Bokomtale: Evig søndag av Linnea Myhre

Jeg har i flere uker forsøkt å skrive noe om boken Evig søndag av Linnea Myre. Jeg har ikke klart det. Det har bare blitt kjedelig, uinteressant og følelsesløst. Jeg har villet si noe smart, men det har ikke kommet ut. Jeg har forsøkt å si noe om hvor sterk boken er, men det har bare kommet ut som et svakt "bra bok". Hvorfor? Hvorfor har jeg ikke klart å si noe om en bok som har rørt meg så sterkt? Jeg har tenkt lenge, og etter en tårevåt åpenbaring i dusjen klokken 2 i går natt så tror jeg at jeg vet det.

Jeg har lenge har jeg hatt lyst til å lese denne boken. Forfatteren, Linnea Myre, er mest kjent gjennom bloggen Alt du vet er feil, en blogg jeg har fulgt det siste året. Du kan også se serien P3 laget i 2011, La Linnea leve. Jeg har hele tiden likt skrivestilen hennes, og jeg var veldig spent på boken. Boken omhandler et år i Linneas liv, hennes tanker rundt spiseforstyrrelser og depresjon. Du får komme inn i den tomheten hun føler, de evige søndagene som preger livet hennes og kampen mot vekten og maten.

Jeg ble virkelig satt ut av boken. Den første tiden etter at jeg var ferdig med den, ville jeg bare sagt: "Boken var sterkt skrevet. Har man slitt med depresjon, vil man kjenne seg tydelig igjen, Linnea lar deg føle tomheten og oppgittheten." Jeg kunne like gjerne bare ha  skrevet bla, bla, bla. Selv om det var sant det jeg skrev, så klarte jeg allikevel ikke føle det. Trodde jeg. Det som skjedde etterpå var at gradvis snek boken seg inn i meg, som et virus man ikke merker før det virkelig slår deg ut. Boken har rett og slett hatt to ukers inkubasjonstid, for så å la meg ligge der, sengeliggende og tom.

Jeg vet et og annet om depresjon og angst. Jeg har flere år bak meg som bare er en tåke jeg kun kan huske bruddstykker fra. Spiseforstyrrelser har jeg ikke slitt med, men akkurat det trenger man heller ikke ha for å identifisere seg med denne boken. Det ønsket om å ikke stå opp, ønske å dø uten egentlig å ville det, de evige søndagene bak lukkede gardiner, den sarkastiske måten Linnea skriver på. Alt dette er så veldig kjent med for meg, og det var her boken fant mitt svake immunforsvar og snek seg inn.

Jeg trodde altså at jeg var temmelig uberørt av boken, og følte derfor at jeg bare skrev tomme ord. Så, gradvis, har jeg i de siste ukene følt meg tom, jeg har følt at jeg ikke har hatt kontroll på noe og at alt har vært kjipt og stressende. Jeg har bare hatt lyst til å sperre meg inne, jeg har ikke villet stå opp. Jeg har bare villet deppe, være i fred og synes synd på meg selv. Hele tiden har livet blandet seg inn, med barn, jobb, oppgaver, hunder og andres forventninger til meg. Jeg har følt at nå trengte jeg virkelig en pauseknapp, jeg orket ikke henge med. Helt til jeg i går, da jeg plutselig kjente gråten trenge seg på i dusjen og jeg innså at Linnea var skyld i de siste ukers nedtur. Vel, nesten da. Det har selvsagt vært mye som har foregått, men det er lenge siden jeg har reagert på denne måten. Jeg var ikke upåvirket av boken, den var blitt endel av meg. Dette utdraget fra boken er meget beskrivende for hvordan jeg følte det:

Hverdagene er allerede så travle av all tomheten at jeg ikke har tid til å gjøre ting jeg egentlig burde gjøre.

Skal jeg nevne noe litt mer konkret om boken, så vil jeg si at man tydelig hører stemmen til bloggeren Linnea komme ut av sidene. Har du fulgt bloggen, vil du nok like boken også. Den bærer preg av å være skrevet ned underveis og gir deg en personlig følelse, samtidig som det noen ganger kan føles litt uryddig og nedskriblet ut. Siden den er skrevet som en slags dagbok, så gjør det historien mye mer troverdig. Det er ikke mye handling, det er ikke de store gjennombruddene som kommer, men allikevel ble jeg grepet fra første til siste side. den eneste grunnen til at jeg brukte to dager på å fullføre, var at jeg ikke hadde nok tid til å lese kontinuerlig.

Jeg var veldig spent på hvordan boken sluttet. Jeg visste jo noe om livet hennes etter at hun hadde fullført boken, gjennom bloggen hennes (hun har nå lagt ned bloggen). Med andre ord, kunne jeg ikke se for meg en opplagt 'snipp snapp snute'-slutt. Heldigvis, Linnea klarer å få til en meget god avslutning. Mer kan jeg selvsagt ikke si uten å avsløre for mye, men jeg ønsker henne alt godt for fremtiden.

"Linnea, selv om du føler deg anderledes og at du ikke passer inn, så vit at du har en unik plass her i verden!"

Jeg anbefaler denne boken for alle som ønsker å forstå hvordan det er å slite med depresjon, for deg som har slitt med depresjon og for deg som vil lese en sterk og ærlig historie. Boken har fått en plass i hjertet mitt, og der får den bli.

Tørre fakta:

Utgitt: 2012

Forlag: Tiden Forlag

Sideantall: 191 sider (innbundet)

ISBN: 9788210052682

Kilder: Anmeldereksemplar fra forlaget (jeg garanterer at denne omtalen er skrevet helt ærlig utifra det jeg faktisk mener om boken).