Men så sitter jeg her da. Det føles som om det er et stort hull i brystet mitt, jeg har bare lyst til å grave meg ned under dyna igjen og bli der. Gråten ligger som en klump i brystet, men den vil ikke ut. Jeg er gretten og grinete uten videre grunn.
Fredag døde mange mennesker i vårt land. Sorgen har lagt seg over oss alle. Jeg kjente ingen av ofrene, men det spiller ingen rolle. Hjertet mitt blør for de som var på jobb i regjeringsbygget, for 5-åringen som så at faren sin ble skutt og som heldigvis ble reddet mens kulene suste rundt hodene deres. For de som har flyktet for livet og for de som ikke klarte seg. For alle de som plutselig har mistet mange av vennene sine, som de kort tid før koste seg sammen med. For alle familiene som sendte barna på leir, og som aldri får de igjen.
Dette er noe som skjer verden over, i land preget av krig og terror. Dette kom plutselig mye nærmere og tankene er også med de som hver dag lever under en slik trussel. Noen ganger tenker jeg at jeg så gjerne skulle ha reist ut og hjulpet. Men så kjenner jeg meg selv så altfor godt. Jeg vet at jeg ikke ville taklet det. Ting har alltid gått så altfor mye inn på meg, og så mye sorg og elendighet vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg gjennom. Jeg beundrer alle de som har styrken til å sette seg selv til side og gjøre det de kan under utenkelige forhold. Selv så sitter jeg her hjemme og føler meg fullstendig hjelpeløs, med all ondskapen rundt om i verden.
Til minne om alle de som noen plutselig bestemte at de ikke skulle få leve mer! Til de som må leve videre med minnene fra Utøya og Oslo. Til alle de millioner av mennesker som har opplevd grusomheter vi ikke kan forestille oss og som ikke har fått oppleve det som de fleste av oss ser på en selvfølgelighet, det å få leve til de blir gamle og grå. Det er så mange vonde skjebner der ute at ord blir fullstendig fattige.
Det var et veldig fint innlegg. Hos meg har tårene trillet flere ganger siden fredag. Vi har heller ikke mistet noen men dette har rammet oss alle.
SvarSlettEnig i at dette var et fint innlegg. Jeg har det på den måten jeg også. Jeg har ferie, heldigvis men klarer ikke å gjøre noe fornuftig kjennes det som. Det er litt for lett å grave seg ned og følge med på siste nytt. Det føles meningsløst og gjøre husarbeid når det sitter så mange foreldre rundt i landet som har mistet barna sine på verdens mest grusomme måte. Med en 2 og 4 åring i hus må hverdagen gå videre på et eller annet vis, men det er vanskelig.....
SvarSlettTakk :) Jeg har heldigvis hundene, og sammen med dem klarer jeg å koble ut tankene...
SvarSlett