Eksamenstid

Så er det godt uti eksamenstiden. Praktisk eksamen ble etter mye svette, blod og tårer (kanskje ikke blod, men noen blåmerker ble det da), med en B som resultat. Noe jeg er svært fornøyd med, etter en lang og kronglete, men også lærerik, prosess. Nå skal det skrives. Ikke det at jeg ikke liker å skrive, for det gjør jeg. Men jeg liker ikke å skrive ting jeg ikke har valgt selv, på måter som er helt unaturlig for meg. Og fagtekster er ikke spennende. Det er så mye annet jeg må gjøre. Lage julepresanger, rydde og vaske, bruke tid med datteren min. Og alt det andre prøver jeg, men jeg får ikke til å skrive en eksamenstekst. Da blogger jeg heller, tar en tur innom Facebook, enda en tur innom Facebook. Kikker på bøkene mine som skal sorteres, bestemmer meg for å rydde (uten egentlig å komme i gang med det heller, handlingslammet som jeg blir når dagene snegler seg mot innlevering).

Hvorfor er det egentlig sånn? Har levert inn en og annen oppgave og eksamen de siste årene, og hver gang bestemmer jeg meg for å bare få det unna raskt. Og så går det ALDRI slik! Og hver gang jeg nærmer meg eksamen, så  lurer jeg på hvorfor i det huleste jeg studerer, blir bare stress midt i julestria. Ikke hjelper det at bilen er langtidssykemeldt heller, og er på et verksted som ikke helt vet hva god service er for noe, og som står klar til å tømme lommeboken min helt og holdent før jul... Men, det blir vel jul i år også, som de fleste andre år.


Mens snart, da skal jeg skrive. I allefall før fredag! jeg skal det altså. Må bare få ordnet litt ting først... Oppdatere statusen min på Facebook og sånn...

Superkvinnen - en mislykket streben...

I dagens samfunn er det så mye en bør få til, rekke og klare. I mitt liv skal jeg være en (god) mor, student, husmor, et sosialt(?) menneske, hundetrener og et oppegående menneske som fikser alt selv. For det er jo det jeg er, alene. Og alt skal jeg få til, begynner hver mandag  med nytt håp... På tirsdag tenker jeg at hvis jeg er flink, så skal jeg kunne ta igjen det jeg ikke rakk i går. Onsdag tenker jeg at hvis jeg virkelig står på nå, så rekker jeg det. På torsdag føler jeg trang til å kapitulere, og innen fredagen rekker å dukke opp lar jeg trangen vinne... Kabalen går nok en gang ikke opp. Men, neste uke... Ja, neste uke, da skal det bli orden i sysakene! Mandag er alltid en god dag, da fortsatt optimismen råder.


Så da sitter man der da, mislykket, men et tårn av stryketøy, hybelkaninene får fortsatt leve trygt, de klærne som jeg bråkjekt sa jeg lett kunne sy igjen hullet på, ligger der den dag i dag (og et par bukser passer vel ikke lenger hun som skulle arve dem etter min datter). Middagen har blitt spist i stua, fordi jeg IKKE har rukket å rydde kjøkkenbordet... Skal det være så himla vanskelig da!?! Hvordan rekker folk alt? Og hvorfor kan ikke jeg glatt bare si at jeg er litt kaotisk av meg, litt uorganisert, og kunne selge den kvaliteten ved meg? Jeg bare lurer... Andre klarer jo det glatt også!


Mandagen har allerede kommet snikende. Kommer jeg til å klar denne uka? Med eksamen liggende på lur??? Hvem vet, oddsen er vel heller dårlig... Men jeg velger å ikke tenke over det, stappe fingrene i ørene og synge Jahn Teigens optimist skingrende og overdøvende. Det KAN jo hende at dette er uken for å lykkes, en kan jo ikke gi opp håpet!