Bokomtale: Eremittkrepsene av Anne B. Ragde

Oppfølgeren til Berlinerpoplene er fullført. Hva jeg mener er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror jeg skal klare å konkludere med et eller annet i dette innlegget. Her er hva jeg mente om første boken.

Moren til de tre Neshov-brødrene er nå død, og de skal fortsette livet videre. Dette er ikke store problemet for Margido og Erlend, men for Tor blir det tøft. Han har vært avhengig av moren og uten henne faller ting sammen. Ikke klarer han å forholde seg til den store hemmeligheten som ble avslørt i forrige boken heller, og han synker lenger og lenger ned i depresjon og bitterhet. Torunn, Tors datter, blir stormforelsket, moren hennes blir dumpet av mannen gjennom tredve år og blir avhengig av Torunns medlidenhet, i tillegg til at hun sliter med samvittigheten ovenfor faren. Hva skal hun gjøre nå?

Dette er ikke den boken som har det store drivet. Er det noe Ragde er mester på, så er det å beskrive det dagligdagse. Man er med i historien i en så stor grad at man nesten føler seg som en kikker og griselukta siver ut av sidene. Men det hverdagslige overskygger litt det ønske om å finne ut av hva som kommer på neste side. Det er ikke slik at jeg må lese et kapittel til, at jeg må finne ut hvordan det vil gå med grisen Siri. Derfor har jeg brukt en uke på boken, selv om jeg fint kunne klart å bli ferdig lenge før. Et par ganger tok spenningsnivået seg opp, spesielt mot slutten, så jeg kan jo så absolutt ikke påstå at det var en kjedelig bok!

En ting jeg liker når det gjelder forfattere, er når de tør å la karakterene deres være fulle av feil. Selv Torunn og Erling, som går for å være normalt oppegående mennesker, har sine svakheter og gjør sine feilvurderinger. Dermed blir dette en så utrolig troverdig historie. Ragde kan i tillegg sitt grisehold, hun har kunnskap om hundetrening, selv om jeg er litt uenig i metodene som beskrives (men det er en helt annen diskusjon som aldri kommer til å tas opp på denne bloggen), noe gjør at jeg som leser sitter igjen med følelsen av å ha lest en historie om tre brødres virkelige liv. Skal jeg putte fingeren på noe, så må det være Erlend og Krummes ekstreme ekstravaganse og pengebruk. Tjener de virkelig så bra som journalist og vindusdekoratør (i tillegg til arven til Krumme)? De gjør sikkert det, men kjente et kort øyeblikk der at det ble litt voldsomt.

Som jeg nevnte over, så vet jeg ikke helt hva jeg mener om boken, kanskje skriver jeg dette innlegget for tidlig. For ofte når jeg har hatt denne følelsen, så trenger boken litt tid på seg til å fordøyes. Den er så levende at jeg kjenner at jeg elsker den. Samtidig er den såpass treg at jeg kjenner at jeg strengt tatt ikke må lese neste bok før om en stund. Det blir sånn at jeg liker opplevelsen, men samtidig så trenger jeg ikke å vite hvordan det går. Men, boken avsluttes ganske dramatisk, så det kan hende jeg kommer til å jukse litt og lese første kapittel i neste bok... For nå har jeg behov for litt mer action og driv i lesingen kjenner jeg!

Tørre fakta:

Utgitt: 2007 (første gang utgitt i 2005)

Forlag: Forlaget Oktober as

Sideantall: 303 sider (pocket)

ISBN:978-82-495-0313-1

Kilder: Kjøpt på loppemarked

Smakebit på en søndag: Eremittkrepsene av Anne B. Ragde

Da skinner sola på vindusrutene og minner meg på at nå må jeg vaske dem før frosten setter inn for alvor. Dermed er det en lettelse å kunne utsette det med et blogginnlegg (og et eplekakestykke). Boken jeg egentlig leser på har jeg bestemt meg for å la hvile litt, rett og slett fordi den ikke faller helt i smak. Det er Tigerens kone av Tea Obrecht. Derfor lirket jeg i går kveld ut en annen bok av bokhyllen, nemlig Eremittkrepsene, hvor jeg har fått lest hele 3 sider allerede... Kan hende jeg må komme litt lenger i den boken før jeg får meg noen rene vinduer... Jeg mener, jeg trenger jo ikke utsikt for å lese?

Hun hørte at han lot vannet, midt i skålen, det greide han ikke å gjøre om på, om han hadde aldri så mange gjester sovende rundt seg. Hun lyttet etter etterdråpene, hørte ham trekke ned. Hun hørte ikke vannet i håndvasken etterpå, bare at døra på nytt ble åpnet og lukket, før han gikk sakte ned rappa til kjøkkenet. Der hørte hun at han tappet i vann i kaffekjelen, antagelig på gammel grut fra i går kveld, så ble det stille.

s. 6

Jeg har virkelig sansen for Ragdes hverdagslige fortellerstil. Alt er så normalt og velkjent i det hun skriver slik at det føles ut som det er jeg som ligger i senga og lytter til faren som står opp en tidlig morgen.

For flere smakebiter og boktips, ta en tur innom bloggen Flukten fra virkeligheten. Der dukker det opp mange spennende smakebiter utover dagen.

Bokanmeldelse: Berlinerpoplene av Anne B. Ragde

For en som har lest veldig lite av populære, norske forfattere, så var det på tide og starte opp med det jeg hadde i bokhyllen. Den første boken ble Berlinerpoplene, og jeg var veldig spent på om dette var noe for meg. Hvorfor jeg har en sånn aversjon mot å lese slike bøker, har jeg ingen anelse. Sikkert den samme som jeg har mot å lese alt som er populært hos den allmenne mann og kvinne. Antageligvis har jeg en fiks idé inne i hjernen min om at slike bøker bare er hauset opp, noen ganger har jeg rett, men ofte tar jeg veldig feil. Denne gangen tok jeg heldigvis feil.

Tre brødre samles for første gang på mange år ved morens dødsleie. Eldstemann Tor driver slektsgården, Margido eier et lite begravelsesbyrå, og Erlend jobber som vindusdekoratør i København. De har ikke sett hverandre på mange år, og møtet blir skjebnesvangert for dem alle tre. Berlinerpoplene er en roman om å forsøke å rive over røttene sine, bare for å oppdage at de stikker dypere enn man trodde.

Bokkilden

Dette er ikke boken for deg som må ha masse handling og driv hele tiden, for det skjer strengt tatt ikke så mye på disse 314 sidene. Det som gjør denne boken så bra, er de detaljerte og hjemmekjære beskrivelsene. Man ser alt så tydelig for seg, ingenting er utelatt og man kjenner smaken av brødskiva, hører kaffen trakte og ser for seg møkka på gardinene. Det kunne fort bli for mye detaljer, men det synes jeg helt enkelt ikke det ble her. For meg som har gått på landbruksskole i min fortid, kjente igjen alt som foregikk i grisehuset til detalj, jeg kjente den lune varmen fra varmelampene, så for meg sekken med grisegodt og hørte grisene grynte og skrike, selv om jeg egentlig satt på et fly til København.

Den eneste kjennskapen jeg hadde til Berlinerpoplene, var serien jeg ikke så. Den virket så kjedelig og traust, så urnorsk som det går an å få blitt. Min søster kunne bekrefte at den var kjedelig, og det skjønner jeg hvis man skal lage en serie ut fra den første boken, som sagt; det skjer ikke så innmari mye. Du blir kjent med personene, man får innblikk i konfliktene, og man får avslørt noen hemligheter. Det er det eneste. Heldigvis fungerer det helt supert som en bok, og jeg ser frem til å lese de neste to bøkene om familien på Neshov.

Et utdrag fra NRK-serien

Utgitt: 2004

Forlag: Forlaget Oktober as

Sideantall: 314 sider (innbundet)

ISBN:  978-82-495-0272-1

Kilder: Kjøpt