En smakebit på en søndag: Memoirs of a Geisha av Arthur Golden

Da har jeg akkurat sendt jentungen avsted på vinterferie og jeg skal sitte hjemme og skrive på eksamen. Men først sniker jeg inn en liten smakebit fra en av bøkene jeg leser på om dagen. Akkurat nå har jeg så mange bøker jeg har så lyst til å lese, at jeg kunne finne på å lese litt i de alle, men nå får jeg vel se å få ferdig de jeg holder på med tror jeg.

Jeg har holdt på med Memoirs of a Geisha en stund, den har liksom blitt en av bøkene jeg har lest ved siden av alle de andre, uvisst hvorfor. Jeg så filmen her om dagen, så nå tror jeg at jeg skal skjerpe meg, fordi jeg har veldig lyst til å sammenligne de to.

One morning quite some months later, while we were putting away the ro underrobes - the ones made of lightweight silk gauze for hot weather - and bringing out the hitoe underrobes instead - the ones with no lining, used in September - I came upon a smell in the entryway so horrible that I dropped the armload of robes I was carrying. The smell was coming from Granny's room. I ran upstairs to fetch Auntie, because I knew at once that something must be terribly wrong.

s. 127

 For flere spennende smakebiter, ta en tur innom bloggen Flukten fra virkeligheten. Der kan du også se hvordan du kan være med selv.

Bokanmeldelse: City of Bones av Cassandre Clare

Clary Fray is seeing things vampires in Brooklyn and werewolves in Manhatten. Irresistably drawn towards a group of sexy demon hunters, Clary encounters the dark side of New York City - and the dangers of forbidden love.

Det er ikke deg, det er meg... Kjent setning? Ja, vil de fleste si, noen av dere har kanskje hørt den andre har kanskje brukt den, det er vel det man trygt kan kalle en loslitt klisjé. Jeg har brukt den de siste dagene, mens jeg har lest City of Bones. "Beklager boken, jeg er nok ikke humør for deg i dag, det er ikke din skyld." Eller "beklager boken, jeg er nok litt ukonsentrert og lett distrahert i dag, du får ha meg unnskyldt. Det er ikke deg". Men, var det meg eller boken som egentlig var problemet?

Denne boken ble kjøpt inn fordi den ble skrytt opp i skyene, både av bokbloggere og andre. Siden den også er en type bok jeg gjerne sluker som en avveksling, entypeslappeavogdrømmesegvekkfravirkeligheten-bok, så burde det være en suksess. Problemet var at det gjennom hele boken var et og annet som skurret, men jeg klarte liksom aldri helt sette fingeren på hva problemet var (før senere). Første gang jeg reagerte var helt i begynnelsen, når Clary ser Jace, Isabelle og Alec for første gang. De har akkurat fanget en blå-håret gutt midt inne i et diskotek, og Clary er tydeligvis den eneste som kan se dem. De har ikke oppdaget henne, men prøver å avhøre gutten (som er en demon) for å finne ut om det er flere av hans slag på stedet.

"So," he said. "You still haven't told me if there are any other of your kind with you." (...)
   "I don't know what you are talking about." The blue-haired boy's tone was pained but surly.
   "He means other demons," said the dark-haired boy, speaking for the first time. "You do know what a demon is, don't you?"
   The boy tied to the pillar turned his face away, his mouth working.
   "Demons," drawled the blond boy, tracing the word on the air with his finger. "Religiously defined as hell's denizens, the servants of Satan, but understood here, for the purpose of the Clave, to be of any malevolent spirit whose origin is outside our own home division-"
   "That's enough, Jace," said the girl.
   "Isabelle's right," agreed the taller boy. Nobody here needs a lesson in semantics-or demonology."

Hadde ikke den aller siste kommentaren kommet, kunne jeg levd med dette, men det hele ble så malplassert og overflødig for meg. Det kjentes mest ut som om forfatteren måtte få det ut slik at vi som lesere fikk informasjonen. Og det var mange ting som ble avslørt underveis, informasjon som kom litt malplassert, eller ble fortalt for fort og for enkelt. For meg ble jeg sittende igjen med en følelse at dette var en litt for billig måte å dele viktig informasjon på.

Et annet problem var at jeg litt for mange ganger gjettet ting, som ble avslørt LENGE etterpå. En av disse tingene var hvem som var faren til Clary. Det var så opplagt at jeg håper virkelig ikke det var meningen at det skulle komme som noen overraskelse? Heldigvis, mot slutten kom det et par overraskelser jeg ikke hadde forutsett, noe som reddet mye av historien.

Hvis jeg skal videre med slakten, så slet jeg med å se for meg karakterene. Dermed begynte hjernen min å skape egne bilder av dem, problemet var at de ikke passet inn med hvordan karakterene faktisk ble beskrevet. Dette var et av disse "det er ikke meg..."-øyeblikkene, men så leser jeg plutselig på Goodreads at jeg absolutt ikke var bare meg som reagerte slik, så kanskje det var deg, boka?

Her er et bilde en av som har anmeldt serien på Goodreads har tegnet, og som beskriver litt det bildet jeg satt igjen med:

En siste ting, før jeg lover å bli litt mer positiv, var at jeg flere ganger reagerte på at dette virket kjent. Jeg så mange paralleller til Buffy her. Simon føltes litt som Xander, og Hodge minnet meg om Buffys læremester (som jeg, beklageligvis, ikke klarer å huske navnet på i farten). Kafeteriaen de besøker, minner meg veldig om baren Angel pleide å være i (eks-kjæresten til Buffy som etterhvert fikk en egen serie). Den lille kjærlighets-twisten på slutten ser jeg mange reagerte negativt på, selv tenkte jeg bare: Dette har vi sett/hørt før (jeg skal ikke avsløre for dere som vil lese boken hva dette gikk ut på). Selvsagt ligger det et par trekantdrama og lusker, klar til å bryte ut i full dramatisk blomst. Jeg er så lei av trekantdramaer!!!

Så var det jo deilig da, å se at tanken min om at det ikke var meg, ble bekreftet. At jeg kanskje ikke hadde lest for mange fantasy-romaner, slik at det jeg har hørt det meste før. For det var nemlig en av tankene som flakket rundt i hodet mitt mens jeg leste. For hva kommer jeg over? Haugevis av plagiat-beskyldninger, og direkte paralleller til andre bøker og TV-serier. Mye av dette har jeg ikke selv lest, men noe har jeg da. Det viser seg at forfatteren, Cassandra Clare, tidligere skrev store mengder fan fiction om Harry Potter, og at mye av det er kopiert mer eller direkte inn i boken. Mer om dette og annet kan du lese om her.

Så synes jeg dette var en møkkaroman? Neida, egentlig ikke. Den var spennende nok, og hadde endel frisk humor jeg likte godt. Det hjalp med vendingen boken fikk mot slutten og jeg likte Clary som karakter. Jeg begynte å lese den i går kveld, og fullførte denne morgenen. Jeg hadde planer om å lese hle serien, men etter alt jeg har lest, så vet jeg ikke helt sikkert. Jeg kjenner at jeg er litt glad jeg kjøpte den med et gavekort jeg fikk i bokklubben, slik at jeg bare betalte 30 kroner for den, men jeg angrer ikke på at jeg leste den. Jeg er litt nysgjerrig på hvor dette ender, så kanskje jeg kjøper resten av serien hvis jeg finner den på salg eller de har den på biblioteket? Hvem vet hva som kan skje i et svakt øyeblikk...

Forresten, jeg kan ikke gi meg helt med klagingen. For jeg har sagt der før, og jeg sier igjen: Kan ikke forlag VÆRE SÅ SNILLE å skrive sannheten bakpå boken slik at man faktisk får det man blir lovet? Jeg fikk inntrykk av at Clary lenge har sett vesener rundt omkring (se hva jeg har skrevet øverst på siden), men Jayce & co er hennes første møte med en slik verden. Og hun blir da ikke 'irresistably drawn' mot dem, men heller trukket inn det mer eller mindre frivillig? Og den forbudte kjærligheten... Jada, den er der, men man får inntrykk av at kjærlighet har en mye viktigere rolle (jeg ser det som en bitteliten bi-historie i bakteppet) og det tar lang tid før den forbudte delen kommer frem, nesten en hel bok!

Sånn! Da var jeg ferdig med å klage, jeg lover. Dessverre kjennes ikke det ikke rett å gi boken høyere enn en treer, rett og slett for all skurringen som ødela for opplevelsen... Boken er nok myntet på mye yngre lesere enn meg, som klarer å bli fanget av spenningen og karakterene og ikke begynner å henge seg opp alle forstyrrende detaljer.

Andre bloggeres meninger om boken:
Så rart 
Flukten fra virkeligheten
Marias Bokblogg
Lesekanin
Ikke bare ei bok
Goodreads

Tørre fakta:

Utgitt: 2007

Forlag: Walker Books

Sideantall: 442 sider (pocket)

ISBN:978-1-4063-0762-7

Kilder: Kjøpt

Boktema - Min favorittforfatter på bokstaven D

Dagens boktema hos Anettes Bokboble er ikke enkel, så absolutt ikke! Det er nemlig ikke mange forfattere jeg har lest på den bokstaven, men de få jeg har lest, er alle egentlig verdt en plass her. En av de har jeg lest flest bøker av, og han får dermed plass her i dag. Mannen hadde norsk foreldrene og han ferierte ofte i nærheten av her jeg bor, nemlig på Tjøme, da han var en liten gutt. Forfatteren heter Roald Dahl og har nok en plass i mange barns hjerter, verden over. Hans fantasifulle, sprø, skumle og morsomme fantasiverdener tror jeg aldri kommer til å gå av moten. Ta gjerne en tur innom hans herlige hjemmeside!

Foto hentet fra Dagbaldet, fotograf er Odd H. Anthonsen

Snart skal vi begynne å lese høyt i Mathilda, og jeg gleder meg utrolig mye til det!

Bok på film: Daughter of Smoke and Bone blir til film!

Dette er sikkert gammelt nytt for enkelte, men jeg velger å dele det med dere allikevel. Oftere og oftere hører jeg om bøker som havner på lerretet, og denne gangen er det den populære boken til Laini Taylor, Daughter of Smoke and Bone. Boken har akkurat kommet ut på norsk med navnet Mørk engel, og i bloggverdenen har jeg sett den bli skrytt opp i skyene. Universal har kjøpt opp rettighetene, og hvis boken er såpass bra som alle mener (den skal leses meget snart), så er det enda en film å se frem til! Slikt liker jeg veldig godt...

Capris forteller følgende om boken:

Mørk Engel er en fantasyroman ulik noen annen. 'De verdensbyggende beskrivelsene er nok til å gi deg hjertebank' mener anmelderen i The New York Times, der den også er utvalgt til Editors Choice list. Boken tar oss med til Praha og inn i en verden vi aldri før har sett: Rundt om i verden dukker det opp håndavtrykk som er brent inn i helt vanlige dører. I en mørk og støvete butikk har en djevels beholdning av mennesketenner blitt faretruende liten. Og i de trange smugene i Praha er Karou, en ung kunststudent i søken etter sin egen ukjente historie, i ferd med å bli fanget i en brutal krig med vesener fra en parallell verden. Da en av de fremmede - vakre, forfulgte Akiva - setter øynene i henne i en bakgate i Marrakesh, befinner hun seg snart i en krig mellom engler og demoner, hemmeligheter kommer for dagen og en kjærlighetshistorie med røtter i en brutal fortid oppstår. Men kommer Karou til å angre på at hun søkte sannheten om seg selv?

Jeg kjenner jeg blir så spent at jeg faktisk må bestille denne med en gang...

Bokbloggturnéen: Dagene før mai av Sanne Mathiassen

Jeg vil ikke sove.
    Likevel sovner jeg.
    Og så drømmer jeg om ham igjen. Om pappa. om havet og mørket. Om regnet og lange dager i mai. om Aksel som står dryppende våt nede ved båten og venter på meg. Venter.

Det er tid for en ny bok i bokbloggturnéen til Cappelen Damm, og det er debutanten Sanne Mathiassen  sin bok Dagene før mai, som nå er ute på reise. I morgen er det Lenes blogg som skal skrive om boken, så følg med videre!

Fra baksiden av boken:
I en bygd i Nord-Norge sliter en ung jente med sorg og tomhet etter at faren hennes er savnet i en båtulykke. Kjæresten Aksel har nylig dumpet henne, og moren er fjern av sorg. Så en dag dukker Ensomheten opp. Han bare kommet, uten å spørre. Han er irriterende og innpåsliten. Dessuten nekter han å gå sin vei.

Dette er en helt spesiell bok som jeg synes det er vanskelig å skrive om. Jeg begynner, bare for å begynne helt på nytt, om igjen og igjen. Jeg har nemlig så mye på hjertet, men får det liksom ikke helt ut! For dette er bok som inneholder så mye, som man kan tenke på og gruble over i lang tid etter den er lest, som vokser inne i deg og blir endel av deg hver gang du ser på den eller blar gjennom den på nytt.

Da jeg begynte å lese boken, kjente jeg at jeg begynte å kjempe litt i mot. Det er en side av meg som jeg virkelig ikke liker, men som jeg sliter med å slippe taket i. Jeg er nemlig lite begeistret for å analysere tekster. Diktanalyse, novelleanalyser og annen moro kan du si at jeg styrte iherdig unna hver gang det lot seg gjøre på skolen. Jeg liker ikke å anta, jeg liker å vite. Så når jeg får en tekst, som nå, som er ganske åpen for analyse så satt jeg meg først på bakbena. Helt til jeg tenkte." Det er faktisk ikke en norsklærer som skal få sette kommentarer i margen min, eller sette røde streker under mine meninger. Nå skal jeg sette meg ned, lese og så se hva som skjer." Etter et par timer var jeg ferdig med boken, mens hjernen min fortsatt strittet litt i mot og ville argumentere mot ting som om det faktisk var et stort hull i veggen på kjøkkenet, eller hva som skjedde på slutten, og hva som... Deretter sovnet jeg.

Så hva skjedde da jeg så våknet? Jo, jeg hadde lyst til å lese boken en gang til. Nå hadde jeg ikke tid til det, men den står der å lokker på meg. Kommer jeg til å oppdage noe nytt som vil gi meg svar? Skal jeg tørre å lage meg mine egne tanker og meninger om hva som faktisk skjedde, eller skal jeg la historien få lov til å være mystisk, la spørsmålet om den manglende veggen på kjøkkenet stå ubesvart... For er det morens sorg som gjør at hun ikke oppdager at veggen er borte, eller er det jentas sorg som føles som om huset faller fra hverandre?

Boken er skrevet i korte vers, med et stramt og nydelig språk. Dette er for eksempel hele side 95:

En måke flyr over brygga. Jeg tenker på måkeegg. På pappa og våren. På dager før mai.

Dette er jo en ungdomsbok og den er skrevet gjennom tankene til en frustrert og trist ung jente. Jeg føler at forfatteren får frem stemmen hennes og de forvirrede følelsene hennes på en god måte. Jeg tror på at hun er en tenåring, jeg kjenner igjen hvordan det er når kjæresten din finner en annen. Heldigvis kjenner jeg ikke igjen følelsen hvordan det er å miste en far, men jeg føler det allikevel på kroppen. Tanken på at faren er der ute, i det kalde havet et sted.  Jeg kan ikke annet enn å anbefale denne boken videre og håpe at dere liker den like godt som jeg gjør.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Sideantall: 180 sider (pocket)

ISBN:978-82-37036-7

Kilder: Anmeldereksemplar.

____________________________________________________________

Litt om forfatteren:
Sanne Mathiassen ble født i 1983 og kommer opprinnelig fra Nord-Norge. Hun har nylig fullført NBIs (Norsk barnebokinstitutt) forfatterutdanning, og Dagene før mai er henne debutroman.

Smakebit på en søndag: Heart of Darkness av Joseph Conrad

Smakebiten denne uken kommer fra litt pliktlesning (pensum), men dette er også en av bøkene fra "1001 bøker du må lese før du dør". I følge baksiden av boken står det: "It is a book no serious student of literature can afford to miss." Jeg har lest tre sider, og lever i håper om at det er sant. Denne boken havner nok ikke i lettlestkategorien, selv om den kun er på 70 sider...

"Now when I was a little chap I had a passion for maps. I would look fir hours at South America, or Africa, or Australia, and lose myself in al the glories of exploration. At that time there were many blank spaces in the earth, and when I saw one that looked particularly inviting on a map (but they all look that) I would put my finger in it and say, 'When I grow up I will go there.'

s. 5

 For flere smakebiter, ta en tur innom Flukten fra virkeligheten. Her kan du også finne ut mer om hvordan du kan delta selv.

Bok på film: Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland

For tiden er jeg dypt inne i Jan Kjærstads fortelling om Jonas Wergeland og har allerede nå begynt å se frem til søndag 19. februar. Da kommer nemlig hele hans trilogi som en miniserie på NRK kl. 20.55. Serien har fått navnet Erobreren (Bøkene heter Forføreren, Erobreren og Oppdageren). Er serien i nærheten så bra som boken, så er dette et tidspunkt du rett og slett er nødt til å sette av på søndagskveldene fremover.

Har du lest bøkene, så vil du nok forstå at serien ikke blir helt som bøkene, det vil rett og slett være umulig. Måten Kjærstad skriver på ville fungert elendig på film og seerne ville mest sannsynlig endt opp som meget forvirret. I bøkene hopper han hele frem og tilbake i tid (noe som faktisk fungerer meget bra for en gangs skyld), og vi snakker tykke bøker ganger tre, som skal bli til seks episoder. Det MÅ være endringer, så jeg ser frem til å kunne sammenligne.

Erobreren er et stort prosjekt fra NRKs side. Dette har blitt deres dyreste produksjon noensinne, og serien har vært under planlegging i hele 10 år. I hovedrollen som Jonas Wergeland finner vi Kåre Conradi og Jacob Oftebro, henholdsvis voksen og ung versjon, da vi følger Jonas i over 4 tiår.. Gøril Maurseth spiller Jonas' tante.

For deg som ikke kjenner til bøkene, så handler det kort fortalt om en mann, Wergeland, som er en kjent TV-stjerne. I første bok kommer han hjem fra en utenlandstur og finner sin kone drept. Deretter blir vi kjent med Jonas og hans meget innholdsrike liv. I neste bok blir han arrestert for mordet og i siste bok finner vi han ombord på skøyta Colin Archer og vi lærer mer om hans liv. Disse bøkene er skrevet så komplekst og er fullstendig anderledes alt annet jeg har lest. For siste boken fikk Jan Kjærstad Nordisk Råds Litteraturpris. Dette er ikke bøker du pløyer igjennom på et døgn, men ikke la deg skremme av det!