lørdag 3. oktober 2009

SV, AP og størrelse på skoleklasser

Det som gjorde at jeg tilslutt valgte å stemme på SV, var når Siv Halvorsen og Annikken Huitfeldt sto i studio og NRK og snakket om skolens fremtid. Halvorsen fortalte at SV ville gå inn for et lavere antall elever pr. klasse. Huitfeldt ga ingen signaler på at det ikke var aktuelt i det hele tatt, og jeg fikk et sterkt inntrykk av at hun var enig (naivt av meg, selvsagt). Så leser jeg i dagens VG at AP mest sannsynlig kommer til å stoppe dette forslaget. Da blir jeg frustrert og mister igjen troen på politikere, en tro som jeg egentlig ikke er helt overbevist om jeg fått tilbake (om jeg i det hele tatt har hatt den)... Jeg har ikke stemt siden mitt første valg da jeg fyllte 18 år, og i år ville jeg prøve å engasjere meg litt. Nå sitter man igjen å lurer på poenget var.

Jeg er ikke irritert på SV for at de muligens ikke får igjennom sitt forslag, men på AP som ikke kan ta standpunkter før etterpå, når det ikke kan ødelegge for dem mer. Nå er de valgt, så da kan de gå imot noe som tydeligvis ikke plaget dem nevneverdig tidligere. I valgkampen var det viktig å stå sammen for at velgerene skulle finne minst mulig sprekker. Noe som jo er lurt, men som gjør at velgere som meg snur ryggen til etterhvert og slutter å engasjere seg noe særlig mer. Det en politiker sier betyr jo ikke noe alikevel.

Så hvorfor bryr jeg meg med denne lille saken? Som mor med et barn som begynner på skolen om et år, og som en mulig fremtidig lærer, så er dette en viktig sak for meg. Jeg brenner sterkt for at det skal finnes dyktige lærere i skolen som kan gi flest mulig barn en sjanse til å lykkes. Jeg brenner for at disse dyktige lærerne skal få rom til å lykkes i jobben sin uten å bli utbrent og likegyldig, fordi det er tredve barn som krever oppmerksomhet og indiviualitet, men det finnes lite kapasitet til å gi dem det. Jeg har opplevd min dose dårlige lærere og dårlige læringsmiljøer som elev selv. Jeg har sett hvor mye som kreves av en lærer i jobben deres, jeg har sett dyktige lærere slutte med det de driver med fordi de ikke orker mer. Jeg har snakket med lærere som nå vurderer å gi seg fordi det er for mange krevende og udisiplinerte barn som de ikke lenger makter å håndtere tilfredstillende.

Det snakkes hele tiden om at vi må få flere og bedre lærere inn i skolen. Men når de ikke får det spillerommet de trenger for å være gode, så vil det målet bli vanskelig å nå. Tenk deg en gjeng på tredve tiåringer. Noen ligger litt forran de andre og kjeder seg fordi det ikke er nok utfordringer, mens andre sliter fortsatt med å lese. Begge disse ytterpunktene vil fort ende opp som bråkemakere som prøver å få litt oppmerksomhet på en ugunstig måte. På 45 minutter skal dette ene menneske kunne dekke alle disse barnas behov, gi dem det de trenger slik at de får oppnå drømmene sine når de vokser opp. Gang på gang hører man om  skolehverdager som ikke fungerer, og jeg blir bekymret med tanke på at neste høst er det jeg som har en seksåring. Og om noen år er det kanskje jeg som må streve for å strekke til, slik at mine elever kan se tilbake og si at de lærte faktisk noe av meg og at jeg gjorde mitt for at de skulle få noen bra år på skolen. Kan jeg ikke gjøre den jobben vil jeg ikke bli lærer, da er det noe annet jeg bør gjøre istedet...

tirsdag 15. september 2009

Valgthrilleren i kveld...

Da har jeg nådd målene mine i kveld ser det ut til... Jeg er generelt ikke en politisk engasjert person, jeg synes ofte at de fleste politikere snakker mye tull og er mer opptatt av å bakvaske hverandre (noe jeg hater intenst). Av mange grunner er jeg en av de som ikke har stemt siden den gangen jeg fyllte 18 år (noe som er noen valg siden). En av grunnene er at jeg ikke helt har funnet mitt parti, og andre ganger har det vært at jeg ikke har rukket det (selv om jeg fortsatt ikke helt har visst hva jeg ville stemme).

Så hva har vært anderledes i år? Har jeg plutselig et lite politisk engasjement murrende i magen? Tja... Tror at rollen som mor har fått meg til å innse at nå er det ikke lenger bare meg som teller, men også mitt barn og hennes fremtid. Hennes fremtidige skolegang bl.a. (som kommer med stormskritt, grøss og gru) har vært en av de utslagsgivende årsakene til at nå SKULLE jeg bruke stemmeretten min. Det er mange ting jeg ikke liker ved skolen som den er i dag. Bl.a. de store klassene og kvaliteten generelt. Det er lett for mange barn å falle utenom. Det sier seg selv at en lærer ikke kan klare å følge opp 30 barn så bra som h*n burde. Pluss flere andre ting som jeg mener er viktige (skal ikke ramse opp alt her).

Det er ett parti som jeg har funnet at samsvarer med mine meninger på det punktet, og det er SV. Samtidig har vi her i Vestfold en meget engasjert og dyktig politiker på første plassen som jeg ikke synes farer med vås og bullshit. Det er sikkert flere dyktige politikere som havner i den kategorien, ikke misforstå meg, og det kan hende at jeg legger mer merke til Inga Marte Torkildsen fordi jeg "kjenner" henne og at vi er felles melsomvikinger. Men det er ei som har gjort mye bra, og som jeg ønsker skal få muligheten til å fortsette med arbeidet sitt.

Det andre målet jeg hadde ved å stemme var å bidra til at FRP ikke kom til makten. Sier seg kanskje selv at når jeg heller mest mot SV, så sympatiserer jeg ikke akkurat med de som er i den andre enden politisk :) Selv om jeg ikke så lett har funnet mitt parti (og fortsatt ikke er klar for å sette merkelappen SV'er på meg), så har jeg alltid visst hvem jeg IKKE kommer til å stemme på. FRP står for meg som et symbol på trangsynhet og kjefting...

Så målene mine er i havn, det ser ut til at den rødgrønne regjeringen fortsetter og Inga Marte kommer inn på Stortinget. Jobben min er gjort og jeg kan legge meg med god samvittighet og håpe at det samme resultatet også stemmer når jeg våkner i morgen... Sånn, det var min aller første politiske uttalse i det offentlige rom. Hvem skulle vel trodd at jeg skulle gidde noe sånt? Vel, ikke noen hardtslående ord akkurat, men det er nå mine egne ord, og det er det viktigste...

God natt. Kommer til å bli en trøtt dag på skolebenken, men påfølgende studentrådkurs :-o

søndag 13. september 2009

The Wizard of Oz

Har akkurat lest ferdig 'The Wizard of Oz' i forbindelse med min utdannelse, og derav navnet på bloggen (legg merke til at jeg ikke har indikert noe om jeg er en god eller ond heks)... Så også filmen i går, og synes hele historien er utrolig herlig og sterk. En god blanding av gode mot slemme, hvor selvsagt de gode vinner og alt blir som man ønsker etter en lang og strevsom vei. Forfatteren L. Frank Baum har selv sagt at han har skrevet boka kun for å tjene penger til familien og for å underholde barn, men det er endel viktige ting å trekke ut av historien. Som at det man ønsker seg så sterkt er noe man kanskje allerede har, men man evner ikke å se det selv.

Selv som godt voksen (på en måte), så er denne barneboka kjempeunderholdene. Kanskje fordi den finner barnet i meg, selv om det ikke er så utrolig barnslig skrevet? Nå liker jeg en god fantasihistorie, og kan uten problem synke inn i verdener som Harry Potter, Ringenes Herre osv. Så da passer nok også denne historien godt inn i min verden :)

Og historien fenger min fem år gamle datter like mye. Da jeg fortalte om tinnmannen, fugleskremselet, den feige løven, Dorothy og Totto satt hun storøyd og bare lyttet. For ei som blir meget raskt utålmodig, var dette første gang noe som klarte å fengsle henne i så stor grad, og hun ber meg stadig vekk fortelle mer om dem, noe jeg gladelig gjør. Jeg elsker nemlig å formidle litteratur i håp om at hun skal bli en aldri så liten lesehest.

Jeg synes nemlig det å lese er viktige verdier å ta med seg. Det er altfor mange som aldri har lest en bok i hele sitt liv, og jeg er overbevist om at de har gått glipp av noe meget viktig. Det å kunne bruke fantasien, se for seg bildene i hodet mens man leser, i stedet for å dem servert på skjermen til enhver tid (ikke misforstå, jeg elsker en god film). Det å kunne forsvinne inn en verden som bøkene gir oss er en av de beste måtene jeg kan slappe av på. Forsvinne fra omverden og bli endel av en annen verden som blir skapt av en masse ord skrevet ned på papir, skrevet ned slik at jeg kan nyte dem.

Flere ganger har tipset meg om at man kan lese bøker på PC'en. Det hadde selvsagt spart hylleplass i bokhyllen min, og gjort så jeg ikke må kjøpe en til hylle, men man kan jo ikke krype sammen i hjørnet av sofaen eller under dyna med en PC? Spesielt ikke for meg som kun har en stasjonær. Så fortsatt som kommer det kun til å bli papirutgaven for min del! Og ikke er lydbøker helt min greie. Ikke klarer jeg å konsentrere meg lenge nok (med unntak når jeg kjører bil, noe jeg ikke gjør over veldig lange strekninger alene, lenge nok til at jeg faktisk kan bli ferdig med boka...). Så jeg får drømme om et hus med et eget lille bibliotek :)

Og helt tilslutt bør denne stavekontrollen til denne bloggen ta seg et rettskrivningskurs! Den er med til å bygge opp under ordelingsfeilene man finner over alt. Det skrives faktisk kjempeunderholdene og ikke kjempe underholdene, kjempeunder holdene eller kjempeunderhold ene... Bare så det er sagt.



Populære innlegg