen for krim, men jeg hadde store forhåpninger om at dette kunne være i min gate. Spesielt etter at jeg var på et foredrag med forfatteren selv (en opplevelse jeg vil anbefale på et sterkeste). Han er spesielt inspirert av blant annet Agatha Christie, en av mine favorittforfattere da jeg var yngre. Et uløselig mysterium og kun fokus på dette og ikke alle intrigene som foregår rundt en håpløs detektiv/politimann som har opplevd bedre tider virket tiltalende på meg.

Byen er Oslo og datoen er 4. april 1968. Den tidligere statsråden og motstandshelten Harald Olesen blir funnet skutt og drept - innelåst i sin egen leilighet på Torshov. Verken mordvåpen eller noen andre spor etter morderen er å finne i leiligheten. Den ambisiøse unge førstebetjenten Kolbjørn "K2" Kristiansen forstår raskt at morderen må ha vært en av de sju andre beboerne i oppgangen. Han trenger imidlertid hjelp for å finne ut hvordan mordet ble begått - og deretter mer hjelp til å finne morderen og et motiv. Det er de skarpsindige resonnementene til en svært utradisjonell rådgiver, den 18 år gamle funksjonshemmede professordatteren Patricia Louise Borchmann, som bringer etterforskningen stadig tettere på en uvanlig utspekulert og kaldblodig morder. Da Harald Olesens dagbok med en rekke mystiske notater blir funnet, og deretter en av naboene blir funnet skutt i sin leilighet, blir K2s dyktighet virkelig satt på prøve. Gjennom ti dager med etterforskning avsløres det gradvis at livene til så godt som alle av oppgangens beboere preges av dystre hendelser i fortiden, og stadig flere spor peker tilbake mot okkupasjonsårene under 2. verdenskrig.

Fra vaskeseddelen bak på boken.

Dette er en krim uten overflødigheter. Her er det rett på sak og fokuset er og blir på etterforskningen fra begynnelse til slutt. Språket er stramt og ryddig og man følger historien lett. Det skinner veldig gjennom at det er en historiker som har skriver, og Lahlums stemme trenger seg sterkt frem i teksten. Dette er både positivt og negativt, men da plutselig K2 plutselig begynte å ta forfatterens skikkelse inne i hodet mitt måtte jeg legge fra meg boken og ta en aldri så liten pause...

Selve mysteriet viser seg å bli mer og mer komplisert etterhvert som etterforskningen skrider frem. Det var et par ganger jeg klarte å gjette meg til løsninger, og jeg var inne i riktig retning et par ganger i forbindelse med hvem morderen kunne være (selv om jeg aldri trodde det helt før denne ble avslørt). Persongalleriet blir kanskje litt stivt og det ble for meg litt for mye oppramsing i presentasjonene av de forskjellige beboerne. Akkurat der så jeg foran meg en Dickie Dick Dickens sittende på sitt kontor hvor man hører stemmen hans fortelle om saken. Når det gjelder hovedpersonene, er Patricia er virkelig irriterendes selvgod. Lahlum har virkelig ikke gitt henne så mange trivelige sider, ikke foreløpig  iallefall. K2 er en trivelig fyr som man ikke blir så kjent med, annet enn at han tiltrekkes av en av de vakre kvinnene i boken. Sammen danner de et umake par, men de finner en vei for å samarbeide. De trenger hverandre, Patricia for å få litt forandring i hverdagen, K2 for å få løst den kompliserte saken.

Selv om jeg likte denne boken helt greit, så har jeg fortsatt ikke helt klart å få tenning på krimsjangeren. Etter å ha grunnet litt på det, så er det kanskje ikke karakterene som helt klarer å fange meg? Jeg liker krimserier som Lewis på TV, forholdet mellom Lewis og Hathaway, personligheten til Hathaway er det jeg tror fanger meg. Hvis noen vet om krimbøker som kan minne disse, tar jeg gjerne i mot tips!

Boken kommer allikevel høyt opp på min meget korte krimliste og jeg skal lese neste bok etterhvert. Den var et friskt pust med sin anderledes stil og terningen får en høy score, da den ikke skal straffes av mine særheter.

Tørre fakta:

Utgitt: 2010

Forlag: Cappelen Damm

Sideantall: 330 sider (innbundet)

ISBN:978-82-02-33653-0

Kilder: Kjøpt

Andre bloggers meninger om boken:
Med bok og palett 
En verden full av bøker 
Bjerkestrands hjørne av verden