The Witch of the North: Bokomtale: Faen ta skjebnen av John Green

torsdag 31. januar 2013

Bokomtale: Faen ta skjebnen av John Green

En kjærlighetshistorie er alltid et godt krydder i hverdagen, men hvordan vil det bli når kreft også har en like stor plass i historien? Man er jo garantert at det blir noen tårer, men noen ganger er kanskje ikke tårer så ille?

Dette var en historie jeg var veldig spent på. Bakpå boken står det:

"Kreftbøker suger," sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne."

Dette kan jeg si meg enig i. Boken dykker nok ikke veldig ned i det triste, Jeg leste en omtale på Goodreads hvor leseren hadde en bror som døde av kreft, og syntes historien var for lystbetont og virkelighetsfjern. Jeg vet ikke dette selv, jeg har heldigvis sluppet å oppleve dette på nært hold. Det jeg synes er fint med boken, er selvironien, optimismen og gleden over de små ting som boken tar for seg.

I boken møter vi Hazel. Hun lider av lungekreft, drasser på en oksygentank, med slange i nesa. Det som er sikkert, er at hun ikke kommer til å bli frisk igjen, men for nå lever hun. Hazel er 17 år. Så møter hun Augustus og de forelsker seg. Augustus har et treben, han har hatt benkreft. Skal de tørre å virkelig nærme seg hverandre? Sammen finner de hverandre gjennom Hazels favorittbok, En keiserlig smerte, noe som blir et felles mål for dem.

Boken er skrevet med en herlig selvironi, akkurat på den måten som får meg til å juble. Det går mye på det å finne måter å tenke på når man er i en situasjon hvor alt kan se veldig dystert ut og man kan ende opp med å bli veldig fokusert på døden og sykdommen, og glemme livet midt oppe i det hele. Jeg nevnte yndlingsboken til Hazel over, En keiserlig smerte. Når denne beskrives, tar den litt for seg den tankemåten som nevnes så mange ganger.

Altså, i kreftbøker starter kreftpersonen en veldedighetsgreie som samler inn penger for å bekjempe kreft, ikke sant? Og arbeidet med veldedighet minner kreftpersonen på menneskenes grunnleggende godhet og får ham/henne til å føle seg elsket og oppmuntret fordi han/hun kommer til å etterlate seg en kur med kreft. Men i EKS kommer Anna til at en som har kreft og begynner med kreftveldedighet er litt vel selvopptatt, så hun starter en veldedighetsorganisasjon som heter Anna-stiftelsen for mennesker med kreft som vil kurere kolera.

Nå er ikke dette en selvhjelpsbok om hvordan tenke når man har kreft. Dette er en bok om to unge mennesker som møter hverandre, forelsker seg, og de utfordringene det kan ha når man er ung og i tillegg lever med det faktum at man ikke kommer til å dø av alderdom. Her er det rom for snørr, tårer og latter. Jeg likte boken veldig godt, den tar for seg et trist tema og gjør det til noe rørende vakkert. Så faen ta skjebnen, den kan være noe dritt, men en får sørge for å ha det bra på veien og ta de sjansene man får!