Favorittbok fra A-Å: #Q og R

Denne gangen er det to bokstaver som gjelder, men siden jeg ikke har lest noen bøker på Q, så hopper jeg elegant over den, og går direkte til R.

Det er mange ganger under dette boktemaet hvor jeg har stusset over mangelen på favorittbøker. Nå har jeg funnet svaret: Mange av mine favorittbøker begynner på R! Og det blir ikke lett å velge heller. Vi snakker her om Romeo og Julie, Ringenes Herre og Reisen hjem. Men den boken jeg velger å ta frem i dag er The Road av Cormac McCarhty.

Innimellom kommer man over bøker som virkelig bare biter seg fast i deg, og som endrer deg i all sin grusomhet og brutalitet. Dette er en slik bok. Etter at jeg var ferdig ble jeg stående og se på den rene, hvite snøen og kikke opp på grantrærne og nyte alt det grønne. I to dager hadde min verden vært grå, det hadde vært aske overalt, håpløsheten var endel av meg, og tårene lå rett rundt hjørnet. Jeg leste denne mens jeg var veldig syk, men svineinfluensaen klarte ikke å legge ned denne boken. Ikke så lenge etter jeg hadde lest boken, kom filmen på kino. Nok en gang var jeg helt inne i verden der jeg satt anspent helt fremst på setet. Da jeg skulle gå til bilen var det sent på kvelden, og ingen andre var ute på gatene. Jeg hadde en en helt surrealistisk følelse av at verden hadde gått under, at det bare var meg igjen (og vi snakker Tønsberg by, så litt spesielt at man er alene var det jo).

Så hvorfor skal jeg en anbefale en slik bok? Fordi den er så utrolig bra skrevet, den er så spennende, den er så levende, og den bærer med seg håpet! Håpet om at det finnes noe, at verden igjen kan klare å komme seg på bena, at noe igjen skal kunne spire.

The Road handler om USA etter en angivelig atomkrig (det nevnes ikke noe spesifikt at det er det som har hendt, men det ligger i kortene): Verden består av aske, de eneste gjenlevende er noen få mennesker. Dyrene er borte, fuglene har fløyet sin vei. Mitt i dette spaserer en far og hans sønn, på vei mot kysten og håpet om noe annet. Hele tiden henger trusselen om sult, frost og andre mennesker over dem. Vi får ikke vite mye, ingen navn, ingen konkrete minner bare glimt av hva som har vært.

A father and his young son walk alone through burned America, heading slowly for the coast. Nothing moves in the ravaged landscape save the ash on the wind. They have nothing but a pistol to defend themselves against the men who stalk the road, the clothes they are wearing, a cart of scavenged food--and each other.

Språket er veldig minimalistisk og nydelig. Jeg vet ikke hvordan den norske oversettelsen er, jeg har tidligere forsøkte å lese Alle de vakre hestene av samme forfatter, på norsk, noe som var en håpløs opplevelse. Måten McCarthy skriver på, er ikke så lett å oversette, så hvis du leser engelsk, gå for originalen.

Dette er en bok som bør leses, samme hvor tøff den høres ut som. Dette er den boken jeg alltid anbefaler hvis jeg skal dra frem én favorittbok.



For flere boktips, eller vil du delta selv? Gå innom bloggen Anettes Bokboble.